Dette er en beskrivelse av min første trip på flein for ca. 1 år siden.
Jeg har ingen tidligere erfaring med rusmidler, bortsett fra alkohol og nikotin.
Kan nevne at jeg er mann i slutten av 30-årene.
Intensjonen med trippen var å prøve og helbrede/forsone meg med en nevrologisk lidelse og se meg selv i et annet lys.
Jeg en spirituell person, og har brukt mye av livet på å filosofere og tenke.
Har jobbet i en årrekke innen ulike yrker som involverer det å hjelpe andre mennesker i vanskelig livssituasjoner.
Setting og inntak
Jeg fikk en venn til være trippsitter, og som har lang erfaring med psykedelika. Jeg hadde som nevnt ingen.
Etter å ha lest mye på freak og andre steder, tenkte jeg at 0.5 - 0.8g kunne være en grei start. I forveien hadde jeg ikke spist noe den dagen. Jeg hadde også kuttet ut all koffein et par måneder i forveien, sluttet med snus, og spist for det meste vegetarisk.
Da vi ankom hytta var vel klokka rundt halv fire, og jeg starta opplegget rundt fire, halv fem. Vi tente opp i peisen og lagde en god setting.
Bestemte meg for å innta 0.8g. Lagde en te med ingefær og flein. Trakk teen en gang og drakk den, også trakk jeg teen på samme sopp en gang til. Jeg satt spent og ventet på virkningen. Jeg var “at the point of no return”. Tiden gikk. Etter ca. 1 time hvor jeg ikke merket noe som helst, bestemte jeg meg for å spise 0.5g tørket flein.
Virker dette da?
Jeg gikk ut for å tisse. Det var allerede mørkt, med regn i lufta. Jeg kunne se skygger i gresset fra utelyset. Grønnfargen var mer grønn enn vanlig, og jeg hørte lyder på en ny og annerledes måte. Gikk inn og satte meg i stolen. Kikket ned på genseren min som var maskinstrikket. Skyggene mellom maskene var 3-dimensjonale. På dette stadiet var jeg veldig usikker på om jeg innbilte meg en virkning, eller om dette skyldes flein. Jeg hadde et glass jeg drakk av, og når jeg holdt glasset opp foran munnen virket det lenger ned til bunnen av glasset enn vanlig. Vennen min sier at jeg plutselig skjeler, og at dette er et tegn på at det begynner å virke. Plutselig popper det opp noen raske bilder av bjørnedyr (disse som har blitt sendt ut i verdensrommet), og vennen min sitt fjes endret seg raskt til et picassoverk, hvor blant annet det ene øyet poppet ut av skallen. Tenkte nå at det kanskje begynte å virke. Men siden jeg ikke hadde noen merkbare visuals som varte, var jeg fortsatt høyst usikker.
Det var på denne tiden jeg begynte jeg å angre litt, og tankene ble veldig introvert. Jeg ville egentlig ikke fortelle noe av det som foregikk inni meg til vennen min. Tankene ble låst til en ting, og jeg begynte å få vanskeligheter med å formulere og si det jeg tenkte. Men så mener jeg å ha lest et sted at det var viktig å være åpen, så jeg fortalte alt jeg satt og tenkte. Vennen min fortalte at dette var gjenkjennelige tanker, og noe han også pleide å kjenne på av og til. Dermed mistet disse mørke tankene taket.
Første bølge: Harmoni og kjærlighet
Vennen min går ut på terrassen. Og i dette øyeblikket blir jeg meget salig og rolig. Lyset i rommet skrus opp et hakk og lyset blir mer gult og rødlig. Alt virker nå utrolig harmonisk og jeg er fylt med kjærlighet. Jeg føler meg lykkelig, og tenker at jeg ikke har dratt på hyttetur for å komme i “partystemning”. Så vi måler opp mer flein, tror det var 0.5g til. Jeg spiser dette som smågodt. Vi prater og hører på musikk. Han gir meg potetgull jeg ikke har smakt siden ungdomstiden. Jeg merker med en gang at jeg blir dratt tilbake til en perioden jeg ikke ønsker at trippen skal gå inn i. Så jeg sier nei takk til potetgullet. Jeg reiser meg opp, for å se meg selv i speilet. Øynene er kullsvarte. Så det er nå helt tydelig at jeg har inntatt sopp.
Jeg bestemmer meg for å ligge på gulvet inntil peisen. På dette tidspunktet tror jeg vennen min har gitt meg ny porsjon flein, som jeg nå ligger og spiser. Når jeg lukker øynene fylles jeg av et hvit lys, og noen hvite sopper forteller meg at dette er din trip. Jeg sier til vennen min at dette er utrolig personlig, og jeg begynner å gråte. Selv den dag i dag blir jeg rørt av akkurat det som skjer her. Jeg hadde en tydelig forventning, og lest mye om både worst case og best case i tripper. Men det soppen forteller meg er at dette ikke betyr noe som helst, for dette er din reise. Mens jeg ligger der dukker det opp flere katteøyne. Jeg undrer meg over hva dette betyr, og velger å akseptere. Et bilde av en eldre slektning dukker opp. Jeg tenker at det er veldig rart at denne slektningen skal infisere min trip, meg jeg aksepterer dette også. Jeg blir dratt med tilbake i tid. Jeg står i trappa og hører de voksne prate. Jeg er 14 år kanskje. Så sier slektningen at hun håper foreldrene min får meg vekk fra ønsket om å bli psykolog, fordi det bare er skrullinger som blir psykolog. Med ett forstod jeg hvorfor jeg har hatt en så sterk dragning mot å bli psykolog, og hvorfor jeg har hatt en sånn underlig respekt mot denne profesjonen. Jeg kunne nå legge alt dette bak meg. Og det var utrolig godt å kunne være tilfreds med den jeg var. Jeg trengte ikke lenger streve mot å bli psykolog eller ta mer utdanning. Jeg følte meg ikke lenger mindreverdig enn de som har lengre utdanning enn meg.
På dette tidspunktet gjorde musikken jeg hørte på seg gjeldene. Denne hadde mange lag og jeg ble sugd inn. Musikken ble meg og reisen min. Jeg følte en utrolig kjærlighet til meg selv, noe jeg aldri før hadde følt. Musikken varte vel i ca. 10 minutter, men det føltes mye lenger.
Andre bølge: Panikk
Jeg reiser meg opp, og ser at det ligger en hvit liten tråd på gulvet. Jeg står på alle fire, mens jeg plukker den opp og studerer den innbitt. Jeg tenker at denne tråden er ikke noe spesiell, og nå vil sikkert vennen min tro jeg er helt ute å kjøre. Og ganske riktig står han og peker mot meg og smiler, som for å uttrykke at nå begynner det å skje ting. På dette tidspunktet blir jeg svimmel, så jeg legger meg ned i en yogastilling for å bli rolig. Men jeg føler fullstendig klaus, og sier til vennen min at jeg må ut. Jeg tar kjapt på meg regnklær og tramper ut. Jeg sier til vennen min at jeg ikke skjønner hvorfor noen synes dette er gøy eller spennende, og er ganske irritert. Synet og hørselen er annerledes, og alt dette er bare forstyrrende der og da. Jeg ser et tre, og klemmer det. Prøver å jorde meg selv. Han sier det er noen i nabohuset med åpent vindu, så vi må forflytte oss. Jeg går raskt oppover i skogen, og legger meg ned i lyngen. Her får jeg følelses av dejavu og at dette har skjedd før. Begynner å bli usikker på om det som skjer er virkelighet, og jeg spør vennen min om han er ekte. Han svarer bekreftende, og jeg spør om jeg kan kjenne på hånda hans. Jeg bestemmer meg for å gå inn, og legge meg i senga, i fullstendig mørke.
Tredje bølge: Forvirring
Dette er faktisk et stadiet jeg ikke husker fullstendig klart. Aner ikke om det er normalt? Jeg tenker ikke tanker lenger. I stedet ser jeg bare omrisset av geometriske figurer i et svart univers, og ingenting gir noe som helst mening. Jeg begynner å forstå at mitt liv er kun et støvkorn av muligheter, at mine valg og tanker er den som gjør meg til meg, men at det finnes millioner av andre varianter av meg selv, hvis jeg åpner opp for det. I dette bekmørket av tanker som går fullstendig i surr, som rabbel på en svart tavle, får jeg valget om å se sannheten om livet. Jeg takker raskt nei, og sier at jeg ikke trenger å vite alt om livet. Tror jeg var redd for å bli gal hvis jeg skulle få vite sannheten, at alt jeg tenker om virkeligheten ville rakne. Jeg ønsket å holde på ideen om kronologi; at vi blir født og lever livet fremover til vi dør. Jeg ønsket å holde fast på ideen om at jeg er en substans, noe, og ikke bare et produkt av masse valg og forestillinger.
Etter en stund, aner ikke hvor lenge, bestemmer jeg meg for å gå ut igjen i stua. I det jeg ser vennen min sier jeg at dette er jo bare rør alt sammen, og legger meg på sofaen.
Den fjerde bølgen består egentlig av tre små bølger
Her går rusen over i bølger. Ting er ikke på langt nær så intenst som i tredje bølgen. Jeg går inn og ut av rusen på en måte. Mens jeg ligger på sofaen hører jeg utrolig godt at peisen knitrer, pusten og sukkingen til vennen min. Alt virker helt tomt, og alt som er i hele verden er i dette lille rommet. Denne følelsen jeg får her er veldig organisk, som jord og trær. Jeg forestiller meg små gnomer som ligger under mosen og sukker (dette er ikke visuals, mer tanker tror jeg, husker ikke helt). Hver gang de sukker dukker hodet opp under mosen. De har ingen kontakt med meg, de bare er der, som en del av virkeligheten. Denne monotonien, ensomheten i en verden som er helt umulig å interagere med føles ubehagelig.
Jeg skriver på blokka mi at “livet er gjentakelse, og ikke på en god måte. Så i det kosmiske havet ta vare på hverandre”.
Alt som betyr noe er å være med ungene og familien. Uten denne kjærligheten er det kun meg og en død verden som for alltid vil gjenta seg selv, om og om igjen. Når jeg kommer til meg selv igjen mellom bølgene får jeg følelsen av at tiden står fullstendig stille, og det freaker meg litt ut.
Jeg skriver på et ark: “Fanget i tid, veldig ubehagelig”.
Jeg vurderer om jeg skal skrive ned på papiret hva som er klokkeslettet, men er usikker. For tenk hvis tiden faktisk står stille? Bestemmer meg for å se på telefonen, det er vanskelig å tyde 100%, det er så sterke farger. Noterer ned klokkeslettet. Tegner en tegning. Ser på klokka når jeg føler det har gått lang tid. 1908, 1926, 2010. Tiden går, og jeg blir veldig lettet.
Deretter kommer siste bølgen, og jeg minner meg selv på intensjonen med trippen, som var å helbrede min nevrologiske lidelse. Prøver å ha fokus på der lidelsen sitter. Kjenner at noe prøver å fikse det, men at det liksom er et hinder i veien. Jeg overgir meg. Lidelsen er der, men akkurat nå betyr den ingenting lenger. Alt som betyr noe er å vise mer kjærlighet, at jeg må bli mindre egoistisk. Virkeligheten er ikke annet enn kjærlighet og sosiale bånd i et landskap av død stein, jord og mose. Alt annet er forstyrrelser og ego.
Jeg skriver tilslutt: “Jeg er fastlåst i et minne i tiden. Vi er alle fastlåst i forskjellige minner”.
Jeg spør vennen min om det er over nå eller om jeg kommer til å bli sugd tilbake til tredje bølgen. Han sier det er på vei ut og at jeg går inn for landing. Klokka er ca. 21.00. Hadde forventet å bruke 6 timer, dette varte vel toppen fire timer. Uansett var jeg lettet og stolt. Resten av kvelden var jeg rolig, nesten litt sliten, på en god måte.
1 år senere
Det som sitter igjen fra denne trippen er første bølgen. Det at jeg følte at jeg er verdig kjærlighet, at jeg selv besitter denne kjærligheten, og at kjærligheten finnes i alle mennesker som et hvit uforanderlig lys. Det har forandret meg. Jeg filosoferer nok ikke så mye lenger, fordi følelsene begynte å koble seg på og har nå blitt et større fokus.
Erkjennelsen om at jeg var fastlåst i et minne i tid har også gjort at jeg har bearbeidet flere slike minner og ubehagelig følelser i etterkant gjennom meditasjon og fokus. Og det minnet jeg snakket om er ikke påtrengende lenger.
Det jeg har lurt ofte på er hvilke nivå jeg har vært på?
Nivå er vanskelig å fastslå for min del, siden jeg hadde veldig få hallusinasjoner, varigheten var kort, jeg ikke aner hvor mange gram jeg tok og jeg har null erfaring med sopp.
Jeg vet at jeg tok for lite til å miste kontroll, og at jeg ikke tillot meg å flyte med, som igjen førte til "panikkfølelse".
------
Jeg håper alle finner ro og harmoni i sjela uten påvirkning av ytre stimuli. (Jeg har innsett at dette er en livslang prosess).
Vi er kjærlighet. Måtte alle tillate å gi dette til seg selv.
Gjennom kjærlighet til oss selv tror jeg vi kan akseptere de mørke og lyse sidene vi alle innehar, og integrere de til en helhet
Deres erfaringer er gull verdt for meg.
Jeg har ingen tidligere erfaring med rusmidler, bortsett fra alkohol og nikotin.
Kan nevne at jeg er mann i slutten av 30-årene.
Intensjonen med trippen var å prøve og helbrede/forsone meg med en nevrologisk lidelse og se meg selv i et annet lys.
Jeg en spirituell person, og har brukt mye av livet på å filosofere og tenke.
Har jobbet i en årrekke innen ulike yrker som involverer det å hjelpe andre mennesker i vanskelig livssituasjoner.
Setting og inntak
Jeg fikk en venn til være trippsitter, og som har lang erfaring med psykedelika. Jeg hadde som nevnt ingen.
Etter å ha lest mye på freak og andre steder, tenkte jeg at 0.5 - 0.8g kunne være en grei start. I forveien hadde jeg ikke spist noe den dagen. Jeg hadde også kuttet ut all koffein et par måneder i forveien, sluttet med snus, og spist for det meste vegetarisk.
Da vi ankom hytta var vel klokka rundt halv fire, og jeg starta opplegget rundt fire, halv fem. Vi tente opp i peisen og lagde en god setting.
Bestemte meg for å innta 0.8g. Lagde en te med ingefær og flein. Trakk teen en gang og drakk den, også trakk jeg teen på samme sopp en gang til. Jeg satt spent og ventet på virkningen. Jeg var “at the point of no return”. Tiden gikk. Etter ca. 1 time hvor jeg ikke merket noe som helst, bestemte jeg meg for å spise 0.5g tørket flein.
Virker dette da?
Jeg gikk ut for å tisse. Det var allerede mørkt, med regn i lufta. Jeg kunne se skygger i gresset fra utelyset. Grønnfargen var mer grønn enn vanlig, og jeg hørte lyder på en ny og annerledes måte. Gikk inn og satte meg i stolen. Kikket ned på genseren min som var maskinstrikket. Skyggene mellom maskene var 3-dimensjonale. På dette stadiet var jeg veldig usikker på om jeg innbilte meg en virkning, eller om dette skyldes flein. Jeg hadde et glass jeg drakk av, og når jeg holdt glasset opp foran munnen virket det lenger ned til bunnen av glasset enn vanlig. Vennen min sier at jeg plutselig skjeler, og at dette er et tegn på at det begynner å virke. Plutselig popper det opp noen raske bilder av bjørnedyr (disse som har blitt sendt ut i verdensrommet), og vennen min sitt fjes endret seg raskt til et picassoverk, hvor blant annet det ene øyet poppet ut av skallen. Tenkte nå at det kanskje begynte å virke. Men siden jeg ikke hadde noen merkbare visuals som varte, var jeg fortsatt høyst usikker.
Det var på denne tiden jeg begynte jeg å angre litt, og tankene ble veldig introvert. Jeg ville egentlig ikke fortelle noe av det som foregikk inni meg til vennen min. Tankene ble låst til en ting, og jeg begynte å få vanskeligheter med å formulere og si det jeg tenkte. Men så mener jeg å ha lest et sted at det var viktig å være åpen, så jeg fortalte alt jeg satt og tenkte. Vennen min fortalte at dette var gjenkjennelige tanker, og noe han også pleide å kjenne på av og til. Dermed mistet disse mørke tankene taket.
Første bølge: Harmoni og kjærlighet
Vennen min går ut på terrassen. Og i dette øyeblikket blir jeg meget salig og rolig. Lyset i rommet skrus opp et hakk og lyset blir mer gult og rødlig. Alt virker nå utrolig harmonisk og jeg er fylt med kjærlighet. Jeg føler meg lykkelig, og tenker at jeg ikke har dratt på hyttetur for å komme i “partystemning”. Så vi måler opp mer flein, tror det var 0.5g til. Jeg spiser dette som smågodt. Vi prater og hører på musikk. Han gir meg potetgull jeg ikke har smakt siden ungdomstiden. Jeg merker med en gang at jeg blir dratt tilbake til en perioden jeg ikke ønsker at trippen skal gå inn i. Så jeg sier nei takk til potetgullet. Jeg reiser meg opp, for å se meg selv i speilet. Øynene er kullsvarte. Så det er nå helt tydelig at jeg har inntatt sopp.
Jeg bestemmer meg for å ligge på gulvet inntil peisen. På dette tidspunktet tror jeg vennen min har gitt meg ny porsjon flein, som jeg nå ligger og spiser. Når jeg lukker øynene fylles jeg av et hvit lys, og noen hvite sopper forteller meg at dette er din trip. Jeg sier til vennen min at dette er utrolig personlig, og jeg begynner å gråte. Selv den dag i dag blir jeg rørt av akkurat det som skjer her. Jeg hadde en tydelig forventning, og lest mye om både worst case og best case i tripper. Men det soppen forteller meg er at dette ikke betyr noe som helst, for dette er din reise. Mens jeg ligger der dukker det opp flere katteøyne. Jeg undrer meg over hva dette betyr, og velger å akseptere. Et bilde av en eldre slektning dukker opp. Jeg tenker at det er veldig rart at denne slektningen skal infisere min trip, meg jeg aksepterer dette også. Jeg blir dratt med tilbake i tid. Jeg står i trappa og hører de voksne prate. Jeg er 14 år kanskje. Så sier slektningen at hun håper foreldrene min får meg vekk fra ønsket om å bli psykolog, fordi det bare er skrullinger som blir psykolog. Med ett forstod jeg hvorfor jeg har hatt en så sterk dragning mot å bli psykolog, og hvorfor jeg har hatt en sånn underlig respekt mot denne profesjonen. Jeg kunne nå legge alt dette bak meg. Og det var utrolig godt å kunne være tilfreds med den jeg var. Jeg trengte ikke lenger streve mot å bli psykolog eller ta mer utdanning. Jeg følte meg ikke lenger mindreverdig enn de som har lengre utdanning enn meg.
På dette tidspunktet gjorde musikken jeg hørte på seg gjeldene. Denne hadde mange lag og jeg ble sugd inn. Musikken ble meg og reisen min. Jeg følte en utrolig kjærlighet til meg selv, noe jeg aldri før hadde følt. Musikken varte vel i ca. 10 minutter, men det føltes mye lenger.
Andre bølge: Panikk
Jeg reiser meg opp, og ser at det ligger en hvit liten tråd på gulvet. Jeg står på alle fire, mens jeg plukker den opp og studerer den innbitt. Jeg tenker at denne tråden er ikke noe spesiell, og nå vil sikkert vennen min tro jeg er helt ute å kjøre. Og ganske riktig står han og peker mot meg og smiler, som for å uttrykke at nå begynner det å skje ting. På dette tidspunktet blir jeg svimmel, så jeg legger meg ned i en yogastilling for å bli rolig. Men jeg føler fullstendig klaus, og sier til vennen min at jeg må ut. Jeg tar kjapt på meg regnklær og tramper ut. Jeg sier til vennen min at jeg ikke skjønner hvorfor noen synes dette er gøy eller spennende, og er ganske irritert. Synet og hørselen er annerledes, og alt dette er bare forstyrrende der og da. Jeg ser et tre, og klemmer det. Prøver å jorde meg selv. Han sier det er noen i nabohuset med åpent vindu, så vi må forflytte oss. Jeg går raskt oppover i skogen, og legger meg ned i lyngen. Her får jeg følelses av dejavu og at dette har skjedd før. Begynner å bli usikker på om det som skjer er virkelighet, og jeg spør vennen min om han er ekte. Han svarer bekreftende, og jeg spør om jeg kan kjenne på hånda hans. Jeg bestemmer meg for å gå inn, og legge meg i senga, i fullstendig mørke.
Tredje bølge: Forvirring
Dette er faktisk et stadiet jeg ikke husker fullstendig klart. Aner ikke om det er normalt? Jeg tenker ikke tanker lenger. I stedet ser jeg bare omrisset av geometriske figurer i et svart univers, og ingenting gir noe som helst mening. Jeg begynner å forstå at mitt liv er kun et støvkorn av muligheter, at mine valg og tanker er den som gjør meg til meg, men at det finnes millioner av andre varianter av meg selv, hvis jeg åpner opp for det. I dette bekmørket av tanker som går fullstendig i surr, som rabbel på en svart tavle, får jeg valget om å se sannheten om livet. Jeg takker raskt nei, og sier at jeg ikke trenger å vite alt om livet. Tror jeg var redd for å bli gal hvis jeg skulle få vite sannheten, at alt jeg tenker om virkeligheten ville rakne. Jeg ønsket å holde på ideen om kronologi; at vi blir født og lever livet fremover til vi dør. Jeg ønsket å holde fast på ideen om at jeg er en substans, noe, og ikke bare et produkt av masse valg og forestillinger.
Etter en stund, aner ikke hvor lenge, bestemmer jeg meg for å gå ut igjen i stua. I det jeg ser vennen min sier jeg at dette er jo bare rør alt sammen, og legger meg på sofaen.
Den fjerde bølgen består egentlig av tre små bølger
Her går rusen over i bølger. Ting er ikke på langt nær så intenst som i tredje bølgen. Jeg går inn og ut av rusen på en måte. Mens jeg ligger på sofaen hører jeg utrolig godt at peisen knitrer, pusten og sukkingen til vennen min. Alt virker helt tomt, og alt som er i hele verden er i dette lille rommet. Denne følelsen jeg får her er veldig organisk, som jord og trær. Jeg forestiller meg små gnomer som ligger under mosen og sukker (dette er ikke visuals, mer tanker tror jeg, husker ikke helt). Hver gang de sukker dukker hodet opp under mosen. De har ingen kontakt med meg, de bare er der, som en del av virkeligheten. Denne monotonien, ensomheten i en verden som er helt umulig å interagere med føles ubehagelig.
Jeg skriver på blokka mi at “livet er gjentakelse, og ikke på en god måte. Så i det kosmiske havet ta vare på hverandre”.
Alt som betyr noe er å være med ungene og familien. Uten denne kjærligheten er det kun meg og en død verden som for alltid vil gjenta seg selv, om og om igjen. Når jeg kommer til meg selv igjen mellom bølgene får jeg følelsen av at tiden står fullstendig stille, og det freaker meg litt ut.
Jeg skriver på et ark: “Fanget i tid, veldig ubehagelig”.
Jeg vurderer om jeg skal skrive ned på papiret hva som er klokkeslettet, men er usikker. For tenk hvis tiden faktisk står stille? Bestemmer meg for å se på telefonen, det er vanskelig å tyde 100%, det er så sterke farger. Noterer ned klokkeslettet. Tegner en tegning. Ser på klokka når jeg føler det har gått lang tid. 1908, 1926, 2010. Tiden går, og jeg blir veldig lettet.
Deretter kommer siste bølgen, og jeg minner meg selv på intensjonen med trippen, som var å helbrede min nevrologiske lidelse. Prøver å ha fokus på der lidelsen sitter. Kjenner at noe prøver å fikse det, men at det liksom er et hinder i veien. Jeg overgir meg. Lidelsen er der, men akkurat nå betyr den ingenting lenger. Alt som betyr noe er å vise mer kjærlighet, at jeg må bli mindre egoistisk. Virkeligheten er ikke annet enn kjærlighet og sosiale bånd i et landskap av død stein, jord og mose. Alt annet er forstyrrelser og ego.
Jeg skriver tilslutt: “Jeg er fastlåst i et minne i tiden. Vi er alle fastlåst i forskjellige minner”.
Jeg spør vennen min om det er over nå eller om jeg kommer til å bli sugd tilbake til tredje bølgen. Han sier det er på vei ut og at jeg går inn for landing. Klokka er ca. 21.00. Hadde forventet å bruke 6 timer, dette varte vel toppen fire timer. Uansett var jeg lettet og stolt. Resten av kvelden var jeg rolig, nesten litt sliten, på en god måte.
1 år senere
Det som sitter igjen fra denne trippen er første bølgen. Det at jeg følte at jeg er verdig kjærlighet, at jeg selv besitter denne kjærligheten, og at kjærligheten finnes i alle mennesker som et hvit uforanderlig lys. Det har forandret meg. Jeg filosoferer nok ikke så mye lenger, fordi følelsene begynte å koble seg på og har nå blitt et større fokus.
Erkjennelsen om at jeg var fastlåst i et minne i tid har også gjort at jeg har bearbeidet flere slike minner og ubehagelig følelser i etterkant gjennom meditasjon og fokus. Og det minnet jeg snakket om er ikke påtrengende lenger.
Det jeg har lurt ofte på er hvilke nivå jeg har vært på?
Nivå er vanskelig å fastslå for min del, siden jeg hadde veldig få hallusinasjoner, varigheten var kort, jeg ikke aner hvor mange gram jeg tok og jeg har null erfaring med sopp.
Jeg vet at jeg tok for lite til å miste kontroll, og at jeg ikke tillot meg å flyte med, som igjen førte til "panikkfølelse".
------
Jeg håper alle finner ro og harmoni i sjela uten påvirkning av ytre stimuli. (Jeg har innsett at dette er en livslang prosess).
Vi er kjærlighet. Måtte alle tillate å gi dette til seg selv.
Gjennom kjærlighet til oss selv tror jeg vi kan akseptere de mørke og lyse sidene vi alle innehar, og integrere de til en helhet
Deres erfaringer er gull verdt for meg.