Litt annen informasjon som er relevant for heroin:

Heroin er et såkalt prodrug på samme måte som kodein og har ingen eller liten effekt i seg selv, på grunn av dets lave affinitet for μ-opioidreseptorene. Cytokrom P450-familien, som vanligvis metaboliserer opioider, er mindre viktig i denne metaboliseringsprosessen, og omdanningen foregår ved forskjellige esteraser til 6-MAM (6-monoacetylmorfin) og morfin, som begge er viktige for rusen. 6-MAM er en unik metabolitt av heroin, og derfor det stoffet man leter etter ved urinprøver og lignende. Morfin omdannes videre til morfin-6-glukokornid ved glukuronidering.

Morfin, som er den viktigste metabolitten, er et opioid og binder seg følgelig til en opioidreseptor, i dette tilfellet myreseptorer. Disse har en hemmende effekt på cellen hvor de er lokalisert. Den smertelindrende effekten kommer av binding til myreseptorer i den periakveduktale grå substans, eller PAG. Ved hyppig tilførsel av morfin, vil kroppen kompensere for dette ved å senke antallet reseptorer, og den analgetiske effekten vil bli mindre, med mindre man går opp i dose.

Ruseffekten til morfin formidles av samme type reseptor, men nå ved det ventrale tegmentale område, VTA. I VTA finnes det nevroner som slipper ut dopamin i en annen del av hjernen, nucleus accumbens. Disse dopaminerge banene er viktige for belønning. Vanligvis blir disse dopaminerge cellene inhibitert, hemmet, av andre nerveceller med GABA som transmitter. På disse GABAerge nevronene finnes det myreseptorer (μ), der som sagt virker hemmende. Morfinmolekylene binder seg til myreseptorene og hemmer de GABAerge nervecellene. Dette medfører mindre utslipp av GABA (hemmende) på de dopaminerge cellene, og mer utslipp av dopamin. Dette kalles disinhibisjon, altså hemming av hemming. Her også vil nervesystemet adaptere og rusen bli svakere.


Litt om biotilgjengelighet:

"Chasing the dragon" har en biotilgjengelighet på 52%.

Biotilgjengelighet via oralt inntak er doseavhengig og det har vist seg at den er høyere hos kroniske brukere. Hos kroniske brukere ligger biotilgjengeligheten på 45.6%, mens hos sporadiske er den 22.9%. Dette gjelder små doser. I store doser har biotilgjengeligheten vist seg å være opptil 64.2%.

Ved intranasalt inntak svelger man mesteparten uansett, med mindre man har det i spray eller lignende, så biotilgjengeligheten er litt høyere enn ved oralt inntak.

Intramuskulær injeksjon har veldig høy; rundt 70-100%.


Litt hjelp for å forstå de neurologiske og farmakologiske termene finner man i denne tråden: Innføring i nevrologi og farmakologi

Og hvis man vil lese litt seriøst om avhengighet istedenfor demonisering og skrekkeksempler som prostitusjon, kan man ta en titt på denne: Et lite perspektiv på avhengighet