Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  5 4408
Dette er et tema som ofte blir tatt opp på forumet, ofte uten at partene ser ut til å utstråle noen dype innsikt i emnet. Dette vil ikke bli noen seriøs avhandling, men det kan jo være greit å nøste opp i litt rot.

Påstander om at man ikke trenger å bekymre seg, hasj er bare psykisk avhengighetsskapende, ikke fysisk, som heroin og valium. Så på den andre siden er det de, som har lest noen sider nevrologi og løst alle verdens gåter, og sier at all avhengighet er fysisk, da alt foregår i hjernen. Det er forsåvidt riktig, men gir ikke noen dypere innsikt som kan brukes til å konfrontere avhengighet når den oppstår.

Litt nevrologi er greit å kunne, og jeg har tidligere skrevet en overfladisk, men grundig nok for å kunne følge med her, innføring i emnet, som kan leses her; saker som kan være greit å kunne uansett hva det gjelder når man driver på med rusmidler.

Avhengighet er ikke et enkelt fenomen, og bygger på nevrologiske prinsipper som er dypt forankret i vår natur. Å bli avhengig av noe, gjelder som bekjent ikke bare rusmidler, men gambling, shopping, dataspill, ekstremsport og søtsaker, for å nevne noe. Avhengigheten av slike ting, anses gjerne som psykisk, og puttes dermed i samme kategori som cannabisavhengighet, i opposisjon til de «fysiske»: heroin, benzodiazepiner, alkohol og lignende stoffer.

Denne inndelingen baserer seg nok på de subjektive opplevelsene av en kjent side av avhengighet: abstinenser. De med «psykisk» avhengighetspotensial, anses ikke for å gi samme abstinenser, om de så gjør det i det hele tatt, som dem med «fysisk». Hvis vi enes om at all avhengighet er nevrologisk, og derfor «fysisk» i streng forstand, må vi se på de nevrologiske forskjellene på avhengighetene.

En vanlig forklaring på avhengighet, baserer seg på såkalt nevroadaptasjon, som vil si at nervesystemet tilpasser seg og gjennomfører endringer for å motvirke den ubalansen som oppstår ved inntak av rusmidler (utdypet i nevrologitråden). Dette stemmer i høy grad, men er ikke gyldig for alle typer avhengighet, og vi får spesielt problemer når vi kommer inn på avhengighet som ikke har noe med rusmidler å gjøre, som sukker- og shopping-avhengighet; samt rusmiddelavhengighet etter kort bruk, som når vi hører om mennesker som er blitt avhengige av et stoff etter første gang.

En nyttigere inndeling er i dopaminerg og øvrig avhengighet. Den dopaminerge avhengigheten baserer seg på, som navnet tilsier, på nevrotransmitteren dopamin, mer spesifikt innenfor det mesolimbiske dopaminerge system. Dette er et meget viktig system, som er avgjørende for vår motivasjon til å gjøre ting, gjerne det som i evolusjonsmessig sammenheng er gunstig for vår overlevelse, som å spise energirik mat, ha sex og knytte relasjoner til medmennesker. Når vi får trang etter sjokoladekake, er dette den subjektive oppfattelsen av vår trang etter dopaminutslippene som forekommer når vi spiser kaken. Når vi bare må kjøpe enda en genser eller lottokupong, er det fordi vi lengter etter dopaminutslipene vi får av det. Dette systemet er et system med lang evolusjonær historie, og er ute etter to ting: gjenta det som gir nytelse og unngå smerte; det tar ikke hensyn til hvorvidt det er lurt å kjøpe en genser man ikke trenger eller ikke, det er oppgaven til hjernebarken; som disse to altså står i et slags konfliktforhold til hverandre når det gjelder dette; meget forenklet, selvsagt.

Når du bare må ha noe, enten det er en joint, en genser eller et skrapelodd, er det dopaminet du vil ha. Dette kan være koblet til nevroadaptasjon, spesielt over sikt, men ikke nødvendigvis. Røyker du cannabis hver dag, vil hjernen tilpasse seg dette og senke antall dopaminreseptorer (for eksempel), og avhengigheten vil være av en mer klassisk art.

Når du inntar diazepam eller morfin over en lang periode og brått slutter, er problemet av en litt annen karakter enn at man bare vil ha det. Da oppstår de mer håndfaste og skremmende abstinensene, som medfører ubehag av en høyst fysisk art, der som sagt er grunnen til vår sedvanlige inndeling av avhengighetene. Dette baserer seg på adaptasjon, og spesielt viktig: av andre nevrotransmittere enn dopamin. Det er ikke bare de adaptive mekanismene man kan se på når man skal forklare avhengighet, man må se på hvilke transmittersystemer som det er skjedd forandringer ved. Avhengighet av psykedelika, forekommer som bekjent ikke i klassisk forstand, selv om det foregår betydelig serotonerge adaptive mekanismer (som samtidig forklarer hvorfor effekten er svakere ved hyppig bruk). Man kan bli avhengig av det i den forstand at man liker effekten, og gjerne vil oppleve den igjen, men her er det den subtile dopaminerge avhengigheten som er inne i bildet igjen.

I tilfellene som gjelder alkohol, barbiturater og benzodiazepiner, kommer avhengigheten og de tilhørende sterke abstinensene, av adaptive forandringer i det GABAerge system. GABA er en hemmende nevrotransmitter, og det som kjennetegner abstinenser, er at de er preget av effekter motsatt av den transmitteren selv utfører. De vil derfor her være kjennetegnet av rykninger, angst, urolighet, kramper og lignende. Nervesystemet vil være overeksitert, det foregår mindre hemming enn det egentlig skal. Morfin og lignende opioider, har også en hemmende effekt på nervesystemet; den er imidlertid uavhengig av GABA, og kommer av myreseptorer, en type opioidreseptor. Abstinensene følger samme prinsippet, men vil ikke være like uttalt «eksiterte», da GABA har en viktigere hemmende funksjon.

Disse opioidene har imidlertid også en sterk dopaminerg effekt, og avhengigheten vil også være rettet etter dette, som ble nærmere forklart ovenfor. Det kan være verdt å merke seg at avhengigheten av benzodiazepiner, alkohol osv., også har et dopaminergt aspekt, som forklarer hvorfor man kan bli raskt avhengig, og av en karakter som minner mer om shopping-avhengighet ol. enn de typiske abstinensene. Man snakker altså om at avhengighet av disse stoffene også handler om positive reinforcement (dopamin) og ikke utelukkende negative r. (GABA).

Uansett om man velger å betegne avhengighet som fysisk, psykisk, dopaminerg eller GABAerg (eller opioid, adrenerg osv.), er problemene det medfører like aktuelle og kan ikke fornektes. Er man avhengig av noe, så er det et problem, uavhengig av hvilke transmittersystemer det involverer. Avhengighet er jo også avhengig av en rekke sosiale forhold, for eksempel hvilken rolle rusmidlene spiller i hver enkelt sitt liv. Bruker man heroin for å slippe unna problemer i hverdagen, utgjør en slik bruk en betydelig avhengighetsfaktor. Tilsvarende kan det kanskje være lettere å bli avhengig av nikotin enn heroin, fordi det er så uskyldig og lite hemmende i dagliglivet. Å gå dritings eller i heroinslummer går som man kan forstå ikke upåaktet hen, og er mer forstyrrende for jobb og annet dagligliv enn å ha en Oliver Twist i munnviken eller en snus i overleppen.
Sist endret av exocytose; 24. mai 2014 kl. 19:45.
Meget bra skrevet! Oppklarte en hel del. - Har forresten også bokmerket denne tråden ettersom jeg tror den vil komme til nytte en dag. Hadde jeg kunnet gi deg 10kp hadde jeg gjort det.
Godt nyttår!

Tror du forresten det vil være lettere å bryte spillegalskap(avhengegighet) (som er dopaminutskillelse vi søker etter) med heroin? Virker dog sånn da vi ikke har noe fysiske absistenser i den forstand når det gjelder spillegalskap.
Sist endret av Saint123; 29. desember 2011 kl. 16:00.
chutzpah
exocytose's Avatar
Trådstarter
Det er nok ganske individuelt, og jeg skal ikke prøve å trekke generaliserende konklusjoner. Det er utvilsomt et større kroppslig ubehag forbundet med å slutte på heroin, men det er også viktig å se på hvilken rolle det spiller i livet, som nevnt. Har man en dypt ubehagelig, traumatisert fortid, og heroin er det eneste som får problemene og ubehaget til å opphøre for en skakket stund, vil det være vanskelig å slutte med, da det har en ekstremt omfattende funksjon i dagliglivet.

Men det er jo mange eksempler på at spillegalskap har ødelagt liv, så det skal ikke undervurderes. En slik avhengighet er det kanskje også vanskeligere å eksplisitt «komme over», det er ikke en periode med abstinenser som skal overvinnes, men en dyptliggende trang som sitter over lang tid. Jeg skal som sagt ikke si noe sikkert.
Sist endret av exocytose; 29. desember 2011 kl. 16:10.
▼ ... over et år senere ... ▼
Jeg har en god dag i dag, og tenker på dette.

Avhengighet er mye diskutert, og ofte koker det ned til banaliteter som "hvor mange ganger i uka" og fysiske abstinenser eller ikke. Dette er en avsporing. Min egen erfaring med avhengighet handler om noe annet.

Her kommer et eksempel som skiller den avhengige meg fra den rehabiliterte meg.

Den avhengige meg tenkte: "Jeg har en god dag i dag. Hva kan jeg gjør/spise/skyte for at i morgen/neste helg skal bli akkurat likedan?" Jeg var avhengig av kjemisk hjelp for å føle lykke, og livet var en jakt på den sammen følelsen, igjen og igjen. Uten var jeg rastløs og misfornøyd. Hvem jeg var sammen med, hvor jeg var - alt sånt var underordnet, så lenge jeg var sammen med noen som ville la meg ruse meg uten å lage en sak ut av det.

Den rehabiliterte meg tenker: "Jeg har en god dag i dag. Jeg vil nyte denne dagen, dette øyeblikket, for det kommer kanskje aldri tilbake." Å ikke være avhengig innebærer å gi rom for den menneskelige opplevelsen, å bare være i øyeblikket. Det innebærer også at omgivelsene påvirker meg i stor grad, jeg gidder ikke bruke tiden min på hvem som helst, de jeg er sammen med skal være verdt å se og oppleve.
Jeg tror egen avhengighet er et konsept som kan være vanskelig å forklare, både for seg selv og andre. Bra skrevet
▼ ... over en uke senere ... ▼
Et problem som gjør det vanskeligere å bryte en avhengighet er hvordan man kan ha endt med å bygge livet sitt rundt det man er avhengig av. Om man først gir opp hva enn det skulle være, så er hverdagsrutinene fortsatt mye av de samme, og om man har gjort avhengigheten til en rutine er det veldig vanskelig å holde seg unna.
Nå har jeg aldri snust, men jeg ser for meg at dersom man snuser etter hvert måltid eller fast på bussen etc. så kan disse settingene gjøre det veldig vanskelig å slutte helt.

Som et litt mer personlig eksempel har jeg ikke vært avhengig av noe stoff, men har hatt for vane å bruke mye tid på YouTube og surfing generelt. Nå har jeg ikke sittet på YouTube døgnet rundt eller noe, men det har vært en faktor som har av og til holdt meg inne da jeg ellers kunne gått ut, og kombinert med flytting til ny by, og ikke-obligatisk undervisningsoppmøte, har sosiallivet visnet litt. Ingen krav til at du er noe sted til noen tid fører lett til lange morgener, med enda lengre YouTube (eller NFF) sesjoner før man tar tak i dagen, som plutselig er blitt en kveld osv.
Bytt ut Internett med hasj, så har du nok mange andres (ganske mye dyrere) skjebner.

En sånn type avhengighet er ganske vanskelig å bryte ut av, siden det ikke er noen retning å bryte, "vekk" er liksom ikke en retning. Og om man har bygget seg inn i en liten hule hvor enten man ikke har venner annet enn på nett, eller ikke har venner annet enn stonere, så har man flere ting å kjempe mot enn selve avhengigheten.