Dose 1 'boks', antar ca 1 gram, denne hadde blitt tørket på 2 døgn.
Hvem som var med N, M, JO, JI, R, V og E.
Sted Amsterdam.
Forord
Dette var min første tur på hawaiian, og i og med at fleinsopp er høyt på skalaen
trodde jeg dette kom til å være temmelig plankekjøring, noe det ikke helt ble..
Resultatet av turen, for meg, ble veldig bra, men nå skal jeg ikke avsløre for mye.
Vi var 4 ganske gode kompiser og 2 bekjente fra oslo området, men vi var alle kjent med psykedelika, untatt JI.
Kl 16:00
Vi satt oss ned på hotellrommet vårt og knasket soppen vår.
Jeg var glad mengden var så liten i forhold til cubensis så den gikk lett ned,
V og E hadde cubensis så de slet litt med mengden, men alt gikk til slutt, og
vi vandret ut av hotellet og ned til en kanal med gress rundt seg.
Vi kom frem, slo oss ned med en joint, jeg la meg ned i gresset og bare stirra på skyene.
+00:30
Ting begynnte å skje, jeg kunne kjenne sommerfuglene i magen, skyene var ikke helt seg selv, Jo lengre jeg stirret på de jo mer symmetrisk ble de og jo mer tribal lignende armer kom det, skyene gled over hverandre i forskjellige lag.
Må si det er den mest komplekse og fine open eye visual jeg kan huske
så tidlig i en tur.
Det merkelige var at om jeg så på trærne eller noen andre så var de helt krystallklare, det var bare skyene som danset for meg enda.
Jeg tenkte jeg skulle gjøre et lite rituale av turen og prøvde å 'presentere' meg selv for soppen og spørre om jeg får lov å bli med den på tur, noe jeg fikk intrykk av at 'den'/'det' likte, jeg fikk en følelse av å være velkommen, og at vi
hadde mye vi skulle utforske etterhvert, jeg skulle bare ha visst
+1:00
J begynnte å knise, ganske rått også, "jasså?, det er en sånn type tur han kommer til å få" tenkte jeg, kniseturer er artige de og, men jeg visste at jeg kom til å gå en annen vei.
Jeg kjente meg plutselig som på den siste syreturen min (som var i fjorvinter), veldig trøtt i hodet.
Dette er en merkelig følelse når man er på tur, hodet er trøtt og vil nesten bare legge seg ned og sove, men du vet at du er på tur og at søvn er bare å glemme.
Jeg reiste meg opp og sa jeg skulle tussle til hotellet, N sa han ble med, han måtte bare vente på M som tuklet med mobilen sin, det var noe han ikke fikk til, mens N sto å smålo av at M frustrert ikke fikk til det han skulle.
Jeg tenkte at hvem i svarte vil forkludre denne fine situasjonen med å henge seg opp i materiell teknologi, men folk er jo
forskjellige.
Det endte med at jeg og N bare gikk til hotellet.
På veien så kjente jeg at jeg var godt i gang nå, alt var så funky, knærne var som gelé, alt litt 'tykkere' og mer fyldig. N så på meg og spurte "Hva synes du om tiden nå? Har ikke ting tatt utrolig lang tid? Det er så rart.."
Jeg kunne faktisk ikke ha brydd meg mindre, tid?, hva har det med saken å gjøre? Den rasjonelle delen av tankegangen var fremdeles tilstede, og jeg visste at å henge seg opp i tid på en tripp var noe av det siste jeg orket, tid var ufascinerende og tidspekteret blir så annerledes på sopp at å se på klokka hjelper fint lite uansett.
Fremme på hotellet, kræsjer jeg i senga mi (vi hadde tre dobbeltrom), jeg slenger på noe "Explosions in the sky", veldig rolig gitarspill, med noe ambientgreier, noen av sangene er litt melankolske.
Litt etterpå kommer M og slenger seg ned på senga ved siden av, mumler noe om at ting ikke er virkelig, men vi blir begge stille mens vi ligger å hører på musikken.
+1:30 (??)
N kom inn, og foreslo å slå de to sengene sammen så vi alle tre kunne ligge å slappe av.
Første negative øyeblikk for meg, jeg og mine er mindre hva skal jeg si, fysisk nære, jeg vet ikke om det er en kulturting, men å ligge i to dobbelsenger med to andre folk så hardt som turen drev å utvikla seg, funker bare ikke for meg.
Det blir en overtredelse av min personlige barriere (vi har alle en viss omkrets rundt oss som vi føler oss ukomfortable at ukjente mennesker i visse situasjoner bryter).
Så jeg prøvde på den minst krenkende måten å si at 'Sorry, det går bare ikke, dette er mitt sted', noe N respekterte, han la seg på den andre senga sammen med M, og jeg gled vekk inn i meg selv en stund.
+(??)
Jeg ligger her, alt er stille på en måte, sammtidig ikke.
Jeg har lukket øynene og observerer en gigantisk karamellstang forran meg, den blankeste, fineste og største jeg noen gang har sett. Den er uendelig lang, fargene er så klare, og den roterer med en dyp drønnende romling.
Jeg observerte denne lenge, inntil jeg åpnet øynene igjen, så kom det noe ubehag..
"Jeg tror jeg må være litt alene", sier jeg.
N får tumlet seg opp på føttene, og tar med seg M, jeg slenger på noe infected mushroom... atmosfæren ble helt annerledes.
De hypnotiske trommeslagene, deltabølgesynther og alle de andre effektene slår meg hardt, jeg legger meg ned igjen og ser på klokka (idiot ikkesant?) den er noe over 6, jeg hadde fortsatt nok vett til å skjønne hvor lang tid jeg hadde tura og hvor
lang tid det ca kom til å ta før jeg
begynte å lande.
Men jeg tura hardt, ganske hardt, til tider kjentes det ut som det ble litt for mye, og rusen var ikke forbundet til å peake i bølger som det ofte gjør på psykedelika, dette minnet mer om en kraftig statisk strøm av psykedelisk wierdness.
Jeg lå litt som dette i en stund, helt til den statiske strømmen bare ble kraftigere, og kraftigere.. ojda tenkte jeg dette ble for mye.
Jeg tok fatt mot doskåla og planta en saftig stråle fra kjeften. Uff, tenkte jeg, men samtidig ble jeg klar over at det som kom opp der, var det urene, det jeg skulle kvitte meg med i denne turen.
Følelsen der og da etter å ha spydd var utrolig befriende, jeg følte meg frisk.
Reiste meg opp og drakk litt vann, ekkelt, å drikke/spise ting på tur er noen gang utrolig artig, men noen gang er det bare
uforståelig rart.
Jeg slengte meg på senga en stund til.
+(??)
R hadde nå kommet på rommet, jeg og han er totalt synkronisert på tur så jeg følte ikke at jeg trengte å åpne munnen min i det hele tatt, jeg tror han følte det samme, vi snakket ikke på en god stund.
Men en liten stund etterpå skulle det bli hakket villere:
Plutselig kommer M inn, men N like i hælene, stakkars N har et forvilt blikk, mens han peiver armene sier han noe som "Stopp ham, fyren er farlig!", En bryter slår seg over i hodet mitt, dette er alvor.
M tar tak i laptopen min og sier "Få passordet, ellers..", "Hæ? Hva du skal?", "Jeg må prate.. msn..." jeg senker hodet mitt, tar armene mine sakte og fint rundt amene hans og forklarer rolig at jeg ikke har msn på maskinen og heller ikke noe netttilgang akkurat nå.
Han ser litt frustrert på meg, de andre J, R og N står litt perpleks og klør seg i hodet, de tenkte vel det samme som meg "Faen, jeg er hardt på tur og jeg er ikke i noe form til å være en sitter".
Etter å ha gitt M idéen om å prøve pc'en i lobbyen (Ja jeg vet hvor hjernedødt det høres ut nå, men jeg hadde min egen psyke å holde styr med akkurat nå, jeg måtte ha fred) forsvant han.
Jeg låste igjen døren og jeg og R ble enig om at den ikke ble åpnet før morgenen etterpå.
De neste timene er veldig uklar for meg, jeg vet jeg gikk igjennom en ego-død eller i det minste ego-splitting, jeg lå der og var jo som før klar over hva jeg hadde hatt i meg og hvor lang tid det kom til å vare.
Men så gled alt vekk, jeg var det eneste igjen, og hvem var jeg? Kan ikke godt sies..
I denne delen av turen kunne jeg se at takplatene flagret, veggene smågnistret, jeg kunne til tider, se hulrommet mellom alle disse elementene, i disse hulrommene var det kraftige 'tråder' av lyn som holdt platene såvidt på plass.
Disse trådene var virkeligheten, den materialistiske representasjonen av realitet.
I dette øyeblikket sank jeg inn i meg selv og var på et annet sted.. det var stormfullt, og alt rundt meg oppløste seg, "REALITETEN ER DET SOM BINDER OSS", hylte jeg av all makt, om og om igjen, noe jeg føler for å utfylle:
Grunn ideen kommer fra utsagnet til bill hicks: "Today, a young man on acid realized that all matter is merely energy condensed to a slow vibration … that we are all one consciousness experiencing itself subjectively.
There's no such thing as death, life is only a dream, and we're the imagination of ourselves.
Here's Tom with the weather."
For meg da var det helt klart at for å fortsette å leve i denne tilstanden (virkeligheten) og ikke kollapse tilbake til det kaotiske universet og synke sammen til en eneste bevissthet, var å holde fast på denne representasjonen av realitet.
+3:45
Stormen roet seg, rommet var temmelig normalisert, men det var mye på gang enda, jeg snublet meg mot dusjen, tok en dusj og trodde jeg var temmelig på planeten igjen, men marmorflisene i gulvet sa noe helt annet, de bevegde seg så mye at jeg ble nesten litt kvalm.
Jeg spurte R om vi skulle sette på en film etterpå, noe han var veldig enig i, han måtte bare lande han også.
+5:30
Jeg lå og tura passe enda, men så lyset i tunnellen. R hadde mekket seg en joint, og han ga den videre til meg nå. Tja litt trekk på slutten roer da alltid ned nervene tenkte jeg, jeg kunne ikke ha tatt mer feil.
Jeg tok to tre passe drag av den og jeg ble slengt ut i stormen igjen, tankene flerret som lynnedslag i bevisstheten min.
"Da var det på'n igjen" jeg fikk visse assosiasjoner med løytnant Dan i filmen 'Forrest Gump' sittende i toppen av rekebåtmasten
"Is that all you got GOD? WoooHOOOO!!"
+6:45
Jeg måtte på do, tankene hadde stilnet litt, men jeg var veldig robotisk i bevegelsene, jeg krabbet over madrassene,
R spurte om hvordan det gikk og jeg svarte litt stammende "J-J-Joda, kjempegreier, gi meg e-en time til så har ting r-r-oa seg"
+7:00
Jeg tok meg en dusj, i det jeg kom ut av den var jeg temmelig glad over at marmorflisene holdt seg noenlunde i ro, afterglow er en veldig
magisk tid og er alltid best sent på kvelden i mine øyne.
Jeg la meg ned på senga og kunne snakke i sammenheng for første gang siden vi startet turen, vi diskuterte jo klart turens hendelser, at det kunne gått
skikkelig ille.
Heldigvis var 3 av oss passe erfarne og to av de har vært ute for værre situasjoner.
Vi tok noen jointer, og et trekk på bong før vi sovnet til "Tenacious D: Pick of destiny".
Ettertanker
Dette var klart min heftigste opplevelse på sopp en klart Pluss 3 (+++) på shulgin skalaen ikke en badtripp selv om det var temmelig intenst til tider, men en tripp jeg har lært av. Jeg føler at personligheten min har nesten blitt oppgradert, mer selvsikker, føler meg rett og slett hakket bedre.
Det kunne ha gått galt, dette er igjen en påminnelse om respekt for psykedelika, jeg var ikke i stand til å passe noen som helst.
Det gikk helt bra med alle til slutt, M husket ikke noe av episodene han ble 'en annen person' og han unnskyldte seg på det dypeste, og vi tok det hele med lettere humør mens vi gjenfortalte og lo litt.
Hva som skjedde med N,M,JO og JI på de delene av turen jeg var alene er jeg ikke helt sikker på, dere får mase på rapport fra de og.
V og E hadde vandret inn mot sentrum etterhvert og hatt en særdeles spesiell dag i Amsterdam.
Hvem som var med N, M, JO, JI, R, V og E.
Sted Amsterdam.
Forord
Dette var min første tur på hawaiian, og i og med at fleinsopp er høyt på skalaen
trodde jeg dette kom til å være temmelig plankekjøring, noe det ikke helt ble..
Resultatet av turen, for meg, ble veldig bra, men nå skal jeg ikke avsløre for mye.
Vi var 4 ganske gode kompiser og 2 bekjente fra oslo området, men vi var alle kjent med psykedelika, untatt JI.
Kl 16:00
Vi satt oss ned på hotellrommet vårt og knasket soppen vår.
Jeg var glad mengden var så liten i forhold til cubensis så den gikk lett ned,
V og E hadde cubensis så de slet litt med mengden, men alt gikk til slutt, og
vi vandret ut av hotellet og ned til en kanal med gress rundt seg.
Vi kom frem, slo oss ned med en joint, jeg la meg ned i gresset og bare stirra på skyene.
+00:30
Ting begynnte å skje, jeg kunne kjenne sommerfuglene i magen, skyene var ikke helt seg selv, Jo lengre jeg stirret på de jo mer symmetrisk ble de og jo mer tribal lignende armer kom det, skyene gled over hverandre i forskjellige lag.
Må si det er den mest komplekse og fine open eye visual jeg kan huske
så tidlig i en tur.
Det merkelige var at om jeg så på trærne eller noen andre så var de helt krystallklare, det var bare skyene som danset for meg enda.
Jeg tenkte jeg skulle gjøre et lite rituale av turen og prøvde å 'presentere' meg selv for soppen og spørre om jeg får lov å bli med den på tur, noe jeg fikk intrykk av at 'den'/'det' likte, jeg fikk en følelse av å være velkommen, og at vi
hadde mye vi skulle utforske etterhvert, jeg skulle bare ha visst
+1:00
J begynnte å knise, ganske rått også, "jasså?, det er en sånn type tur han kommer til å få" tenkte jeg, kniseturer er artige de og, men jeg visste at jeg kom til å gå en annen vei.
Jeg kjente meg plutselig som på den siste syreturen min (som var i fjorvinter), veldig trøtt i hodet.
Dette er en merkelig følelse når man er på tur, hodet er trøtt og vil nesten bare legge seg ned og sove, men du vet at du er på tur og at søvn er bare å glemme.
Jeg reiste meg opp og sa jeg skulle tussle til hotellet, N sa han ble med, han måtte bare vente på M som tuklet med mobilen sin, det var noe han ikke fikk til, mens N sto å smålo av at M frustrert ikke fikk til det han skulle.
Jeg tenkte at hvem i svarte vil forkludre denne fine situasjonen med å henge seg opp i materiell teknologi, men folk er jo
forskjellige.
Det endte med at jeg og N bare gikk til hotellet.
På veien så kjente jeg at jeg var godt i gang nå, alt var så funky, knærne var som gelé, alt litt 'tykkere' og mer fyldig. N så på meg og spurte "Hva synes du om tiden nå? Har ikke ting tatt utrolig lang tid? Det er så rart.."
Jeg kunne faktisk ikke ha brydd meg mindre, tid?, hva har det med saken å gjøre? Den rasjonelle delen av tankegangen var fremdeles tilstede, og jeg visste at å henge seg opp i tid på en tripp var noe av det siste jeg orket, tid var ufascinerende og tidspekteret blir så annerledes på sopp at å se på klokka hjelper fint lite uansett.
Fremme på hotellet, kræsjer jeg i senga mi (vi hadde tre dobbeltrom), jeg slenger på noe "Explosions in the sky", veldig rolig gitarspill, med noe ambientgreier, noen av sangene er litt melankolske.
Litt etterpå kommer M og slenger seg ned på senga ved siden av, mumler noe om at ting ikke er virkelig, men vi blir begge stille mens vi ligger å hører på musikken.
+1:30 (??)
N kom inn, og foreslo å slå de to sengene sammen så vi alle tre kunne ligge å slappe av.
Første negative øyeblikk for meg, jeg og mine er mindre hva skal jeg si, fysisk nære, jeg vet ikke om det er en kulturting, men å ligge i to dobbelsenger med to andre folk så hardt som turen drev å utvikla seg, funker bare ikke for meg.
Det blir en overtredelse av min personlige barriere (vi har alle en viss omkrets rundt oss som vi føler oss ukomfortable at ukjente mennesker i visse situasjoner bryter).
Så jeg prøvde på den minst krenkende måten å si at 'Sorry, det går bare ikke, dette er mitt sted', noe N respekterte, han la seg på den andre senga sammen med M, og jeg gled vekk inn i meg selv en stund.
+(??)
Jeg ligger her, alt er stille på en måte, sammtidig ikke.
Jeg har lukket øynene og observerer en gigantisk karamellstang forran meg, den blankeste, fineste og største jeg noen gang har sett. Den er uendelig lang, fargene er så klare, og den roterer med en dyp drønnende romling.
Jeg observerte denne lenge, inntil jeg åpnet øynene igjen, så kom det noe ubehag..
"Jeg tror jeg må være litt alene", sier jeg.
N får tumlet seg opp på føttene, og tar med seg M, jeg slenger på noe infected mushroom... atmosfæren ble helt annerledes.
De hypnotiske trommeslagene, deltabølgesynther og alle de andre effektene slår meg hardt, jeg legger meg ned igjen og ser på klokka (idiot ikkesant?) den er noe over 6, jeg hadde fortsatt nok vett til å skjønne hvor lang tid jeg hadde tura og hvor
lang tid det ca kom til å ta før jeg
begynte å lande.
Men jeg tura hardt, ganske hardt, til tider kjentes det ut som det ble litt for mye, og rusen var ikke forbundet til å peake i bølger som det ofte gjør på psykedelika, dette minnet mer om en kraftig statisk strøm av psykedelisk wierdness.
Jeg lå litt som dette i en stund, helt til den statiske strømmen bare ble kraftigere, og kraftigere.. ojda tenkte jeg dette ble for mye.
Jeg tok fatt mot doskåla og planta en saftig stråle fra kjeften. Uff, tenkte jeg, men samtidig ble jeg klar over at det som kom opp der, var det urene, det jeg skulle kvitte meg med i denne turen.
Følelsen der og da etter å ha spydd var utrolig befriende, jeg følte meg frisk.
Reiste meg opp og drakk litt vann, ekkelt, å drikke/spise ting på tur er noen gang utrolig artig, men noen gang er det bare
uforståelig rart.
Jeg slengte meg på senga en stund til.
+(??)
R hadde nå kommet på rommet, jeg og han er totalt synkronisert på tur så jeg følte ikke at jeg trengte å åpne munnen min i det hele tatt, jeg tror han følte det samme, vi snakket ikke på en god stund.
Men en liten stund etterpå skulle det bli hakket villere:
Plutselig kommer M inn, men N like i hælene, stakkars N har et forvilt blikk, mens han peiver armene sier han noe som "Stopp ham, fyren er farlig!", En bryter slår seg over i hodet mitt, dette er alvor.
M tar tak i laptopen min og sier "Få passordet, ellers..", "Hæ? Hva du skal?", "Jeg må prate.. msn..." jeg senker hodet mitt, tar armene mine sakte og fint rundt amene hans og forklarer rolig at jeg ikke har msn på maskinen og heller ikke noe netttilgang akkurat nå.
Han ser litt frustrert på meg, de andre J, R og N står litt perpleks og klør seg i hodet, de tenkte vel det samme som meg "Faen, jeg er hardt på tur og jeg er ikke i noe form til å være en sitter".
Etter å ha gitt M idéen om å prøve pc'en i lobbyen (Ja jeg vet hvor hjernedødt det høres ut nå, men jeg hadde min egen psyke å holde styr med akkurat nå, jeg måtte ha fred) forsvant han.
Jeg låste igjen døren og jeg og R ble enig om at den ikke ble åpnet før morgenen etterpå.
De neste timene er veldig uklar for meg, jeg vet jeg gikk igjennom en ego-død eller i det minste ego-splitting, jeg lå der og var jo som før klar over hva jeg hadde hatt i meg og hvor lang tid det kom til å vare.
Men så gled alt vekk, jeg var det eneste igjen, og hvem var jeg? Kan ikke godt sies..
I denne delen av turen kunne jeg se at takplatene flagret, veggene smågnistret, jeg kunne til tider, se hulrommet mellom alle disse elementene, i disse hulrommene var det kraftige 'tråder' av lyn som holdt platene såvidt på plass.
Disse trådene var virkeligheten, den materialistiske representasjonen av realitet.
I dette øyeblikket sank jeg inn i meg selv og var på et annet sted.. det var stormfullt, og alt rundt meg oppløste seg, "REALITETEN ER DET SOM BINDER OSS", hylte jeg av all makt, om og om igjen, noe jeg føler for å utfylle:
Grunn ideen kommer fra utsagnet til bill hicks: "Today, a young man on acid realized that all matter is merely energy condensed to a slow vibration … that we are all one consciousness experiencing itself subjectively.
There's no such thing as death, life is only a dream, and we're the imagination of ourselves.
Here's Tom with the weather."
For meg da var det helt klart at for å fortsette å leve i denne tilstanden (virkeligheten) og ikke kollapse tilbake til det kaotiske universet og synke sammen til en eneste bevissthet, var å holde fast på denne representasjonen av realitet.
+3:45
Stormen roet seg, rommet var temmelig normalisert, men det var mye på gang enda, jeg snublet meg mot dusjen, tok en dusj og trodde jeg var temmelig på planeten igjen, men marmorflisene i gulvet sa noe helt annet, de bevegde seg så mye at jeg ble nesten litt kvalm.
Jeg spurte R om vi skulle sette på en film etterpå, noe han var veldig enig i, han måtte bare lande han også.
+5:30
Jeg lå og tura passe enda, men så lyset i tunnellen. R hadde mekket seg en joint, og han ga den videre til meg nå. Tja litt trekk på slutten roer da alltid ned nervene tenkte jeg, jeg kunne ikke ha tatt mer feil.
Jeg tok to tre passe drag av den og jeg ble slengt ut i stormen igjen, tankene flerret som lynnedslag i bevisstheten min.
"Da var det på'n igjen" jeg fikk visse assosiasjoner med løytnant Dan i filmen 'Forrest Gump' sittende i toppen av rekebåtmasten
"Is that all you got GOD? WoooHOOOO!!"
+6:45
Jeg måtte på do, tankene hadde stilnet litt, men jeg var veldig robotisk i bevegelsene, jeg krabbet over madrassene,
R spurte om hvordan det gikk og jeg svarte litt stammende "J-J-Joda, kjempegreier, gi meg e-en time til så har ting r-r-oa seg"
+7:00
Jeg tok meg en dusj, i det jeg kom ut av den var jeg temmelig glad over at marmorflisene holdt seg noenlunde i ro, afterglow er en veldig
magisk tid og er alltid best sent på kvelden i mine øyne.
Jeg la meg ned på senga og kunne snakke i sammenheng for første gang siden vi startet turen, vi diskuterte jo klart turens hendelser, at det kunne gått
skikkelig ille.
Heldigvis var 3 av oss passe erfarne og to av de har vært ute for værre situasjoner.
Vi tok noen jointer, og et trekk på bong før vi sovnet til "Tenacious D: Pick of destiny".
Ettertanker
Dette var klart min heftigste opplevelse på sopp en klart Pluss 3 (+++) på shulgin skalaen ikke en badtripp selv om det var temmelig intenst til tider, men en tripp jeg har lært av. Jeg føler at personligheten min har nesten blitt oppgradert, mer selvsikker, føler meg rett og slett hakket bedre.
Det kunne ha gått galt, dette er igjen en påminnelse om respekt for psykedelika, jeg var ikke i stand til å passe noen som helst.
Det gikk helt bra med alle til slutt, M husket ikke noe av episodene han ble 'en annen person' og han unnskyldte seg på det dypeste, og vi tok det hele med lettere humør mens vi gjenfortalte og lo litt.
Hva som skjedde med N,M,JO og JI på de delene av turen jeg var alene er jeg ikke helt sikker på, dere får mase på rapport fra de og.
V og E hadde vandret inn mot sentrum etterhvert og hatt en særdeles spesiell dag i Amsterdam.
Sist endret av Dodecha; 23. juli 2007 kl. 16:00.
Grunn: dupe i teksten..
..Undersøker du litt og prøver finne butikker som kanskje ikke ligger midt i hovedgata å som er de største turist attraksjonene så kan du finne ting mye billigere 
