Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  552 195328
Heisann!

Jeg tenkte det var på tide jeg skrev litt. Merker at serotoninet og dopaminet kjører på reservetanken, og da er det greit å skrive, for å få ut stress og følelser.

Skriver dette til advarsel (og informasjon) for dere som sitter og vurderer å teste "speed", også kjent som amfetamin (+++). Bruk av "speed" er et stadig voksende problem blant norsk ungdom. Siden stoffet er meget enkelt å få tak i for de fleste, og gjerne det narkotiske(kjemiske) stoffet som "krever" minst av førstegangsbrukeren, før den tøyer sine egne grenser, og sier "Ja, takk!".

"Speed" virker såklart spennende for den som aldri har prøvd det. Men til tross fra stadige advarsler, virker det ikke som flere tenker seg om to ganger, før de begir seg utpå.

De aller fleste her inne, som sitter med noen form for erfaring, nøler ikke før de poster en advarsel mot stoffet, så fort en tråd angående det dukker opp.

Og derfor synes jeg det er på tide jeg og skriver hva jeg syns. Og gjerne gir en liten pekepinn til de som sitter inne med noen form for nysgjerrighet rundt "speed".

Har ikke planer om å skrive noe spesielt om selve stoffet. Til det har vi sider som Erowid .

Det er nå blitt 13. februar. Siste datoen jeg husker å ha fått med meg, var 1. februar. Da så jeg på kalenderen, og sa til meg selv (eventuelt en person jeg var med): "Oi, har det blitt februar allerede?"

Idag har jeg tilbringt hele dagen i senga, med depressiv musikk i ørene og pils på nattbordet. I dag er nemlig dagen jeg gikk tom for "speed".

Jeg kan ikke huske sist jeg ikke var ruset. Og med tanke på tidsperspektivet jeg prøvde å "illustrere" innledningsvis så tyder det på at det var en stund siden.

I dag har jeg ødelagt:
  • Fjernkontroll
  • Stol
  • Utallige lightere
  • Askebeger
  • Mobilen min (funker såvidt)
  • Datamaskinen (tålte sammenstøtet)
  • Dekoderen til parabolen
  • DVD-spiller (ser ut til å ha overlevd)
  • Dagen til familien min

Kort fortalt så er ikke humøret mitt på topp i dag, og temperamentet mitt preger vel det meste.

Dette er et resultat av at jeg daglig ruser meg på stoffer man (du, jeg og vi to) burde holde oss LANGT borte fra. De første gangene kan det alltids virke gøy og spennende. Men den følelsen man får av å ta det første gang, får man aldri igjen.

Jeg kan ikke lenger huske hvordan det var. Og de siste 9 månedene har jeg gått daglig rundt og lurt på om jeg ER ruset eller ei. Om jeg nå er normal eller ei. Om hvilken "versjon" av meg som er "normal". Fordi jeg husker ikke følelsen av å ikke være ruset, og samtidig glad.

Enkelt og greit: Meg på "speed" = min oppfattelse av normalt.

Fordi det er kun sånn jeg klarer å fungere normalt.

Uten "speed" sliter jeg på jobb. Tør ikke å oppholde meg på offentlige plasser (kjøpesentre, busser o.l) mer enn MAKSIMALT nødvendig. Og sosialt så er jeg et absolutt NULL uten amfetaminen min.

Dersom du fikk det for deg at jeg ruser meg for å gå ut å feste hver dag, så tok du feil der også. Det er sånn det gjerne er i begynnelsen. "Speed" er en sosial "aktivitet". Men det varer ikke lenge.
Jeg har det best, når jeg får sitte alene i stua mi, med musikk i ørene og bare tenke meg bort i "speed-verden".

Når jeg tenker meg om, så husker jeg ikke sist gang jeg spiste heller. Det må være over en uke siden, tror jeg.

Søvn blir det også dårlig med. Sov to timer her før helga en gang, men er ikke sikker på når. Og om jeg har sovet etterpå tør jeg heller ikke svare på.

Vet bare at jeg skal på jobb i morgen, og at dersom jeg ikke får skaffet noe "speed" før det, så går det ille. Ligger her på senga og drikker pils, for å bli ruset på en eller annen måte. Gjerne ikke det smarteste det heller med tanke på at klokka er 02:15 for øyeblikket, og det er natt til mandag.

Penger er det også tomt for, så jeg lurer virkelig på hvordan jeg skal få tak i den eventuelle "speeden". Men utfordringer kommer man jo alltids over.

I tillegg er jeg utrolig irritert på nesen min, som ser ut til å ha sluttet å fungere. Jeg gråter og blør nesten hver gang jeg "snorter" en strek. Det tar meg opp i mot 10 minutter før den intense smerten har roet seg.
Og her for et par uker siden, så greide jeg ikke lukte ren salmiak som ei kjerring drev å vaska et gulv med. Lovende...

Så nå "dropper" jeg "speeden" i Rizla papir. Det vil si at jeg svelger driten, og venter ekstra lenge på virkning. Hadde jeg hatt litt varme i kroppen, og kunne sett blodårene mine, så hadde jeg "skutt" den. Men av ymse grunner, så lar jeg den tanken ligge.

Så mine kjære sjeler:
Dersom dette høres ut som en fristende livsstil, så vennligst gi meg beskjed før du kaster deg utpå den. Slik at jeg kan sende deg et brev hvor det står: "Ikke si at JEG ikke advarte deg hvertfall."

Utforsk heller psykedeliske stoffer, og ikke la disse sentralstimulerende greiene øedelegge livet deres sakte men sikkert.

Til dere som nå tenker: "Hvorfor i alle dager gadd han fyren skrive alt dette her?"
Hadde jeg ikke fått ut noen tanker på en eller annen måte, så aner jeg ikke hva jeg hadde gjort. For jeg er snart tom for pils.

Til opplysning så har jeg søkt hjelp for lenge siden, og venter svar fra PUT i april regner jeg med.

Fortsatt god natt, og god mental helse!


Hilsen han som stadig sliter, men ALDRI gir opp


DonVito
Veldig bra advarsel! Har selv blitt tilbudt speed flere ganger, men nå skal jeg definitivt holde meg unna det.
dette hørtes ikke kult ut. Stå på og håper du kommer deg ut av dritten
Håper du kommer deg ut av dette DonVito, men samtidig vil jeg si at dette er en av de beste trådene jeg har lest på lenge.. Det synes jeg virkelig folk som er hypp på å teste speed har godt av å lese! Jeg ser for meg sticky.
Huff da. Dette hørtes ikke bra ut DonVito, håper virkelig du får hjelp til å komme deg bort fra dette.. Jeg tror også det er utrolig mange der ute som har det nogenlunde slik du har det akkurat nå, men en stor del av dem innser, i motsetning til deg, ikke at dem har et problem.

Skjønner at du har holdt på lenge. Men har du hatt noen småperioder uten amfetamin, eller har du brukt hver dag? Du skriver også at du føler deg normal når du har tatt amfetamin, noe som etter min erfaring er felles for misbrukere av nevnte stoff. Regner med at familien din kanskje er inneforstått med ditt rusproblem? Da ville jeg isåfall kanskje vurdert å isolere meg en liten periode. Jeg hadde gått til legen og sykmeldt meg og så hadde jeg bedt familien min være tålmodig mens jeg (og dem) prøver å få meg til å kutte ut det dritet. I tillegg hadde jeg kuttet det meste av sosial kontakt en liten stund, og latt være å gå ut. Det er klart at det kan bli tøfft, men har du familien bak deg, og den viljen til å slutte som du viser i innlegget ditt, så er det heller ikke umulig

Kanskje du da får en ny definisjon av uttrykket "normal".

Ellers var det et veldig bra skrevet innlegg, som jeg håper folk tar til etteretning før de tar bestemmelsen om de skal prøve eller ikke.
Må si meg passe enig med Jeb her
Takk for responsen! Godt å høre at advarsler blir tatt til etteretning.

DarkStar:
Du "traff" godt med den posten din der!
Jeg tror jeg har hatt to små perioder uten amfetamin det siste året. Den lengste var vel på litt over 2 uker. Det var et resultat av at ei god venninne tok overdose mens hun var med meg, og det satt meg helt ut. Etter det gikk jeg til legen min og fikk sykemelding. Isolerte meg i en periode, fra alle, og trodde jeg var på rett spor.

Utenom de to pausene (jeg kan huske) så har jeg amfetamin (eller et annet stoff) i kroppen til enhver tid.

Det stemmer nesten helt, at jeg føler meg normal når jeg er ruset. Jeg begynner bare å falle mer og mer over til et punkt hvor jeg ikke engang lenger vet om jeg er ruset eller ei. "Virkelighets-perspektivet", om jeg kan si det slik, forsvinner. Kan vel si at jeg snart ikke vet hvem "jeg" er lenger.

Familien er inneforstått med rusproblemene mine. Men de tror at jeg har vært rein siden 27. desember. Noe forsåvidt de fleste tror.

Og så har det seg slik, at jeg kun har 2 personer på denne kloden, som jeg stoler på, og kan betro meg til.
Den ene flyttet til Australia for litt over en uke siden. Og blir borte i ett år.
Den andre skal etter all sannsynlighet sone 4 mnd i fengsel om ikke alt for lenge.
Det gjør at jeg ser for meg et ganske "mørkt" år, egentlig.


Takk for positive tilbakemeldinger!
Hmm.. Syntes det var interessant å lese en alvorlig post på Freakforum for en gangs skyld, fremfor alt mulig mas om at man ikke får Counterstrike til å fungere.. Bra innlegg, og jeg må få rose deg for to ting:
- Din store selvinnsikt i ditt eget problem
- At du fikk meg til å se på rusmisbrukere med et annet syn enn før

For meg virker du som en oppegående fyr, som har rotet deg inn i noe shit. Samtidig virker du sterk nok til å - til slutt - kunne komme deg ut av det. Jeg for min egen del skulle gjerne ha hjulpet deg på noe vis, så hvis det er noe jeg (eller sikkert noen andre her på nFF også) kan gjøre, så ikke nøl med å sende en PM.
veldig bra skrevet håper du fikk advart noen nybegynner, selv hater jeg alt som heter dop, men det er off topic
ha en fortsatt godnatt freaks
Hei igjen!

Jeg må bare få begynne med å takke for tilbakemeldingene jeg har fått til nå.
Er ikke så alt for ofte jeg får slike positive bemerkninger fra folk.

Stormen:
Takk for at du sier jeg har stor selvinnsikt. Det betydde ganske så mye for meg at du sa akkurat det. Skal komme tilbake til hvorfor litt siden.

Og når du sier at jeg har forandret ditt syn på rusmisbrukere, så motiverte du meg akkurat til å skrive denne posten her!

Har sittet nå siden jeg hadde besøk i helga, og søkt rundt etter svar på Internett. Men det er ikke alltid like enkelt å finne fram. Har søkt etter svar på noe jeg den siste tiden har tenk mer og mer på: "Er jeg blitt schizofren?"

Før jeg prøver å forklare noe som helst, må jeg si hvorfor det betydde mye for meg at du "Stormen" sa at jeg hadde stor selvinnsikt:

Jeg har alltid følt at jeg har kunnet se på mine problemer (rusproblemer, sosiale problemer, tankemessige problemer, familieproblemer) på en objektiv måte, hvis du skjønner.

Selv om det har vært jeg som har hatt problemene, så har jeg alltid kunnet sett situasjonen fra et "faglig" perspektiv. Sett ting fra en annen side, som forsøkte å analysere, og finne svar på problemene.

Jeg har alltid følt at jeg har mulighet til å "se over", granske, lete og løse problemer som enten jeg, eller noen jeg har vært i kontakt med har hatt.

Altså, med andre (dine) ord, ha stor selvinnsikt.

Til tider så har (rusfrie) venner av meg kommentert akkurat det. Jeg har kunnet sitte sammen med dem, ruset som vanlig, og snakke dypt, analyserende og grundig om psykiske problemer, rusproblemer, grunner og konsekvenser av begge to. Jeg fortalte/forteller om det, med meg selv som eksempel. Siden jeg selv hadde/har problemene og heller ikke la/legger skjul på det. Men tilbakemeldingene jeg fikk, og stadig får er negative.

Folk tror ikke jeg har problemer, siden jeg er så klar over det selv, og kan snakke så "åpent", grundig og "faglig" om dem.

Dette har derfor satt meg i en større emosjonell og psykisk "krise":

Jeg har til tider tenkt, om jeg bare innbiller meg alt sammen. Selv om jeg vet at innerst inne gjør jeg ikke det. Jeg har, som et resultat, blitt usikker på flere ting:

Hvem er "MEG"?

Hva av det jeg tenker er "virkelighet", og hva er ikke?

Når er jeg ruset, og når er jeg ikke?

Når er jeg "normal"?

Er alt selvpåført?

Lurer jeg meg selv?


Dette er ting jeg sliter med å finne svar på. Og jeg vet at jeg har vanskelig for å betro meg til en lege, eller annen "profesjonell" hjelp, så lenge jeg ikke er ruset. Og når jeg er ruset, så vil jeg helst la være å tenke på det.

For omtrent 10 mnd siden opplevde jeg det som kalles for amfetaminpsykose. For dere som lurer på hva det er:

"...Fordi amfetamin hemmer apetitten og nedsetter sultfølelsen, vil kroniske brukere spise for lite og utvikler derfor sykdommer som har sammenheng med vitaminmangel og dårlig ernæring. Amfetamin kan i større doser ha hallusinogen virkning, og vil kunne utvikle amfetaminpsykose, en sinnslidelse som ligner en paranoid psykose. Som regel dreier det seg om en akutt psykose, som fort går over, men alvorligere tilfeller forekommer. Sansebedrag kan inntreffe, spesielt hvis stoffet injiseres..."
Kilde: Narkonettet
Dette er et minne som er brent inn i hukommelsen min, og som jeg ser tilbake på med angst. Orker derfor ikke forklare hva som skjedde, utenom at psykosen innebar at jeg fryktet for mitt eget liv. Og var SIKKER på at mine bestevenner og samboere skulle drepe meg.

Siden denne tråden her er til advarsel og informasjon, så tenkte jeg det ville være passende å legge ved litt fakta om Schizofreni:

Hva er Schizofreni?
"Schizofreni er en sinnslidelse med en forvirret virkelighetsoppfatning, preget av at tankene stopper opp eller blir uten logisk sammenheng, ofte slik at den schizofrene lager nye, merkelige ord. Den schizofrene forsvinner inn i sin egen verden og trekker seg følelsesmessig tilbake fra omgivelsene. Til å begynne med kan vedkommende ofte virke overfølsom og ta til tårene hele tiden, etterhvert blir han vanskeligere å nå inn til. Ofte utvikles vrangforestillinger og følelsen av at kroppen er forandret og at kroppen påvirkes utenfra slik at man hører stemmer eller ser syner, såkalte hallusinasjoner."
Kilde: Helsenett.no
Jeg vet ikke hvor ødelagt jeg er psykisk, fordi jeg snart ikke vet hva jeg selv tenker, eller opplever. Ofte så undrer jeg over hva jeg faktisk HAR opplevd, og hva jeg HAR tenkt, og forestilt meg.

Jeg husker så og si ingenting av noe. Og mister mer og mer grepet om ting jeg "opplever".

Jeg skal fortsette å søke rundt etter informasjon. Og dersom det er ønskelig, så kan jeg gjerne skrive mer om meg selv og hvordan min utvikling nå blir framover.

Det eneste jeg ønsker med denne tråden her, er at den kan være til advarsel for andre. Kankje til og med hjelpe en eller annen der ute, som kjenner seg igjen. Eller kanskje hindrer noen å i det hele tatt prøve "speed".

Mvh stadig like søvnløse


DonVito (på jakt etter nevrotransmittorer)
veldig bra skrevet. tror jeg skal la være å speede meg på cooper-testen (kooper?)
med fruktkjøtt.
Tias's Avatar
Crew
Jeg klistret tråden, veldig bra skrevet DonVito.

Ang. det med å være ruset eller ikke være ruset, så er det også noe jeg har diskutert litt med en venn av meg som har slitt litt med de samme problemene. Det virker som om de som har vært missbrukere av et eller annet stoff, i alle fall amfetamin, forandres på en eller annen måte så de egentlig ikke føler seg så veldig beruset lengre. Jeg antar at ØL ikke har samme effekten på deg som før? At du kan drikke en del øl uten å egentlig hverken føle deg eller optre særlig beruset? Hmm

I alle fall, jeg må bare få appludere deg, du virker som en svært oppegående person, og jeg må si meg helt enig med Stormen; du viser imponerende evne til å se dine egne "problemer" og hvordan disse påvirker livet ditt. Jeg er overbevist om at du kommer deg ut av dette her, og selv om du kanskje har glemt hvordan det er å være på "baselinjen" så fins det en nyktern verden der ute og det er på ingen måte umulig for deg å vende tilbake til denne.

PS: Jeg tror ikke du er Schizofren.
Seriøst! Det er den beste tråden jeg har lest på lenge, og det merkes at du virkelig vil få noe ut av tråden din! Må si meg helt enig med Jeb.

Jo mere man lurer på om man er schizofren, jo fortere kan man utvikle schizofreni. Ettersom hva jeg har lest her så tror jeg ikke at du er schizofren i det hele tatt! Det stemmer liksom ikke helt med din beskrivelse av deg selv.

Når du får en ende på problemet ditt så vil mange biter falle på plass, og du vil få svar på mage spørsmål. Jeg skriver "NÅR" fordi at jeg vet at dette vil gå bra siden du er så innstilt på å ikke gi opp, men basér deg ikke for mye på dette.

Dropp spørsmålet "er jeg schizofren".. dette vil du slite med om du ikke legger det til side!
Noen meninger om dette folkens?
håper jeg aldri hører på fristelsen med dop. vil ikke ende opp slik.. no offence
Jeg vil gjerne gratulere deg, DonVito, med å ha skrevet de beste postene jeg har sett på nFF på lang tid. Utrolig interessant lesning. Du greier å presse inn så mye inntrykk og tanker på så kort tekst at jeg blir rett og slett imponert. Spesielt interessant siden du (som andre og du sier selv) kan se så objektivt og klart på egne problemer.

Men jeg lurer på hva du tror kan være en løsning selv? Hvordan kan du komme deg utav det og ende opp uten problemene og avhengigheten du sliter med nå? Ser du noen løsninger? Eller vet du om noen eventuelle løsninger som er verdt å prøve?
Andre med innsikt må gjerne også svare på dette. Det kan være til hjelp både for DonVito og sikkert også andre.
Ikke bare er det bra skrevet. Det er sikkert flere der ute som har tenkt seg en tur på speed. Så det kan jo også hende du redder liv
Pretty Princess
Freaken's Avatar
Hei DonVito (Viva La Bam, aiit?

Ville bare si at dette er en av de peste postene jeg har sett på forumet!
Jeg har i en lengre tid hatt lyst til å prøve speed, men etter å ha lest dette, tror jeg at jeg dropper det!
Jeg håper du kommer deg ut av dette!

-Freaken
Nå jeg ikke tilhenger av å henge seg altfor mye opp i slike worst-case-scenarios. Har ikke alle på ett eller annet tidspunkt hatt besøk på ungdomsskolen av en tidligere narkoman? Kan ikke huske folk reagerte med annet enn "jaja.." og "rar mann det..." Nå derimot...

Her får man svar som "nå skal jeg hvertfall aldri prøve..." etc. Men Hey Hey Hallå? Trodde dere virkelig at speed var UFARLIG? hej hej hallå! Visste dere virkelig ikke at slike ting kan skje? Du Freaken; i denne lange perioden du gikk og ville prøve, trodde du det var sukker eller rent mel som var i posen?

Skal det ikke mer til for å få deg fra det enn en tragisk historie fra en som sitter dypt i det, da betyr det at du vet altfor lite om et stoff før du prøver det, og da er det også en enda større fare for at du hender opp som Vito her. Det gjelder ikke bare speed heller. Det virker som om ingen kjenner noen som har fått livet sitt ødelagt av alkohol.
Uvøren omgang med rusmidler skaper slike tilfeller, og i overskriften på denne posten kunne det like gjerne stått "sett inn tilfeldig rusmiddel" i stedet for "speed".
med fruktkjøtt.
Tias's Avatar
Crew
Hrunz: Jojo, det er jo klart, men det er forskjell på en kristen eks-narkoman i 50-årene og en average kid som sitter i det HER og NÅ, og ikke minst samtidig viser at han er meget oppegående. Uansett så syns jeg speed er et forferdelig rusmiddel, så eventuelle advarsler som dette er svært positivt i mine øyne, det ser vi for lite av her på nFF.
Brukte kanskje litt for mange ord for å få frem poenget mitt: At altfor mange syntes det hadde vert "kult å prøve", uten at de egentlig vet - eller prøver å finne ut- hva det er snakk om, og når man ikke vet noe om det, kan man bruke nettopp denne uvitenheten som unnskyldning hvis det går på huet og ræva.

- Hæ?? Er narkotika FARLIG? Nei da gidder jeg ikke prøve.
SKulle du bli "frelst" fra dopet. Og kanskje like å jobbe med ungdom. Hadde du hatt en GYLDEN framtid i MOT. For makan til selvinnsikt, selv-ironi og ydmykhet har jeg da ikke sett på lenge. God bedring.
Du illustrerer med innleggene dine her hvordan å være klar over problemene sine ikke er det samme som å løse dem.

Dette er ofte vanskelig for folk å forstå.
Man kan høre: "Du ser jo at du ødelegger livet ditt! Hvorfor slutter du ikke?"

Vel... Ting er ikke like lett som det høres ut når man sitter i klisteret...

Ønsker deg all mulig lykke og styrke til å vinne!

Hilsen en som bryr seg.
Lykke til med å slutte den dagen det kommer. Og når du har vært nykter en stund, og suget kanskje melder seg, så kan du jo bare lese om deg selv her.
Ekstremt bra skrevet, har en kompis som har holdt på akkurat samme måten, noe han forsåvidt gjør enda. Veldig trist å se venner ende opp sånn..
Hei igjen!

Har ikke fått skrevet noe før nå. Har nettopp kravlet meg hjem fra jobb, i en stadig oppbyggende lykkerus. Håper alle har hatt en fin dag, og har en enda finere dag i vente!

Jeg kan ikke beskrive hvor godt det gjør å høre slike tilbakemeldinger som jeg har fått. Skulle ønske jeg kunne takke hver og en av dere...så da må jeg nesten gjøre det!

Takk skal dere ha Jeb, DarkStar, tomiz, Stormen, Nenzo, handy, Tias, getlonewolf, duxo, Freaken (ja, Viva LaBam ), odne og lanze!

Og så to litt mer "grundige" takker:

Hrunz:

Forstår synet ditt 100%. Var tidligere en som selv så "bort" fra slike "worst case scenarios". Helt til jeg forsto alvoret selv. (hvis det er det jeg gjør nå da)
Blir takknemlig for kritikk også. Men jeg vet at flere der ute, ønsker å høre om rusmidler fra en "likestilt", så det var grunnen for at jeg fant det positivt å skrive om dette, og om meg selv her. Men takk for posten din!


stiansj:

Tusen takk for flott tilbakemelding!
Nå skal du høre her. Det har seg nemlig slik at jeg har arbeidet med ungdom siden jeg var 13 år gammel faktisk. I rundt 5 år drev jeg rus-forebyggende arbeid, som en annen dobbelmoralsk politiker.
Det å arbeide med ungdom er noe av det mest givende jeg har gjor noen gang, og du skal ikke se bort ifra at jeg en gang blir å finne i MOT, eller tilbake der jeg arbeidet før.

Takker for tilbakemeldingene dere har kommet med. Og jeg tror jeg faller mer og mer bort ifra tanken om at jeg er schizofren. Vet jeg har noe som må rettes på. Men orker ikke ta stilling til det nå.

Så til dagen i dag, og videre tanker:

Jeg skrev i går (dag morges), at jeg gruet meg til denne dagen her. Fordi jeg måtte få tak i penger som jeg ikke hadde, og "speed" jeg ikke hadde. I tilleg skulle jeg på jobb klokken 16:00.

Jeg gikk rundt som en tikkende bilbombe og prøvde febrilsk å tenke ut hvordan 500 kroner kunne oppdras, når man allerede har en ganske grei gjeld.
Det endte med at jeg rundt klokken 18 ikveld "lånte" 600 kroner fra noe, eller noe jeg ikke vil nevne. (for sikkerhets skyld)

Så med pengene i hånda, ringte jeg "B", som jeg allerede har gjeld til, og fikk ordnet det. Så fikk jeg levert "sakene" på jobben min. Så hastet jeg ned på toalettet, for å tilfredstille mitt selvpåførte nevrotransmitter-behov.

Nå er musikken på mp3-spilleren skiftet kan du si. Ikke mer nevrotisk og depressiv James Blunt og Stage Dolls. Nå er det på med "technoen" igjen. Og jeg kan atter en gang lene meg tilbake, og nyte følelsen av kontroll og selvtillit, samtidig som lystige toner får den sentralstimulerende gjørma til å elte seg gjennom de venene jeg har, for til slutt å roe seg ned, og tankene på alt og ingenting igjen begynner å røre på seg.

Det er kun de første timene jeg faktisk vet om jeg er ruset eller ei. Så nå nyter jeg heller det, fram til uvitenheten og tungheten trenger seg på. I morgen tidlig, så regner jeg med å sitte å fundere på om hvilke følelser, av de jeg kjenner, som skyldes amfetaminen. Og hvilke følelser som eventuelt skyldes en annen faktor.

Jeg sitter nå, klokken 23:30, i en illustrert psykisk tilstand. Hvor jeg har det bra med meg selv, for øyeblikket. Men vet like godt som alltid, at i morgen, eller dagen derpå, så må jeg ut på jakt etter penger igjen. Og valgene er ikke akkurat utallige.

Skulle på en måte ønske at jeg kunne trykket på en knapp, som gjorde at alle rusrelaterte følelser og tanker bare forsvant. Slik at jeg kunne bli "meg selv" igjen. Den som moren min gråtende fortalte om, første gang hun fikk vite at jeg var rusmisbruker. Jeg husker ikke den personen. Men blir til stadighet minnet på den, av venner og familie. Som har kjent meg over lengre tid.

Men det nytter ikke å sitte her og sutre over det. Jeg har selv satt meg i denne situasjonen. Kanskje ikke 100 prosent med vilje. Jeg visste såklart ikke HELT hva jeg gikk til, når jeg først prøvde "speed". Selv om jeg visste om "skrekk-scenarioene", om folk som har fått livene sine ødelagt. Så var ikke tanken, på at min sterke psyke, og formidable personlighet ville gi etter for et kjemisk stoff, noe jeg bekymret meg for.

Jeg har ikke lenger noen grunn, eller "unnskyldning", for rusmisbruket. Fordi jeg ikke lenger kan huske hvorfor jeg gjør det. Det eneste jeg vet er at min mentale "tilstand" og tankegang går i vasken dersom jeg ikke ruser meg. Fordi følelsen av å være "eid" av et stoff er ganske forferdelig. Og man blir først klar over hvor mye makt stoffet har over en, når man selv går tom for det.

Det er en en desperat, mørk, depressiv og "evigvarende" ond-sirkel. Et resultat av egen "rebelsk" tankegang, uvitenhet og behov for "løsrivelse" og selvstendighet. En selvpåført "usynlig" pest, som river din psykisk hardkjørte sjel i biter, og drøvtygger den. Til det ikke er mer "menneskelig" å fordøye. Og tilbake er det "tomme" mennesket. Uten mål, mening, håp og tro. Uten tro på seg selv, sin framtid og verden rundt en.

Det eneste som kan bryte denne selvpåførte, fysisk og pspsykisk krevende plagen, er ens egen vilje og livsgnist. Ens eget mot til å stille seg opp mot seg selv og sine tanker. Ens vilje og styrke til å bekjempe sine egne komplekser og paranoide sinnstilstander.
Ens eget ønske om å finne tilbake til den "sjelen" som engang "bebodde" den nå, triste og uttørkede menneskeskikkelsen.

At jeg selv, alene, eller sammen med andre, graver. Graver til jeg finner roten til problemene mine. Og når roten er funnet, så er det essensielt at den kuttes for alltid. At tristheten og svakheten som satte meg i denne posisjonen blir tatt ett oppgjør med, slik at jeg igjen, kan føle glede, savn, håp og sorg som mennesker flest gjør.

At jeg kan skille mellom de utallige følelsene og tankene som opptar det alltid like forvirrede, innesluttede men til tider ganske opplyste sinnet mitt.

Dere har alle satt positive tanker i sving hos meg, og jeg håper virkelig at jeg har gjort noe av det samme hos en eller annen der ute. Fordi å leve smertefritt er en menneskerett, og jeg har tenkt å oppleve det før det er min tur til å "dra".

Jeg har aldri hatt ønske om å statuere enda et "worst-case scenario", med verken denne posten, eller en av de tidligere. Alle er lei av å høre hvor kaldt det er å leve på gata, hvor stygg man føler seg som narkoman og hvor mange som har dauet som følge av overdose på heroin det siste året.

Det eneste jeg ønsker er å gi dere som kanskje enda ikke har prøvd "speed", en liten advarsel. Eller kanskje jeg klarer å "stanse" noen av dere som akkurat har prøvd det. Slik at dere ikke tøyer deres egen grense. For man vet faktisk aldri når strikken ryker.
Kroppen kan man alltids fikse på. Men det kjæreste man har, er det som tilhører hodet. Og du aner ikke hvor mye du burde sette pris på å ha et "relativt" klart sinn, før du ikke lenger har det.

Dersom det er ønskelig så kan jeg alltids skrive en eller annen oppdatering her, når det skulle passe seg. Og tar gjerne imot spørsmål, dersom noe av det jeg har skrevet skulle virke "uferdig".

Kanskje jeg skal begynne å holde foredrag for folk? Hehe... kunne gjerne gitt en litt annen vinkling på saken. Så hvis du har en skole som trenger en "oppkvikker", så ikke nøl med å ta kontakt. Dersom paranoiaen har fått roet seg, så vet du jo aldri om jeg kanskje stiller opp.




Mvh han takknemlige som fortsatt IKKE gir opp



DonVito
Jobber du som forfatter?
Det gjør jeg ikke, og har heller aldri gjort det.
Jeg har mange venner, vel tidligere venner. De har sklidd litt bort fra både seg selv og resten av oss, desverre... Men en ting jeg syntes virker ganske felles for "speednarkomane", er at de somregel innser problemene sine, og sier at de så gjerne vil slutte... Men jeg tror dem rettogslett ikke... Nå sier jeg ikke at dem ikke kan klare det hvis de vil, men jeg tror at de innerst inne ikke vil. Hvorfor er det slik? Jo, jeg tror rettogslett ikke de vet om noen annen virkelighet enn speedverdenen lengre, noe som du også er inne på i ditt innlegg DonVito.
De må rettogslett ha speed for å fungere psykisk, såvel som fysisk...

Nå er jeg straks 22 år, og har omtrent ikke rørt speed på 2 år. Jeg fikk riktignok i meg _EN_ liten strek nå for 3 helger siden, men det er en helt annen historie. Uansett var det rundt 2 år siden sist før den stripen. Min speedkarriere begynte en gang mellom mitt 14 og mitt 16 leveår, og i godt og vel 2 år tok vi speed hver helg, hele helgen. Så begynte vi i ukedagene og holdt på hardt og lenge før de fleste av oss fant ut at dette ble for villt, og trappet kraftig ned. Deretter husker jeg ikke hva som skjedde. Plutselig ble jeg og de fleste andre "speedvennene" mine enkelt og greit lei av dette dopet. Vi kuttet det for det meste ut, og tok heller å snortet på en sjelden gang... Trist nok som det er var det 3 av kameratene mine som ikke gikk samme veien. De kjørte bare enda hardere på, og samtlige av dem er sprøytenarkomane den dag i dag.

Jeg har derimot aldri hatt noen problemer med speed. Ville ikke tatt det dopet i nyktern tilstand om det så hadde blitt kastet på meg. Hvis jeg er full riktignok, da kan jeg la meg lure.. Jeg syntes rettogslett ikke at nedturen og alle problemene som dopet måtte føre med seg er verdt en enerigifyllt dag og søvnløs natt.

Poenget mitt, og spørsmålet til deg DonVito er; Vil du egentlig slutte? Jeg mener... Du føler kanskje viljen er der, men let innerst inne i deg selv og still deg følgende spørsmål: "Vil jeg virkelig slutte? Er det verdt å ødelegge megselv på dette viset?" Dette er kanskje teite spørsmål, men speed fucker opp alt psykisk, fysisk, og rundt deg! Innse hvor utrolig meningsløst det dopet er, og du har allerede tatt første steget.

La merke til at du skrev at du skulle få hjelp. Tror det var i mars?. Dette er jo flott, men hva med å starte allerede nå, for deg selv? Sett opp selvdisiplinen din ett par hakk og spør familien din om hjelp. Jeg vet det ikke kommer til å bli enkelt, men innse det. Du skal rettogslett ikke ta mer speed! Isoler deg om nødvendig. La speeden komme helt ut av systemet, og den virkelige verdenen komme inn igjen, tatt i betrakning at du virkelig vil slutte da! Og hey, who knows... Kanskje du liker å sove igjen

Jeg er kanskje litt frekk her når jeg sier hva du skal og hva du ikke skal gjøre, men jeg utfordrer deg. Slutt med speeden din så skal jeg slutte med hasjen min! (selvom jeg ikke har lyst :P)

Carpe Diem!

(Beklager hvis det ble litt rotete her nå, men ble utrolig mye å feste til papiret av en utrolig trøtt person)

EDIT: Jeg er enig med resten av folket her som mener på at du hadde vært flink til rusforebyggende arbeid. Men husk på en ting. Du må hjelpe deg selv før du bør løpe rundt og hjelpe andre. Tenk på degselv i 3person, som en person du gjerne vil hjelpe. Hva sier du til denne personen for å hjelpe han? Hva gjør du med denne personen for å hjelpe han?
Hei, må vel nesten takke for en utrolig godt skrevet, og rørende tråd. Jeg har lyst til å gi deg en klem
Du skrev i den første posten din at du hadde problemer med hukommelsen som følge av missbruket ditt, jeg vil i den sammenheng foreslå at du kanskje kan prøve å skrive dagbok. Skriv ned noen ting hver dag, hva du har gjort, hva du har tenkt. Så kan kanskje det du har skrevet ned gi deg litt perspektiv på ting, litt sammenheng i hverdagen.
Håper virkelig du kommer deg ut av dette, og at du fortsetter skrivingen din i denne tråden.
Flott at du klarer å formulere deg slik at du ikke blir moraliserende i dine advarsler. Husker når vi hadde besøk av MOT eller Frelsesarmeen på skolen en gang i tiden så virket det som om at rusmisbrukerne ble fremstilt som noe slags uvirkelig og fjernt. Nesten som om de prøvde å skremme oss vekk fra å prøve. Din "vinkling" ville absolutt funke bedre enn dagens skoleforedrag. Du burde virkelig tenke på å gi rusforebyggende arbeid en sjanse, for med den selvinnsikt du synes til å ha så kan slikt arbeid kanskje virke selvterapeutiskt.
Uansett så ønsker jeg deg lykke til med å bli nykter....
Heisann!

Jeg titter innom igjen, for å få med meg oppdateringene fra tilbakemeldings-fronten. Og blir riktig så glad og fornøyd når jeg leser hva som har blitt skrevet de siste timene.
Igjen takk for positive tilbakemeldinger, kritikk, forslag og komplimenter!

Tenkte jeg skulle skrive et svar til deg, DarkStaar, siden du har tatt deg tid til å fortelle litt om deg selv.

Godt skrevet innlegg, med flere meget fornuftige synspunkter og forslag!

Jeg forstår, ved å lese innlegget ditt, at du selv har en del erfaring fra "speed"-(mis)bruk. Og jeg forstår godt det du vil formidle.

Du spør, alt i alt, om jeg (DonVito) VIRKELIG VIL slutte mitt rusmisbruk.
Og her har du mitt, forhåpentligvis, forklarende svar:

Mitt største, og kanskje eneste ønske for tiden er å kunne leve normalt. Kunne slippe ut fra det mentale kaoset som ofte omringer meg. Kunne leve uten å være paranoid, redd, trist, søvnløs, asosial og hva ellers som måtte følge med.

Altså, så har jeg virkelig lyst å slutte å ruse meg. Men la meg prøve å forklare (IKKE FORSVARE) hvorfor jeg finner dette som en meget stor, og til tider uoverkommelig utfordring. (skal jeg først være åpen og ærlig, så må jeg det)

(Teksten som følger er ikke ment for å samle sympati. Men for å sette ting i perspektiv!)

Jeg har hele mitt liv, trodd jeg var et "null". Jeg har alltid følt meg verdiløs, og misforstått. I over 13 år, var jeg et "daglig" mobbeoffer. Utsatt for psykisk vold stort sett i hvilken som helst situasjon jeg kom oppi. Enten det var på skolen, hjemme eller på fritiden.

På skolen var jeg (stort sett) uten en vennekrets helt fra førskolen og til jeg begynte i 9. klasse, 14 år gammel. Jeg lærte å bli en, på overflaten, psykisk meget sterk person. Og gav aldri etter for press, eller mobbingen. Jeg skjulte min egentlige oppfatning med et "steinansikt", for ikke å vise hvor "flau" og rett og slett jævlig jeg følte meg innvendig. Følte et ekstremt hat mot verden, for at jeg var den jeg var. Og fordi jeg måtte gå gjennom så mye urettferdighet og tristhet, for at andre skulle more seg.

Jeg prøvde å ta livet mitt første gang, da jeg var rundt 10 år. Var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle gjøre det, så det forsøket ble avverget av foreldrene mine.

Jeg har aldri hatt en ordentlig far, siden han stakk av før jeg rakk å skape et eneste minne om han. Har per i dag ingen fungerende familie. Hele slekten på "mor-siden" vil ikke ha noe med meg, eller andre her i huset å gjøre. (Går ikke videre inn på den historien)

Dette resulterer i at jeg, i familien, kun har min egen mor og stefar å henvende meg til dersom jeg skulle ha noe på hjertet.

Moren min er selv meget dårlig stilt psykisk, og truet med selvmord da hun første gang fikk vite at jeg brukte stoff. Hun er med andre ord helt umulig å betro seg til. Fordi hun alltid ender opp med å skylde på seg selv, for så å "gi opp livet, og verden".

Stefaren min kan jeg snakke med, til en viss grad. Men føler allikevel at noe ikke er helt "som det skal være", dersom jeg skal henvende meg til han. For eksempel, så var jeg 12 år første gang jeg hadde en normal samtale med stefaren min. Han hadde da vært "pappaen" min i 10 år.

Da jeg var 13 år, og gikk mitt første år på ungdomskolen, fikk jeg en total psykisk knekk. Jeg var så psykisk nedbrutt av all den intense mobbingen som foregikk, at jeg falt sammen på gulvet hjemme, foran foreldrene mine. Jeg fortalte dem alt, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lenger. På vei hjem fra skolen den dagen var planen opprinnelig å gå opp på soverommet og ta livet mitt. Men falt sammen før den tid kom.

Alt dette her ble tatt, i mine foreldres øyne, seriøst. De skulle komme til bunns i problemene mine, og "hjelpe" meg. For å gjøre en lang historie kort, så endte det hele opp med at foreldrene mine kontaktet diverse hjelpeorganer, uten at noe videre hendte. Fordi de klarte ikke å gjennomskue mitt alltid like "stolte" "steinansikt", som dagen etterpå sa at jeg klarte meg bra, og at proffesjonell hjelp ikke ville være nødvendig.

Jeg vet at jeg har vært, og er utrolig flink til å skjule følelser. Helt til jeg får tid for meg selv, og må slippe alt ut. Sånn har jeg det fortsatt.

Men livet mitt er ikke lenger preget av mobbing. For jeg er ikke lenger "feit", har briller og "nerd".

Jeg er i dag 190 centimeter høy, uten briller og har normal kroppsbygning. Jeg vet egentlig godt at jeg ikke ser unormal eller "stygg" ut, og har selv merket forandring i hvordan "verden" behandler meg de siste årene.

Jeg VET at folk ikke lenger mobber meg, eller ser på meg som mindre verdifull enn andre. Innerst inne så VET jeg det. Men jeg klarer ikke overbevise meg selv godt nok. Fordi minnene fra 13 år med daglig intens mobbing og "undertrykkelse" sitter fortsatt brent inn i skallen på meg.

Jeg har, selv om det aldri virker slik, elendig selvtillit. Helt forferdelig, for å være ærlig. Jeg føler alt og alle ser på meg hele tiden, og tenker negativt om meg. Ikke fordi jeg skulle se "feit" ut, være "stygg" eller noe. Men fordi jeg har blitt "lært" opp til at jeg er "verdt" mindre enn andre, og at alle andre ser bedre ut enn meg, og har rett til å påpeke det.

Men denne elendige selvtillitten forsvinner når jeg ruser meg. Når jeg er i min daglige amfetaminrus, så opplever jeg en god, eller hvertfall forbedret selvtillit. Jeg kan gjøre mine daglige gjøremål, uten å måtte tenke like mye på hvordan resten av verden oppfatter meg. Og uten å konstant minne meg selv på hva som er galt med meg og så videre.

Er viktig at du ikke misforstår det jeg har skrevet ovenfor. Jeg lever ikke i en fantasi-verden, hvor jeg tror at jeg må være kul for å overleve. Er langt ifra slik det fungerer.
Jeg har bare levd et liv, hvor jeg hver dag, hele tiden har fått påpekt hva som er "galt" med meg, og at jeg er mindre verdt enn alle andre.
Det gir meg derfor et snev av selvtillit når jeg er den personen jeg i dag "er". "Mannen" med en illusjon av god selvtillit.

Etter at jeg ble 14 år så har jeg alltid hatt mange venner, og har i dag en enorm omgangskrets. Dette setter jeg såklart pris på. Men selv om jeg har mange venner, så finnes det kun 2 personer jeg betror meg til, og stoler på. Fordi, preget av fortiden, så har jeg vanskelig for å stole 100 prosent på noen.

Altså, jeg lever i en hverdag, hvor jeg tenker på hvordan jeg ser ut, og blir oppfattet av andre, HELE tiden. Og ikke bare slik som den gjennomsnittlige nordmann. Men det grenser vel snart til sykelig, hvor opptatt jeg er av å se "ordentlig" ut. Jeg ser hele tiden negative ting med meg selv. Fordi jeg har blitt så UBESKRIVELIG nedtrykt gjennom livet. Det er helt umulig for meg å beskrive med ord. Det er som en Steven Spielberg-film. Det må oppleves.

For følelsen av total, konstant depresjon og angst er ikke behagelig. Og jeg husker enda konkrete situasjoner fra når jeg var rundt 7 år gammel, og ble hardt og intenst mobbet. Både fysisk og psykisk.

Jeg vet godt at jeg, etter masse arbeid, kan oppnå samme selvtillit, dersom jeg slutter å ruse meg, og får hjelp. Men den "kneiken" virker totalt uoverkommelig. Og er preget av alt for mye følelser og triste minner, som forsvinner når jeg trer inn i min "kontrollerte" "rusverden".

I tillegg til det som er beskrevet (gjerne FOR grundig?) ovenfor, så har jeg vært øyevitne til mine egne foreldres utroskap. Husker at jeg som 6-åring tok stefaren min på fersk gjerning sammen med moren til min daværende bestevenn.
Jeg husker mine foreldres vold mot hverandre og til tider så har jeg selv blitt utsatt for fysisk vold/avstraffelse fra mine egne foreldre.

Alt dette er ting som har vært med på å forme meg til den (over)følsomme, ydmyke, innelukkede og tillitsøkende personen jeg i dag er.

Jeg er veldig følsom for omverdenen, og bekymrer meg konstant for alt. Rusingen min gjør at jeg ikke lenger er i, eller bare glemmer, deler av, eller all tristheten, depresjonene og angsten som har preget HELE livet mitt.

Vet at jeg er langt ifra alene om å ha hatt samme, eller i hvertfall lignende problemer. Men jeg er en person som har vanskelig, eller umulig for å åpne meg 100%, og betro til folk. Fordi jeg aldri har blitt lært opp hjemme til at man skal det. Jeg har blitt lært opp til at hvis man gråt, så var man ei pyse. Og forståelse og empati har alltid sett ut til å være et fremmedord hjemme i familien.

Jeg har vokst opp i frykt for meg selv og mine følelser. Fordi hverdagens enorme påkjenninger med mobbing ikke måtte vises hjemme. For hvis følelser, i form av gråt og tristhet ble vist, så kunne jeg risikere å får gjennomgå verbalt av min alltid like fryktløse stefar.

Ingen i min familie har NOENGANG sagt at de har vært glad i meg. Direkte til meg. I min familie skulle man vise "steinansiktet", hvis ikke fikk du gjennomgå!

Jeg vet også at ikke alle har behov for å høre slike ting av familiemedlemmer. Men jeg er et følsomt menneske. Og det å bare få en påminnelse om at noen setter pris på deg, betyr derfor ganske mye. Tror jeg var nærmere 16 år, første gang en person sa til meg, og virkelig mente, at den var glad i meg. Og det var ei venninne?!

Håper dette satt ting litt i perspektiv.

Kun 1 person, av alle jeg kjenner, eller noensinne har kjent, kjenner til denne historien om meg. Jeg skriver den her til dere, fordi jeg føler at den er med på å sette ting i perspektiv. Dessuten er jeg forholdsvis anonym her på forumet, så jeg føler at ingen skade vil komme som et resultat av det.

Men i den virkelige verden, så er det kun èn person. Og den personen har i tillegg fått en mye grundigere fortalt historie. Jeg brukte over ett døgn på å fortelle den til "den beste vennen jeg noensinne har hatt". Jeg har kjent vedkommende i snart 14 år, og ville uten å nøle tatt ei kule for vedkommende. Gjerne et helt magasin også.

Håper dere nå forstår hvor vanskelig jeg har for å stole helt på en person. Det skal en del til.

Så for å svare mer konkret på spørsmålet ditt, DarkStaar:
Jeg vil, mer enn noe annet, bli rusfri. Men jeg har så utrolig mye som holder meg tilbake. Jeg har klart å overbevise meg selv om, at den selvkontrollen og tillitten jeg får på amfetamin er totalt uoppnåelig for mitt vedkommende i et rusfritt liv. Selv om jeg allikevel vet at det ikke er tilfelle.

Derfor har jeg nå søkt hjelp, og arbeider hver eneste dag med å motivere meg, til den dagen kommer. Den dagen der jeg skal få min sjanse til å bli fri. Fri fra et psykisk helvete, som har torturert meg så lenge min stadig mer glemsomme hjerne kan huske.

Utfordringen, som jeg hver dag tenker på. Og som skremmer meg like mye hver gang, er:
Vil jeg også denne gangen benekte og bagatellisere problemene mine? Kun fordi jeg er for "pyse" til å kunne åpne meg og betro meg til profesjonelle?

Eller klarer jeg denne gangen å overvinne mitt eget ego, for å få hjelp til å grave etter problemene, og røske de ut ved roten?

Eller vil jeg nok en gang gjemme meg bak "masken". Fordi frykten for å åpent innse at jeg virkelig trenger hjelp blir for stor?

Jeg håper hvertfall jeg klarer å overvinne frykten!

Føler gjerne at jeg har "gitt" litt mye av meg selv nå. Men jeg håper det er verdt bryet. Og at folk tolker det jeg har skrevet, på riktig måte.

Og så håper jeg fortsatt en eller annen der ute, tenker seg ekstra godt om, før vedkommende takker ja til å teste "speed". Eller lar nysgjerrigheten ta overhånd.
Fordi de fleste psykiske problemer og hindringer jeg står overnfor i dag, vet jeg inderlig godt, er skapt av eller forstørret av mitt rusmisbruk.

Tilleggsinformasjon:
For deg som trodde at jeg er 45 år, hjemløs,og har brukt stoff i 30 år.
Det stemmer ikke.


Mvh den søvnløse og kontaktsøkende som FORTSATT henger med



DonVito
Alt her i li-hi-vet!
Magisk's Avatar
Ok.. Jeg sitter å leser innleggene dine. Har fulgt med siden du startet tråden. Jeg blir helt.. Ja.. Finner ikke ord. Med den siste posten din her, så kjenner jeg meg selv igjen. Ser liksom verden igjennom dine øyne. Nesten så jeg kjenner en klump i halsen og tårer i øynene. Har kjørt meg opp i en "lignende" situasjon som deg. Kun har 2 venner man kan forholde seg, ingen familie, litt utskeielse med annet enn alko.
Sitti med en kniv mot pulsåra og bare ville dra den raskt og hardt over og gjøre alt ferdig, men med ett tenker jeg over hvor gammel jeg er(22år). Og på de som sitter hjemme. Og på de 2 vennene jeg liksom kan betro meg til. Så bare kan jeg legge den vekk.

Jeg håper så inderlig at du kommer deg vekk fra speeden og kan gjøre livet ditt til noe helt annet enn det du har hatt hittil. Som medmenneske unner jeg deg det.
Nå skal jeg ikke skrive mer rart her, siden de fleste allerede har sagt det jeg også vil skrive liksom.

Men skulle det være noe så kan jeg PM'es. Om du trenger noen å skrive litt med.
Jeg har også fulgt med siden du startet tråde og har lest alle innleggene dine her. Blir helt paff her jeg sitter. kjenner meg igjen i mye av det du skriver om familie og venner. Har selv bare en venn jeg forteller alt til, og jeg hadde mer en gjerne tatt en kule eller et helt magasin for den karen som du selv skriver

Og det med familie kjenner jeg meg godt igjen i. Familien min har vert preget av mye alkohol, vold og kjefting og smelling i alle retninger og ryktene går som klamydia i en russebil her på bygda. Så en god og forståelig famile er sikkert brillefint og ha i den situisajonen du er i nå.

Og må si som mange andre har sagt her. Du virker som en oppegående person som virklig innser probleme dine og er virklig i stand til og ta i et tak og komme deg ut av problemene dine. Stå på sier jeg!

håper virklig du kommer du av dritten du har endt opp i
Veldig bra skrevet :P

Har aldri tenkt å prøve og har egentlig ikke tenkt til det heller

Tenker stadig på de som er (dop vrak) no offence..... syns jævelig synd på de . GOOD LUCK
Jeg bor heldigvis der det er vanskeligt å få tak i, og der ingen av vennene mine driver med det. ++ Hvis jeg så mye som drikker en slurk alkohol, eller tar ett drag røyk, så mister jeg 25000kr (Nei, ikke pga prisen på røyk eller noe sånn).

Men DonVito, du virker så jævli oppegående, folk tror til og med du er forfatter (noe jeg kan vere enig med) du skriver jo knall poster
Er det ikke på tide at du kommer deg ut av denne dritten ? Ja, for eksempel, bli forfatter, du har sinnsykt med skills innen det, skrive en livsbiografi
Good Luck !
Sitat av abscissa
Veldig bra skrevet :P

Har aldri tenkt å prøve og har egentlig ikke tenkt til det heller

Tenker stadig på de som er (dop vrak) no offence..... syns jævelig synd på de . GOOD LUCK
Vis hele sitatet...
Vet du ikke mente noe med å skrive dop vrak.. Men vær så snill å ikke bruk denne beskrivelsen uansett. Bruk rus(mis)bruker... Dopvrak er en utrolig nedsettende betegnelse på personer som sliter med rusmidler.. I tillegg så fungerer mange rusmisbrukere veldig godt i arbeidslivet og samfunnet ellers så lenge de har rusmiddelet sitt...

Anyway..

Takk for posten DonVito.

Mye interresant lesning her.

Ønsker deg lykke til med slutting osv, håper du får orden på ting.. Har gått igjennom mye av det samme selv, heldigvis klart meg nogenlunde. Men du fikk meg til å innse et par ting... Mer om det senere...
Du burde starte din egen Blogg-side!

Jeg hadde iaff blitt en fast leser!


Utorlig mye interresant å lese
Er mektig imponert over hvor artikulert du er til å være et "dophode"
Uansett virker det ikke som om DonVito er dopvrak. Rus(mis)bruker er vel noe annet enn Dopvrak. Ville tro at dopvrak er noen som knapt kan gå, eller snakke ol. pga mye rusing.
Sitat av Pumpkin
Du burde starte din egen Blogg-side!

Jeg hadde iaff blitt en fast leser!


Utorlig mye interresant å lese
Vis hele sitatet...
Ja, si ifra hvis du vil ha bruker på http://www.psyculture.net

Her går det mye i lignende temaer...

Vil gjerne bidra til å spre denne infoen videre.

Edit: Sh33p: My point exactly.. Synes det er et latterlig uttrykk uansett men..
Jeg finner ikke ord for hvor ekstrem glede jeg føler akkurat nå. En etterlengtet følelse av faktisk å gjøre noe meningsfullt.

La meg samle tankene, og alle intrykkene, så kommer jeg tilbake med en oppdatering om forhåpentligvis ikke så alt for lenge.

En varm kopp kakao til alle mine medmennesker



Mvh


DonVito
Jeg registrerte meg på forumet kun for å gi deg et klapp på ryggen og ønske deg "lykke til". Det er sannsynligvis det mest imponerende stykke tekst jeg har lest på gud vet hvor lenge. Denne tråden ble også bookmarked.

Keep UP the good work.
Identifiserer meg med mye av det du skriver DonVito. Jeg har også hatt en problematisk oppvekst, selvom den ikke kommer i nærheten av de smertene du sikkert har følt oppigjennom. Jeg føler imidlertid ikke at det helt er nødvendig at jeg legger ut alt her i full offentlighet, men du er velkommen til å sende meg en PM hvis du vil høre min historie

Jeg håper virkelig at du klarer å komme deg ut av dette, og det tror jeg at du gjør hvis du bruker samme energien på deg selv som du har brukt her på å advare andre mot dette dopet.

Det som jeg alltid syntes er viktig, det er å tenke positivt på fremtiden, og glemme det negative som har skjedd, fordi det tilhører trossalt fortiden. Fremtiden kan du selv forme som du vil, bare du går inn for det.

Jeg avslutter med å sitere hva en vís mann en gang sa; "Ingenting er umulig"
Langvarig misbruk av amfetamin kan føre til syntomer som er lik syntomene på paranoid schizofreni. Flere speedfreaks har blitt feildiagnosert med schizofreni, så det er nok lite sannsynlig at du har utviklet schizofreni av den grunn. Grunnen til at du føler deg mer normal når du tar speed etter en lang periode er at speed ligner kjemisk sett med neurotransmittere i hjernen, dvs kjemiske stoffer som binder seg til reseptorer i synapsene.
Synapser er små mellomrom mellom hjerneceller hvor informasjon blir overført fra celle til celle. Amfetamin ligner bla på neurotransmittern dopamin som er forbundet med belønningssystemet i hjernen. Når du overstimulerer disse reseptorene vil det føre til at de blir nedregulert. Det vil altså føre til at det blir en normaltilstand med høyt dopaminnivå og tilsvarende nedregulerte reseptorer. Når du slutter å ta amfetamin tar det en stund før reseptorene reguleres til vanlig nivå, noe som fører med seg ubehaget forbundet med abstinenser.
Kroniske misbrukere av amfetamin viser også tegn til hjerneskade lenge etter de har sluttet, så du får gjøre ditt beste får å slutte så fort som mulig.
Pretty Princess
Freaken's Avatar
Jeg blir helt rørt her jeg sitter og leser, og jeg håper virkelig at du kommer deg ut av dette!
Jeg tror at du burde finne deg en hobby av noe slag, det kan hjelpe deg ut av dette!

Bli forfatter som noen her foreslo kanskje? Du skriver utrolig bra!
Dette er et gått eksemple på oppegående menesker som tok en feil sving. Håper du virkelig kommer deg ut av dette. Jeg kan se det for meg. Du kan _LETT_ bli den neste Lasse Gustafsson.

Lykke til videre i livet. Dette kommer du ut av!
Til alle dere som har sendt meg PM's. Jeg setter ubeskrivelig pris på det!

Satt meg nettopp ned for å skrive ett nytt innlegg, og svar på alle meldingene jeg har fått. Men jeg er desverre ikke i stand til det for øyeblikket. Har ikke sovet på, gud-vite-hvor-lenge, og etter å ha kommet hjem fra nattskift i dag, så ligger jeg her og sjelver og puster tungt.

Jeg trenger litt tid på meg for å få samlet meg selv, og skrevet alle svarene. Men, jeg garanterer, at svar vil komme.

Tenkte det ville være enklest å opplyse om det direkte her i tråden.

Vi prates snart!


DonVito
Ble helt satt ut av det du har skrevet!..
Veldig bra..håper du kommer deg bra utav
Har selv prøvd selv en god del for mange ganger!
Angrer gjør jeg og.man sier engang..men det blir fler uansett hva!
Man Juger til kameratene som stoler på deg,sier man ikke gjør det..selvom man egentlig gjør det med de man går med og...man begynner å gå med de andre vennene..er aldri mer med de man faktisk alltid var med før!..og det suger bare vilt etterhvert!..håper alt blir bra med deg donvito!
Hadde en kompis som tilta helt av speed en periode! Innbilte seg at han så seg selv på Mezz(?) Tv og var helt overbevist om at han levde et truman show-aktig liv! ganske kraftig psykose med andre ord! Der og da trodde han at han hadde funnet sannheten og at livet hans var på absolutt høyde og han minnet fryktelig mye om en parodi på en gal person, men skremmende nok, så var dette så altfor ekte for han! :/

Dessuten har jeg aldri sett en person så SCHTØGG (utmagra, store poser under øynene, skjelvende) men samtidig så frempå! Han trodde han var gudommelig kjekk der han gikk rundt, han trodde og alle ord han sa ga mening, men han snøvlet usammenhengendes og hoppet fra tema til tema!

Riktignok hadde han den klassiske amfetamin-utstråling i begynnelsen da jeg møtte han på en fest på den tiden da han først fikk tak i dritten.
Så jodda, amfetamin kan få deg til å stråle, MEN, du blir bare innbilt smartere fordi du mister selvkritikk! Det som skjer er at du kun velger de ENKLESTE LØSNINGENE! I en edru tilstand ville en person aldri sagt eller gjort de tingene om han hadde vært helt edru tilstand! du høres rett og slett ut som en femåring som prøver å leke arrogant! Alt mangler orginalitet, som sagt, de enkleste løsningene....


Bra noen advarer mot dritten på en sånn bra måte!
Lykke til DonVito!
På Somethingawful har jeg sett flere tråder som det her, du bør lese litt der, få litt perspektiv på ting. Jeg skal ikke på noen måte uttale meg om hvor lett det er å slutte, men jeg har et spørsmål som du sikkert kan svare på. Vet at i Russland i gamle dager, vet ikke om de gjør det enda, så bandt de fast rusmisbrukerne til en seng i ukesvis og holdt de der til stoffet var helt ute av kroppen.Eneste de fikk var mat og drikke pluss dobesøk i ny og ne. Hvordan tror du at du ville reagert på en sånn "behandling"? Blir man bare gal av det?

Men for all del, flott tråd, gripende historie, lykke til videre. Håper du kommer deg ut av det og tilbake til det virkelige liv...
haha ja, den mess tv greia har jeg vært borti før. tror det er nok av folk som sitter å prater til tvn etter noen dager på speed
Moderer