Føler du at en brikke i puslespillet som er ditt sosiale liv mangler? At du ødsler bort vital energi ned i en besynderlig grunn brønn?
Det tar på i lengda, tro meg, jeg vet. Alle ansiktene, de blurrer sammen til en grøt, du roter med navna og tar en spansk en når noen skal introduseres for hverandre. All annen debatt enn den ved bardisken unngås pinsomt når dere stresser forbi hverandre på gata en dag midt i uka.
Det eneste dere hadde til felles, øl, er ikke tilstede da. Dere husker ei helt hva praten gikk ut på, et par helger senere gripes du av en besynderlig deja vu-følelse når du synser tomt med samme person.
Oppi all denne tiden du har kastet bort på halveis fremmede i en happy-go-lucky alkotåke sitter det et knippe kompiser du gjerne ikke har hørt fra på en stund. De er kanskje ikke av typen til å stikke impulsivt ut og chit-chatte med diffuse bekjentskaper. De får seg ikke helt til å drekke bort hemningene så tørr-praten glir lettere.
De stiller med en instinktiv skepsis når de en sjelden gang blir med deg ut, går tidligere hjem, kjøper ikke all verden med drikke, drar ikke vittige punhlines i jaget om den neste latter-kula fra resten av bordet. De er der for å se deg, for å catche opp på hva som har skjedd siden sist. De har rett.
Du, derimot, tar feil. Du er der nærmest for å markedsføre deg selv. Du er smør som skal bres over brød. Alle skal få litt. Give until it hurts. Slå av en prat. Kiss the babies. Din uendelige karisma skal fylle stedet som en supernovas siste bluss. Alle skal huske hvilken artig fyr du er, hey-hey.
Men jeg vil at du skal stille deg selv et spørsmål: Har du tenkt på hvilke vennskap som potensielt kan vare livet ut?
Ytterst få av de menneskelige svarte hullene du omgir deg med i svada-jaget har noen som helst holdbarhetsdato, såpass er sikkert. Du er heldig hvis dere er på et vagt hilsestadium om seks måneder. Og vil du virkelig bli bedre kjent med dem? Hvorfor da disse unnvikelsesmanøvrer på dagtid? Krysse gata, late som du ser bort på trikken, svippe bak hylla på Kiwi?
De er energivampyrer. De zapper deg for livsblod. Det er sant. Du merker jo at overskuddet til å stikke nedom de "vanlige" kompisene dine mangler. Du har spredd smøret for bredt. Gitt litt til alle. Du er sosialt utkjørt. Du har ikke tid og giv til mer enn deg selv og de ørti nissene du dumper borti på neste bar-runde. Man må jo være et sosialt dyr for å virke fullendt.
Tempoet bør ikke roes ned, da kan man bli tatt for å være einstøing eller sær. Ingen venner. Bullshit. Det er da du har venner. Sånn som det kjøres på nå har du ytterst få. Og risikerer å miste den lille andelen du har igjen.
Tror du hu dama du muligens får en one-nighter med dersom du sponser et par øl til er noe å samle på i det lange løp? Hva med han munnrappe DJ-karen som kjenner alle i lokalet? Eller han retrorockeren med kalkulert pulehår? Alle er dere der i samme båt. Innerst inne gnager det en engstelig tvil, et samvittighetsnag. Hva gjør dere der? Hva er det med denne blaserte tone? Er dere så oppblåste at dere ikke en gang gidder å svare på tekstmeldinger fra gamle venner? Åh, for en løgn som leves under dette tak. Og det rare er at samtlige tilstedeværende ser på hverandre med samme øyne. "Åh, han er et jyllebekjentskap, kjenner n ikke så godt, artig fyr å drekke med, ikke stort mer", mens følelsen av å ha spredt seg for bredt eskalerer.
Men hva med litt displin? Hva med å kvitte seg med overflødig bagasje? Giv akt! Kom igjen, vær streng. Kvitt deg med rasket. En bør vil lette seg fra dine skuldre, fra din samvittighet. Hva om noe skjer? Hva om det er krise? Skal du grine på bardisken? Blande snørr med øl mens dine "venner" rister på hodet og ler bak din rygg?
Dine virkelige venner, de det er meningen du skal henge med, venter. Men ikke kast bort mer av din og deres tid. Konsentrer energien. Bruk heller alt på et sted, det eneste stedet der det merkes. Du trenger substans. De trenger substans. Er det ikke deilig å ikke kunne se tvers igjennom en person?
Vennskap er et symbiotisk forhold. Begge må bidra. Bygg murer for parasittene. Ikke still deg åpen for hugg. Ikke la tomheten smitte deg. Du vil ikke bli som dem. De er dølle på dagtid. De visner fort. Vær kritisk. Ikke slipp hvem som helst innom. Hva vil du helst ha? Hva varer lengst? En diamant pakket i grått løv? Eller gull-emaljert diaré?
Det tar på i lengda, tro meg, jeg vet. Alle ansiktene, de blurrer sammen til en grøt, du roter med navna og tar en spansk en når noen skal introduseres for hverandre. All annen debatt enn den ved bardisken unngås pinsomt når dere stresser forbi hverandre på gata en dag midt i uka.
Det eneste dere hadde til felles, øl, er ikke tilstede da. Dere husker ei helt hva praten gikk ut på, et par helger senere gripes du av en besynderlig deja vu-følelse når du synser tomt med samme person.
Oppi all denne tiden du har kastet bort på halveis fremmede i en happy-go-lucky alkotåke sitter det et knippe kompiser du gjerne ikke har hørt fra på en stund. De er kanskje ikke av typen til å stikke impulsivt ut og chit-chatte med diffuse bekjentskaper. De får seg ikke helt til å drekke bort hemningene så tørr-praten glir lettere.
De stiller med en instinktiv skepsis når de en sjelden gang blir med deg ut, går tidligere hjem, kjøper ikke all verden med drikke, drar ikke vittige punhlines i jaget om den neste latter-kula fra resten av bordet. De er der for å se deg, for å catche opp på hva som har skjedd siden sist. De har rett.
Du, derimot, tar feil. Du er der nærmest for å markedsføre deg selv. Du er smør som skal bres over brød. Alle skal få litt. Give until it hurts. Slå av en prat. Kiss the babies. Din uendelige karisma skal fylle stedet som en supernovas siste bluss. Alle skal huske hvilken artig fyr du er, hey-hey.
Men jeg vil at du skal stille deg selv et spørsmål: Har du tenkt på hvilke vennskap som potensielt kan vare livet ut?
Ytterst få av de menneskelige svarte hullene du omgir deg med i svada-jaget har noen som helst holdbarhetsdato, såpass er sikkert. Du er heldig hvis dere er på et vagt hilsestadium om seks måneder. Og vil du virkelig bli bedre kjent med dem? Hvorfor da disse unnvikelsesmanøvrer på dagtid? Krysse gata, late som du ser bort på trikken, svippe bak hylla på Kiwi?
De er energivampyrer. De zapper deg for livsblod. Det er sant. Du merker jo at overskuddet til å stikke nedom de "vanlige" kompisene dine mangler. Du har spredd smøret for bredt. Gitt litt til alle. Du er sosialt utkjørt. Du har ikke tid og giv til mer enn deg selv og de ørti nissene du dumper borti på neste bar-runde. Man må jo være et sosialt dyr for å virke fullendt.
Tempoet bør ikke roes ned, da kan man bli tatt for å være einstøing eller sær. Ingen venner. Bullshit. Det er da du har venner. Sånn som det kjøres på nå har du ytterst få. Og risikerer å miste den lille andelen du har igjen.
Tror du hu dama du muligens får en one-nighter med dersom du sponser et par øl til er noe å samle på i det lange løp? Hva med han munnrappe DJ-karen som kjenner alle i lokalet? Eller han retrorockeren med kalkulert pulehår? Alle er dere der i samme båt. Innerst inne gnager det en engstelig tvil, et samvittighetsnag. Hva gjør dere der? Hva er det med denne blaserte tone? Er dere så oppblåste at dere ikke en gang gidder å svare på tekstmeldinger fra gamle venner? Åh, for en løgn som leves under dette tak. Og det rare er at samtlige tilstedeværende ser på hverandre med samme øyne. "Åh, han er et jyllebekjentskap, kjenner n ikke så godt, artig fyr å drekke med, ikke stort mer", mens følelsen av å ha spredt seg for bredt eskalerer.
Men hva med litt displin? Hva med å kvitte seg med overflødig bagasje? Giv akt! Kom igjen, vær streng. Kvitt deg med rasket. En bør vil lette seg fra dine skuldre, fra din samvittighet. Hva om noe skjer? Hva om det er krise? Skal du grine på bardisken? Blande snørr med øl mens dine "venner" rister på hodet og ler bak din rygg?
Dine virkelige venner, de det er meningen du skal henge med, venter. Men ikke kast bort mer av din og deres tid. Konsentrer energien. Bruk heller alt på et sted, det eneste stedet der det merkes. Du trenger substans. De trenger substans. Er det ikke deilig å ikke kunne se tvers igjennom en person?
Vennskap er et symbiotisk forhold. Begge må bidra. Bygg murer for parasittene. Ikke still deg åpen for hugg. Ikke la tomheten smitte deg. Du vil ikke bli som dem. De er dølle på dagtid. De visner fort. Vær kritisk. Ikke slipp hvem som helst innom. Hva vil du helst ha? Hva varer lengst? En diamant pakket i grått løv? Eller gull-emaljert diaré?