Jeg har vært helt alene fra alder 11-26. 0 sosial omgang, kun mobbing, utestenging og vært på egen hånd. Jeg har asbergers syndrom og litt andre fysiske genfeil som gjør at jeg skiller meg ut.
Når jeg var barn helt opp til 26 kunne jeg ikke prate, bare stamme fram 1 halv settning så så jeg ned i bakken og kunne ikke fortsette samtalen. Jeg kunne ikke lage mat, gjøre noe som helst nyttig hjemme eller skaffe meg ting på egen hånd.
Long story short etter 26 år fant jeg en venn på rehab som fikk meg med på trening, etter 5 år (er 30 nå) har jeg bygd en kropp jeg er stolt av, jeg kan snakke med mennesker og se dem i øya og har mye mer kontroll over stamminga mi. Føler jeg har gått en lang vei sjæl.
Nå kommer problemet....
Jeg kan snakke med alle mennsker nå uten at det er altfor kleint eller at jeg begynner å stamme ukontrollert/agressivt uten at jeg er agressiv. Det er mer at jeg prøver hardt å få ut det ordet som ikke vil ut, det høres ut som noen prøver starte en gammel bil med for lite bensin...
KLARER FAEN IKKE BLI TATT SERIØST AV NOEN HVIS JEG STAMMER NÅR JEG PRØVER Å BLI KJENT MED NYE FOLK. MED EN GANG DET SKJER FÅR DE SLAGS RYKNINGER I ANNSIKTET SOM AT DE CRINGEER AV MEG.
Det skjer kun hvis jeg blir for glad når jeg snakker med noen og glemmer å puste, da kommer det rare lyder og folk rundt meg ser på meg rart, de jeg snakker med ser på meg som jeg er 40 IQ apekatt.
Jeg ble voldtatt i ræven som 11 åring, som 8 åring kom faren min full i senga mi og tok på meg, som 3 åring i barnehagen ble jeg seksuelt misbrukt av en ansatt.
Hele barndommen og tyveårene har vært total isolasjon og frykt for andre mennesker. Jeg har ikke foreldre, venner jeg kan henge med (snakke på tlf 10 min tells ikke).
DPS/lege mener det er 50 uker ventetid på psykiatrisk hjelp og jeg ser nok en sommer forsvinne fra meg fordi jeg er (autist?) og sånne som meg burde få aktiv dødshjelp med sprøyte hvis vi ber om det.
DET ER IKKE VITTS Å LEVE ET LIV HVIS DU ER ALENE 24/7 OG HELE DITT UNGE LIV GÅR TIL HELVETE FORDI DU ER SÅNN SOM DU ER
Når jeg var liten gjorde de alt for å ødelegge meg, de i klassen spredde rykter over hele bygda om meg som gjorde ALLE i byen min visste hvem jeg var og hva de skulle si for å gjøre meg fortvilet og alene. Jeg hadde INGEN å snakke med hele oppveksten og nå er det bare online liv jeg har.
Når jeg var barn helt opp til 26 kunne jeg ikke prate, bare stamme fram 1 halv settning så så jeg ned i bakken og kunne ikke fortsette samtalen. Jeg kunne ikke lage mat, gjøre noe som helst nyttig hjemme eller skaffe meg ting på egen hånd.
Long story short etter 26 år fant jeg en venn på rehab som fikk meg med på trening, etter 5 år (er 30 nå) har jeg bygd en kropp jeg er stolt av, jeg kan snakke med mennesker og se dem i øya og har mye mer kontroll over stamminga mi. Føler jeg har gått en lang vei sjæl.
Nå kommer problemet....
Jeg kan snakke med alle mennsker nå uten at det er altfor kleint eller at jeg begynner å stamme ukontrollert/agressivt uten at jeg er agressiv. Det er mer at jeg prøver hardt å få ut det ordet som ikke vil ut, det høres ut som noen prøver starte en gammel bil med for lite bensin...
KLARER FAEN IKKE BLI TATT SERIØST AV NOEN HVIS JEG STAMMER NÅR JEG PRØVER Å BLI KJENT MED NYE FOLK. MED EN GANG DET SKJER FÅR DE SLAGS RYKNINGER I ANNSIKTET SOM AT DE CRINGEER AV MEG.
Det skjer kun hvis jeg blir for glad når jeg snakker med noen og glemmer å puste, da kommer det rare lyder og folk rundt meg ser på meg rart, de jeg snakker med ser på meg som jeg er 40 IQ apekatt.
Jeg ble voldtatt i ræven som 11 åring, som 8 åring kom faren min full i senga mi og tok på meg, som 3 åring i barnehagen ble jeg seksuelt misbrukt av en ansatt.
Hele barndommen og tyveårene har vært total isolasjon og frykt for andre mennesker. Jeg har ikke foreldre, venner jeg kan henge med (snakke på tlf 10 min tells ikke).
DPS/lege mener det er 50 uker ventetid på psykiatrisk hjelp og jeg ser nok en sommer forsvinne fra meg fordi jeg er (autist?) og sånne som meg burde få aktiv dødshjelp med sprøyte hvis vi ber om det.
DET ER IKKE VITTS Å LEVE ET LIV HVIS DU ER ALENE 24/7 OG HELE DITT UNGE LIV GÅR TIL HELVETE FORDI DU ER SÅNN SOM DU ER
Når jeg var liten gjorde de alt for å ødelegge meg, de i klassen spredde rykter over hele bygda om meg som gjorde ALLE i byen min visste hvem jeg var og hva de skulle si for å gjøre meg fortvilet og alene. Jeg hadde INGEN å snakke med hele oppveksten og nå er det bare online liv jeg har.