Noen mennesker er som lys i livene våre, mens andre mørkner veien vår og gjør det vanskelig å reise. På samme måte er det mennesker som ville gjort ufattelige ting for å hjelpe oss og andre som ikke ville løftet en finger selv om livet vårt avhengte av det. Sistnevnte mangler empati. Hvordan er det å være lite empatiske med andre individer? Hvordan er det å ha et følelsesliv som kun fyller ei tskje?

For å ta meg selv som et eksempel så er jeg stikk motsatt. Jeg bryr meg oppriktig med de jeg har i «min sirkel» men også ukjente til en viss grad for det er vel også med å definere meg som person. En som mangler empati har feks vansker med å føle medfølelse, bekymre seg for andre, de er lite sensitive, har problemer med å stole på andre og er ofte egoistiske. Det er utrykket jeg har som overnevnte. Jeg ønsket å debattere om dette temaet om hvordan det er å være slik, om man har noen i livet sitt som er sånn. Og om det er mulig å trene opp dette? Evt diagnose i bildet som har en tilknytning til et slikt følelsesliv.

For hva er empati? Det er å kunne sette oss selv i andres sted når vi har lyst til det. Normale mennesker går ikke rundt med automatisk parat-empati for alle og enhver. Empati krever at vi har sympati for vedkommende som empatien er rettet mot. Vi må ha gode eller i det minste nøytrale følelser for mottakeren. Vi kan ha empati for fremmede fordi vi ennå ikke kjenner dem. Hvis vi blir nærmere kjent med dem så 1) enten liker vi dem, og empatien vedvarer, eller 2) vi finner ut at vi ikke liker dem og skrur av empatien. Vi har ikke empati for mennesker som blir så fremmede for oss at vi ikke finner noen identifiserbare trekk, eller mennesker som har utvist holdninger som ikke er forenelige med våre egne. Mishag forskyver empati. Hvis vi tror “joda, jeg kan likevel ha empati for en person jeg ikke liker” så er dette feil. Alle forstår hvilken nedtur man får av å ikke rekke toget. Denne empatien kan man ha for hvem som helst, men det er ikke reell empati. Det er kognitiv empati vi da snakker om. Reell empati krever engasjement for å få den fulle emosjonelle opplevelsen en annen har.

De fleste vil ikke føle empati for Adolf Hitler. Mange føler ingen empati for Donald Trump. Eller en barnemorder.

Dette var ekstreme eksempler. Men vi føler heller ingen empati for en kollega som har svertet oss, eller en venn som har sveket oss. Kanskje føler vi ingen empati for en hel folkegruppe som vi assosierer med noe negativt. Vi er ikke villig til å utvise det nødvendige engasjement som reell empati krever, for en person som byr oss i mot.

Ja, jeg tror det er mulig å trene opp empati, men jeg vil gjerne spørre om hvorfor man skulle gjøre det? Noe av det vanskeligste med empati er erfaring. Sympati er, i min mening, viljen til å forstå at andre har følelser og at man skal respektere andre, mentalt. Empati er å leve seg inn i og føle med den personen man lytter til...

Så, hva trenger, tjener, den andre personen du snakker med på din empati? Empati, tross alt, vrir den andres "problem" til å dreie seg om deg selv, dine erfaringer og dine "problemer". Empati kommer fra å kunne sette deg selv inn i den andres situasjon, med andre ord du endrer fokus fra den andre til deg selv

Igjen, så er ordet altruisme et tulleord. Altruisme er, i ordets betydning, en løgn. Det finnes ingen uselviske handlinger. Det jeg sier, empati er en egenskap jeg liker godt, men hvor godt det gjør for andre er jeg usikker på.

Det blir et slags paradoks, fordi en person som innerst inne ikke bryr seg om andre vil neppe helhjertet trene på å bli det fordi det ville innebært å på ekte bry seg nok om andre til å ville gjøre en innsats.

Definisjonen til ts av empati er ganske misvisende. Empati er mye mer enn medfølelse.

Jeg har kjent mange som griner av filmer og blir lei seg for en som er syk, og som derfor tror at de har mye empati. Men å trøste noen eller ønske å hjelpe er ikke empati, men heller sympatiske eller prososiale handlinger. Riktignok finnes det en sammenheng mellom slike handlinger og evnen til empati, men også folk uten empati kan ønske å hjelpe når de først er blitt klar over behovet.

Empatien kommer inn i bildet der du fanger opp og forstår en annens følelser basert på tolkning av den andres oppførsel, kroppsspråk, ansiktsutrykk, utsagn og så videre. Man tolker ut fra den andres perspektiv og forstår den andres følelser, uavhengig om dette er noe man kan kjenne igjen i eget liv.

Alt du skriver om at man ikke kan ha empati uten sympati er bare tull. Om man ikke liker personen kan man likevel forstå vedkommende. En empatisk person kan uten problem se skjebnene og følelsene på begge sider av en konflikt, selv om vedkommende er part i konflikten. Man trenger ikke være enig, like noen eller sympatisere for å forstå opplevelsen deres, men viljen til å anerkjenne en annens følelser vil selvfølgelig oftest være større dersom du også sympatiserer og liker vedkommende.

Enig med Susa at en kan ha empati uten sympati.

Når det gjelder det å ta utgangspunkt i observerbare ting, så er dette informasjon en ikke direkte kan dra konklusjoner ut av. Årsaken til dette er på grunn av at en ikke vet om dette skyldes indre eller ytre faktorer. F.eks kan noen være sur i en sosial kontekst, selv om personen ikke er sur pga noe med tilknytting til den sosiale situasjonen. Empati er på en måte mer komplisert enn å kunn observere, og ganske ubrukelig hvis en ikke får "testet" personen. Alt med empati blir hypotese greier uansett, og kokes ofte ned til ens evne å forstå andre.

Enig med Susa her. Vil bare tilføye litt ekstra informasjon jeg anser som litt viktig; du kan nemlig være empatisk, og fremdeles være usympatisk. Du kan også mangle empati, men være sympatisk.

Etter hva jeg har lært om psykologi, så finnes det to forskjellige typer empati; nemlig affektiv og kognitiv empati.

En med autisme eller aspergers vil for eksempel ofte ha store vanskeligheter med å sette seg inn i andre sine følelser (affektiv), men likefullt være enormt sympatisk. Personen kan være ekstremt glade i andre men ha store vanskeligheter med å tolke mimikk, kroppsspråk, sosiale spilleregler m.m.

På den annen side kan f.eks en narsissist eller antisosial pf ofte være bemerkelsesverdig god på å forstå andre sine følelser (kognitiv empati) men vil samtidig ofte være skruppeløs og utnytte dette til sin fordel (usympatisk) uten å tenke over hvilke skader hen påfører andre.

Så ja, empati kan bety å leve seg inn i andres følelsesliv og føle med personen samtidig som det nærmest kan være stikk motsatt.

Det finnes noe de kaller Dark empath, en person har mye empati, som leser og forstår andre, men også mørke personlighetstrekk. En person med både høy empati og mye mørke/ondskap er av de farligste personlighetstypene, da de bruker evnene sine til å manipulere og utnytte andre.