Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  46 6896
Hei!

Jeg har levd med noe som er uhelbredbart som jeg har gått til helsesystemet med siden tidlig ungdom.
Jeg har hatt selvmordstanker siden rundt 13 års alderen, men har aldri gjennomført på grunn av smerten det vil skape til familien rundt meg.

Nå har det kommet til et punkt at jeg innser at jeg bare må akseptere at det aldri blir bedre, selv om jeg står på riktig medisinering (Har prøvd det meste som er) og har prøvd alle mulige tiltak som er og prøve for å holde det vedlike.

Så nå har jeg skaffet noe som kan ende det raskt og ordner alle ting som skal ordnes før jeg tar det siste valget.
Dette er et gjennomtenkt valg over mange år og ingen impuls tankegang.
Det er vanskelig å holde ut så flere år, og det kommer til å føles sånn til den dagen jeg dør uansett.

Men jeg vært av og på rus (Dette problemet har vært der lenge før jeg noengang havnet bort idet)
og det har vært det eneste i livet mitt som har fått meg til å føle at livet er verdt og holde ut.

Så mitt spm er:

Er det bedre å ruse seg selv om det skader familie i hverdagen,
eller er det bedre og ta selvmord så de kan komme over det og akseptere det på et punkt i livet?

Ps. Jeg har vært flere år rusfri før jeg har gått av og på gjennom livet med rusfri perioder over flere halvår her og der, så hvis dere nevner rehab eller akutt innleggelse osv så gjør det meg bare forbanna.

Mvh Galan Numik.
Anonym bruker
"Løs Hare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trist å lese at du har det sånn, men hva slags rusmidler tenker du eventuelt å bruke fremover? Om det er weed eller antidepressiva, så er jo det en ganske mild rus som sikkert familien din vil forstå, eller leve med uten å være evig bekymret(?)
Hvis jeg hadde hatt en sønn/datter som var hemmet på en eller annen måte som gjorde at livet var vanskelig å nyte, så hadde det gitt meg mer glede om personen ruset seg og fikk noe positivt ut av det, enn at det endte i selvmord.
Kjenner familien din detaljene rundt problemene dine? Vet de om selvmordstankene og rusen? Om ikke vil sjokket sikkert bli stort om du velger å forlate de. Faren for at de ikke vil forstå kan også være stor.

Jeg ville foretrukket at de jeg kjenner ruset seg fremfor å ta selvmord. Dette er en ganske egoistisk tanke jeg har, og det er fordi det ville vært så mye verre å miste de jeg er glad i.
Sist endret av Pope; 28. november 2017 kl. 09:27.
Rus deg, kos deg, Lev det du kan leve. Har selv en bror som ikke finner glede utenom rus. Fra 13-14års alderen. Alle har forsøkt å hindre, stoppe og stelle seg i mellom han og rusen. Til hvilken nytte? Bare for å se på at verden river han i filler?

Er det noe mer galt å ruse seg, enn å være homofil? Du valgte ikke hvordan du selv skulle fungere, men du velger om du gjør det beste ut av det eller ikke. Hva som er det "beste" er heldigvis bare opp til deg. Ønsker deg uansett lykke til! Håper du finner et eventyr og noen drømmer som kan okkupere hodet ditt. Altså bare gode lykkeønsker fra meg.


Apropo: "Er det bedre å ruse seg selv om det skader familie i hverdagen"
Er det et gitt utfall? Må de skades for det om du ruser deg? er det en konsekvens av rusen i seg selv, eller familiens forhold til rus?

Med forståelse fra Familie og et tilrettelagt løp er jeg relativt sikker på at skadene for familien er størst ved selvmord kontra et litt gjennomtenkt rus-opplegg fra og for voksne mennesker.
Man kan jo anta at det kunne være en ganske destruktiv og heftig rus, om det står mellom det og selvmord?

Jeg synes man har full rett til å ta eget liv.

Mange synes selvmord er uforståelig.
Om du velger å gå den veien tror jeg de rundt deg får mest ut av at du snakker med dem først.
Prøv å forklar dem hva du går gjennom, opplys at du ikke ser etter hjelp, bare ønsker å forklare dem, slik at tiden etterpå ikke skal være så forvirrende og uforståelig.
Om du klarer å legge det fram på en kjærlig og informativ måte, kan nok dette gi trøst til de etterlatte i tiden etterpå.

Jeg sier ikke at du bør drepe deg.
Anonym bruker
"Målløs Dvergmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du har ikke litt lyst å dele sykdomsbildet eller deler av det?

Jeg var kjempe langt nede for en del år siden. Skikkelig langt nede.
Jeg var på den tiden ca 19 år og veide 54 på det minste. Jeg er over 180 så det var gale.
Jeg hadde ikke spiseforstyrrelse men alvorlig depresjon med angs og selvmordstanker og noe de ikke helt blir eninge om.

Saken er den jeg var der du der. Planlag, skrevet diverse brev, vurdert forskjellige måter å gjennomføre det.

Det jeg sier nå er skam dumt men i den perioden der det beste siden jeg ung ikke fattet bedre.
Jeg hadde kjøpt inn 2pk Paracet, 2-3 six pack med øl Og skulle «kose» men en siste gang med kjente.
Jeg tenkte at den dosen Måtte jo ta knekken på meg til slutt.
Siden det var planen min, jeg skulle bare dø, ikke fort men sånn at alle skulle ha mulighet å ta farvel.
Men den gang ei.
Prøvde på nytt noen mnd senere med oppgraderte imovane, noe anti depressive, og et nytt lass med Paracet pluss Ibux. Og en liten flaske sprit.
Det spør jeg opp etter en stund og da var jeg så innstilt og motivert til å dø at jeg drakk det enda en gang.

Men den gang ei, jeg sitter her enda idag.

Jeg ruset meg jævlig på hasj en periode rundt denne tiden og etter og kan med Hånden på hjerte at si at hadde ikke røyket da hadde vært dø nå idag.

Jeg hat slette med dette i mange år så vet hvor tøft å jævlig det et å leve med tanken «skal jeg holde meg i livet bare for andre» er helt jævlig.
Ta en dag av gangen. Røyk deg ei Jonas. Lær å være tilfreds med deg selv og sin situasjon så tror jeg du vil få det lettere med tiden.

Om du skulle spurt meg om jeg er glad jeg ikke døde den dagen. Så vet jeg faktisk ikke. Jeg har fått en fantastisk kjæreste, reist litt i utlandet og masse andre ting jeg ikke hadde fått gjort i graven.
Jeg liker sånn jeg har det nå, men jeg er ikke 100% fornøyd og tilfreds. Men det har jeg akseptert.

Forsetter livet videre på denne bølgen uten noen store nedturer er jeg faktisk glad for de årene jeg fikk ekstra.

Har du en bror, mor, far etc. Som er litt cool? Kanskje snakke litt med en av dem om det.
Si at du har det helt jævlig nå, men du klarer holde motet oppe fordi du ruser deg i perioder.
Så kan du jo ta et litt ekstrem parallel til en annen situasjon.
En som går på celle gift og får thc for matlyst. De kunne jo bare gitt de en sonde og vært ferdige med saken. Men de velger faktisk og godta at personen ruser seg for å klare å spise. Da det er beste løsning

Hvorfor skal ikke du da kunne ta deg en Jonas i ny og ne, kanskje ei stripe en helg i bland og kanskje 1 tripp i året bare får å åpne litt dører og er du heldig lærer du masse om deg selv.

Jeg tenkte mye «skulle ønske jeg var dø eller aldri blitt født» fremfor å tenke jeg vil ta selvmord kanskje det også kan hjelpe?

Lykke til iallfall, jeg har troen på deg. Du må bare finne lyspunktene og fokusere på dem!
Utrolig trsit og lese at du føler det slik. Kjenner meg mye igjen og kan si jeg er litt i samme båt, men jeg plasker foreløpig bare rundt i en innsjø mens du har satt seil langt utpå Atlanteren.

Jeg ville tro at for din familie og dine nærmeste at de heller ville hatt deg på denne jorden som en rusmisbruker og en utfordring for de rundt deg kontra å ikke ha deg her i det hele tatt. Da kan de ihvertfall føle at de prøver og hjelpe.

Nå vet jeg ikke forholdet du har med dine foreldre, men jeg vet at de fleste foreldrene ville heller strevet med et rus avhengig enn en gravstein.


Sender gode vibes og håper inderlig at du har noen litt lysere tider i møte <3
Jeg kan relatere helt her til hva trådstarter forteller.
Gått inn og ut av psykiatrien i langt over 10 år.

Har fyrt meg en pipe etter kl.14.00, bare for å få livet til å gå rundt.Har vært heavy missbruker tidligere, sprøyter også, men har hatt de siste 7-8 årene hatt rusfrie rutiner som har snudd mitt perspektiv på avhengighet og rus helt. Jeg er med andre ord på læring til et "fornuftig" rus liv, som vil holde meg oppe framover.

Suser ut et spørsmål, var mye på speedparties for rundt 20 år siden, dette var lykketiden min i livet (tiden varte 3-4 år) før elendigheten kom, innleggelser osv. pga for mye bruk (har lært), det var da også mye mixing av stoffer som extacy, hasj og speed, problemet er at det ble så ofte..

Nå i dag greier jeg også å se hensikten i å bruke speed også, føler den rensker kroppen og gir meg visjoner tilbake fra gamledager da alt var bra, og at jeg er på veg tilbake til livet igjen. Spørsmålet kommer her, hvor mye kan jeg bruke speed til kreativt bruk, og for å få visjonene tilbake fra "gamlelivet"?

Ha en happy dag alle sammen
Anonym bruker
"Uenig Hork"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Få tak i noe MDMA, gå ut i naturen å kos deg! En liten tur på emma hjalp meg i mine verste perioder! Du blir så glad og har det så fint et par timer og det kan kanskje hjelpe deg videre også? Lykke til!
Takk for så mange gode svar på kort tid!
Det settes veldig stor pris på.

Tenker mest på hasj og rivotril for og få en følelse av ferie mens det tar bort angsten og gir meg litt frihet i hverdagen. Jeg ville aldri rotet meg bort i sprøyter eller lignende.

Det blir selvfølgelig kontrollert og jeg har aldri i utgangspunket hatt et problem med rus,
så for meg så blir det å bruke det minst mulig bare for å dempe smerten nok til at det er mulig å holde ut for å se hva de neste årene bringer.

Min familie vet om mine problemer ang helsen. De er redd for rus, men hadde nok skjønt og etterhvert akseptert det hvis jeg starter med det igjen fordi de vet at jeg er sliten og er på en veisperring i livet der ting står stille. De ser at jeg har det vondt, og vil hjelpe, men desverre er det ikke stort de får gjort.
Jeg har også vært åpen om mine episoder med rus tidligere i livet så det hadde nok ikke kommet som et sjokk om jeg hadde startet igjen.
- Skuffelse, men innerst inne vet de nok at det er selvmedisinering for å holde ut.

- Nattpatruljen:
Jeg kjenner meg igjen i dine ord, og vi mennesker er skapt forskjellig med forskjellige bakgrunner og det som kan funke for de fleste, fungerer ikke alltid like godt for andre selv om det skulle vært på den måten.
Eventyr er det jeg føler jeg opplever og et halveis verdig liv som i realiteten får meg til å fungere sosialt bedre når jeg har dempet mine tanker med substanser, enn når jeg er rusfri og sliter med å i hele tatt gå ut av døren og ikke minst ha energi til å ta telefoner som ringer og svare på hverdagslige meldinger.

- Familien skades selvfølgelig ikke fysisk, det er psyken deres jeg tenker på.
Ståstedet for dem på rus er: - Hasj er det samme som heroin.
De skiller ikke mellom hvilken rus, hvilket miljø du er i og hva du putter i deg.
For dem er all rus djevelens verk for å si det sånn.

Tureli:
Takk for oppriktig svar og du har helt rett i setningene du skriver.
Hvordan man forlater denne verden har mye og si for de rundt deg,
og det å ta en prat og forklare det på kjærlig måte er 100 ganger bedre enn og ikke gjøre det.

Dvergmus:
Takk for at du deler din historie med oss.
- Det er godt og høre at du har fått reist rundt i verden og fått deg en kjæreste som tar vare på deg og behandler deg godt.

Og ja, den tanken *Skal jeg holde meg i live bare for andre* er ikke en særlig god en.
Jeg ser på meg selv som et godt menneske og ønsker bare godt for mennesker rundt meg,
men samtidig så kan et menneske bare vandre så langt før den kollapser.
Det er godt og høre at du er glad for de årene du fikk extra og jeg sender mine beste ønker om at det ikke kommer flere nedturer som får deg til å føle deg som før.

Jeg har familie som oppriktig er kjempe kule mennesker, men flere voksne i familien min har dødd av rus, så for meg er det ikke særlig populært og prate om det på grunn av minner det skaper hos andre i familien.

Du spør om jeg kan dele litt av sykdomsbildet mitt....
Jeg står på stemningstabilisator som hjelper og holde følelsene mine generelt i sjakk, men som fortsatt etterlater seg en konstant følelse av tomhet og depresjon.
I små perioder kan jeg føle meg høyt oppe for så å crashe extremt hardt ned igjen i flere timer senere.
- Bipolar kan nok ringe noen bjeller.

Resepter jeg står på nå ved siden av stemingstabilisator er Sobril og Stillnoct, men det føles ikke sterkt nok ut til at det hjelper når anfallene kommer. Selv om det er max grense for dosering. Jeg har vært heldig som i hele tatt har fått det siden systemet vet om mine perioder med rus før, og de er tvert imot om at jeg skal i utgangspunket settes på B-preperater i hele tatt. Det tok 2 år med møter før jeg fikk disse preperatene.

Det dumme er jeg har en dobbelt diagnose ved siden av som ingen har funnet ut hva er fordi ting er komplisert, og alle disse tingene ved siden av søvnvansker, spisevansker, angst og halvparanoide tanker hver dag føles ut som et spill om og vente til neste dag... Bare for å bevise for meg selv at jeg har holdt ut en dag til.

Når jeg ruser meg så kan jeg oppriktig si at det er tider jeg er glad og koser meg, selv om jeg skammer meg og vet at det er feil i familien sine øyene og systemet.
Mine foreldre og familie er noen av de beste menneskene som finnes og de ville vandret land og strand for meg, og det er nok av akuratt denne grunnen at jeg skammer meg og heller velger å prøve og være sterk.

Jeg har aldri skrevet på forum, men det er jeg glad jeg gjorde nå. Det å få høre deres meninger har gitt meg en god følelse om at det er greit og leve og heller selvmedisinere seg selv til visse grader heller enn og ta livet sitt for og etterlate triste familiemedlemmer.

Fra bunnen av hjertet takker jeg dere dypt for deres respons, meninger, tanker og innlegg.
Jeg er glad det finnes mennesker som dere så vi kan dele med hverandre og hjelpe hverandre.
Da tenker jeg så enkelt som så: Det som funker for deg, er rett for deg. Hvem er jeg til å si noe annet. Jeg har mine ting, og andre sine. De i familien din også, antageligvis Jeg er i mot alt som setter andre i fare eller volder skade mot andre.

Jeg har ingenting med om du velger å ta ditt eget liv og ønsker ikke gi noen moralpreken. Respekt for andres suverenitet er veldig viktig.
Men cannabis og rivotril høres ut som et godt bytte mot selvmord om man ønsker å gå i dybden på skadeomfang og konsekvenser.
Én ting er å akseptere situasjonen du er i. En helt annen ting er å konkludere med at du aldri kommer til å bli bedre. Det er en veldig skummel tanke, som antakelig er en av de viktigste faktorene som gjør at du har det jævlig. Om du klarer å få deg selv til se det minste lys i framtiden, vil nuet bli lettere å hanskes med. Jeg regner med at du er ung, og fremtiden er dermed for usikker til å anta at du ikke vil komme deg over problemene dine, uavhengig av hvordan fortiden er.

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror det er så enkelt som det, men det er nok noe av det første du burde ta tak i. Om du klarer å gjøre ting som gjør at du utvikler deg som menneske eller eller får livet ditt mer i den retningen du vil ha det, er du lenger på vei enn det virker som.

Hvis det faktisk er sånn at du står mellom en hverdag med rus eller selvmord, er det jo ikke noe spørsmål om at rusen er det riktige valget, spesielt med tanke på dine nærmeste. Som flere andre her sier; rusproblemer og rus (selv om det er daglig) er to forskjellige ting, og det er fint mulig å ha en meningsfullt og produkt liv selv om rusen er en sentral del av det. Alle mennesker trenger visse hjelpemidler her i livet, enten om det er rus eller ikke, og det er ikke grunn til å se på dette som noe voldsomt negativt hvis det ikke går ut over din egen livskvalitet eller menneskene rundt deg.

Jeg høres kanskje naiv ut, og forenkler noe som er veldig vanskelig, men dessvere er det ikke så mye annet mennesker rundt deg kan gjøre. Det viktigste er at du har noen å snakke med og som hjelper deg å bearbeide problemene dine, enter det er nære venner eller psykolog/psykiater. Tving deg selv til å gjøre nye ting. Tren, reis, finn deg en hobby. Alt annet enn å sitte å tenke på hvor vanskelig livet er nå.

Og til slutt; Tenk på den dagen du føler deg bedre, og hvor glad du kommer til å være for at du valgte kjempe videre! Lykke til
Jeg tenker at du til de grader er forsømt av helsevesenet. Det er ingen som har tatt deg på alvor.

Jeg tror det finnes en løsning for deg, jeg tror det finnes en behandling hvor du slipper å velge mellom det du legger frem som dine eneste alternativer. Det er kanskje uhelbredelig(upresis formulering), men jeg er rimelig sikker på at du kan få det levelig og få et mye mer verdifullt liv uten å måtte ruse deg vekk fra problemene dine(som aldri er en god løsning etter min mening).

Videre at du har hatt problemer siden du var 13 er relativt. Hvor gammel er du nå?

Mitt soleklare tips er som følger: skift lege. Gjør krav på at du får henvisning og hjelp fra spesialist.
Sist endret av reklame; 28. november 2017 kl. 18:48.
Heihei, pleier nesten aldri å svare på innlegget men dette måtte jeg bare svare på. Jeg ser att situasjonen du er i er utrolig vanskelig, som jeg ikke forestille men alt jeg sier er att selvmord forårsaker ett større problem i etter tid for familien og nære venner. For over ett år siden mistet jeg en veldig nær i familien i selvmord, og det endret absolutt alt i livet mitt. Jeg har slitet med selvmordstanker og videre veldig lenge, men jeg greier ikke å forestille å sette moren min i situasjonen som jeg er i nå. Det er ingenting som kan endre følelsen av å ha ingen glede eller føle noe i det hele tatt! Jeg har ruset meg en del, og det hjelper i sikt. Jeg har også snakket med psykolog i lengre tid, men sorgen er forsatt enorm stor og kommer nok aldri til å gå vekk.
Jeg sier i ingen situasjon at jeg skal bestemme over avgjørelsen din, men selvmord forårsaker ett så stort problem for de som har vært nære den personen i ettertid av egen erfaring.
Som noen andre skrev lenger oppover anbefaler jeg milde ting som weed og antideppresive.
Håper du finner en løsning som passer deg, stay safe <3
Kan ikke lese hele tråden idag, men vil likevel kommentere. Jeg ser poenget med at selvmord kan være «egoistisk», men er ikke helt enig. Det får være opp til hver enkelt og vil man avslutte sitt liv så skal man få lov til det uten den ekstra dårlige samvittigheten for at familien blir lei seg. Det er tross alt ditt liv og du som har det jævlig. Men! Jeg ville mye heller ha et liv i rus enn selvmord ja. Håper virkelig du ikke tar livet ditt!! Her er mine tanker om rusmidler:

Hasj slutter å være givende etterhvert, men bekymringer går bort. Blir kjedelig i lengden, men kan absolutt være en fin måte å slappe av på. Nyte musikk, film, kose seg på nettet osv. En sjelden gang tar jeg meg noen dager hvor jeg røyker hele tiden, og jeg må si at jeg elsker det. Får virkelig fri fra alt og bare sover, røyker, spiser, film, musikk osv. Absolutt noe som bør være i miksen spør du meg.

MDMA er givende, men kan ikke tas ofte. Jeg tror selve det å oppleve ekstrem lykke i noen timer er givende, og noe du kan ta med videre. Ikke minst den følelsen av empati og kjærlighet for andre mennesker, dette kan du ta med videre og prøve å herme litt etter hvordan du var da du var på MDMA. Man kan rett og slett bli veldig positiv og glad i mennesker og livet generelt. Til sist fjerner man alt av det å være sjenert, flau osv, og dette er absolutt noe å ta med seg videre. MDMA er noe jeg unner deg, og noe som bør prøves!

Du kan jo også prøve deg på LSD, oppleve en annen dimensjon, se verden fra en annen vinkel. Kanskje tenke litt over livet, kanskje du finner noe du trives med å gjøre og kanskje du kan bruke den siste tiden du har igjen til å gjøre andre menneskers liv bedre? Dette kan du selvsagt gjøre uten LSD, og LSD er ikke noen mirakelkur som gir deg svar på de store spørsmålene.

Når jeg tenker meg om så er vel ikke poenget at rusen isolert sett kan gjøre livet ditt bedre eller at hverdagen er til å leve med. Det vil uansett gå over etter en viss stund. Men du må finne en mening med livet, gjøre noe du trives med og som du finner meningsfyllt. LSD og MDMA kan hjelpe deg til dette. Når det kommer til piller og opiater er det noe jeg ville prøvd før jeg evt begikk selvmord; mest fordi jeg er nysgjerrig. Tror ikke dette hjelper deg noe særlig, og bare vil gå i en negativ spiral. Men klart hvis du har mye smerter og føler alt er dritt og du har lite igjen, ville jeg heller kjørt på med kraftig smertestillende (opiater) enn å avslutte livet.

Og husk at erfaring din med dette livet er verdifullt! Å reflektere litt over din situasjon og dele litt opplevelser og erfaringer tror jeg ville hatt mye å si for mange. Som nevnt, kanskje du kan bruke resten av livet på å gjøre andres liv bedre?
Sitat av Galan Numik Vis innlegg
Hei!

Jeg har levd med noe som er uhelbredbart som jeg har gått til helsesystemet med siden tidlig ungdom.
Jeg har hatt selvmordstanker siden rundt 13 års alderen, men har aldri gjennomført på grunn av smerten det vil skape til familien rundt meg.

Nå har det kommet til et punkt at jeg innser at jeg bare må akseptere at det aldri blir bedre, selv om jeg står på riktig medisinering (Har prøvd det meste som er) og har prøvd alle mulige tiltak som er og prøve for å holde det vedlike.

Så nå har jeg skaffet noe som kan ende det raskt og ordner alle ting som skal ordnes før jeg tar det siste valget.
Dette er et gjennomtenkt valg over mange år og ingen impuls tankegang.
Det er vanskelig å holde ut så flere år, og det kommer til å føles sånn til den dagen jeg dør uansett.

Men jeg vært av og på rus (Dette problemet har vært der lenge før jeg noengang havnet bort idet)
og det har vært det eneste i livet mitt som har fått meg til å føle at livet er verdt og holde ut.

Så mitt spm er:

Er det bedre å ruse seg selv om det skader familie i hverdagen,
eller er det bedre og ta selvmord så de kan komme over det og akseptere det på et punkt i livet?

Ps. Jeg har vært flere år rusfri før jeg har gått av og på gjennom livet med rusfri perioder over flere halvår her og der, så hvis dere nevner rehab eller akutt innleggelse osv så gjør det meg bare forbanna.

Mvh Galan Numik.
Vis hele sitatet...
- Det er aldri " Enten - Eller .".. ( heller " både - og " )
Hvert sekund i dette liv, på denne jord, er verdifullt.
Snakk med dine nærmeste om dette ( det er ikke alltid familie )

Frykt ikke døden, den er like naturlig og selvfølgelig som livet.
( selv om døden kan synes enklere til tider. Det får man ta )

Alt vel for i kveld og alle dager, og netter, i livet .
Tror det er mening vi skal leve det så lenge vi kan, og vil .

:- )
Sist endret av radion; 29. november 2017 kl. 22:30.
Sitat av Galan Numik Vis innlegg
Hei!

Jeg har levd med noe som er uhelbredbart som jeg har gått til helsesystemet med siden tidlig ungdom.
Jeg har hatt selvmordstanker siden rundt 13 års alderen, men har aldri gjennomført på grunn av smerten det vil skape til familien rundt meg.

Nå har det kommet til et punkt at jeg innser at jeg bare må akseptere at det aldri blir bedre, selv om jeg står på riktig medisinering (Har prøvd det meste som er) og har prøvd alle mulige tiltak som er og prøve for å holde det vedlike.

Så nå har jeg skaffet noe som kan ende det raskt og ordner alle ting som skal ordnes før jeg tar det siste valget.
Dette er et gjennomtenkt valg over mange år og ingen impuls tankegang.
Det er vanskelig å holde ut så flere år, og det kommer til å føles sånn til den dagen jeg dør uansett.

Men jeg vært av og på rus (Dette problemet har vært der lenge før jeg noengang havnet bort idet)
og det har vært det eneste i livet mitt som har fått meg til å føle at livet er verdt og holde ut.

Så mitt spm er:

Er det bedre å ruse seg selv om det skader familie i hverdagen,
eller er det bedre og ta selvmord så de kan komme over det og akseptere det på et punkt i livet?

Ps. Jeg har vært flere år rusfri før jeg har gått av og på gjennom livet med rusfri perioder over flere halvår her og der, så hvis dere nevner rehab eller akutt innleggelse osv så gjør det meg bare forbanna.

Mvh Galan Numik.
Vis hele sitatet...

Håper du leser dette trådstarter, kanskje du vil se tilbake på det om 20 år og tenke at det reddet livet ditt, om det ikke er for sent.

Mitt tips er å vurdere å ta en dose psykedelika, nå har jeg lest mest om spesifikt LSD, som studier har vist at det kan ha en effekt på hjernen som helbreder depresjon/selvmordstanker, at det har en reverserende effekt. Fins mange studier rundt det. Du har ingenting å tape.
Finnes bl.a. studier som viser at det hjelper mot alkoholisme og andre avhengigheter.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Hvordan går det med deg?
Vet ikke om du er død eller i live TS, men du setter ord på noe mange tenker. Fint skrevet.
I sosiale settinger holder jeg bestandig kjeften min godt igjen når temaet selvmord dukker opp fordi mitt syn på selvdrap vil provosere de fleste. Det må være godt for deg å slå deg til ro med det du her skriver.
Hvor lenge skal man kave rundt i dette livet når alt bare blir en evig runddans i seig elendighet?
Jeg har smått om senn gått inn i samme type modus som deg og det hjelper meg enormt i hverdagen. Befriende er det også å se at andre i denne tråden viser forståelse og aksept.
Sitat av shady_America Vis innlegg
Vet ikke om du er død eller i live TS, men du setter ord på noe mange tenker. Fint skrevet.
I sosiale settinger holder jeg bestandig kjeften min godt igjen når temaet selvmord dukker opp fordi mitt syn på selvdrap vil provosere de fleste. Det må være godt for deg å slå deg til ro med det du her skriver.
Hvor lenge skal man kave rundt i dette livet når alt bare blir en evig runddans i seig elendighet?
Jeg har smått om senn gått inn i samme type modus som deg og det hjelper meg enormt i hverdagen. Befriende er det også å se at andre i denne tråden viser forståelse og aksept.
Vis hele sitatet...
Jeg forstår at noen velger dette.
Mor til venninna mi ligger på sykehus/sykehjem på syvende året,med dialyse, pluss en.sjelden nervesykdom, som gir henne utålelige smerter.
Jeg hadde gjort kort prosess for lengst.

Hvis man derimot er deprimert, har angst, rusproblemer, osv, tror jeg at det kan bli bedre.
Og da sliter jeg litt med å forstå hvorfor folk tar sitt eget Liv.
Men kanskje det er der forskjellen ligger?
At.jeg fremdeles har et håp?
Og at du ikke har det?
Jeg sitter ofte med en følelse av at hvis vedkommende bare hadde fått hjelp, og kom seg over kneika, ville personen vært glad for å være i live.
Det hadde vært veldig interessant og lærerikt og høre din historie.
Ønsker deg alt godt, jeg var nedi dalen m selvmordstanker før og etter hunden min ble syk og døde, i dag skal jeg å se på ny valp! Livet går seg til, en hund å ta vare på er det noe for deg? Det er så godt å gjøre en annen skapning sitt liv best mulig og glede seg over å se dyret har det bra. Katt er jo litt mindre arbeid, og en mulighet spør du meg. Men vit at du gjør insatsen om du velger hund, det er hvertfall fullt værdt det for meg. Skal hente urnen etter min beste venn i tolv år, Doffen, på mandag, han er en stjerne på himmelen nå. All of the stars have a reason=D Lil Peep, ikke for meg men startshopping er konge.

s
Sist endret av saviour; 12. mai 2018 kl. 07:02.
Blomzterkasse
Hei alle. Takk for en fin tråd. Jeg har det idag ikke lett. Hvert sekund er et mareritt. Jeg sluttet ufrivillig for et år siden etter 20 år med heftig blandingsmisbruk. Har over 30 overdoser osv. Selvmord er daglige tanker. Jeg kan ikke for tankene men svarer selvmordstanker med at jeg har bare dette ene livet, ihvertfall i denne kroppen så det er bare og holde ut for daue skal eg før eller siden uansett. Det er helt jævlig, selv et år rusfri, og være meg. Det er et ork å puste, spise og ellers alt jeg gjør. Men jeg gir ikke opp. Synes det er fint å lese at rus er akseptert. I helsevesenet er det ingen som mener det. Rus er jo litt som selvmord men hvis jeg har det greit med rus må jo det være bedre enn å ha det jævlig. Vil heller leve litt kortere å ha det greit en lenge å kjipt. Det beste ville vært et langt og godt liv, men det ble nok for min del for seint for ca 25 år siden.
Sitat av Insaine Vis innlegg
Hei alle. Takk for en fin tråd. Jeg har det idag ikke lett. Hvert sekund er et mareritt. Jeg sluttet ufrivillig for et år siden etter 20 år med heftig blandingsmisbruk. Har over 30 overdoser osv. Selvmord er daglige tanker. Jeg kan ikke for tankene men svarer selvmordstanker med at jeg har bare dette ene livet, ihvertfall i denne kroppen så det er bare og holde ut for daue skal eg før eller siden uansett. Det er helt jævlig, selv et år rusfri, og være meg. Det er et ork å puste, spise og ellers alt jeg gjør. Men jeg gir ikke opp. Synes det er fint å lese at rus er akseptert. I helsevesenet er det ingen som mener det. Rus er jo litt som selvmord men hvis jeg har det greit med rus må jo det være bedre enn å ha det jævlig. Vil heller leve litt kortere å ha det greit en lenge å kjipt. Det beste ville vært et langt og godt liv, men det ble nok for min del for seint for ca 25 år siden.
Vis hele sitatet...
Er du fremdeles rusfri og vil fortsette med det, eller har du begynt å ruse deg igjen? Jeg forstod ikke helt.
Uansett, trist å lese hvordan du har det.
Blomzterkasse
Jeg er rusfri i 12 måned. Innlagt på rehabilitering, så jeg prøver videre ihvertfall 3 måneder til så ser jeg.
Okei. Du skal ha cred for at du har greid deg så lenge uten<3 Virkelig.
Sitat av Insaine Vis innlegg
Hei alle. Takk for en fin tråd. Jeg har det idag ikke lett. Hvert sekund er et mareritt. Jeg sluttet ufrivillig for et år siden etter 20 år med heftig blandingsmisbruk. Har over 30 overdoser osv. Selvmord er daglige tanker. Jeg kan ikke for tankene men svarer selvmordstanker med at jeg har bare dette ene livet, ihvertfall i denne kroppen så det er bare og holde ut for daue skal eg før eller siden uansett. Det er helt jævlig, selv et år rusfri, og være meg. Det er et ork å puste, spise og ellers alt jeg gjør. Men jeg gir ikke opp. Synes det er fint å lese at rus er akseptert. I helsevesenet er det ingen som mener det. Rus er jo litt som selvmord men hvis jeg har det greit med rus må jo det være bedre enn å ha det jævlig. Vil heller leve litt kortere å ha det greit en lenge å kjipt. Det beste ville vært et langt og godt liv, men det ble nok for min del for seint for ca 25 år siden.
Vis hele sitatet...
Det er veldig trist å høre at du har det så kjipt.

Du sier at du slutta ufrivillig.
Det har vel noe med hvordan du føler det nå? Å bli tvunget til noe er ofte i ugreit.

For meg er det vanskelig å forstå at et liv slik du beskriver, med 30 overdoser, er et ok Liv.
Jeg vil veldig gjerne prøve å forstå, så jeg hadde satt pris på om du ville forklart litt.
Hva skjedde for 25 år siden?
Jeg fikk en feeling av hva, og respekterer fult ut hvis ikke du vil dele det.

Er det ingen ting som gir deg glede?
En kjæreste? Venner? Dyr? Hobby? Fotball, biler, porno?

Sitat av Weiland Vis innlegg
Det er veldig trist å høre at du har det så kjipt.

Du sier at du slutta ufrivillig.
Det har vel noe med hvordan du føler det nå? Å bli tvunget til noe er ofte i ugreit.

For meg er det vanskelig å forstå at et liv slik du beskriver, med 30 overdoser, er et ok Liv.
Jeg vil veldig gjerne prøve å forstå, så jeg hadde satt pris på om du ville forklart litt.
Hva skjedde for 25 år siden?
Jeg fikk en feeling av hva, og respekterer fult ut hvis ikke du vil dele det.

Er det ingen ting som gir deg glede?
En kjæreste? Venner? Dyr? Hobby? Fotball, biler, porno?
Vis hele sitatet...
Det tar vel forresten mer enn ett år før alt av kjemi, hormoner, osv har stabilisert seg etter omfattende rusmisbruk?
Sist endret av Weiland; 14. mai 2018 kl. 20:04. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Blomzterkasse
Det begynte med at jeg lå 9 måneder i sprit. Da jeg var 2 år måtte jeg avruses for andre gang. 1 gang ved fødsel. Da barnevernet hadde 3 rapporter på at tåteflasken min var saft og vodka plasserte de meg på barnehjem. Etter 6 måneder plasserte de meg på hemmelig adresse i et fosterhjem med både alkohol og narkotika. 7 år gammel røykte jeg fast og begynte stjele ting og penger. 12 år gammel solgte jeg narkotiske stoffer jeg stjal hjemme. 16 år gammel ble jeg tatt hjemme når jeg røykte hasj og ble lempet på gaten av mine fosterforeldre jeg siden ikke har hatt kontakt med. Jeg tok utdanning for å holde fasaden men ruste meg fast på alkohol hasj piller amfetamin og lsd. Etter ti år i jobb klarte jeg ikke dobbelt livet og sa opp, for å drive kriminalitet på full tid. Det gikk fint i 10 år. De neste 5 årene kuttet jeg alle forbindelser og søkte hjelp. Var da rusfri 50% av tiden. Grunnet enten var jeg i fengsel eller på institusjoner. Da begynte politiet å plage meg. Men er man med på leken må man tåle steken. For et år siden ble jeg fengslet igjen når jeg var i behandling mistenkt for noe jeg ble frikjent for i retten. Men de hadde mer på meg så jeg har sittet inne et år. Heldigvis kom jeg meg i behandling slik at jeg ikke bare ble løslatt ut på gaten igjen så her er jeg nå. Hva gjør meg glad? Damer ja, men utallige samboere og kjærester jeg har ødelagt så må det nok vente litt. Jeg har ingen venner eller familie. Men et stort kriminelt nettverk jeg har meldt meg ut av. Biler båter trening gjør meg glad men jeg assosierer det bare med kriminalitet. Jeg har ikke tall på hvor Mangen jeg har hatt av de oppigjennom. Har alltid hatt begjær etter sex og nyeste duppeditter, feteste klær og alt. Alt dette har jeg lagt bak meg de siste årene. Nå betyr ikke ting noe lenger. Jeg ønsker bare leve noenlunde greit uten rus og kriminalitet. Jeg blir ganske motløs når jeg tenker på hvor på felgen jeg egentlig er, og hvor lang vei det er å gå for å få meg et ok liv med egen bolig jobb osv som er lovlig. Noe som bare tar meg dager å fikse ulovlig.
Sitat av Insaine Vis innlegg
Det begynte med at jeg lå 9 måneder i sprit. Da jeg var 2 år måtte jeg avruses for andre gang. 1 gang ved fødsel. Da barnevernet hadde 3 rapporter på at tåteflasken min var saft og vodka plasserte de meg på barnehjem. Etter 6 måneder plasserte de meg på hemmelig adresse i et fosterhjem med både alkohol og narkotika. 7 år gammel røykte jeg fast og begynte stjele ting og penger. 12 år gammel solgte jeg narkotiske stoffer jeg stjal hjemme. 16 år gammel ble jeg tatt hjemme når jeg røykte hasj og ble lempet på gaten av mine fosterforeldre jeg siden ikke har hatt kontakt med. Jeg tok utdanning for å holde fasaden men ruste meg fast på alkohol hasj piller amfetamin og lsd. Etter ti år i jobb klarte jeg ikke dobbelt livet og sa opp, for å drive kriminalitet på full tid. Det gikk fint i 10 år. De neste 5 årene kuttet jeg alle forbindelser og søkte hjelp. Var da rusfri 50% av tiden. Grunnet enten var jeg i fengsel eller på institusjoner. Da begynte politiet å plage meg. Men er man med på leken må man tåle steken. For et år siden ble jeg fengslet igjen når jeg var i behandling mistenkt for noe jeg ble frikjent for i retten. Men de hadde mer på meg så jeg har sittet inne et år. Heldigvis kom jeg meg i behandling slik at jeg ikke bare ble løslatt ut på gaten igjen så her er jeg nå. Hva gjør meg glad? Damer ja, men utallige samboere og kjærester jeg har ødelagt så må det nok vente litt. Jeg har ingen venner eller familie. Men et stort kriminelt nettverk jeg har meldt meg ut av. Biler båter trening gjør meg glad men jeg assosierer det bare med kriminalitet. Jeg har ikke tall på hvor Mangen jeg har hatt av de oppigjennom. Har alltid hatt begjær etter sex og nyeste duppeditter, feteste klær og alt. Alt dette har jeg lagt bak meg de siste årene. Nå betyr ikke ting noe lenger. Jeg ønsker bare leve noenlunde greit uten rus og kriminalitet. Jeg blir ganske motløs når jeg tenker på hvor på felgen jeg egentlig er, og hvor lang vei det er å gå for å få meg et ok liv med egen bolig jobb osv som er lovlig. Noe som bare tar meg dager å fikse ulovlig.
Vis hele sitatet...
Jeg var way off.

Tusen takk for en utrolig åpenhet.
Jeg beklager SÅ mye for det du har gått gjennom.
Jeg fikk frysninger på en veldig dårlig måte avå lese dette.
Jeg vet nesten ikke hva jg skal si.
Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har hatt det, og jeg er så lei for at ALT har svikta deg.

Jeg vet at rusmisbruk er en sykdom. Men hvorfor får de barn??
Dette er for heavy å ta inn, stakkars lille spedbarnet som ble født og hadde vært full hele tida.
Og så fôrer de deg på sprit når du er to.år!! Fy faen, altså!

Jeg må svare deg mer seinere.

Men jeg tror aldri det er for seint.
Jeg vet om en som bodde på gata i 13 år og rusa seg dobbelt så lenge, som er nykter nå.
Og en som bodde på gata i 25 år, og hadde rusa seg i 40. Rusfri, han også.

Det virker som om én del av.deg vil.
Det å gå fra dyte biler og klær, masse penger, til ingenting, må være veldig vanskelig.
Men jeg tror du vil få det bedre på sikt.
Jeg vet ikke.

Sitat av Insaine Vis innlegg
Det begynte med at jeg lå 9 måneder i sprit. Da jeg var 2 år måtte jeg avruses for andre gang. 1 gang ved fødsel. Da barnevernet hadde 3 rapporter på at tåteflasken min var saft og vodka plasserte de meg på barnehjem. Etter 6 måneder plasserte de meg på hemmelig adresse i et fosterhjem med både alkohol og narkotika. 7 år gammel røykte jeg fast og begynte stjele ting og penger. 12 år gammel solgte jeg narkotiske stoffer jeg stjal hjemme. 16 år gammel ble jeg tatt hjemme når jeg røykte hasj og ble lempet på gaten av mine fosterforeldre jeg siden ikke har hatt kontakt med. Jeg tok utdanning for å holde fasaden men ruste meg fast på alkohol hasj piller amfetamin og lsd. Etter ti år i jobb klarte jeg ikke dobbelt livet og sa opp, for å drive kriminalitet på full tid. Det gikk fint i 10 år. De neste 5 årene kuttet jeg alle forbindelser og søkte hjelp. Var da rusfri 50% av tiden. Grunnet enten var jeg i fengsel eller på institusjoner. Da begynte politiet å plage meg. Men er man med på leken må man tåle steken. For et år siden ble jeg fengslet igjen når jeg var i behandling mistenkt for noe jeg ble frikjent for i retten. Men de hadde mer på meg så jeg har sittet inne et år. Heldigvis kom jeg meg i behandling slik at jeg ikke bare ble løslatt ut på gaten igjen så her er jeg nå. Hva gjør meg glad? Damer ja, men utallige samboere og kjærester jeg har ødelagt så må det nok vente litt. Jeg har ingen venner eller familie. Men et stort kriminelt nettverk jeg har meldt meg ut av. Biler båter trening gjør meg glad men jeg assosierer det bare med kriminalitet. Jeg har ikke tall på hvor Mangen jeg har hatt av de oppigjennom. Har alltid hatt begjær etter sex og nyeste duppeditter, feteste klær og alt. Alt dette har jeg lagt bak meg de siste årene. Nå betyr ikke ting noe lenger. Jeg ønsker bare leve noenlunde greit uten rus og kriminalitet. Jeg blir ganske motløs når jeg tenker på hvor på felgen jeg egentlig er, og hvor lang vei det er å gå for å få meg et ok liv med egen bolig jobb osv som er lovlig. Noe som bare tar meg dager å fikse ulovlig.
Vis hele sitatet...
Da har jeg bedre tid, og kan.skrive mer.

At det føles håpløst å begynne på bar bakke, er fult forståelig. Særlig når du vet at du kan ordne deg fete ting veldig enkelt på andre måter.
Akkurat det der må føles veldig frustrerende. Du blir dratt i to ulike retninger.
Jeg forstår godt at folk gir etter, og fortsetter med krim.
Men så er det det med politiet, da. Før eller siden blir man vel tatt.
Og da forsvinner vel det materielle i samme slengen. Jeg har inntrykk av at det var mye lettere å ordne seg så man faktisk fikk beholde hus, bil og båt for 20 år siden enn nå. Alt blir overvåka nå.

Kan du få jobb igjen? Ta utdannelse?
Du virker jo intelligent, så utdannelse fikser du? Hvis du fikk et bein innafor, med noe du kunne likt å jobbe med, så hadde du fått noe som ga deg innhold i hverdagen?
Jeg mener at mennesker med bakgrunn innen rus, krim, osv, er de menneskene vi trenger innafor barnevern, rusomsorg, skole, NAV, osv.
Personlig har jeg veldig lyst til å jobbe med lavterskeltilbud bland rusmisbrukere.
Enten oppsøkende tjenester som sprøytebuss, eller prostituerte.
Å jobbe med den type problematikken hadde gitt meg ufattelig mye.
Jeg hadde selvfølgelig også elska å være steinrik.
Men jeg tror at det å jobbe med mennesker, hadde gitt meg uendelig mye mer enn hva penger kan.

At du har ødelagt forhold du har vært i, er veldig synd. Slik blir det alltid når rus er en stor fremtredende faktor.
Men det betyr ikke at ting er kjørt.
Jeg ville aldri dømt deg eller andre utifra fortida. Jeg er da virkelig ikke uskyldsren selv.
Skeptisk, ja.
Men det tror jeg er sunt. Folk må vise seg tilliten verdig. Og da får man et godt, solid forhold. Man må være raus, både med tid, tålmodig, og kjærlighet. Man må ønske det beste for kjæresten sin, og ville være den beste person og partner man klarer å være. Man skal være bittelitt på tå hev, og ikke ta noe som en selvfølge. Det må ikke bli kjedelig.
Jeg tror det finnes noen for alle.
Men man må like seg selv først, og finne roen. De to tinga der, er vanskelig.
Men.en.sjelden gang møter man en person som hjelper med nettopp dette.
Dem bør man aldri la gå.

Det å.ikke ha venner er helt ødeleggende.
Jeg har slitt med angst og depresjon i mange år, og alle vennene har ramla fra.
Jeg har forsøkt å finne nytt nettverk.
Men det er utrolig vanskelig.
De fleste over 30 har barn.
Jeg har ikke følt for å føre disse genene videre, og har minimalt til felles med hektiske barnefamilier.
I tillegg er mange så forbanna opptatt av status og jag.
Keg kunne ikke vært mindre interessert.
Dette er sikkert veldig generaliserende, men den gemene hop virker ikke å ha spesielt dybde.
Prat om den nye bilen, nytt kjøkken, turer til hytta, eller stress med henting i barnehage, fenger meg lite.
Har ikke folk pasjon for noe?
Jeg vil heller høre snakk om en høyt elskede katten! Takke meg til ei kattedame fremfor Ola Nordmann med samboer og 1,8 barn.
Jeg begynte i Angstringen, og SKAL få et nettverk iløpet av året.

Begynn å mekke på en veteranbil? Spille fotball? Gå turer? Få deg hund?
Gå på kokkekurs?
Bygg modellfly?
Gå i NA?
Det er mange steder du kan treffe folk, hvis du ønsker å få et nettverk, men det krever mye innsats.
Det er en hel verden der ute.
Og den kan bli bra.
Problemet er som sagt å like seg selv. Godta ting.

Jeg håper virkelig du finner ut av det. At du får hjelp nå under behandling, til å jobbe deg gjennom problemene.
At du finner ut av noe som gir deg en.gnist.
Gjør man ikke det, vil man alltid trenge rus for å holde ut.

Jeg håper du får en fin 17 mai!
Sist endret av Weiland; 16. mai 2018 kl. 19:45. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... noen uker senere ... ▼
************** - Trådstarter - *****************
Hei!

Det er lenge siden sist,
og jeg beklager på det dypeste at jeg ikke har oppdatert.

Jeg valgte rus framfor selvmord.

Bruker som regel hasj for nervene og rivotril for angsten samt Sobril.
Prøver for det meste av annet som kommer min vei, men sprøyta kommer aldri til å skje.
Holder meg innenfor en viss grense selv om jeg kan være på en amf tur noen dager etc.

Prøver egentlig bare å loke meg mest mulig vekk fra livet og ekstistensen min så mye som mulig,
samt holde på maska foran familien.

I de månedene som har gått har jeg klart meg gjennom dagene
uten alt for mye ubehag, men sjelen torturer meg når jeg ikke er rusa lenger.
Nå har jeg gitt det ca et halvt år extra, og jeg begynner
å bli så sliten at jeg gleder meg veldig til døden.

Jeg tenker på det hver eneste dag.
Døden har nå blitt min 'venn', og den gir meg håp selv om det kan høres litt merkelig ut...
Det blir fred. Fred fra alle intenste følelser som knekker meg ned hver eneste dag,
og det tar endelig slutt.
Jeg er ikke troende, å tenker at alt blir svart når vi forlater denne planeten.
For meg betyr det fred.

Jeg har en nydelig litten tass springede rundt i huset som gir meg stor glede,
men iforhold til det intense følelsenivået smerten ligger på generelt går det ikke opp......

Jeg er 29,men har villet slippet livet siden jeg var 12 og den følelsen har sittet der siden...
Jeg har vært innlagt mange ganger,
står på riktig dose og det er ingenting som kan bli gjort bedre.....
Nå har jeg holdt ut så lenge at jeg er på kanten av planlegging hver dag,
og har skrevet avskjedsbrev osv....

Jeg har fortalt 2 i familien
at det kan komme en dag snart der jeg ikke våkner, og at de skal vite jeg elsker dem
den dagen jeg blir borte.
De reagererte med tårer men sa takk for at jeg holder ut for familien sin del.

Det som har holdt meg i livet i disse månedene er innlegene DERE kom med.

Det takker og bukker jeg for <3

Jeg ville bare oppdatere hvilket valg jeg tok og veien videre så dere vet at jeg lever enda.

Godt at det finnes gode mennesker i verden!
Peace and love. Nå er det 420 baby, så får vi se hvordan det går framover.
Takk for alt <3
Sist endret av Galan Numik; 6. juni 2018 kl. 20:31.
Livet handler ikke om hva andre føler om deg. Livet skapes av hva man selv gjør det til. Det handler om å finne løsninger, være bevisst på hva man ønsker. Så handler alt om utførelse av disse ønskene. Livet er ikke skapt for alle, men alle kan skape et liv. Det handler om å tilegne seg egne premisser og vite at dette er mitt liv. Finn din glede og ri den bølgen til du dør. Dør du, så fikk du oppleve det du ville og dør du ikke så fant du veien. Vær snill å ikke ta den lette beslutningen, men opplev det å kunne dø før du finner ut at at det er det du vil. Hopp i fallskjerm, dykk med krokodiller rundt deg, lek med haier. Alt kan oppleves, det kreves bare litt effort og du finner en livsstil du passer i. Det er ikke sånn at det å jobbe 0900-1500 passer alle, og INGEN bryr seg om det. Gjør din greie og opplev det du vil. Begrensningene er få, og det å oppleve det ekstreme for å kjenne at man lever koster lite. Jeg ønsker for din del, selv om min kjennskap til deg er liten - så håper jeg du finner din veg til rikdom i sinnet.
Min erfaringer er at ALT løser seg så lenge det går nok tid, sikker på at det ikke er familien som er problemet?

Har litt dårlig tid, så leste ikke hele tråden.
Hva tenker du om å finne en annen grunn til å leve enn "deg selv" - inntil videre? Hypotetisk sett, kunne det vært mulig for deg å bruke all din tid på å gjøre livet til noen andre så bra som overhodet mulig? Jeg snakker ikke om fattige barn i afrika, jeg snakker om nær familie eller venner som kunne hatt nytte av din tid eller penger.
Sitat av Vegardino Vis innlegg
Livet handler ikke om hva andre føler om deg. Livet skapes av hva man selv gjør det til. Det handler om å finne løsninger, være bevisst på hva man ønsker. Så handler alt om utførelse av disse ønskene. Livet er ikke skapt for alle, men alle kan skape et liv. Det handler om å tilegne seg egne premisser og vite at dette er mitt liv. Finn din glede og ri den bølgen til du dør. Dør du, så fikk du oppleve det du ville og dør du ikke så fant du veien. Vær snill å ikke ta den lette beslutningen, men opplev det å kunne dø før du finner ut at at det er det du vil. Hopp i fallskjerm, dykk med krokodiller rundt deg, lek med haier. Alt kan oppleves, det kreves bare litt effort og du finner en livsstil du passer i. Det er ikke sånn at det å jobbe 0900-1500 passer alle, og INGEN bryr seg om det. Gjør din greie og opplev det du vil. Begrensningene er få, og det å oppleve det ekstreme for å kjenne at man lever koster lite. Jeg ønsker for din del, selv om min kjennskap til deg er liten - så håper jeg du finner din veg til rikdom i sinnet.
Vis hele sitatet...
Vær lykkelig, gjør ditt gjør datt.. Noen får barndommen sin ødelagt av seksuelle overgrep/vold/rus og går haltende inn i voksenlivet med store problemer som forfølger de livet ut uansett hvor mye de forsøker. Hver eneste dag er et hælvete uten like.

Det sitter flyktninger rundt om på asylmottak som står i fare for å legges ned. De har kanskje sett hele slekta bli voldtatt og massakert, de har traumer og savner familien sin. I tillegg til alt dette vet de at de antagelig ikke får bli i Norge og at returbilletten tilbake til helvetet er rett rundt hjørnet.

Tror du ikke disse folkene har prøvd å tenke positivt? Hvor lenge skal de gjøre det mener du? Det nytter ikke å dykke med krokodiller og leke med haier om man sitter så jævlig i det. Det er over.

Denne fyren i hovedinnlegget skriver at han har barn(?) slæsj ett eller annet levende vesen han er glad i. Ikke engang dét hindrer han i å ønske seg bort fra livet.
Hvem skal dømme egentlig.

Skal man måtte gå rundt som et spøkelse og lide seg gjennom livet, kun for å skåne kjente og kjære for en tragisk bortgang? Døden er en lengsel for mange, og hvis en person anser seg som ferdig syns jeg man skal respektere det i stedet for å legge skylden over på disse stakkars menneskene som ikke har det noe godt.
Sitat av shady_America Vis innlegg
Vær lykkelig, gjør ditt gjør datt.. Noen får barndommen sin ødelagt av seksuelle overgrep/vold/rus og går haltende inn i voksenlivet med store problemer som forfølger de livet ut uansett hvor mye de forsøker. Hver eneste dag er et hælvete uten like.

Det sitter flyktninger rundt om på asylmottak som står i fare for å legges ned. De har kanskje sett hele slekta bli voldtatt og massakert, de har traumer og savner familien sin. I tillegg til alt dette vet de at de antagelig ikke får bli i Norge og at returbilletten tilbake til helvetet er rett rundt hjørnet.

Tror du ikke disse folkene har prøvd å tenke positivt? Hvor lenge skal de gjøre det mener du? Det nytter ikke å dykke med krokodiller og leke med haier om man sitter så jævlig i det. Det er over.

Denne fyren i hovedinnlegget skriver at han har barn(?) slæsj ett eller annet levende vesen han er glad i. Ikke engang dét hindrer han i å ønske seg bort fra livet.
Hvem skal dømme egentlig.

Skal man måtte gå rundt som et spøkelse og lide seg gjennom livet, kun for å skåne kjente og kjære for en tragisk bortgang? Døden er en lengsel for mange, og hvis en person anser seg som ferdig syns jeg man skal respektere det i stedet for å legge skylden over på disse stakkars menneskene som ikke har det noe godt.
Vis hele sitatet...

Det er helt riktig, men du må også tenke på at dette er gjerne som ligger i motsatt ende av hva vi gjør, og de reiser igjennom ganske mange land for å komme hit, noen får plass, mens det er de som velger å dra hit fordi de hva de har rettigheter på
Sitat av 420master Vis innlegg
Det er helt riktig, men du må også tenke på at dette er gjerne som ligger i motsatt ende av hva vi gjør, og de reiser igjennom ganske mange land for å komme hit, noen får plass, mens det er de som velger å dra hit fordi de hva de har rettigheter på
Vis hele sitatet...
Hva er det du babler om. Det var to eksempler jeg kom med, vi er mennesker alle sammen på denne forskrudde jorda enten vi bor i norge eller en svart jøde i korea
Anonym bruker
"Ulykkelig Blåkveite"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Kjenner en som overdoset på rivo, ikke lenge etter drakk han seg full og prøvde å kutte seg i pulsåren men han klarte det ikke. Nå går han på lykkepiller og det funket hjalp Han.
Sitat av 420master Vis innlegg
Det er helt riktig, men du må også tenke på at dette er gjerne som ligger i motsatt ende av hva vi gjør, og de reiser igjennom ganske mange land for å komme hit, noen får plass, mens det er de som velger å dra hit fordi de hva de har rettigheter på
Vis hele sitatet...
mente ikke å gi kp til deg, men hva i all verden er det du prøver å få fram her? gir null mening... bare gi opp
Sitat av Galan Numik Vis innlegg
************** - Trådstarter - *****************
Hei!

Det er lenge siden sist,
og jeg beklager på det dypeste at jeg ikke har oppdatert.

Jeg valgte rus framfor selvmord.

Bruker som regel hasj for nervene og rivotril for angsten samt Sobril.
Prøver for det meste av annet som kommer min vei, men sprøyta kommer aldri til å skje.
Holder meg innenfor en viss grense selv om jeg kan være på en amf tur noen dager etc.

Prøver egentlig bare å loke meg mest mulig vekk fra livet og ekstistensen min så mye som mulig,
samt holde på maska foran familien.

I de månedene som har gått har jeg klart meg gjennom dagene
uten alt for mye ubehag, men sjelen torturer meg når jeg ikke er rusa lenger.
Nå har jeg gitt det ca et halvt år extra, og jeg begynner
å bli så sliten at jeg gleder meg veldig til døden.

Jeg tenker på det hver eneste dag.
Døden har nå blitt min 'venn', og den gir meg håp selv om det kan høres litt merkelig ut...
Det blir fred. Fred fra alle intenste følelser som knekker meg ned hver eneste dag,
og det tar endelig slutt.
Jeg er ikke troende, å tenker at alt blir svart når vi forlater denne planeten.
For meg betyr det fred.

Jeg har en nydelig litten tass springede rundt i huset som gir meg stor glede,
men iforhold til det intense følelsenivået smerten ligger på generelt går det ikke opp......

Jeg er 29,men har villet slippet livet siden jeg var 12 og den følelsen har sittet der siden...
Jeg har vært innlagt mange ganger,
står på riktig dose og det er ingenting som kan bli gjort bedre.....
Nå har jeg holdt ut så lenge at jeg er på kanten av planlegging hver dag,
og har skrevet avskjedsbrev osv....

Jeg har fortalt 2 i familien
at det kan komme en dag snart der jeg ikke våkner, og at de skal vite jeg elsker dem
den dagen jeg blir borte.
De reagererte med tårer men sa takk for at jeg holder ut for familien sin del.

Det som har holdt meg i livet i disse månedene er innlegene DERE kom med.

Det takker og bukker jeg for <3

Jeg ville bare oppdatere hvilket valg jeg tok og veien videre så dere vet at jeg lever enda.

Godt at det finnes gode mennesker i verden!
Peace and love. Nå er det 420 baby, så får vi se hvordan det går framover.
Takk for alt <3
Vis hele sitatet...
Godt å høre fra deg!
Men trist, veldig trist, at ting heller ser ut til å ha blitt verre.

Du sier lenger oppe her at du har slitt med disse tankene fra du var 12.
Skjedde det noe spesielt da?

Du fikk store problemer da du var 12.
Du sier også at du har rushistorikk, og mange innleggelser.
Du er bipolar.
Og får medisiner mot dette.
Men du sliter med tomhet og følelsesløshet, eller hvilke ord du brukte.

Her er hva jeg tenker:
Hvis du begynte å ruse deg tidlig, og har gjort det jevnlig i alle disse åra, er det sikkert at du er bipolar?
Jeg.vet om mange misbrukere som er diagnostisert som bipolare. Etter min mening er de feildiagnostisert. Når man ruser seg over lengre tid, blir man veldig ustabil mentalt.
Et par av mine bekjente har følt seg helt tomme på feks Prozac.
Selv gikk jeg på Cipralex, og var som.en.død hjerterytme. Helt jævlig.
De to bekjente oppmuntret jeg til å slutte med Prozac. Og de har det mye bedre nå. Legene mener fremdeles at de er bipolare. Jeg er uenig.

Lan det være at du har fått feil diagnose, og feil medisiner?

Du tortureres av din egen psyke.
Er det angst du har? Tvang?
Du nevnte noe med spisevegring.
Har du fått hjelp for sistnente?
For det er en.jævel som ødelegger deg helt!
Den er hard å.få bukt med, men det er mulig!

Jeg ville anbefalt deg et siste forsøk.
Søk.deg til Modum.
Der er de helt utrolige.
Også ville jeg kutte ned på medisiner, så mye som mulig. Prøv å være så medisinfri som mulig. Først da kjenner du de ekte følelsene, og kan jobbe med dem.
Og vær helt ærlig med terapeutene. Ofte holder man tilbake, av ulike grunner.

Gi det frem til jul. Med aktiv behandling av nye leger, som vil redusere medisinene.
Sobril gir jo angst! Den fikser ikke hovedangsten, og legger til ekstra angst grunnet abstinenser.
Modum har hjulpet folk med den.mest alvorlige tvang. Folk som var gitt opp og hadde gitt opp.

Du sier at barnet gir glede. Det er jo bra! Da kan.du.føle glede!
Men.det går ikke opp, sier du. Fordi du plages mer enn.du føler glede.
Livet går ikke opp.
Det går aldri i vater. Man føler aldri like mye glede og lykke som kjipe ting.

Jeg tror også at hvis du.fant en.interesse,noe du kunne bli oppslukt av, ville du.merke at du kobler ut de vonde tankene.
Det som funker for meg, er å.gå tur med hund. Da må jeg ha fokus på hunden. Jeg har ikke tid til å kjenne på angst, noia og tvang, da.
Også er jeg.med i Angstringen. Det har gitt meg masse. Mest i.form av at jeg er en ressurs for de andre i gruppa.
Hvis du orker å lese det jeg skrev til en person over her, gjelder mye av det for deg, også.
Tenker jeg.
For jeg tror ingen er fortapt.
Jeg tror det er håp for alle, bare man finner ut hva som egentlig er bakgrunnen, og man får gjort noe med dette.
Det er MYE feil diagnoser, og påfølgende medisinering.
Og da er det ikke rart folk har det helt ulevelig.

Masse, masse lykke til!
Jeg håper du bestemmer deg for å gjøre et forsøk til!
Jeg ser at rusbruken din også øker litt. Nå er det amf, også. Man.tror det hjelper. Det gjør ikke det.
Er du suicidal, og begynner i den.lomma, går det én veg.
Du kan ha så mange prinsipper du bare vil.
Mulig du aldri rører nåla.
Men at du begynner å røyke H, feks, er høyst sannsynlig.
Ddt finnes vel ingen bedre escape enn H?
Igjen, jeg håper du har et lite håp inni deg.
Hrip det med begge hender, og få deg selv lagt inn på Modum eller tilsvarende.

Jeg tenker på deg, og ønsker at du skal få et levelig Liv. Et greit, langt Liv, så du får se kidden begynne på skole. Sykle, spille fotball. Få seg kjæreste, bli konfirmert. Bli gift, få et godt Liv.
At dere har parallelle, gode Liv.
Sist endret av Weiland; 4 uker siden kl. 11:32. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Mange gode råd til deg TS i forrige post.
Likevel, endring må komme fra deg selv og du må ville det. Blir litt lei av rådene om å trene og få seg en hobby, noen av oss har så store traumer og plagsomme sykdommer at slike råd bare blir dumme.
En ting er helt sikkert, vi kan endre oss selv, men ikke andre.
Jeg sender alle gode tanker til alle som sliter, men det hjelper ikke mye.
Klem fra Betty
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Mange gode råd til deg TS i forrige post.
Likevel, endring må komme fra deg selv og du må ville det. Blir litt lei av rådene om å trene og få seg en hobby, noen av oss har så store traumer og plagsomme sykdommer at slike råd bare blir dumme.
En ting er helt sikkert, vi kan endre oss selv, men ikke andre.
Jeg sender alle gode tanker til alle som sliter, men det hjelper ikke mye.
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Det siste jeg ønsker, er å gi nedlatende råd.
Hva bør man si til en person som har gitt opp?
Eller er i.ferd med å gi opp?
Jeg mener jo seriøst at "lediggang er roten til alt ondt", eller mye ondt iallefall.
Av egen erfaring vet jeg at jo mer jeg gjør, og kommer meg ut av huset, dess bedre har heg det. Man.får pause fra tankekjøret.
Men å komme seg fra isolasjon og ut, er jævlig vanskelig. Tidvis umulig. Jeg vet.
Så hva sier man?
Jeg vil jo ikke si at det er håpløst og bare ta Livet, for jeg tror det kan bli bedre.
Sist endret av Weiland; 4 uker siden kl. 10:59.
Har du vurdert psykoterapi med mdma eller lsd? Kan fort hende du finner noen i f.eks Amsterdam som er mer enn villig til å ta deg imot. Hørt om folk som har fått det MYE bedre med det
Sitat av ronniba Vis innlegg
Har du vurdert psykoterapi med mdma eller lsd? Kan fort hende du finner noen i f.eks Amsterdam som er mer enn villig til å ta deg imot. Hørt om folk som har fått det MYE bedre med det
Vis hele sitatet...
Jeg begriper ikke hvordan dette kan være en.god idé for folk med alvorlige psykiske lidelser.
Spesielt angst og depresjon.
Leger, psykiatere og psykologer sier at X og MDMA er gift for folk med for lite serotonin.
Som.kjent utløser MDMA enorme doser serotonin. Og tømmer lagrene. Svært mange som bruker disse stoffene, sliter med depresjon.
Hadde det vært et stoff som tilfører kroppen serotonin, hadde jeg prøvd det, uten tvil.
Men ikke noe som tømmer lagrene mine helt.

LSD høres også rimelig sprøtt ut å gi til folk med angst og depresjoner.
Men mulig jeg har missa noe.
Anonym bruker
"Tjukk Makrellhai"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Selv sliter jeg litt psykisk og jeg vil si det er bedre for helsa mi og ta LSD enn MDMA.
Dagene i etterkant kan være kjipe da jeg også må ta en større dose enn vanlig for å få noe funk med MDMA, men på LSD går det som regel veldig bra dagene i etterkant.
Vet ikke bedre
Trollanon's Avatar
Sitat av Weiland Vis innlegg
Jeg begriper ikke hvordan dette kan være en.god idé for folk med alvorlige psykiske lidelser.
Spesielt angst og depresjon.
Leger, psykiatere og psykologer sier at X og MDMA er gift for folk med for lite serotonin.
Som.kjent utløser MDMA enorme doser serotonin. Og tømmer lagrene. Svært mange som bruker disse stoffene, sliter med depresjon.
Hadde det vært et stoff som tilfører kroppen serotonin, hadde jeg prøvd det, uten tvil.
Men ikke noe som tømmer lagrene mine helt.

LSD høres også rimelig sprøtt ut å gi til folk med angst og depresjoner.
Men mulig jeg har missa noe.
Vis hele sitatet...
Hva med å gjøre et raskt google søk før du spyr ut svada og missinformasjon?
Leger, psykiatere og psykologer sier mye rart de, for eksempel så sier de at hasj er farlig og at amfetamin preparater er sunt for de som trenger det, hvor mye skal man stole på disse menneskene?
Sitat av Weiland Vis innlegg
Jeg begriper ikke hvordan dette kan være en.god idé for folk med alvorlige psykiske lidelser.
Spesielt angst og depresjon.
Leger, psykiatere og psykologer sier at X og MDMA er gift for folk med for lite serotonin.
Som.kjent utløser MDMA enorme doser serotonin. Og tømmer lagrene. Svært mange som bruker disse stoffene, sliter med depresjon.
Hadde det vært et stoff som tilfører kroppen serotonin, hadde jeg prøvd det, uten tvil.
Men ikke noe som tømmer lagrene mine helt.

LSD høres også rimelig sprøtt ut å gi til folk med angst og depresjoner.
Men mulig jeg har missa noe.
Vis hele sitatet...
Det er mye feilinformasjon i dette innlegget. Å klassifisere alle med ulike depresjoner som "folk med for lite serotonin" er både generaliserende og feil.

Jeg har tidvis slitt med forholdsvis tunge depresjoner og blitt behandlet med ulike former for antidepressiva og terapi siden 14-årsalderen. En forsvarlig bruk av MDMA (125-150mg 4-6 ganger i året med minimum en måned mellom hver gang) og sopp, altså psilocybin, har hjulpet meg ufattelig mye.

Psilocybin "etterligner" forøvrig serotonin, uten å "tømme lagrene". Jeg foretrekker det foran LSD, spesielt for terapeutisk bruk.

Sier ikke at det er løsningen for alle, og tror definitivt MDMA kan ha en negativ effekt for enkelt. For meg handler det mer om en slags evigvarende "tomhet", ikke en destruktiv og intens tristhet som grenser mot det suicidale. Hvis sistnevnte, evt om man har en forhistorie med psykoser o.l., kan jeg se for meg at både MDMA, LSD og psilocybin er mer risikabelt å eksperimentere med.
Vel. Han jeg kjenner var rimelig langt nede. Han vil ikke gå inn på hva de gjorde da det (for han) er privat. Men han snakket om at terapeuten bl.a viste han at den lykken han kjente under rusen kunne kjennes uten. Min "kompis" hadde en oppfatning at det egentlig ikke fantes en lykkefølelse. Det fikk han motbevist.

Sier ikke at det skjer mirakler, men at det kan gro så store spirer at tankegangen og tankeprosessen forandrer seg til det positive.

Selv har jeg ved bruk av LSD fått en fin periode etter bruk. Kan gjerne være glad og positiv til livet i flere uker. MDMA har jeg bare prøvd når jeg var kanakas drita og fikk ikke noe annet enn angst og en helvettes blue tuesday ut av det. Sopp holder jeg meg unna...