Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  98 27725
Sitat av frtoretang Vis innlegg
Kan det være at fyren lider av kronisk utmattelsessyndrom(ME)? Konstant sliten, ikke ork til å dra ut. Takler sosialt samvær kun i svært små doser. Ikke ork eller krefter til skole eller jobb.

Kan være verdt å tenke på. Og det hender også at folk som har ME blir deprimerte, som igjen gjør ting ennå vanskeligere. ME er desverre en vanskelig diagnose som ofte kan ta flere å få stilt. Jo mer jeg tenker på det du har fortalt jo mer ser jeg som stemmer.

Symtomer på ME:
  • Markert, rask fysisk og/eller kognitiv trettbarhet som respons på anstrengelser
  • Anstrengelsesutløst symptomforverring
  • Anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomøkning
  • Restitusjonsperioden (den tiden det tar å komme seg) er unormalt lang
  • Lav terskel for fysisk og mental trettbarhet
  • Vansker med å bearbeide informasjon; treg tankegang, nedsatt konsentrasjon, «hjernetåke», tap av korttidsminne
  • Smerter; hodepine av forskjellig slag, sterke smerter i muskler og ledd, magen og brystet
  • Søvnforstyrrelser; Endret søvnmønster, innsovningsproblemer, unormalt lang søvn, hyppige oppvåkninger, livlige drømmer. Våkner ikke uthvilt.
  • Nevrosensoriske og perseptuelle; manglende evne til å fokusere synet, overfølsomhet for lys, lyd, lukt, smak og berøring.
  • Motorisk; muskelsvakhet, rykninger, dårlig koordinasjon.
Vis hele sitatet...
Utifra det lille TS beskriver, så tror du han har en alvorlig lidelse? De ville mest sannsynligvis vist det da. Herregud. Ikke rart mange tror de har ME med en gang de er slitne/trøtte
Sitat av disneyman Vis innlegg
Utifra det lille TS beskriver, så tror du han har en alvorlig lidelse? De ville mest sannsynligvis vist det da. Herregud. Ikke rart mange tror de har ME med en gang de er slitne/trøtte
Vis hele sitatet...
Frtoretang sier det er verdt å tenke på - i likhet med mitt "kanskje han selger"-innspill er det snakk om forklaringsmodeller å ha i bakhodet, noe som skiller seg fra bastante påstander.
Tusen takk alle sammen, jeg setter stor pris på at dere engasjerer dere. Det gir meg styrke til å takle dette, jeg føler at jeg ikke er alene om å tenke på han og hans problemer. Jeg vil poengtere at gutten ikke er et problem, men situasjonen han er i.
Tøffetom, det er lite sansynlig at han selger, har ingen venner eller kompiser, det er ingen som kommer hjem til han. Jeg tror ikke han går på butikken en gang. Dersom han skulle selge noe så må han jo ha kunder? Han er ikke på posten heller, jeg vet jo ikke hva han får tilsendt, eventuelt, men så vidt jeg vet er det broren som henter posten. Det er jo tenkelig at når han er alene hjemme, kan han"snike"seg til postkassen og hente det som er hans. Jeg tviler på denne teorien, har ingen mulighet for å sjekke.
Det er flere av dere som heller til depresjonsteorien, og det er vel i den jeg heller til også.
Skal prøve å besvare noen av spørsmålene deres senere, har liten tid nå
Tusen takk til dere alle og stor klemfra Betty
Sist endret av Nurse Betty; 4. mars 2015 kl. 19:25.
Hostinger.no
72 3
Depresjon, angst eller rusing kan være en av de naturlige grunnene..
Likevel må du være enig i at å sitte i en kjeller,uten jobb eller stønad fra NAV, spille spill på nettet, sove om dagen og våke om natta i mange år ikke er en ideell situasjon for en flott ung gutt.
Vis hele sitatet...
Jeg hadde en periode som dette når jeg selv var yngere.

Jobber nå fulltid, har leilighet, god omkrets og en flott dame.

Som med deg var flere i familien min bekymret over min tilstand, jeg spilte mye på datamaskinene, og var oppe til sent på natten, og sov til langt på dagen.

Jeg kan ikke beskrive hvor irriterende det var å bli spurt av nære om jeg hadde det bra, fordi disse som spurte hadde hørt rykter fra mine foreldre og stemor om at dem var bekymret ovenfor meg, selvom jeg selv hadde det 110% fint i min egen tilværelse.

Mest sannsynlig er dette bare en "periode" for ste-sønnen din, det trenger ikke å være noe som helst galt med han, han kan ha det helt fint akkurat som han har det nå. Bare fordi ditt bilde av hvordan han skal leve ikke ligner på hans foreløpige tilværelse betyr det ikke nødvendigvis at han foretrekker deres syn på hvordan han skal leve sitt liv.

Hvis du maser og trekker ufortjente beslutninger om at han er psykisk skadet eller driver med rus... Det blir bare for latterlig, hvordan i alle dager tror du han hadde reagert på denne tråden fks.?

Du må skjønne at dette er ikke unormalt i det hele tatt. Jeg kjenner utallige personer med akkurat denne levestilen, og de har det bra med seg selv.

Du kan ikke gå rundt å tenkte at om folk ikke er akkurat sånn som du i hodet ditt mener at folk skal være så betyr det at dem driver med stoffmisbruk eller sliter psykisk, det blir helt på jordet.

Det beste du kan gjøre nå er å direkte si at du ikke liker levemåten hans, men ikke legg press på at han endre adferd, "bare fordi du vil det", du kan prøve si til han at det ville være i hans beste interesse å enten bruke fritiden hans nå til å jobbe deltidsjobber eller evt. tatt opp skole. Argumenter for at det er til hans egen fordel å ikke ha store hull i CV'en sin når han går videre i livet.

Ikke tving gutten til å gjøre noe han ikke vil (Fks. besøke lege/psykiater, dette er helt på trynet ettersom han kan ha det helt fint med seg selv for øyeblikket).

Du kan prøve å presentere ovenfor han at det å flytte inn hos dere vil åpne muligheter for en mer organisert hverdag. Dette vil han takke nei til om du vil ta fra han levestilen sin, og dette må du kunne forstå og akseptere.

Det viktigste av alt her er uansett at du må ikke være fordomsfull eller nedlatende i samtaler. Helt ærlig kunne du gått inn på rommet hans når han er der, og sagt: "Jeg er uenig i din levestil, men om du har det bra så er det alt som betyr noe for meg."


At vi har en diskusjon som dette i første omgang synes jeg er helt på trynet, no offense.
jeg føler at jeg ikke er alene om å tenke på han og hans problemer.
Vis hele sitatet...
Som sagt, for alt du vet har han det helt fint med seg selv. Å konkludere med at han har problemer bare fordi du ikke er enig i hans livsstil er bokstavelig talt idiotisk. Unnskyld meg.
Sist endret av Galopphest; 5. mars 2015 kl. 00:44.
Setter pris på at du også engasjerer deg Galopphest, men har du lest hele tråden? Jeg har ikke sagt med ett eneste ord at jeg/vi ønsker at han skal endre livsstil. Det er min opplevelse av hans situasjon som bekymrer meg. Han har tydlig gitt utrykk for at han ønsker endring selv. Han vet bare ikke hvordan han skal komme ut av det.Du kan ikke i fullt alvor mene at det er greit å leve på sin mor og bror i mange år? Vil ikke en hver oppegående ung mann vite med seg selv at dette ikke er greit.
Hvor lenge varte din periode med datamaskin og natterangling? Hadde du virkelig heller ingen venner, eller omga du deg heller ikke med noen, utenom familien i mange år?
Jeg har ikke vært involvert i hans kontakt med helsevesenet, og ville aldri blandet meg inn i det heller, aller minst be han kontakte psykiater.
Jeg håper virkelig at han leser denne tråden, da vil han forstå at vi er glade i han, og at vi bryr oss om hvordan han har det. Det har jeg ingen garanti for, siden jeg selvfølgelig ikke vet hvilke forum og nettsteder han besøker.
Noen av dere tar denne tråden helt ut av proporsjoner. Jeg har en mistanke om at dere kjenner dere igjen, og derfor blir så sinte og provoserte.
At vi har en diskusjon som denne er svært relevant, hvor mange unge gutter som sitter på omtrent samme måte rundt om i Norge, det er det nesten ingen som vil snakke om i det offentlig.
Ønsker dere alt det beste.
Klem fra Betty
Først, ikke ta alt jeg kommer med som krtikk. Jeg vet ikke hvem dere er eller gir en stor faen.

Du har selv sagt flere ganger at de har det bra når de er for seg selv, uten deg rundtom. Det er problemet, er det ikke? Så jobb med det. Du kan ikke erstatte en person eller late som om du er de. Så vær deg selv altid, og la de lære å like deg. Det er alt du kan gjøre. Det betyr at du er deg selv og ikke later som du er noe annet.
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Setter pris på at du også engasjerer deg Galopphest, men har du lest hele tråden? Jeg har ikke sagt med ett eneste ord at jeg/vi ønsker at han skal endre livsstil. Det er min opplevelse av hans situasjon som bekymrer meg. Han har tydlig gitt utrykk for at han ønsker endring selv. Han vet bare ikke hvordan han skal komme ut av det.Du kan ikke i fullt alvor mene at det er greit å leve på sin mor og bror i mange år? Vil ikke en hver oppegående ung mann vite med seg selv at dette ikke er greit.
Hvor lenge varte din periode med datamaskin og natterangling? Hadde du virkelig heller ingen venner, eller omga du deg heller ikke med noen, utenom familien i mange år?
Jeg har ikke vært involvert i hans kontakt med helsevesenet, og ville aldri blandet meg inn i det heller, aller minst be han kontakte psykiater.
Jeg håper virkelig at han leser denne tråden, da vil han forstå at vi er glade i han, og at vi bryr oss om hvordan han har det. Det har jeg ingen garanti for, siden jeg selvfølgelig ikke vet hvilke forum og nettsteder han besøker.
Noen av dere tar denne tråden helt ut av proporsjoner. Jeg har en mistanke om at dere kjenner dere igjen, og derfor blir så sinte og provoserte.
At vi har en diskusjon som denne er svært relevant, hvor mange unge gutter som sitter på omtrent samme måte rundt om i Norge, det er det nesten ingen som vil snakke om i det offentlig.
Ønsker dere alt det beste.
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Det er en menneskelig måte du tenker på og du viser at du bryr deg, det synes jeg er helt tipp topp. Det er ikke prat om å oppføre seg som gestapo her heller, men å faktisk bry seg om de en har rundt seg, prøve å hjelpe på best mulig måte hvis det er noe en kan stille opp med.

Det galopphest skriver synes jeg virker litt skremmende og det er vel ingen annen bedre måte som viser at du gir totalt blanke på. Det er jo bare å bygge oppunder de problemene som eventuelt kan være tilstede. Eller kanskje en hjelper til slik at det kan oppstå problemer på denne måten? Om en skal forstå og akseptere at det er en frisk gutt på 22 år som hverken har penger til mat eller klær, ikke går utenfor døren, sitter for det meste for seg selv og har ingen sosial omgangskrets, ja, da forstår ikke jeg hvordan det skal gå med samfunnet hvis en har en slik holdning.

Det jeg som også synes virket litt skremmende var alt dette bare pga at en ikke skal legge press og mase på en frisk 22-åring? Nei, enkelte grenser blir en bare nødt til å sette, som foreldre, for at ting ikke skal skli helt ut, og fordi en ønsker at "barnet" skal klare å finne sin egen vei her i livet og leve sitt eget liv.

Det handler litt om at en skal øve seg, og å mestre situasjoner, og bli vandt til det. Når en er ute og øver seg på å være sosial, mestrer en det bedre og bedre etter hvert. Det motsatte kan fort skje hvis en ikke liker å være sosial, (da snakkes det om å gå veldig lite ut og ha veldig lite kontakt med omverden), da øver en seg og blir vandt til livsstilen uten at en trenger å legge merke til det helt i begynnelsen selv. Går det slik over lengre tid kan jo en ha øvd seg så lenge at det er veldig vanskelig å gjøre noe med. Slikt kan f.eks lede til noe som så fint kalles sosial fobi. Det må jo være mye bedre å prøve å hjelpe denne personen, uansett alder, slik at han ikke havner i en slik situasjon? Kan da ikke forstå noe annet. Det skal jeg si, det er i alle fall ingen situasjon å trakte etter. Spesielt vanskelig er det jo i ung alder.
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Setter pris på at du også engasjerer deg Galopphest, men har du lest hele tråden? Jeg har ikke sagt med ett eneste ord at jeg/vi ønsker at han skal endre livsstil. Det er min opplevelse av hans situasjon som bekymrer meg. Han har tydlig gitt utrykk for at han ønsker endring selv. Han vet bare ikke hvordan han skal komme ut av det.
Vis hele sitatet...
Det brukte jeg som en unnskyldning før også når jeg isolerte meg pga depresjon. Bare for at folk skulle la meg være i fred.

Og det angånde nav, så kan han få dekket husleie så lenge han har egen inngang.. Selv om det er hjemme. Og AAP kan han jo få uansett selv om han bor hjemme eller ikke.

Det er bare å gå inn på nav det å fylle ut noen skjemaer.
Sist endret av SkittenKanyle; 5. mars 2015 kl. 13:27.
Nutz, jeg tar ikke alt som kritikk, det er bare det at du misforstår litt. Det går helt fint når han er sammen med oss, det vil si hans far og meg. Jeg prøver ikke å ta noen annens plass eller å bli godt likt. Jeg har kjent han siden han var 14, og da var han en helt "vanlig" gutt. Det er når han er hjemme, hos sin bror og mor, det vil si det meste av tiden, at han sitter på rommet sitt hele døgnet. Det ble slik etter at han ikke fullførte videregående. Hans far vil gjerne ha han med på litt arbeid i hus og hage, fisketurer, datahjelp og lignende. Det er aktiviteter han tilsynelatende trives med, og som jeg/vi tror kan styrke selvtilliten hans. Han er i alle fall i godt humør når vi holder på med noe pratisk.

Det hadde vært fint om dere som vil kritisere meg leser hele tråden før dere gyver løs.
Klem fra Betty
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Nutz, jeg tar ikke alt som kritikk, det er bare det at du misforstår litt. Det går helt fint når han er sammen med oss, det vil si hans far og meg. Jeg prøver ikke å ta noen annens plass eller å bli godt likt. Jeg har kjent han siden han var 14, og da var han en helt "vanlig" gutt. Det er når han er hjemme, hos sin bror og mor, det vil si det meste av tiden, at han sitter på rommet sitt hele døgnet. Det ble slik etter at han ikke fullførte videregående. Hans far vil gjerne ha han med på litt arbeid i hus og hage, fisketurer, datahjelp og lignende. Det er aktiviteter han tilsynelatende trives med, og som jeg/vi tror kan styrke selvtilliten hans. Han er i alle fall i godt humør når vi holder på med noe pratisk.

Det hadde vært fint om dere som vil kritisere meg leser hele tråden før dere gyver løs.
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Først finn ut hva han brenner for, husk at du kan ikke hjelpe en person som ikke vil ha hjelp(!).

Deretter ville jeg brukt kompis-metoden i stedet for "bekymret voksen" Ja, bryt noen av dine egne grenser hvis det må til.

metoden, som sosialarbeidere bruker. Letteste er jo bare å spørre "Hva vil du gjøre? Kan jeg hjelpe deg på noen måte?"

Husk på at dette tar tid, da vedkommende kanskje ikke vil akspetere at han trenger hjelp før han har hatt litt tid til å kverne det rundt i hodet sitt og realiserisere situasjonen han befinner seg i, da mange tror situasjonen er normal, etter år med år med samme levemetode, det blir normalen for de.
Jeg bryter gjerne mine egne grenser dersom det kan føre til noe godt for stesønnen min, men jeg ser ikke helt hvilke grenser du snakker om. Kan du være litt mer konkret SkittenKanyle ?
Du tror vel ikke at vi setter oss ned ved kjøkkenbordet og snakker tungt og alvorlig sammen når han er her? Vi gjør de tingene han har lyst til, praktiske ting i hagen, hogger ved, maler, mekker, fikser data , spiser middag, spiller kort, drar på fisketur,griller og så videre. Dette er etter min mening helt normale aktiviteter i en familie. At noen av dere synes jeg er rar og unormal kan jeg fint leve med.
Klem til der alle fra Betty
Nå vil jeg ikke legge feil ord i munnen til Kanyle, men vil tro at grensene han snakker om er i form av interesser.

At kanskje det kan hjelpe han om dere prøver å interessere dere i ting han interesserer seg for, liker han spill så kanskje prøv å sett dere inn i en av spillene han liker og spill med han..
Han er gammel nok til å ikke behøve "forelder" lenger, men alle trenger venner. Interesserer du deg for hans interesser så vil han åpne seg for deg lettere og kanskje deler med seg hva som faktisk plager han.
Er ikke det enkleste å bare spørre gutten rett ut?
Helt klart TrippKing, men jeg venter på en anledning.
Klem fra betty
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Du tror vel ikke at vi setter oss ned ved kjøkkenbordet og snakker tungt og alvorlig sammen når han er her?
Vis hele sitatet...
Ved kjøkkenbordet, under fire øyne, er ikke dårlig sted for å prate litt med hverandre. Nå er det ikke slik at en trenger å prate tungt og alvorlig sammen hvis dere setter igang. Du sier jo selv at dere har god kontakt?

Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Vi gjør de tingene han har lyst til, praktiske ting i hagen, hogger ved, maler, mekker, fikser data , spiser middag, spiller kort, drar på fisketur,griller og så videre. Dette er etter min mening helt normale aktiviteter i en familie.
Vis hele sitatet...
Dette er som du sier helt normale aktiviteter i en familie. Meste av aktivitetene du nevnte her foregår stort sett inne i, og rundt huset. Hvordan er det med å forsøke bowling, biljard, gokart, kino++, noe som krever litt mer sosial eksponering?
Gode ideer Jens1, vi gjør slike aktiviteter også når det er mulig, men vi bor på bygda så det er langt til nærmeste bowlinghall eller gokart bane. Han er ikke spesielt gira på friluftsliv og trening i fjell og skog, så de flotte mulighetene vi har til det her hos oss er ikke mye til hjelp. Han liker fisketurer, så det er ting vi gjør sammen. Har opplevd at han av og til forteller meg noe personlig, eller spør om noe han lurer på når det bare er han og meg tilstede. Håper vi snart kan få anledning til en god samtale. Tusen takk til dere alle.
Klem fra Betty
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Hei igjen.
Nå har det gått nesten ett år siden jeg startet denne diskusjonen og spurte dere om råd.
Det skjedde ikke noen store forandringer i situasjonen jeg beskriver tidligere i tråden. Vi snakket om folkehøyskole, og han ga tydlig utrykk for at det var noe han ønsket å starte på til høsten. Jeg husker ikke hvilke skoler han søkte på, men det var flere, og han navnga flere. Sommeren gikk og vi begynnte å spørre om han hadde fått svar fra en skole. Vi satt av tid for å kjøre han til den skolen han måtte komme inn på enten det var i sør eller nord. Han svarte alltid unvikende når vi spurte om han hadde fått svar, og til sluttet vi å spørre. Dessuten hadde det blitt høst, og skolene hadde allerede startet opp. Mannen min undersøkte og fant ut at den skolen han hadde snakket mest om, og som vi oppfattet som favoritt skolen, hadde ledige plasser. Gutten hadde aldri søkt folkehøyskole, bare gitt oss inntrykk av det. Vi burde vel ha konfrontert han med det da, men det gjorde vi ikke. Selvfølgelig skulle vi spurt han om hvorfor han sa at han hadde søkt folkehøyskoler når det ikke var tilfelle. Vi visste svaret, det var nok grunnen til at vi ikke konfronterte han med det. Han hadde gjort det for å slippe spørsmålene om hva han skulle gjøre, og kanskje trodde han at det gledet hans far. Gleden var i så fall veldig kortvarig.
Ingenting endret seg til det bedre i løpet av høsten og vinteren. Gutten isolerte seg om mulig enda mer. Han kom ikke på besøk til oss dersom han risikerte å møte ander enn den nærmeste familien. Tidligere var han med på familiesammenkomster med søskenbarn, onkler og tanter, men ikke nå lenger.
Det var helt tydlig at han hadde problemer som hadde vokst seg større og større. Jeg har snakket med han på tomannshånd flere ganger uten at jeg har klart å være direkte. Dessuten kjennes det ganske unaturlig å si "er du deprimert og ønsker du hjelp" by the way?
For noen uker siden var vi på en liten tur sammen til en stor by et godt stykke fra vår lille bygd. I forbindelse med en tilstelning møtte vi mange andre ungdommer. Tidligere ville han ha hilst på de nye folka og småpratet litt mens vi ventet på maten og spiste. Nå satt han der helt taus og tydlig ubekvem med situasjonen. Jeg tenkte med meg selv at dette ikke var noe særlig og lurte på hvorfor han hadde blitt med. Selvfølgelig prøvde jeg å få han med i samtalen uten at det fungerte, jeg satt dessuten for langt unna. Neste dag var han blid og hadde det kjekt sammen med oss i byen, og da vi måtte reise ville han helst vært der lenger. Jeg tror han likte følelsen av å være anonym,at ingen visste noe om han eller hadde noen forventninger til han.
Nå har jeg som vanlig gjort en kort historie lang, men jeg følte at dere måtte få litt nye opplysninger. I går ringte gutten moren sin på jobb og sa at nå trengte han hjelp. Han ble innlagt på sykehus omgående, og der er han nå.
Det er alltid lett å være etterpåklok, jeg sitter her og lurer på hva vi skulle gjort annerledes.
Klem fra Betty
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Jeg er i familie med en un gutt som har problemer. Jeg skal prøve å gjøre det kort. Han har ikke fullført videregående skole, han sitter i kjelleren på rommet sit det meste av døgnet. Han kommer skjelden på familie aktiviteter som middag o.l. Dersom han kommer er han nesten litt hyper til å begynne med, han spiser lite by the way, etter en stund legger han seg på sofaen og sover. Dette skjer selv om resten av familien prater og ser tv. Han kan også bare sovne når vi sitter sammen og prater. Er det grunn til å tro at han bruker ulovlige midler?
Han har ingen venner, ingen omgangskrets eller andre en familien. Han jobber ikke, får ikke penger av NAV , men lever på som mor og bror+ oss
Beklager at dette ble litt rotete, men kan noen hjelpe meg?
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Ser ut som klassisk depresjon. har det slik selv å søvnproblemer går hånd å hånd med depresjonen, man kan i enkelte perioder sove mer enn man er våken noe som øker depresjonsnivået. Ikke begynn å mas om livet hans, ikke ennå først må du få gutten din i aktivitet slik at han blir mindre deprimenrt og mer mottagelig for kritikk. Det som kan hjelpe er hvis du har mulighet til å ta han med på det du eventuelt skulle bedrive tiden med, trening kino etc. Angående inntekt er det mulig han kan skaffe det gjennom nav, dersom han legger ut kort og godt at det blir vanskelig for han å jobbe pga depresjon kan han muligens få psykolog gratis å dersom han skal kunne få det så oppfyler det kravene til AAP (ARBEIDSAVKLARINGSPENGER) håper dette innleget kan hjelpe ha en god dag
Leste igjennom tråden i dag, og jeg kjente meg veldig igjen i din stesønn når jeg var mellom 18-25 år. Vil ikke fortelle min historie, men kan gå så langt at det var depresjoner + angst som var årsaken til at jeg ble sittende hjemme alene i mørket på nettene og sove om dagene. Jeg hadde i motsetning til din sønn en stor omgangskrets, men jeg ville ikke være mer med venner eller snakke med familie. Natten var min bestevenn, og det hadde ingenting med narkotika å gjøre.
Min vei ut av det var å ta tak i det og komme meg i jobb. Å føle at du mestrer noe er veldig viktig for en som sliter med depresjoner. Å føle at man gjerne betyr noe her i livet. Jeg benyttet meg aldri av medisiner eller havnet på sykehus pga. det, men håper stesønnen din finner ut av det.
Takk for at dere bryr dere, dette er vanskelig, særlig for mannen min.
Jeg er tilhenger av å være ærlig om psykiske såvel som fysiske problemer og sykdommer.
At jeg tidligere har hatt både angst og depresjoner er ikke noe jeg forteller fremmede ved første møte, men jeg snakker naturlig om det med venner og familie. Det er kanskje lettere å snakke om når jeg ikke har vært innlagt på noe psykiatrisk sykehus, bare gått til psykolog og psykiater.
Mannen min mener at psykisk sykdom ikke er noe en trenger å prate om, og at det bør skjules.
Denne holdningen smitter selvfølgelig over på sønnen hans, og jeg tror at det kan være en av grunnene til at det har gått så lang tid før sønnen søkte hjelp. Det er sikkert stygt av meg å beskylde han for at gutten hans er syk, men jeg tror han hadde søkt hjelp før dersom far og mor hadde hatt en annen holdning til psykisk sykdom. Hva tror dere.
Klem fra Betty
Jeg tror at åpenhet er en måte å fjerne stigma og negative holdninger til psykiske lidelser. Det er en sykdom. Ferdig. Ingen ville snakket negativt om en kreftpasient som havner på kreftavdelingen. Eller at en med dårlig hjerte får en bypass. Hvorfor skal det være så vanskelig at noen mennesker får hjelp hos psykiatrisk spesialist helsetjeneste?

Kjenner du noen som du tror sliter, som endrer adferd, isolerer seg eller som har endre tegn som gjør at du føler noe er feil, vær en god venn, en som bryr seg. Spør. "Er du deprimert?" Er ikke sikkert du får et helt ærlig svar første gangen (vet av egen erfaring at en ofte lever litt i fornektelse av en depresjon første gangen - eller en kjenner noe er feil men vet ikke hva) men spørsmålet og en utstrakt hånd kan være en katalysator og sette igang en prosess.
Sist endret av frtoretang; 23. februar 2016 kl. 20:50.
Er kanskje litt typisk norsk å bare jatte med og glatte over, når en person igrunnen ganske åpenbart er plaget over noe. Man skal liksom vokte seg for å tråkke folk for nær innpå privaten. Slikt kan passe seg i mange situasjoner, men når det gjelder nærmeste familie er det vel heller synd om det må være slik.

Ellers så er det ikke noe galt å forfølge en hunsj man har. Spørre direkte. Du har sett så utafor ut i det siste. Er det noe som plager deg? Og når gutten ljuger om folkehøyskole for å slippe press så er det ingenting galt i å sette han til veggs. Det er vel heller på sin plass. Hva ligger under her? Det er noe som plager deg! Vi skjønner jo at noe er steingalt. Ruser du deg? Er du deprimert?

Slike konfrontasjoner kan være gyldne muligheter for en person som sliter til å slippe maska. Iallefall for en som har blitt vant til å gå rundt å late som at alt er okei. Og viser det seg at man har trøkket helt feil, så gjør ikke det så mye det heller. Så lenge intensjonen er god og ektefølt så vil som regel dette oppfattes. Og bare det at man er såpass direkte med hverandre, kan føre til et nærere forhold.

Har ikke lest hele tråden, så vet ikke helt hvordan forhold far og sønn har. Men jeg ville iallefall oppfordret han til å besøke sønnen sin på sykehuset.
Sist endret av Bearass; 24. februar 2016 kl. 01:35.
Sitat av Bearass Vis innlegg
Er kanskje litt typisk norsk å bare jatte med og glatte over, når en person igrunnen ganske åpenbart er plaget over noe. Man skal liksom vokte seg for å tråkke folk for nær innpå privaten. Slikt kan passe seg i mange situasjoner, men når det gjelder nærmeste familie er det vel heller synd om det må være slik.

Ellers så er det ikke noe galt å forfølge en hunsj man har. Spørre direkte. Du har sett så utafor ut i det siste. Er det noe som plager deg? Og når gutten ljuger om folkehøyskole for å slippe press så er det ingenting galt i å sette han til veggs. Det er vel heller på sin plass. Hva ligger under her? Det er noe som plager deg! Vi skjønner jo at noe er steingalt. Ruser du deg? Er du deprimert?

Slike konfrontasjoner kan være gyldne muligheter for en person som sliter til å slippe maska. Iallefall for en som har blitt vant til å gå rundt å late som at alt er okei. Og viser det seg at man har trøkket helt feil, så gjør ikke det så mye det heller. Så lenge intensjonen er god og ektefølt så vil som regel dette oppfattes. Og bare det at man er såpass direkte med hverandre, kan føre til et nærere forhold.

Har ikke lest hele tråden, så vet ikke helt hvordan forhold far og sønn har. Men jeg ville iallefall oppfordret han til å besøke sønnen sin på sykehuset.
Vis hele sitatet...
Føler også at det må være et riktig øyeblikk, om han ser samtalen komme så er det lett å bare benekte det tvert og late som alt er okay. Det vil også gjøre han mer årvåken og vanskeligere å få til samme gode samtale, som man kanskje kunne fått hvis man klarer å nå han når han er litt sårbar.

Har selv slitt med det samme, men klarte heldigvis å komme utav det på egenhånd, men det krevde en del selvdisiplin og vilje fra min egen side. Løsningen min var å flytte hjemmefra, noe som i begynnelsen i fungerte dårlig og det endte med at jeg droppet ut og at jeg forsatte å isolere meg, men heldigvis hadde jeg allerede etablert et lite sosial nettverk som hjalp meg videre. Viktigste var vel egentlig det at jeg innså selv hva jeg egentlig ønsket ut av livet og hvordan jeg ville være som person, ihvertfall det at jeg ikke ønsket å leve det samme livet lengre.

Alle vil jo selvfølgelig være forskjellig men føler det at han selv skaper en ønske om å forandre seg er viktig, og det vil fremdeles være en vei fra dette stadiet til det å oppnå et bedre liv, men man vil da være godt på vei og med god støtte fra familie og nære så skal det gå fint. Trening var forresten en viktig del av dette for meg, så det at han finner en aktivitet, fysisk eller ikke, hvor man er sosial er viktig. Ser for meg at folkehøyskole ville vært en veldig god løsning på dette.
Tusen takk til dere som leser og bidrar i denne diskusjonen. Her kommer en oppdatering, så kan dere si deres mening etterpå.
Guttens far, min mann, var hos han på sykehuset i hele går. Hva de snakket om vet jeg ikke i detaljer, men det var ikke den dype samtalen. Mannen min synes det er vanskelig å snakke om følelser og indre tanker, han sier at slike ting bør de profesjonelle ta seg av. Det er stikk motsatt av min mening. Jeg mener ikke at foreldre skal drive med psykoanalyse eller kognitivadferdsterapi, men at en kan være åpen og ærlig i kommunikasjon med hverandre.
Etter en dag på lukket psykiatrisk avdeling ble gutten sendt hjem sammen med far. Han er nå hjemme hos mor og bror, der han vanligvis bor. ( Les bakover i tråden der jeg forklarer bosituasjonen hans) Videre behandling skal være å bestille time hos fastlegen og senere få plass på en åpen avdeling, når det blir ledig. Jeg fikk mildt sagt sjokk da min mann kom hjem i åttetiden og fortalte dette. Det må jo være ren galskap å sende hjem en suicidal gutt på 24 år med tvangstanker.
Selvfølgelig sier han til legen at han ikke lenger har tanker om eller planer om å ta sitt eget liv. Gutten er smart og belest, han har trålet hele internettet og lest side opp og side ned og vet godt hvordan en skal framstå for å virke"normal"
Jeg lå våken i hele natt og bare ventet på telefon om at noe fryktelig hadde skjedd, heldigvis hendte det ikke noe i natt.
Er det jeg som overreagere og drar situasjonen ut av proposjoner, eller er min bekymring reell? Jeg kan legge til at jeg har jobbet i psykiatrien, riktignok for mange år siden, i tillegg har jeg lest mye om både psykologi og psykiatri. Er det slik psykiatrien fungerer nå? Jeg vil gjerne ha synspunkter fra både noen som selv har vært i en lignende situasjon, og eventuelt profesjonelle.
Et lite spørsmål til moderator, er det mulig å flytte denne diskusjonen et annet sted? Den handler ikke om rus, og ved å flytte den få den et større " publikum " og jeg får kanskje flere gode innspill.
Klem fra Betty
Selv om man sliter med noe er det ikke gitt at man har behov for akuttpsykiatrisk behandling. Det er flere hensyn å ta når dette skal vurderes. Først og fremst pasientens og andres sikkerhet, men også bruk av ressurser og regler for bruk av tvang. Hvis ikke situasjonen er prekær, så er det andre behandlingsformer som skal benyttes. Det er ikke uvanlig at man kun er en kort tur innom akuttpsykiatrien og så blir henvist til et annet behandlingssted.

Du kan jo lese mer om det på wikipedia hvis du er interessert.
https://no.wikipedia.org/wiki/Akuttpsykiatri
▼ ... over et år senere ... ▼
Anonym bruker
"Lilla Åmand"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hvordan går det med dere? Livet føles fort meningsløs i en tom hverdag. Jeg er selv i 20 årene og kjenner meg litt igjen i stesønnen din. Selv om jeg har samboer og ekstremt gode venner, har jeg jobbet lite på grunn av sykdom, og fremtiden min er veldig usikker. Jeg kan ikke se for meg hvor mye værre det ville vært i kjelleren til mamma, uten venner.

Vet han også om din fortid med depresjon og angst? Da opplever jeg at det er lettere å være ærlig med noen, tillit går to veier ikkesant. Mitt råd er neste gang han kommer på besøk, si ifra til mannen din at du gjerne vil snakke med han alene (Da han ikke er stor på følelser) Sitt komfortabelt i sofaen, se han rett inn i øynene og spør han hvordan det går. Gjenta spørsmålet og ikke fjern blikket ditt hvis han svarer overfladisk. Blir han tvangsmedisinert nå? Oppdater deg på forskning på SSRI medisiner, det er akkurat kommet noen urovekkende funn. Er dere venner på Facebook? Er det normal adferd der?

Det er fint at han klarte å strekke ut en hånd og be om hjelp, men dumt at det gikk rett til tvangsinnleggelse, det tror jeg er lite kult, men om det er nødvendig er det nødvendig. Det er ikke lett å få seg nye venner i vår alder, spesielt i Norge. Det krever at man lever litt oppå hverandre, det må er visst bare visse settinger det er akseptabelt og virkelig bli kjent med mennesker, hva om dere setter dere ned sammen og søker på folkehøyskoler? Han lever veldig på siden av samfunnet, som meg, og da kan det være veldig vanskelig og komme seg inn igjen, kanskje han selv føler han ikke vil, men jeg tror vi alle er enige om at det ville vært det beste om han ønsker et langt og relativt lykkelig liv. Du sier han liker seg godt på Internett, men jeg kan ikke huske at du har nevnt noe spesielt om spilling. Dette kan jo bety at han er glad i å lese, og lære om forskjellig, men jeg tror Internett kan være farlig i en slik setting over lang tid, det er mye, mye rart og lese om. Plutselig er han en halvparanoid konspirasjons freak eller flat earther. Spør han om hva han interesserer seg for, hva som pirrer nysgjerrigheten hans. Tror du det å ta opp fag på Internett kan være et alternativ, hvis han ikke er interessert i å møte opp i et klasserom med masse fremmede? Det krever mye av han, men det kan føre til høyskole som også er et sted veldig mange som ikke har passet inn finner sin plass.

Slik du har forklart barndommen hans er det ingen mennesker som fortjener, og jeg kan forstå ut ifra det hvorfor han er endt opp der han har. Jeg kjenner ikke hans mor, men det høres ut som det er du som må sette deg ned med han og lage en plan som fører til at han føler seg verdifull igjen. Det at du ikke fødte han er ingen grunn til at du ikke kan ta den rollen synes jeg, selv har jeg en tante jeg sjelden ser som har hjulpet meg masse.

Jeg håper hele dette innlegget var for ingenting og at dere har det bra.
Tusen takk for et flott innlegg med mange gode tanker. Jeg skal oppdatere denne tråden når jeg har litt tid for meg selv.
Klem fra Betty
Hva er grunnen til at han ikke fullførte skolen?
Hvordan beskriver han selv situasjonen?
Har han subjektive plager?

Husk at ikke alle som avviker fra et A4-liv plages av sin egen originalitet. Det viktigste er ikke hvilket inntrykk andre personer får av et individs atferd, men heller hvordan individet opplever seg selv.

Dersom han plages av situasjonen har han sannsynligvis rett til helsehjelp. Om somatikk allerede er utelukket blir neste steg naturlig nok en psykiatrisk vurdering. Husk at nesten all helsehjelp er basert på frivillighet.

Edit* Oida. Jeg leste bare det første innlegget og innså raskt at det har skjedd en hel del siden da. Se bort fra innlegget mitt.
Sist endret av Kakemann; 24. februar 2017 kl. 18:44.
Om han sovner overalt og er hyper ved samme anledning ville jeg gjettet Subotex, Heroin eller Amfetamin. Just sayin. Vanskelig å si om han ruser seg. Kan hende han sitter oppe hele natten og gamer, livet kan bli ganske ødelagt av en slik livsstil.
Anonym bruker
"Sammen Lemen"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Oppdater deg på forskning på SSRI medisiner, det er akkurat kommet noen urovekkende funn.
Vis hele sitatet...
Jaha? Bruker det selv, og har gått på det lenge, dette vekket interessen min, og selv om jeg har googlet iherdig finner jeg ikke noe spesielt?

Sorry for at dette blir litt off topic, men kan ikke sende PM til en anonym bruker.

Jeg kjenner meg også igjen i denne historien. Jeg hadde sosial angst i 20 årene, og hatet alt av familietreff etc. Gjorde alt for å unngå det. Det som funket var å bli "syk" for min del. Så var alltid kvalm og vondt i magen.. SSRI løste mye av det og sammen med 2-3 år i samtalebehandling så er jeg nå 95% symptomfri fra angst/panikkangst/depresjon
Sitat av pkk1990 Vis innlegg
Personlig synes jeg det høres ut som en ensom person som lever mye av livet sitt igjennom PCen via spill og internett. Er veldig mange som har det slik uten å ruse seg. Ingen omgangskrets + at man ikke bor sentralt tyder på at han skulle hatt vansker med å skaffe seg noe narkotika.

Er vel bare å gå igjennom rommet hans en gang han ikke er der?
Vis hele sitatet...
Gi han en pisseprøve spontant.
Tror helst han har andre ting han sliter med enn narko..

Snakk med han
I et tilfelle som det der har personen mest godt av å bare få seg en enkel jobb. En ender opp på pc-en deprimert hvis du aldri har noe mestringsfølelse. Bare av å komme seg på jobb så kan en få sosial kontakt, mestringsfølelse, en "mening" i hverdagen og penger, så klart.

For hver uke man blir sittende inne uten å gjøre noe, så vil jeg tørre å påstå at du er et skritt nærmere selvmord. Har selv vært i samme situasjon periodisk gjennom livet mitt pga. angst - som så fører til depresjoner. Angst har alltid kommet pga. jeg har mistet jobber, falt ut av skole og endt opp med å sture hjemme
Etter å ha lest førstepost, men ikke svarene:

Jeg synes ikke det høres ut som en som ruser seg. Det høres mer ut som en som er ensom. En som bruker litt for mye tid alene foran dataen. Du sier han er nesten hyper til å begynne med --- ja, det er lenge siden han har sett folk eller hatt noen å prate med (bortsett fra de han bor med). Men da er det lette å fort bli sliten i denne settingen og ønske seg tilbake igjen.

Det at han sovner kan ha alt å gjøre med døgnrytmen. Om du ikke gjør noe i løpet av en hel dag er det ikke lett å sovne i tide. Om du da er en person som tilbringer mesteparten av tiden foran en pc, gjett hvordan den tiden du ikke får sove blir brukt?

...jeg tror nok dette er en person som har behov for sosiale aktivteter, og ikke en person som ruser seg. Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver om han, uten at det har noe med rus å gjøre.
Anonym bruker
"Lilla Åmand"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jaha? Bruker det selv, og har gått på det lenge, dette vekket interessen min, og selv om jeg har googlet iherdig finner jeg ikke noe spesielt?

Sorry for at dette blir litt off topic, men kan ikke sende PM til en anonym bruker.

Jeg kjenner meg også igjen i denne historien. Jeg hadde sosial angst i 20 årene, og hatet alt av familietreff etc. Gjorde alt for å unngå det. Det som funket var å bli "syk" for min del. Så var alltid kvalm og vondt i magen.. SSRI løste mye av det og sammen med 2-3 år i samtalebehandling så er jeg nå 95% symptomfri fra angst/panikkangst/depresjon
Vis hele sitatet...

"Per our results, we now believe that there is valid evidence for a public concern regarding the effects of SSRIs. We agree with Andrews et al. that that antidepressants seem to do more harm than good [206]. We have clearly shown that SSRIs significantly increase the risks of both serious and several non-serious adverse events. The observed harmful effects seem to outweigh the potential small beneficial clinical effects of SSRIs, if they exist."


https://bmcpsychiatry.biomedcentral....888-016-1173-2
Jeg tar SSRI pga angst og depresjon. Mest pga angsten dog. Det funker greit. Hjelper ikke mot depresjon på meg dessverre. Blir bare mer følelsesløs.

Og sexlivet går litt sånn til helvete.. Orgasmen er liksom ikke det samme som det var før jeg ble medisinert.
Sist endret av ZionRoad; 26. februar 2017 kl. 16:55. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... flere år senere ... ▼
Gammel tråd dette, men her kommer en oppdatering.
Nå går det fint for denne gutten. Etter mange år med gaming i kjelleren kom han ut i lyset. Han gikk på folkehøyskole ett år, var så stipendiat ett år før han reiste til et helt nytt sted for å ta opp fag fra VGs .
Nå er alt helt Ok og livet "smiler"
Klem fra Betty
Takk for oppdateringen, godt å høre at det ordnet seg for denne gutten.
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Gammel tråd dette, men her kommer en oppdatering.
Nå går det fint for denne gutten. Etter mange år med gaming i kjelleren kom han ut i lyset. Han gikk på folkehøyskole ett år, var så stipendiat ett år før han reiste til et helt nytt sted for å ta opp fag fra VGs .
Nå er alt helt Ok og livet "smiler"
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Bra ting løste seg. Ble du noen gang å snakke fortrolig med ham? Fortelle om dine egne erfaringer med depresjoner og litt sliten psyke? Åssen er kontakten nå? Selv om fyren nå er godt voksen og tilsynelatende har det bra så kan jo depresjoner komme tilbake. Da er det jo fint for ham om han føler han har et slags mentalt fellesskap med deg og at du forstår ham så kan han kanskje be om hjelp langt tidligere om det skulle bli behov for det senere.

Btw. Stipendiat? Uten fullført vgs og med 1 år folkehøyskole? Trodde stipendiat var for forskere? De stipendiater jeg har møtt har mange års tunge universitetsstudier bak seg før de ble stipendiat. Men kan hende jeg roter med begrepene.
Anonym bruker
"Full Gaupe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Det der hørtes ut som meg da jeg var yngre, uten rus.
Hvorfor stiller ingen krav at han skal få seg jobb hvis han skal få bo hjemme?
Jeg prater ærlig og godt med han om det aller meste. Han vet at jeg har hatt det vanskelig til tider, men at det går mye bedre nå.
Han bor ikke hjemme lenger, bor på i kollektiv i en stor by og skal starte høyskole studier til høsten.
Nå har han mange venner og bekjente, så livet smiler til han nå.
Kanskje en god ide å lese hele tråden før dere svarer
Klem fra Betty
Ung gutt er 14 år og ned.
Så er man ungdom til man er 17 og ung mann til 25.
Etter det er man forhåpentligvis mann.

Jeg er for øvrig enig i at det bør stilles krav til folk i den alderen som bor hjemme.
Hvis de ikke går på skole bør jobb være ett av de.

Men fint at det ordnet seg.

Sitat av _abc_ Vis innlegg
Btw. Stipendiat? Uten fullført vgs og med 1 år folkehøyskole? Trodde stipendiat var for forskere? De stipendiater jeg har møtt har mange års tunge universitetsstudier bak seg før de ble stipendiat. Men kan hende jeg roter med begrepene.
Vis hele sitatet...
Hun mener sikkert Stipend.
Sist endret av vindaloo; 8. august 2021 kl. 14:18. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Ja, jeg skrev kanskje litt feil. Han var på folkehøyskolen ett år til for å hjelpe de nye elevene og lærerne. Han betalte ikke det året. Dessverre kom koronaen og satte en stopp for utenlands turene. Særlig surt var det å ikke få dra til Afrika igjen. Tror faktisk at den turen han hadde som elev det første året gjorde noe med han som fikk han til å endre seg.
Klem fra Betty

Forresten er det et universitet han skal starte på nå snart
Sist endret av Nurse Betty; 8. august 2021 kl. 14:31. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Så tråden nå. Jeg var tilsvarende i et par år i ungdomstiden min da det gikk 16 timer+ world of warcraft gaming om dagen. Slike folk ruser seg normalt ikke, men har et ekstremt usunt forhold til gaming.
Anonym bruker
"Varsom Skrubbe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Tror karen sliter med å gå videre med livet etter VGS. Er ikke lett uten vennekrets men å bli sittende og game hjemme å ikke gjøre noe vil bare gjøre alt verre.

Jeg tror han er misfornøyd med en del i sitt liv, særlig når han bor hjemme og bruker så mye tid foran PCn.


Må få han til å flytte ut, begynne å trene styrke og kutte ned på gamingen. Muligens helst i en annen by i Norge så han får begynt på nytt og kanskje stifte bekjentskaper. Jo lengre han blir boende hos dere jo vanskeligere blir det å få han ut til slutt.
Ja men kjære deg Varsom Skrubbe, han har flyttet ut for over tre år siden. Studerer i en stor by langt hjemme fra, har fått mange nye venner og gamer ikke lenger. Det går strålende nå. Takk for omtanken likevel.
Ber dere som ønsker å fortsatt bidra i tråden, vennligst ta dere tid til å lese hele tråden.
Klem fra Betty
Kjekt at det gikk bra da, Betty. Godt å ha voksne som bryr seg
Rus eller ikke. Han er deprimert og sliter nok med angst. Kommer fra en 23 år gammel gutt som meg som sliter noe sykt selv og har så å si ingen venner. Spise lite. Ikke komme til familie besøk. Lite energi. Yeah.

Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Ja men kjære deg Varsom Skrubbe, han har flyttet ut for over tre år siden. Studerer i en stor by langt hjemme fra, har fått mange nye venner og gamer ikke lenger. Det går strålende nå. Takk for omtanken likevel.
Ber dere som ønsker å fortsatt bidra i tråden, vennligst ta dere tid til å lese hele tråden.
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Sorry leste nettopp dette nå. Bra at han har det bedre. Håper jeg kan få det bedre og. Gir meg håp
Sist endret av Luzid; 9. august 2021 kl. 22:52. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.