Stoffer: Brasiliansk cubensis (magic mushrooms) samt alkohol.
Hvor mye: Null peiling. 4 små sopp, jeg veide aldri.
Hvem: 24 år gammel mann. Alle navn er oppdiktet.
Hvor:Bergen Sentrum.
Hvorfor: Denne rapporten er for de spesielt interesserte, egentlig. Jeg er bipolar og har derfor prøvd beskrive hvordan trippen har påvirket meg i den retning, så jeg vet ikke hvor interessant rapporten er for de av dere uten en lignende sykdom. Jeg vet heller ikke hvor bra jeg har klart å beskrive alt, og jeg har heller ikke skrevet denne rapporten for dette forumet. Dette er noe jeg har skrevet nå, dagen etter hendelsen for meg selv, og jeg liker å skrive i type "fortelling-stil"; så om om noe er litt merkelig forklart må dere unnskylde. Jeg var usikker på om jeg skulle dele den her i det hele tatt nå, men jeg føler at denne trippen har gitt meg så enormt mye, på både godt og vondt, og det er noe jeg føler at andre kan ta lærdom av - på en eller annen måte.


Rapporten:
Jeg har aldri vært en mann som har vært trygg på meg selv. Jeg har alltid trengt å holde hodet mitt opptatt med noe grunnet min bipolare sykdom, så når sommerferien kom våknet også den maniske siden min opp. Jeg har ikke lenger noe tidsbegrep da jeg ikke sover. Jeg vet ikke om det jeg gjorde i går faktisk ble gjort i går eller om det var noe jeg gjorde for en uke siden. Jeg vet ikke egentlig om jeg drømmer eller om jeg er våken. Realitet er noe som ikke finnes lengre - ikke i mitt hode. Alt jeg gjør føles som en drøm. Det er ikke jeg som gjør det jeg gjør, jeg er bare en passasjer i mitt eget sinn. Jeg aner ikke om jeg er glad, trist, sur eller lykkelig. Jeg bare er her uten å vite hvorfor.

Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan det startet, jeg vet bare at jeg måtte gjøre noe for at hodet mitt ikke skulle bli sprengt av tanker. Naturligvis, som mange andre før meg har gjort, tydde jeg til rusmidler. Det verken er eller var noe smart. Jeg har gjort det før og det gikk like gale da, men jeg visste ikke om noen andre måter å stoppe på. Jeg trengte en pause-knapp, og pause-knappen min viste seg i form av diverse rusmidler, og det inkluderte alkohol. Det fungerer alltid litt. En liten stund fikk jeg pausen jeg lengtet etter. Men det er et velkjent faktum at rusmidler aldri har endt i noe godt når de blir brukt for å rømme fra virkeligheten. Det endte ikke godt denne gangen heller. Det vil si; jeg lever enda, men alt jeg sitter igjen med er dårlig samvittighet og angst for alt jeg har gjort og sagt de siste ukene.

Jeg måtte jo lande tilbake i realiteten en gang og denne gangen, som den forrige, var det det fantastiske middelet psilocybin - funnet i sopp - som ga meg den spirituelle realitetsjekken jeg trengte. Jeg hadde allerede vært full og høy på Gud vet hva i minst to uker før jeg endte opp med å finne soppen som skulle få meg tilbake til realiteten. Soppen, som var av brasiliansk opprinnelse, sendte meg på en reise i mitt eget sinn hvor jeg endelig klarte å stoppe opp for å tenke over hva jeg faktisk har gjort mot meg selv og andre de siste ukene. Planen var aldri å faktisk ta denne spirituelle reisen som jeg gjorde - og den eneste grunnen til at jeg spiste soppen i det hele tatt var fordi jeg ikke tenkte på noen konsekvenser å tenkte at soppen kunne hjelpe meg vekk fra realiteten som andre rusmidler tidligere i uken hadde gjort for meg. Hadde jeg vært ved mine fulle fem og faktisk tenkt over livet mitt og min situasjon hadde jeg aldri spist den. Jeg er fullt og helt klar over hvor dramatisk gale det kunne gått for psyken min å ta sopp i den tilstanden jeg var i. Jeg angrer ikke dog - turen jeg hadde var en av episke proporsjoner.

Dagen var en fredag, og det eneste jeg visste var at jeg ville rømme fra mitt eget hode. Søvn var noe jeg ikke hadde fått meg på lenge og jeg lå fortsatt å fløt i horisonten mellom realitet og drøm. Jeg hadde bare spist ett måltid om dagen de siste ukene. Mat så jeg aldri poenget med i min tilstand - jeg så ikke poenget med noe. Så jeg var utsultet og trøttere enn jeg trodde var mulig og når jeg ser tilbake på det nå skjønner jeg fortsatt ikke hvordan jeg klarte å stå på bena i det hele tatt. Ingen av vennene mine har visst om noe av dette eller om bipolariteten min, og de trodde selvsagt på meg når jeg sa at jeg bare ville feste og ha det gøyt i ferien. Jeg er og har alltid vært eksepsjonelt dyktig til å lyge på meg følelser.

Jeg og kompisen min, Oskar, begynte dagen tidlig ved å kjøpe rom og cola og gå opp i leiligheten hans. Vi visste ikke helt hva planene var utenom at vi skulle bli full og ha det gøy. Etter et par timer hos han begynte alkoholen å slå inn og dømmekraften min falt ytterligere lengre ned enn den allerede var. Det var da romkameraten til Oskar ville være med på gøyen - Bjarne. Bjarne er en kjernekar og har vært med oss på fester flere ganger før. Man skulle aldri trodd at han var en som grodde magisk sopp i sin egen stue. Naturligvis, ettersom at jeg allerede var litt ute av kontroll og uten dømmekraft spurte jeg om å få spise to sopp. Jeg har opparbeidet meg relativt god erfaring med rusmidler og visste at to sopp egentlig bare ville gjøre meg litt fjernere enn jeg allerede var. Kvelden var ung og akkurat når de to soppene jeg spiste der begynte å slå inn stakk vi ut på en annen fest. Livet var bare chill nå. To sopper sammen med alkoholen ga meg en fin kombinasjon av en lett følelse i kroppen og et tomt hode - akkurat det jeg var ute etter. Festen vi var på var relativt tam og det var egentlig bare en avslappende grillfest med ganske nykterne folk. Jeg var ikke fornøyd med det - jeg ville ut å gjøre noe. Jeg ville faktisk feste!

Klokken slo 22:00 og jeg klarte å dra med meg Oskar og Bjarne ut fra festen og inn til byen. Vi hadde mer alkohol igjen fra tidligere så vi gikk innom leiligheten deres for å drikke opp. Jeg følte at soppen jeg hadde spist tidligere hadde begynt å dabbe av, så jeg spurte om å få to til. Jeg hadde en vag følelse i kroppen om at dette ikke var lurt, men igjen så brydde ikke jeg meg om konsekvenser i denne perioden av livet mitt. Det som skjer det skjer og jeg er fortsatt bare en passasjer i mitt eget sinn. Jeg har overlatt livet mitt til rusmidlene jeg spiser, og jeg har bare lent meg tilbake for å se hva som skjer.

Selv om jeg hadde drukket en god del denne dagen allerede kjente jeg ikke lengre alkoholen i kroppen. Kanskje jeg bare var blitt for vandt til følelsen av å være full, eller så var det soppen som overdøvet alkoholen. Uansett brydde jeg meg ikke - alt jeg tenkte over nå var den deilige stigende følelsen soppen ga meg. En varm, avslappende følelse av letthet. Jeg hadde ikke hatt så mye hallusinasjoner på soppen jeg spiste tidligere, da var det egentlig bare følelsene jeg kjente samt litt sterkere lys. Det var det jeg forventet nå også, men rusen fortsatte å stige. Jeg fikk den litt spesielle blandingen av frykt og glede i kroppen. En del av meg ville bare overlate meg selv til soppens krefter, mens den andre siden fryktet rusen som ville komme. Det var uansett ingenting jeg kunne gjøre nå. Soppen var allerede i systemet mitt og av tidligere erfaring vet jeg at det å prøve å kjempe imot rusen psykedelika kan gi vanligvis bare virker mot sin hensikt.

Vi kom oss inn på en nattklubb av typen untz untz, som jeg spesifikt hadde spurt kompisene mine om vi kunne gjøre tidligere. Jeg ville bare danse. Men ettersom det enda var relativt tidlig på kvelden i tillegg til sommerferie var det nesten ingen der. Vi satt oss uansett ned og Bjarne kjøpte seg en drink. Jeg var nå langt inn i rusens verden så jeg bare nøt fargene og lysene rundt meg. Etterhvert som vi satt der steg rusen min ytterligere og jeg begynte å “freake” ut. Jeg planla aldri å få en “full blown trip” ut av dette - jeg ville bare være vekk fra realiteten litt til. Ironisk nok er det jo akkurat det magisk sopp gjør - få deg vekk fra virkeligheten. Men samtidig har psilocybin en tendens til å få deg til å gå inn i ditt eget sinn og tvinger deg til å få ut tanker du egentlig ikke har hatt lyst til å tenke på.

Alle har selvsagt sin egen forståelse av magic mushrooms, så jeg kan bare gjengi hvordan jeg har kommet til å forstå denne mystiske soppen og dets krefter. Oskar har ikke mye erfaring med rusmidler, men det har derimot Bjarne - så da vi satt rundt bordet på nattklubben, bare oss tre og jeg sa: “dude, jeg er i jungelen atm, jeg tripper balls”; så skjønte Bjarne at dette ikke var stedet for oss akkurat nå. Bjarne ble min spirituelle veileder denne merkelig natten. Jeg aner egentlig ikke om dette bare foregikk i midt eget hode eller hva, men jeg følte at jeg og Bjarne hadde en slags dypere forståelse for hverandre denne kvelden. Han hadde spist to sopper tidligere han også, men han sa at han ikke trippet like hardt som jeg gjorde. Om det var de to soppene jeg hadde spist tidligere som gjorde forskjellen eller det faktum at jeg hverken hadde spist eller sovet på to uker som gjorde at jeg var i verdensrommet nå vet jeg ikke.

Bjarne ledet oss opp til Johanneskirken i Bergen sentrum for å se på utsikten og slappe av, og komme litt vekk fra folk. Det var som om han visste nøyaktig hva jeg trengte og hva han skulle gi meg. Vi satt oss på noen benker like ved kirken; jeg var fortsatt i stigende rus. Det å komme vekk fra folk og opp til den friske sommerbrisen var perfekt. Jeg fikk slappet av å kom meg ut av tankekjøret som gjorde at jeg freaket ut tidligere. Oskar, som var relativt nykter og trøtt nå tok turen hjemover, jeg kan se for meg at det ikke var så kjekt for han å være med oss når han var nærmest edru. Det passet bra at han gikk - det passet inn i systemet. Universet var korrekt og min spirituelle veileder - Bjarne, kunne lede meg videre inn i jungelen som var hodet mitt. Jeg følte meg trygg med Bjarne, noe som var rart da vi aldri egentlig har vært så veldig nærmt. Jeg bare følte at jeg kunne stole på han, og av en eller annen merkelig grunn strømmet hele min livshistorie ut. Jeg snakker aldri med noen om meg selv og det jeg har opplevd i livet - om sykdommen min, men jeg fortalte det til han. Jeg fortalte alt fra mine lykkeligste minner fra barndommen til selvmordsforsøkene jeg har hatt. Og han lyttet. Jeg klarer ikke å beskrive hvordan jeg så på Bjarne denne natten, det nærmeste jeg kommer er å kalle han en shaman som var der på riktig sted til riktig tid. Han var lyset i enden av den to uker lange tunnelen jeg var på vei igjennom.

Fortsatt i stigende rus ledet Bjarne meg videre til Nordnesparken. Klokken var nå 1 om natten og det er ubeskrivelig hvor vakkert det var å gå gjennom Bergen denne tropenatten. Jeg tok til meg alt av farger og bevegelser og alt var i kontakt med hverandre. Jeg var i kontakt med verden og for første gang på flere år følte jeg at jeg hadde en plass i verden. Jeg ville være der, og jeg følte at verden ville ha meg der. Jeg var akkurat der jeg burde være. Alt jeg tenkte på strømmet ut av munnen min og jeg var evig takknemlig for at Bjarne var der og kunne lytte til alt jeg hadde å si. Han sa ikke så mye selv, men det gjorde ikke noe. Jeg visste at han forsto. Jeg har aldri følt at noen har forstått meg før.

Vel framme i Nordnesparken satte vi oss ned på noen benker og så ut mot havet og mot byen på den andre siden. Byen så ut som den var i flammer med alle lysene som lyste byen opp. Perfekt synkronisert med himmelen og månen og den rosalignende solnedgangen som lyste verden opp. Den svake vinden som blåste mot oss ga havet en skinnende farge. Det var vel nå rusen var på sitt sterkeste og jeg satt meg i lotus-stilling og begynte å meditere. Jeg var ikke lenger et menneske - jeg var en ånd som var en del av luften rundt meg. Jeg kunne ikke lenger føle min egen kropp, jeg var bare en del av universet. Jeg kunne ikke være der uten universet og universet kunne ikke være der uten meg. Jeg var en del av alt, og alt var en del av meg.
Jeg hadde tømt hodet mitt for alle problemer til Bjarne, som skjønte at jeg ikke var en del av hans realitet der og da. Så når jeg lukket øynene så jeg alt jeg hadde fortalt til han som puslebiter i hjernen min. Jeg måtte sette puslespillet sammen igjen for å bli frisk. Bit for bit løste jeg problemene mine. Jeg fant ut hvorfor jeg hadde vært så manisk disse siste to ukene. Jeg tenkte over hva jeg faktisk hadde gjort mot meg selv og de rundt meg, og jeg fant ut at det var en person jeg ikke ville være. Jeg var inne å fløt rundt i mitt eget hode som om jeg var i verdensrommet. Jeg gikk fra problem til problem og ikke nødvendigvis løste alt, men jeg fikk tenkt igjennom alt. Jeg så hele livet mitt som en bildeserie og jeg så at noen biter av puslespillet ikke passet inn. Jeg fant rett og slett ut hva jeg må jobbe med med meg selv for å kanskje, forhåpentligvis bli frisk fra depresjonen, angsten og bipolarheten.

Jeg åpnet øynene igjen etter noe som for meg virket som etter flere timer og spurte Bjarne hvor lenge jeg hadde vært vekke. Det hadde bare gått 15minutter. Jeg fortalte Bjarne om reisen i mitt eget hode og om puslespillet som måtte fikses. Han ba meg følge etter han lengre inn i parken. Jeg kunne fortsatt ikke føle kroppen min og følte at jeg svevde bortover. Jeg hadde fortsatt veldig mye å tenke på men det var fint å bevege seg litt rundt og se på trærne. Vi satte kursen på vei tilbake mot byn hvor vi snakket mer. Jeg var begynt å komme litt tilbake til hektene så vi hadde en mer normal samtale mellom to personer gående nå, da jeg klarte å følge med på hva han sa også og ikke bare kaoset som var oppe i mitt eget hode.

Vi sa hade og farvel og takket for en fin kveld, og jeg spaserte hjem alene da Bjarne hadde leilighet i motsatt retning av meg. Jeg bor bare en 25minutters gåtur fra byn så det var fint å gå litt for meg selv og tenke, selv om jeg fortsatt var høy og freaket ut hver gang jeg gikk forbi noen. Etterhvert som jeg gikk der alene og tankekjøret begynte å komme tilbake freaket jeg ut igjen. Jeg var så redd for hva visse personer syntes om meg etter oppførselen min de siste to ukene. Det var egentlig bare en person jeg hadde i tankene, så uten å nevne navn kan jeg si at det var den personen jeg elsker mest i verden, og den eneste andre personen jeg faktisk snakker med om mine psykiske problemer til. Hun er min beste venn og jeg var livredd for hvordan jeg hadde såret hun denne perioden. jeg aner ikke hva klokken var men jeg ringte hun og på gråten fortalte jeg alt som hadde skjedd til hun også. Hun bor ikke så langt vekke så som den fantastiske personen hun er kom hun til unnsetning. Hun visste om mine psykiske problemer og at jeg har hatt det vanskelig den siste tiden så hun skjønte at jeg trengte hun der og da. Uten at jeg trenger å utdype mer om det.

For første gang siden jeg kan ikke huske når kollapset jeg i sengen, og våknet idag med et helt nytt perspektiv på… alt. Jeg vet ikke helt hva jeg føler nå. Jeg føler meg lettere - som om en byrde har blitt løftet fra skuldrene mine. Men jeg kan ikke si at jeg føler meg så veldig glad; jeg er vel bare mer tilbake til mitt normale humør og trenger å komme meg fra de siste to ukene jeg har brukt til å ødelegge meg selv. Jeg er spent på hvordan de neste dagene/ukene kommer til å gå. Jeg husker alle bitene av puslespillet jeg må jobbe med, og jeg er klar til å få en “ny start”. Konklusjonen jeg har endt opp med er ihvertfall at rusmidler ikke er veien å gå hvis man trenger å rømme fra virkeligheten - det kan like lett gjøres ved å bare dele deg selv med verden. Snakk med noen. Jeg har innsett hvor uansvarlig jeg har vært de siste ukene og føler meg klar til å prøve å fikse problemene mine selv - uten rusmidler.

Var dette i år eller i fjor?

Det var i år. 11. juli altså. Why?

Veldig bra skrevet, fint at soppen har hjulpet deg. Lykke til videre!

Fint å lese en rapport fra hjembyen min! Har jo selv valset rundt
her en hel del... Muséhagen er jo en fin plass.