“We saw the Nephilim there (the descendants of Anak come from the Nephilim). We seemed like grasshoppers in our own eyes, and we looked the same to them.”
-Numbers 13:33
Bakgrunnen til nephilim (kjempene) blir klargjort i Genesis:
«(…)the sons of God saw that the daughters of men were beautiful; and they took wives for themselves, whomever they chose. Then the LORD said, "My Spirit shall not strive with man forever, because he also is flesh; nevertheless his days shall be one hundred and twenty years." The Nephilim were on the earth in those days, and also afterward, when the sons of God came in to the daughters of men, and they bore children to them. Those were the mighty men who were of old, men of renown.”
Dette er alt vi får høre om disse kjempene hos semittene, men hvis vi beveger oss mot gresk mytologi får vi tilgang på mer informasjon. Her omtales kjempene (titanene) som Gaia (Mord Jord) og Uranus’ (Far Himmels) avkom, og de er nå i krig med Olympene, etter å ha hersket over Gullalderen. Hvis vi beveger oss mot våre egne trakter finner vi dem selvsagt igjen som de kjente jotnene, hvor Ymirs transformasjon til den materielle verden står som den sentrale myten. Gigant- og titanomakiet blir den greske parallellen.
I Skandinavia blir jættestuene den mest åpenbare resten etter kjempenes tidsalder, i hvert fall folke-etymologisk. Som navnet tilsier har disse steinstrukturene vært jættenes (kjempenes) stuer. Megalittene det er snakk om stammer fra de tidligste skandinaviske jordrukspopulasjonene, Traktebegerkulturen. Arkeologer estimerer at alene i Danmark ble ca. 25 000 jættestuer reist mellom 3700-3200 år f. kr..
http://s11.postimg.org/kyk1qreqn/J_ttestue.jpg
En av mange danske jættestuer. Andre kombineres ikke nødvendigvis med haugtradisjonen.
Den umiddelbare funksjonen til megalittene er ofte ukjent, men der de sammenfaller med graver eller rester etter graver tolkes de som gravmonumenter. Det er verdt å nevne at britiske Stonehenge tilhører en liknende tradisjon, samt at det tradisjonelle walisiske navnet på monumentet er Côr y Cewri eller "Council of the Giants". Tankene våre beveger seg tilbake til Middelhavet og den mykenske kulturens kyklopiske arkitektur.
http://s11.postimg.org/hu9dtyxy7/LION_GATE.jpg
Den mykenske kulturen utgjør den greske bronsealderen. Den homeriske mytologiske tradisjonen settes til denne perioden.
Selv om mennesker eller annen antropomorfisme sjeldent fremstår i jakt- og sankerfolkets helleristninger, ser vi også kjemper avbildet her (dyr eller mennesker i seksuell omgang med dyr (totemisme) er normen), men vanligere blir de mot bondefolkets avbildninger, da ofte stående i en av de sedvanlige krigskanoene, som igjen flytter oss mot kjempen som kulturhero.
http://s11.postimg.org/ypjxf8ean/Hellerristning.jpg
Kjempe i krigskano, med den nærmest obligatoriske fallos.
Vår egen trolltradisjon er bundet til de eldre jotnene eller risene (bergriser), og selv om de ser ut til å ha vært relativt inaktive i det siste, sier tradisjonen at selv vår evige konge, St. Olav, fikk hjelp av et da han seilte forbi Hornelen. Da kom trollet ut av berget og delte landet (som en reversert Moses). Vi kjenner også til den insulære keltiske tradisjonen, og da kanskje krystallisert i Táin Bó Cúailnge (dens opphav regnes vanligvis til rundt år 0). Historiens kulturelle rammeverk er så fremmed for oss, at mye blir tåkete, men noen trekk står da altså veldig klare igjen, og de sentrerer da rundt kulturheroen. Cú Chulainn spiller denne rollen. Som de greske og semittiske heroene er hans far guddommelig, og tradisjonen tro tar han hundens plass som ung. I ríastrad, som vel ligger den germanske berserk nærmest, transformeres han til en krigskjempe og inntar sin rettmessige guddommelige form. Også kulturheroen Tor (med sin hammers slagkraft inn i begge verdener) er uløselig knyttet til jotnene. Både gjennom den esoteriske runetradisjonen (hvor Thurs er knyttet til Tor, men også tussene, eller risene, altså jotnene), og samtidig, da mest åpenbart, i hans evige tvekamp mot dem. Ikke glem at Midtsgardsormen, Tors profeterte siste motstander, er et barn av Loke, som igjen er en jotun. Dette klargjør tvetydigheten i ordet – altså «kjempe» som substantiv og verb.
http://s11.postimg.org/9apzw7plr/Ymir_gets_killed_by_Froelich.jpg
Drapet på Ymir.
Videre så vi også at de greske kjempene ofte var relatert til slangene (beinene deres var ofte som av slanger). Forbindelsen mellom den nedstegne sønnen, slangen og kjempen begynner å bli klart. I den sammenheng er også Midtgardsormens faktiske navn relevant: Jǫrmungandr, «den veldige staven» (jamført med den normaliserte bronsealderske fallossymbolikken, og de norrøne hieros gamos).
Forholdet til risene er altså komplekst. Det er både hinsides denne verden, og knyttet til spesielle steder. Her skal jeg ikke dra frem jættestuene, men det er åpenbart at germanernes egne kultsteder kunne fungere som slike inngangsporter (til ulike skapninger, hvor alver spesielt ofte var knyttet til det kunstige ktoniske områder (hauger), som bjergrisene var til den ville fjellheimen). Her kan vi også huske (kjempen) Orrvar-Odds reise til Finnmark hvor han kjemper mot mektige troll (fra «Sagaen om Orrvar-Odd», regnet som en av de norrøne fornaldersagaene, da altså med et mulig opphav tilbake i merovinger-, eller folkevandringstid).
http://s18.postimg.org/bkdqym1hh/Skipgravliten.jpg
Det fremstår som rimelig åpenbart at vikingenes skipsgraver ble konstruert som en type portaler. Skipene var forseglet, og haugens rolle i kombinasjon med kulthuset (med en dør fot i begge verdener, som mjølnir) må ha åpnet for ktonisk kontakt.
http://s11.postimg.org/y1foa14yn/800px_Gundestrupkarret3.jpg
Keltisk kjempe med menneskelige krigere.
Edit: "Dette er alt vi får høre om disse kjempene hos semittene" - i kanonisert semittisk litterær tradisjon, that is. Selv om forholdet åpenbart er grunnleggende, og det samme som mellom Maria, Kristus og Jesus.
-Numbers 13:33
Bakgrunnen til nephilim (kjempene) blir klargjort i Genesis:
«(…)the sons of God saw that the daughters of men were beautiful; and they took wives for themselves, whomever they chose. Then the LORD said, "My Spirit shall not strive with man forever, because he also is flesh; nevertheless his days shall be one hundred and twenty years." The Nephilim were on the earth in those days, and also afterward, when the sons of God came in to the daughters of men, and they bore children to them. Those were the mighty men who were of old, men of renown.”
Dette er alt vi får høre om disse kjempene hos semittene, men hvis vi beveger oss mot gresk mytologi får vi tilgang på mer informasjon. Her omtales kjempene (titanene) som Gaia (Mord Jord) og Uranus’ (Far Himmels) avkom, og de er nå i krig med Olympene, etter å ha hersket over Gullalderen. Hvis vi beveger oss mot våre egne trakter finner vi dem selvsagt igjen som de kjente jotnene, hvor Ymirs transformasjon til den materielle verden står som den sentrale myten. Gigant- og titanomakiet blir den greske parallellen.
I Skandinavia blir jættestuene den mest åpenbare resten etter kjempenes tidsalder, i hvert fall folke-etymologisk. Som navnet tilsier har disse steinstrukturene vært jættenes (kjempenes) stuer. Megalittene det er snakk om stammer fra de tidligste skandinaviske jordrukspopulasjonene, Traktebegerkulturen. Arkeologer estimerer at alene i Danmark ble ca. 25 000 jættestuer reist mellom 3700-3200 år f. kr..
http://s11.postimg.org/kyk1qreqn/J_ttestue.jpg
En av mange danske jættestuer. Andre kombineres ikke nødvendigvis med haugtradisjonen.
Den umiddelbare funksjonen til megalittene er ofte ukjent, men der de sammenfaller med graver eller rester etter graver tolkes de som gravmonumenter. Det er verdt å nevne at britiske Stonehenge tilhører en liknende tradisjon, samt at det tradisjonelle walisiske navnet på monumentet er Côr y Cewri eller "Council of the Giants". Tankene våre beveger seg tilbake til Middelhavet og den mykenske kulturens kyklopiske arkitektur.
http://s11.postimg.org/hu9dtyxy7/LION_GATE.jpg
Den mykenske kulturen utgjør den greske bronsealderen. Den homeriske mytologiske tradisjonen settes til denne perioden.
Selv om mennesker eller annen antropomorfisme sjeldent fremstår i jakt- og sankerfolkets helleristninger, ser vi også kjemper avbildet her (dyr eller mennesker i seksuell omgang med dyr (totemisme) er normen), men vanligere blir de mot bondefolkets avbildninger, da ofte stående i en av de sedvanlige krigskanoene, som igjen flytter oss mot kjempen som kulturhero.
http://s11.postimg.org/ypjxf8ean/Hellerristning.jpg
Kjempe i krigskano, med den nærmest obligatoriske fallos.
Vår egen trolltradisjon er bundet til de eldre jotnene eller risene (bergriser), og selv om de ser ut til å ha vært relativt inaktive i det siste, sier tradisjonen at selv vår evige konge, St. Olav, fikk hjelp av et da han seilte forbi Hornelen. Da kom trollet ut av berget og delte landet (som en reversert Moses). Vi kjenner også til den insulære keltiske tradisjonen, og da kanskje krystallisert i Táin Bó Cúailnge (dens opphav regnes vanligvis til rundt år 0). Historiens kulturelle rammeverk er så fremmed for oss, at mye blir tåkete, men noen trekk står da altså veldig klare igjen, og de sentrerer da rundt kulturheroen. Cú Chulainn spiller denne rollen. Som de greske og semittiske heroene er hans far guddommelig, og tradisjonen tro tar han hundens plass som ung. I ríastrad, som vel ligger den germanske berserk nærmest, transformeres han til en krigskjempe og inntar sin rettmessige guddommelige form. Også kulturheroen Tor (med sin hammers slagkraft inn i begge verdener) er uløselig knyttet til jotnene. Både gjennom den esoteriske runetradisjonen (hvor Thurs er knyttet til Tor, men også tussene, eller risene, altså jotnene), og samtidig, da mest åpenbart, i hans evige tvekamp mot dem. Ikke glem at Midtsgardsormen, Tors profeterte siste motstander, er et barn av Loke, som igjen er en jotun. Dette klargjør tvetydigheten i ordet – altså «kjempe» som substantiv og verb.
http://s11.postimg.org/9apzw7plr/Ymir_gets_killed_by_Froelich.jpg
Drapet på Ymir.
Videre så vi også at de greske kjempene ofte var relatert til slangene (beinene deres var ofte som av slanger). Forbindelsen mellom den nedstegne sønnen, slangen og kjempen begynner å bli klart. I den sammenheng er også Midtgardsormens faktiske navn relevant: Jǫrmungandr, «den veldige staven» (jamført med den normaliserte bronsealderske fallossymbolikken, og de norrøne hieros gamos).
Forholdet til risene er altså komplekst. Det er både hinsides denne verden, og knyttet til spesielle steder. Her skal jeg ikke dra frem jættestuene, men det er åpenbart at germanernes egne kultsteder kunne fungere som slike inngangsporter (til ulike skapninger, hvor alver spesielt ofte var knyttet til det kunstige ktoniske områder (hauger), som bjergrisene var til den ville fjellheimen). Her kan vi også huske (kjempen) Orrvar-Odds reise til Finnmark hvor han kjemper mot mektige troll (fra «Sagaen om Orrvar-Odd», regnet som en av de norrøne fornaldersagaene, da altså med et mulig opphav tilbake i merovinger-, eller folkevandringstid).
http://s18.postimg.org/bkdqym1hh/Skipgravliten.jpg
Det fremstår som rimelig åpenbart at vikingenes skipsgraver ble konstruert som en type portaler. Skipene var forseglet, og haugens rolle i kombinasjon med kulthuset (med en dør fot i begge verdener, som mjølnir) må ha åpnet for ktonisk kontakt.
http://s11.postimg.org/y1foa14yn/800px_Gundestrupkarret3.jpg
Keltisk kjempe med menneskelige krigere.
Edit: "Dette er alt vi får høre om disse kjempene hos semittene" - i kanonisert semittisk litterær tradisjon, that is. Selv om forholdet åpenbart er grunnleggende, og det samme som mellom Maria, Kristus og Jesus.
Sist endret av Hardtliv2013bwoi; 7. juli 2013 kl. 17:14.