[COLOR="Purple"]Psykose: Skyggesiden og purpurforhenget![/COLOR]
Informasjon om meg:
Alder: 21 år (på tidspunktet var jeg altså 19 år)
Stoff: Ukjente mengder alkohol og cannabis (blueberry fra Nederland)
Utstyr: En type glassbong
Set/Setting: I leiligheten til en kompis med hans kamerat og min beste venninne.
Først og fremst må jeg også fortelle at selv om dette er en av de mest skremmende opplevelsene jeg har hatt så er det ikke en erfaring jeg ville vært foruten. Etter denne opplevelsen har jeg sakte men sikkert endret mine tankeprosesser og persepsjon. Jeg har tro på at slike stoffer kan brukes til selvutvikling og en bredere forståelse for å oppfatte forholdet mellom en selv og ens miljø. I begynnelsen tenkte jeg at noe sånt skulle jeg aldri være i nærheten av igjen. Jeg er utrolig glad det ikke ble slik. Det tok meg tid å lære av mine feil men resultatet mener jeg var helt klart verdt det. Jeg har utviklet meg veldig iløpet av kort tid. Har vært borti blant annet Changa/nn, dmt freebase, ulike typer sopp, LSD, MDA, 2c-b og en del annet snask. Aldri har noen opplevelse vært like forskrudd som denne. Årsakene har jeg nok ganske klart for meg, og etterhvert, med tid, lærte jeg meg hvordan man skal utnytte seg av bruken på en mer riktig måte for å oppnå ønsket resultat. Det har tatt tid men jeg angrer ikke på noe av de opplevelsene som har vært med på å forme meg til den jeg er per dags dato.
Det hele begynte en sen fredagskveld ute på byen. Jeg var nitten og som tenåringer flest ble det selvfølgelig en del alkohol utover kvelden og sånt, men ingen av oss følte at vi var merkbart fulle. Vi var nysgjerrig på å oppleve noe nytt, og hadde lenge lekt med tanken om å utforske cannabis sammen. Etter et par telefoner tok vi avgjørelsen. Vi skulle dra hjem til en kompis av meg for å røyke i fellesskap der. Jeg hadde for øvrig aldri besøkt leiligheten hans før, og tenkte i grunnen ikke over at det kanskje ikke var så lurt å spille på bortebane den første gang. Det ble første taxi opp til blokken for å la det stå til. Det er tre personer involvert i denne historien. To kompiser og en venninne. Siste nevnte var redningen min i denne fortellingen. Vi har vært veldig nære venner i noen år nå, og jeg stoler fullt og helt på denne jenta. Hun er jordnær, åpen og ærlig. Hadde det ikke vært for henne tror jeg det kunne endt mye verre.
Slørete galskap
Det var som om kroppen min plutselig besto av mange lag. Jeg så meg selv fra oven, og noe begynte å flyte over det fysiske. Det var en lun, elektrisk følelse. Ettersom jeg absolutt ikke var forberedt på noe sånt inntrådte gjenforeningen med et støkk i kroppen. Nå var det hørselssansen som kom i fokus. Det tre vennene mine var alle iherdig opptatt med å diskutere noe så tåpelig som “dospray”. Hvorfor har jeg liten aning om. Alt jeg vet er at dettemotbydelige ordet gjentok seg så mange ganger at det klistret seg fast i øregangene som en klissete tyggegummi. Ordet hadde en hard, metallisk etterklang ved seg. Overrumplet over å bli brutalt kastet ut av mine egne tanker prøvde jeg å orientere meg i rommet. Noe som viste seg å bli totalt mislykket. Nå begynte jeg å oppleve dette man kaller “lag” for fullt. Altså det var en slags forsinkelse mellom en handling og reaksjonen av den i hjernen. Denne forsinkelsen er noe av det mest skremmende jeg har opplevd. Det å være på etterslep med resten av verden er ikke noe jeg unner noen. Følelsen av kontroll blir tilnærmet null. Å klage på trafikken i Orgimmar i World of Warcraft er i alle fall ikke noe jeg kommer til å gjøre igjen.
Da dette skjedde ble jeg fullstendig hysterisk. Kastet meg på kne og slo hendene for ansiktet. Alle disse menneskene sto i ring rundt meg med blikkene borret fast i dette underlige fenomenet som nå skjedde ved deres føtter. I det ene øyeblikket hadde jeg hodet presset ned mot knærne og i det andre forsøkte jeg å rømme ut av døren. “Hvis du føler at du har mistet beina er det helt normalt, og..”. Noen forsøkte å trøste meg på et eller annet vis men ordene bare druknet i de forvrengte sansene og den endrede tankegangen. På dette tidspunktet var jeg klar over at vi hadde røyket men dette varte ikke lenge.
Venninnen min skjønte hvilken retning det hele begynte å ta, og mente at det var best vi dro hjem. Det var nå merkelige saker begynte å skje. En tung, drømmende følelse hang over meg som et purpurfarget forheng. Det var som å stå midt på scenen i skrekkens teater med rampelyset naglet fast til seg. Tankemønsteret endret seg hurtig og oppfattelsen av min egen eksistens ble gradvis visket ut. Tapet av virkeligheten jeg var i ferd med å oppleve er for meg egentlig uforklarlig men jeg skal med beste evne forsøke å beskrive noe av det og illustrere stemningen.
Djevelpakten
Dette var en helt ny, ukjent bevissthetstilstand. Mens venninnen min førte meg gjennom korridorene i blokken overbeviste jeg meg selv om at jeg helt klart befant meg i en konstruert virkelighet. Var min sansning og persepsjon forandret til evig tid og litt lenger? Var dette en straff fra herskeren over de ondes rike? Jeg måtte ha inngått en djevelpakt med min egen livskraft, kjøtt og blod som gevinst. Og nå måtte jeg ta konsekvensene av det. Skyggenes time var kommet. Det var en naken, kjølig stemning ved det hele. Tåkete, svevende. Nattblå og purpur. Det var akkurat som å være en karakter i David Lynch sin Mulholland Drive. En vekslende virkelighet og adgangskortet til den mørklagte avgrunnen av sinnet vårt. Frykten veltet opp i meg, og hjertet hamret som en slegge i brystet. Den hvite korridoren buktet seg i kroker og snirkler som en slange. Omgivelsene var så ensformig at alt virket helt identisk. Dette fikk meg til å tro at jeg bare bevegde meg gjennom den samme evigvarende korridoren på nytt og på nytt. Hadde jeg nådd det absolutte nullpunkt? En tidløs virkelighet? Det er dette som for meg er de fortaptes pinested. Fanget av din egen åndelige kraft.
Da vi omsider befant oss i heisen kom paranoiaen sakte men sikkert snikende for å gå rett i strupen på meg. Jeg følte at alle festet blikkene i nakken min og holdt meg under nøye oppsyn. Det som egentlig skjedde var at mine venner iherdig prøvde å holde seg alvorlige. Ettersom de også var ganske “out there” ble hele stemningen utrolig klein og ubehagelig. Til og med min evne til å minnes var fullstendig ødelagt. Jeg kunne ikke forstå betydningen av ordet “minne”, engang. Eller i det hele tatt hva en språklyd er. Å bli slept med i en taxi i denne tilstanden er ikke noe jeg vil oppleve igjen. Det var en utfordring i seg selv å bare kunne få lemmene til å bevege seg slik de naturlig pleier å gjøre. Når jeg ble snakket til var jeg aldri helt sikker på om jeg ga dem riktig svar eller svarte med det korrekte tonefall. Her var jeg bare nødt til å stole på mine grunnleggende ferdigheter. Mens vi ventet på taxien var jeg helt overbevist om at munnen min nå var i ferd med å smelte. Som tjukk, flytende materie fra et betent sår. Hvordan i alle dager skulle jeg greie å prate for meg nå?? Fortvilelsen festet seg som en kald klump bakerst i halsen.
Energiform i sjelens bolig
Venninnen min prøvde å holde i gang en samtale med meg men jeg er fremdeles ikke sikker på om det i det hele tatt kom noen fornuftige ord ut av meg eller hvordan jeg måtte ha hørtes ut. For å unngå at jeg løp rett ut i trafikken av forvirring måtte min gode venninne passe godt på meg og holde et godt tak i armen min. Inne i taxien opplevde jeg den pinlige stillheten som nærmest en støyende ballade. Selv å ta på seg sikkerhetsbeltet fikk meg til å svette. Alt jeg sa og gjorde virket så tilgjort og latterlig. Kunne sjåføren se rett gjennom meg? Kom han til å påpeke det? På dette stadiet hadde jeg begynte å klarne opp en smule ettersom omgivelsene begynte å bli mer velkjente. Jeg hadde vært i disse traktene før, og derfor dukket noen indre bilder av gamle minner opp. Ødelagt som jeg var fikk jeg sove i sengen til denne venninnen og kjæresten hennes. Det var godt å ligge i et stille, mørkt rom uten brå bevegelser og forvrengt lyd. Ute i gangen virket alle lysene grønne, diffuse og grumsete. Som å befinne seg i en marerittlignende tilstand med disharmoniske farger. Alle lyder virket skarpe og buldrende. Å ta på sin egen kropp var ubeskrivelig rart. Hver gang jeg forsøkte å berøre beina mine kjentes det ut som et svært ubehagelig elektrisk støt. Hele seansen varte fra jeg tok det første bongtrekket til jeg våknet neste dag med en mild hangover og hodepine. Verden bak vindusruten har ikke vært den samme siden. Jeg har sett virkeligheten fra et annet perspektiv. Jeg har fått utsikt til galskapens rike.
Informasjon om meg:
Alder: 21 år (på tidspunktet var jeg altså 19 år)
Stoff: Ukjente mengder alkohol og cannabis (blueberry fra Nederland)
Utstyr: En type glassbong
Set/Setting: I leiligheten til en kompis med hans kamerat og min beste venninne.
Først og fremst må jeg også fortelle at selv om dette er en av de mest skremmende opplevelsene jeg har hatt så er det ikke en erfaring jeg ville vært foruten. Etter denne opplevelsen har jeg sakte men sikkert endret mine tankeprosesser og persepsjon. Jeg har tro på at slike stoffer kan brukes til selvutvikling og en bredere forståelse for å oppfatte forholdet mellom en selv og ens miljø. I begynnelsen tenkte jeg at noe sånt skulle jeg aldri være i nærheten av igjen. Jeg er utrolig glad det ikke ble slik. Det tok meg tid å lære av mine feil men resultatet mener jeg var helt klart verdt det. Jeg har utviklet meg veldig iløpet av kort tid. Har vært borti blant annet Changa/nn, dmt freebase, ulike typer sopp, LSD, MDA, 2c-b og en del annet snask. Aldri har noen opplevelse vært like forskrudd som denne. Årsakene har jeg nok ganske klart for meg, og etterhvert, med tid, lærte jeg meg hvordan man skal utnytte seg av bruken på en mer riktig måte for å oppnå ønsket resultat. Det har tatt tid men jeg angrer ikke på noe av de opplevelsene som har vært med på å forme meg til den jeg er per dags dato.
Det hele begynte en sen fredagskveld ute på byen. Jeg var nitten og som tenåringer flest ble det selvfølgelig en del alkohol utover kvelden og sånt, men ingen av oss følte at vi var merkbart fulle. Vi var nysgjerrig på å oppleve noe nytt, og hadde lenge lekt med tanken om å utforske cannabis sammen. Etter et par telefoner tok vi avgjørelsen. Vi skulle dra hjem til en kompis av meg for å røyke i fellesskap der. Jeg hadde for øvrig aldri besøkt leiligheten hans før, og tenkte i grunnen ikke over at det kanskje ikke var så lurt å spille på bortebane den første gang. Det ble første taxi opp til blokken for å la det stå til. Det er tre personer involvert i denne historien. To kompiser og en venninne. Siste nevnte var redningen min i denne fortellingen. Vi har vært veldig nære venner i noen år nå, og jeg stoler fullt og helt på denne jenta. Hun er jordnær, åpen og ærlig. Hadde det ikke vært for henne tror jeg det kunne endt mye verre.
Slørete galskap
Det var som om kroppen min plutselig besto av mange lag. Jeg så meg selv fra oven, og noe begynte å flyte over det fysiske. Det var en lun, elektrisk følelse. Ettersom jeg absolutt ikke var forberedt på noe sånt inntrådte gjenforeningen med et støkk i kroppen. Nå var det hørselssansen som kom i fokus. Det tre vennene mine var alle iherdig opptatt med å diskutere noe så tåpelig som “dospray”. Hvorfor har jeg liten aning om. Alt jeg vet er at dettemotbydelige ordet gjentok seg så mange ganger at det klistret seg fast i øregangene som en klissete tyggegummi. Ordet hadde en hard, metallisk etterklang ved seg. Overrumplet over å bli brutalt kastet ut av mine egne tanker prøvde jeg å orientere meg i rommet. Noe som viste seg å bli totalt mislykket. Nå begynte jeg å oppleve dette man kaller “lag” for fullt. Altså det var en slags forsinkelse mellom en handling og reaksjonen av den i hjernen. Denne forsinkelsen er noe av det mest skremmende jeg har opplevd. Det å være på etterslep med resten av verden er ikke noe jeg unner noen. Følelsen av kontroll blir tilnærmet null. Å klage på trafikken i Orgimmar i World of Warcraft er i alle fall ikke noe jeg kommer til å gjøre igjen.
Da dette skjedde ble jeg fullstendig hysterisk. Kastet meg på kne og slo hendene for ansiktet. Alle disse menneskene sto i ring rundt meg med blikkene borret fast i dette underlige fenomenet som nå skjedde ved deres føtter. I det ene øyeblikket hadde jeg hodet presset ned mot knærne og i det andre forsøkte jeg å rømme ut av døren. “Hvis du føler at du har mistet beina er det helt normalt, og..”. Noen forsøkte å trøste meg på et eller annet vis men ordene bare druknet i de forvrengte sansene og den endrede tankegangen. På dette tidspunktet var jeg klar over at vi hadde røyket men dette varte ikke lenge.
Venninnen min skjønte hvilken retning det hele begynte å ta, og mente at det var best vi dro hjem. Det var nå merkelige saker begynte å skje. En tung, drømmende følelse hang over meg som et purpurfarget forheng. Det var som å stå midt på scenen i skrekkens teater med rampelyset naglet fast til seg. Tankemønsteret endret seg hurtig og oppfattelsen av min egen eksistens ble gradvis visket ut. Tapet av virkeligheten jeg var i ferd med å oppleve er for meg egentlig uforklarlig men jeg skal med beste evne forsøke å beskrive noe av det og illustrere stemningen.
Djevelpakten
Dette var en helt ny, ukjent bevissthetstilstand. Mens venninnen min førte meg gjennom korridorene i blokken overbeviste jeg meg selv om at jeg helt klart befant meg i en konstruert virkelighet. Var min sansning og persepsjon forandret til evig tid og litt lenger? Var dette en straff fra herskeren over de ondes rike? Jeg måtte ha inngått en djevelpakt med min egen livskraft, kjøtt og blod som gevinst. Og nå måtte jeg ta konsekvensene av det. Skyggenes time var kommet. Det var en naken, kjølig stemning ved det hele. Tåkete, svevende. Nattblå og purpur. Det var akkurat som å være en karakter i David Lynch sin Mulholland Drive. En vekslende virkelighet og adgangskortet til den mørklagte avgrunnen av sinnet vårt. Frykten veltet opp i meg, og hjertet hamret som en slegge i brystet. Den hvite korridoren buktet seg i kroker og snirkler som en slange. Omgivelsene var så ensformig at alt virket helt identisk. Dette fikk meg til å tro at jeg bare bevegde meg gjennom den samme evigvarende korridoren på nytt og på nytt. Hadde jeg nådd det absolutte nullpunkt? En tidløs virkelighet? Det er dette som for meg er de fortaptes pinested. Fanget av din egen åndelige kraft.
Da vi omsider befant oss i heisen kom paranoiaen sakte men sikkert snikende for å gå rett i strupen på meg. Jeg følte at alle festet blikkene i nakken min og holdt meg under nøye oppsyn. Det som egentlig skjedde var at mine venner iherdig prøvde å holde seg alvorlige. Ettersom de også var ganske “out there” ble hele stemningen utrolig klein og ubehagelig. Til og med min evne til å minnes var fullstendig ødelagt. Jeg kunne ikke forstå betydningen av ordet “minne”, engang. Eller i det hele tatt hva en språklyd er. Å bli slept med i en taxi i denne tilstanden er ikke noe jeg vil oppleve igjen. Det var en utfordring i seg selv å bare kunne få lemmene til å bevege seg slik de naturlig pleier å gjøre. Når jeg ble snakket til var jeg aldri helt sikker på om jeg ga dem riktig svar eller svarte med det korrekte tonefall. Her var jeg bare nødt til å stole på mine grunnleggende ferdigheter. Mens vi ventet på taxien var jeg helt overbevist om at munnen min nå var i ferd med å smelte. Som tjukk, flytende materie fra et betent sår. Hvordan i alle dager skulle jeg greie å prate for meg nå?? Fortvilelsen festet seg som en kald klump bakerst i halsen.
Energiform i sjelens bolig
Venninnen min prøvde å holde i gang en samtale med meg men jeg er fremdeles ikke sikker på om det i det hele tatt kom noen fornuftige ord ut av meg eller hvordan jeg måtte ha hørtes ut. For å unngå at jeg løp rett ut i trafikken av forvirring måtte min gode venninne passe godt på meg og holde et godt tak i armen min. Inne i taxien opplevde jeg den pinlige stillheten som nærmest en støyende ballade. Selv å ta på seg sikkerhetsbeltet fikk meg til å svette. Alt jeg sa og gjorde virket så tilgjort og latterlig. Kunne sjåføren se rett gjennom meg? Kom han til å påpeke det? På dette stadiet hadde jeg begynte å klarne opp en smule ettersom omgivelsene begynte å bli mer velkjente. Jeg hadde vært i disse traktene før, og derfor dukket noen indre bilder av gamle minner opp. Ødelagt som jeg var fikk jeg sove i sengen til denne venninnen og kjæresten hennes. Det var godt å ligge i et stille, mørkt rom uten brå bevegelser og forvrengt lyd. Ute i gangen virket alle lysene grønne, diffuse og grumsete. Som å befinne seg i en marerittlignende tilstand med disharmoniske farger. Alle lyder virket skarpe og buldrende. Å ta på sin egen kropp var ubeskrivelig rart. Hver gang jeg forsøkte å berøre beina mine kjentes det ut som et svært ubehagelig elektrisk støt. Hele seansen varte fra jeg tok det første bongtrekket til jeg våknet neste dag med en mild hangover og hodepine. Verden bak vindusruten har ikke vært den samme siden. Jeg har sett virkeligheten fra et annet perspektiv. Jeg har fått utsikt til galskapens rike.
Sist endret av Lucy In The Sky; 22. februar 2012 kl. 16:32.
