Et annet poeng er at i en del språk har du forskjellige muligheter til inndelinger av variabler og funksjoner i klassene via access modifiers, hvor de vanligste er public, private og protected. Normalt vil du ikke at andre klasser skal ha full tilgang til vilkårlig lesing og skriving av klassens interne variabler, og derfor er det vanlig å sette variablene som private (eventuelt protected, hvis du ønsker at subklasser skal ha tilgang til baseklassens variabler), og benytte public setters og getters for å lese og skrive på klassens egne vilkår.

Men jeg er enig med DumDiDum i at man bør vite hvorfor noe er best practice, slik at man kan avvike fra det hvis det skulle være fornuftig. Om akkurat dette tilfellet er en god anledning for å avvike fra akkurat dette synes jeg derimot er umulig å si med mindre man vet nøyaktig hva klassene skal gjøre, hvordan du eventuelt har lagt opp arv, hva slags språk det er snakk om osv. I tillegg er det i min erfaring ofte slik at private programmeringsprosjekter utvides noe etterhvert som man driver med de, og at avvik fra best practice da ofte kan slå tilbake – men det er selvsagt også et spørsmål om god planlegging. Men altså, er prosjektet knøttlite kan du nok like gjerne gi direkte tilgang.