Heisann

Jeg har ekstremt problem med at jeg er både mørkredd og husredd. Pleier å sjekke alle kriker og kroker før jeg legger meg, i frykt for at noen er i huset og har gjemt seg et sted.

Jeg sliter ekstremt mye med å sove fordi jeg tror fortsatt at det er noen i huset, og jeg ser ofte skygger rundt omkring. I natt f. eks så våknet jeg flere ganger av at jeg hylskrek, fordi jeg trodde at det var noe/noen i rommet. Jeg ropte til min kjære og fikk han til å skru på lyset. Når jeg sovnet igjen så våknet jeg litt senere og bare skrek. Jeg våknet altså av at jeg skrek.

Også opplevd at jeg har reist meg opp i senga i halvsøvne og snakket med en "person" som satt i stolen på rommet mitt. Så jeg reiste meg opp for å gå bort til personen, men når personen ikke var der så fikk jeg panikk. Siden jeg hadde sett noen. Har også opplevd at jeg trodde noen sto bak jakken min, noe som resulterte i at jeg gikk og heiv den i gulvet midt på natta.

Jeg pleier som regel å ha et lite lys på rommet mitt, noe som hjelper litt. Men det hjelper ikke på tanken at det er noen i huset, eller på tanken at jeg er livredd for at noen skal bryte seg inn etc.

Så, mitt spørsmål her er om noen vet hva jeg kan gjøre med dette?

Begynner å bli et problem når jeg ligger å skjelver av redsel på nettene, og sovner på skolen fordi jeg er så utmattet.

EDIT: Jævlig redd for alt som heter spøkelser og paranormale ting også.

Her skjønte jeg ikke svaret ditt. Hvis du legger deg til å sove i et mørkt rom så trener du ikke bevistheten din til å takle frykt.

Poenget mitt er at du må systematisk de-sensitivere deg fra frykten. Hvis du klarer gradvis introdusere elementer du føler litt frykt mot - som du så sitter rundt en tid til du nesten uungåelig kjeder deg og slapper av, og så mister frykten - så vil du gradvis nærme deg til at det meste ikke skaper frykt.

Du kunne f.eks en kveld lage deg et mørkt rom; og sette opp enkelte ting som lager skygger. Så justerer du lysstyrke og slikt til du føler litt redsel, men ikke veldig ubehag. Så sitter du der til redselen forsvinner og demper lyset mer igjen.

Poenget er at du gradvis oppsøker frykten.

Å tukle med alamer og poltivakter og slikt er bare en måte å gi næring til frykten, og som setter deg opp til enda verre frykt hvis slik trygghetselementer plutselig skulle være fraværende en kveld.

Nettopp. Fordi følelsene dine her styrer tankene dine. Det er ofte vanskelig å gjøre omvendt. Du bør gjennomgå en form for gradvis de-sensitivering der du får kjenne litt på frykten, men ikke mer enn at du begynner kjede deg etter å ha kjent på den i en time - så forsvinner den.

Det er en irrasjonell tvangstanke, og hver gang du gjør noe slikt forverrer du egentlig problemet. Fordi det er aldri noe som helst i de krinkene og krokene du sjekker. Du livnærer bare frykten din.

Hva for et svar er det?

Jeg er og husredd, ikke så mye mørkredd egentlig. Men prøv å se på noe helt latterlig/hysterisk morsomt program på TV rett før du legger deg Det funker.
Og for all del. Skru av FEM/TVNorge/TV3<--Åndenes Makt

Jaha?

Ser ikke på Åndenes makt, eller noe sånt program. Blir redd av reklamene bare.

Hvis jeg har noe som ligger igjen fra barndommen så er det isåfall noe underliggende som jeg ikke er klar over/husker nå.

Jaja, skal ta kontakt med psykolog. Ville bare høre om det er noe jeg selv kan gjøre hjemme for å bedre dette

Det funker for meg, alt som har med bekymringer osv forsvinner. Du kan jo gjøre en god del research og finne ut om dette er noe du kunne tenkt deg. Men, det er jo kriminelt, men bedre enn å stappe i seg tabletter som skader kroppen evt leveren. Min mening.

Det er fint mulig å være mørkredd/husredd uten alvorlige traumer i barndommen. Å være redd for mørket er en veldig naturlig del for mennesket som ikke kan se gjennom det. De fleste vokser det av seg, gjerne fordi man oppsøker det litt (barn er ofte flinke til å oppsøke spenning også) - mens noen livnærer det helt til de blir voksne.

Det finnes rettsaker hvor inkompetente terapauter har insistert på freudiansk-fundamentalisme og at frykten til et voksent menneske *må* ha kilde i alvorlig seksuell mishandling fra far mens man var barn - noe pasienten ikke husker fordi det var fortrengt. Så bruker terapaut og pasient mange mange timer på å "rekonstruere" minnet slik at det kan behandles. (i realiteten skape et falsk minne).

Jeg ville vært veldig varsom med å tenke at alle redsler og psykiske plager har bakgrunn i glemte grusomheter. Elizabeth Loftus er kjent psykolog som har gjort mye bra forskningsarbeide på dette.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med "vitale detaljer". Detaljer er detaljer - og problemer er problemer. Om man sliter med minnet av overgrep som barn samtidig som man har frykt for mennesker så er begge disse tingene problemer og ikke detaljer. Om man er redd for mørket så er det et problem - og tanken om at det sitter en mann i badekaret på natten en relativt uinteressant detalj.

Jeg bare tolket det slik, fordi jeg ikke så en "logisk" grunn til det, bortsett fra det å selvsagt være redd for det ukjente.
Hva jeg mente var ikke noe slikt, og jeg snakket ikke bevisst om overgrep. Det er utrolig mange ting som kan legge arr, og overgrep er en av flere. Jeg mente det at selve problemet er toppen av isberget, og for å bli kvitt isberget, må du jobbe med det som ligger under det.
Du løser (oftest, etter personlig mening og erfaring) problemer ved å kun gjøre noe med selve problemet, du må gjøre noe med hva som forårsaker det, finne ut om det er noe du kan gjøre i små doser først, og så gå mer og mer inn i hva som ligger bak selve problemet. Og noe som kan hjelpe med stegene, er selvsagt hva jeg har sagt tidligere, profesjonell hjelp.

Er det ikke det de fleste psykologer gjør?

En pille her og en pille der..

Ved roten er rus bare kjemi..

Men er må jo si meg enig om at å smelle seg på noen som helst form for rus, lovlig eller ulovlig, med psykologiske problemer egentlig er som å pisse på seg selv. Godt i begynnelsen, men ender i skjærende smerte :P

At rus er kjemi medfører ikke at kjemi nødvendigvis er rus. Hvis du tror vanlige antidepressiva gir noen form for rus, så må du nok tro om igjen. Det er dessuten en veldig stor forskjell på å få en profesjonell diagnose og medisiner som kan forbedre problemet noe mens man fortsetter med samtaleterapi, og å prøve å drukne problemene i rus. Så nei, det er ikke det de fleste psykologer gjør.

Men frykt kan oppstå uten at det er noe dramatisk og spennende årsak bak. Ta f.eks. flyskrekk. Det blir vel heller komisk om man skal tenke seg at mamma mistet man som barn i gulvet, og derfor er det en logisk vei til at man frykter høyder nå.

Frykt er naturlig. Å være redd er ofte både fornuftig og formålstjenlig. Men ingen organismer er perfekte sannsynlighetsberegnere som alltid vet hva det lønner seg å være redd for og hva ikke. Vi er programmert med forskjeller i fryknivået, og for noen er denne programmeringen litt i overkant.

Dette isberget kan være fyllt av helt trivielle årsaker til frykten som også er ganske uinteressante.


Men det ligger ikke alltid noe spennende "bak" dette problemet. Kanskje man ble skremt som barn av en hund som glefset til seg, og ble redd. Og så av tilfeldigheter får man aldri nær kontakt med hund igjen, men blir alltid litt redd slik som første gangen. Så forsterker man det med å være redd hver gang.

Det er ikke noe poeng da å terpe på barndommens årsaker til frykten. Det er bare å gjøre noe med problemet man har der og da - at man er redd for hunder. Det er fullt mulig å gjøre noe med den frykten uten inngående og detaljerte kunnskaper om hva som forårsaket den. Man må ikke gå i dagbøker for å finne navnet på hunden og bearbeide dens identitet mot seg selv. Problemet er frykten - ikke årsakene.

Du kan fint få et nytt problem om du skal gå igang med en storstilt leting etter de "bakomliggende årsakene" som du aldri finner (eller du finner en terapaut som mener din far voldtok deg som barn).

Denne typen frykt som trådstarter har er nok ikke så veldig komplisert. Frykt er ofte ikke det, det er en uønskelig greie, men ikke unaturlig.

Ja!

Altså ingen rammer på hva som kan brukes som medisin..

Det var ikke for å kverulere, men påstanden til Provo om at å ta rusmiddel mot psykologiske problemer var helt på jordet.

Cannabis kan forøvrig også "påvirke sinnstilstanden på en mere komplisert måte, slik at den rusede er i en annen bevissthetstilstand", men det kan også brukes som medisin..