Jeg er litt uenig i at Antikrist er veldig tunglest. Denne teksten er full av poetiske bilder og en voldsom språkbruk som gjør det hele underholdende og oppklarende. I og med at Nietzche ikke prøver å lage noe system av filosofien sin, er det veldig opp til deg som leser å skape en helhetsforståelse av teksten, og dette går ganske greit ut fra Antikrist. Det kan likevel være greit å få en forståelse for begrepsbruken til N, og da kanskje Tragediens fødsel være grei å starte med. Dette er riktignok en til tider svært tør bok, men like fullt interessant.
Om du vil ha en skjønnlitterær bok som forsøker å sette filosofien inn i en kontekst, kan Stian M. Landgaards
Herrer i åndenes rike være et underholdende alternativ:
http://www.landgaard.no/bibliografi/herrer/
Høsten 2003 vender Christian Winther tilbake til Tromsø etter flere år i Bergen, og han har planen klar. Etter masterstudiet skal han skrive Norges første doktoravhandling i filosofi om den tyske tenkeren Friedrich Nietzsche, som med sine omstridte skrifter utfordret århundrelange oppfatninger om moral og sannhet i Vesten.
Samme høst innføres Kvalitetsreformen ved landets universiteter, og når forskningen underkastes både staten og markedets behov, har ikke Nietzsches fundamentalkritikk lenger noen plass i solen. Christian mener at det er filosofien som må bestemme politikken, ikke omvendt. Han prøver derfor å mobilisere studentene, som i hans øyne er Herrer i åndenes rike, til kamp mot det voksende byråkratiet som truer den akademiske friheten.
Men som selverklært nietzscheaner har Christian mange kamper å utkjempe, også utenfor universitetet. Han konfronteres med konsekvensene av sin filosofi når han forfører sin beste venns kjæreste, og han innser at hans nihilisme og svakhetsforakt truer forholdet til alle rundt ham, ikke minst til hans yngre bror, Arne.
Etterhvert som konfliktene tilspisses, bygger det seg opp mot en tragedie, og Christian må uvegerlig spørre seg: Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet?
I sin debutroman tegner Stian M. Landgaard (f. 1978) et mangslungent bilde av sin samtid og sin generasjon. Det er en tid hvor den oppvoksende slekt føler seg stadig mer distansert fra fordums idealer, hvor resignasjonen hersker, men hvor et oppgjør med det bestående samfunn synes uunngåelig. I pakt med sitt stoff veksler romanen mellom satire, humor og dypt eksistensielt alvor.
