Når vi kom ut av skogen og inn på veier med biler og nabolag følte jeg meg veldig desorientert og forvirret. Jeg hadde gått de veiene før, men jeg følte meg ikke kjent og ble litt redd for at vi skulle gå oss vekk. S hadde full kontroll, og guidet vei hele veien tilbake. Først når jeg så andre mennesker og biler som stresset med sine ting følte jeg hvor vanvittig ut på tur jeg egentlig var. Nå følte jeg skillet mellom den tilstanden jeg var i og den tilstanden de "vanlige menneskene" er i. Jeg ble litt stresset og unødvendige tanker kom snikende fram i mitt sinn. Jeg ville egentlig tilbake til skogen, men jeg viste at frukten var hjemme og jeg ville ha mat og veske i kroppen. Stresset utløste en ubehagelig rastløshet i magen.

Jo nærmere huset vi kom, jo mer tura følte jeg meg. Rett før vi var i var i nabolaget der vi bor ble jeg redd for at jeg skulle møte kjentfolk og naboer. Jeg var alt for ute for og kunne holde en normal samtale og disse tankene gjorde bare alt mye verre. Jeg gledet meg til og komme hjem.

Når vi kom inn satt C i sofaen, og han hadde besøk av kjæresten. De satt og tok seg ett glass vin, røkte hasj, og så på TV. C har en tidligere psykedelisk erfaring, fra når S og C testet syra noen uker tidligere. C fikk en ubehagelig badtrip såvidt jeg forsto det, og det virket ikke som om han viste hvordan man skulle gjøre om en setting slik at det blir behagelig for de som turer. Jeg er veldig stressa der jeg står i stua vår, og sier høyt at jeg er balle fjern på syre. Det virket som C ble svært nervøs og usikker, det virket som om han ikke helt viste hva han skulle gjøre med situasjonen, så han ble bare sittende og se på tv. Usikkerheten og nervøsiteten fra C og kjæresten smittet over på meg.

Mens tankene mine snurret i 1000 kilometer i timen dro jeg en stor matte ut på verandaen, og håpet på og roe meg ned der ute. Sola hadde gått rundt huset og det var uheldigvis ikke noe sol på verandaen, noe jeg synes var trist. Jeg oppfattet det slik at kjæresten til C, som har ingen erfaringer med psykedelika, så på oss med ett syn om at vi skulle vært mindre bevisste enn i en normalt. Jeg tror hun tenkte vi var "rusa og dumme" slik man kanskje blir av alkohol. Dette var en følelse jeg fikk uten engang og ha delt noen ord med noen av de.

Jeg gikk inn å åpnet kjøleskapet for og hente frukt. Oh, herregud hvor ufokusert jeg ble når jeg ser alle de rare mønstrene som svinger fram og tilbake i kjøleskapet. Det så ut som om det var selvlysende mark i potetsalaten. Jeg tok noe frukt ut på verandaen. Stressa som jeg var flerret jeg opp skallet av en appelsin, kastet skallet rundt meg, og glefset i meg frukten. Deretter la jeg meg ned i fosterstilling for og prøve og finne indre ro. I ettertid har S sagt til meg at han så noen skikkelig dyriske instinkter som kom fram i meg der, og vi lo godt av dette i ettertid. Jeg hørte lyden fra TVen sikkert høyere og kraftigere enn de selv gjorde innenifra, og ble veldig urolig av det som i mine ører var usammenhengende tullpratet fra en eller annen dårlig serie. Jeg prøvde og spørre de noen ganger om de kunne sku av TVen fordi jeg begynner smått og bæde, men det virker ikke som jeg fikk kontakt med de.

Jeg forteller S at dette klarer jeg ikke, jeg må gå vekk herfra og jeg trenger deg med meg. Jeg går inn og putter alt frukt i en pose, og tar med meg en stor kniv for og skjære frukten. Jeg forteller S at jeg må gå nå, og han skal komme til lekeplassen på oversiden av huset. Jeg gikk opp en sti på baksiden av huset, og legger meg ned med en gang jeg kommer opp. Jeg har ikke lyst og gå de 100 meterne til lekeplassen alene, så jeg blir sittende og vente på S. Jeg satt der bare i kanskje fem minutter, men det var fem lange minutter med mye negativ tenking. "Hvorfor tok jeg dette?" "Når skal jeg komme ned?" "Hvor blir det av S?". Når S kommer går vi sammen bort til lekeplassen, og setter oss i gresset med en benk hvor vi har en flott utsikt. Det var heldigvis ingen mennesker og se rundt oss.

Skyene var enda som før, og de visuelle effektene var like sterk som tidligere, men jeg klarte ikke og se det positive i noe. Jeg levde inni mitt hode, med tankene, istedenfor værende i øyeblikket var jeg tenkende mot framtid og fortid. Jeg delte mine tanker med S. Jeg var redd for at jeg skulle være like tura når sola gikk ned og det ville bli kaldt og vi måtte inn i huset, hvor jeg ble så utrolig stressa. S minner meg på at det jeg tenker om er ikke nå, og jeg må rette tankene mine vekk fra hva som vil skje, for da vil jeg bare bli sittende og tenke kjipt i mange timer. Jeg innser at det er jeg selv som lager dette ubehaget, og jeg er den eneste som kan sette en stopper for det. Det var ikke lett og fokusere mot omgivelsene, istedenfor tankene. Jeg klarte ikke så lett og snappe ut av det, jeg følte meg redd og usikker. Jeg spurte om S kunne dra hjem og hente ett pledd til meg, noe han selvfølgelig gjorde. Jeg tenkte i mellomtiden at jeg er veldig glad jeg har en så god venn som S. Han er virkelig det man kan kalle en støttende, god venn. Jeg skrudde på noe musikk mens jeg ventet, og når S kom tilbake fortalte jeg han at jeg setter virkelig stor pris på vårt vennskap, og jeg er glad for og ha blitt kjent med han.

Jeg trakk pleddet rundt meg, og jeg føltes bedre nå. Jeg ble lettet av tenke på at jeg har en så god venn, og ett godt mykt pledd rundt meg. Vi snakket om hva vi hadde opplevd tidligere idag, og delte våre erfaringer. Vi snakket en del om meg, han, mennesket generelt, spesielt det vestlige mennesket.

Sangen 'When Shall I Be Free?' av Shpongle dukket opp på musikkspilleren, for sikkert tredje eller fjerde gang under denne trippen. Den sangen fikk oss inn på tanker om hvor fengslet mennesket i vårt samfunn egentlig er. Fengslet av sitt egent sinn. Vi går alt for mye rundt og gruer oss over hva som skal skje i framtiden, eller hva som allerede har skjedd i fortiden, uten at det kommer noe godt ut av det. Våre verdier er penger, status, dominans, materialisme. Vi fokuserer alt for mye på alder og tid. Vi blir misunnelige hvis naboen har fått en ny bil, og føler oss underlegen. Vi kjøper oss nye ting for og få en midlertidig gledes følelse, vi kjøper ting til de vi er glad i for og på den måten spre glede. Vi er ufattelige selvsentrerte og tramper gjerne på andre mennesker for at vi selv og våre egne skal ha det bra. Vi latterliggjør andre mennesker og andre verdier for og føle oss selv bedre. Vi knytter oss til ting og vaner, istedenfor og gi slipp. Vi er fylt med fordommer. Vi stempler andre mennesker i klasser over og under oss, bedre eller dårligere, uten og se på oss selv. Vi holder oss alltid opptatt med ting og gjøre, vi jager alltid neste følelse, vi er redde for og stanse opp og få ro i sinnet, for da vil vi møte de tingene med oss selv vi må jobbe med. Sinnet vårt er i ett evig kaos, og vi klarer aldri og finne vår indre ro. Alle disse tingene drar oss lengre og lengre vekk fra naturen og den naturlige måte og være. Det skaper unaturlig avstand fra naturen, vårt egent potensiale, og skaper istedenfor en illusjon av virkeligheta. Vi finner ikke svar på spørsmål med og gjøre slikt, men skaper flere problemer. Man vil ikke finne ut ting om seg selv uten mental stillhet.
Når skal vi bli fri?

S satt og stirret tomt ut i lufta, mens han til tider snakket rolig og balansert. Jeg så på han som en stor, stolt høvding med store kunnskaper om hvordan det menneskelige sinn fungerer. Jeg hadde fått roen i meg selv, og ble liggende og se på skyene på himmelen. De visuelle effektene ble svakere etterhvert. Vi snakket mye om metaforer og sitater fra buddhismen som nå ga en mye større mening en noen gang.

Det ble mørkt og det kom masse knott og andre flygende insekter, så vi bestemte oss for og gå inn, noe jeg følte meg klar for. Jeg fortalte de at jeg hadde hatt en sterk opplevelse, men effektene begynte og ta av nå. Vi satt på Fear and Loathing In Las Vegas, en film jeg har sett flere titalls ganger. TVen hadde ett rødt skjær over hele bildet, men jeg var ikke så interessert i filmen. Jeg satt for det meste og så ut av vinduet på skyene som enda var i bevegelse. Jeg tenkte for meg selv at jeg var glad for det jeg har opplevd. Jeg var førnøyd og hadde det veldig bra med meg selv. C og kjæresten gikk og la seg etter filmen var ferdig, så jeg og S satte på noen lydklipp av Terrence McKenna på PCn. Jeg var veldig mottakelig for det som ble sagt, og reflekterte mye over hvert eneste ord og betydningen bak det. Jeg følte kroppen min begynte og komme tilbake til den tilstanden den vanligvis er. Jeg røkte ikke noe hasj etter dette, fordi jeg følte meg veldig mettet og var fornøyd nok med min opplevelse.



Sluttord: Dette var en sterk opplevelse. Jeg fant ut at psykedelika er så absolutt best egnet i naturlige omgivelser, vekk fra kaos og andre mennesker. Det var så absolutt givende og møte litt frykt også, for og deretter kunne takle sin frykt, selv om jeg egentlig bare ville flykte langt vekk når det skjedde. Jeg ser på det som om psykedelika fjerner alle kulturelle vaner, alt av lærdom fra samfunnet, alle disse omprogrammerte vanene. Det lar oss se oss selv og virkeligheta slik som den virkelig er. Det er for meg veldig lærerikt og oppleve naturen slik den er, og oppleve meg selv uten noen sperringer eller beskyttelseslag. Det får meg også til og se mine sperringer og underbevisste beskyttelse jeg unødvendig drasser med meg i det vanlige liv, for og så kunne oppløse disse.

I ettertid av denne trippen er det som om jeg automatisk sier ifra til meg selv når jeg faller inn i tankeverden, når jeg unødvendig tenker mot fortid eller framtid. Det bringer fram en ubehagelig følelse inni magen min, som jeg sikkert alltid har hatt men først nå er oppmerksom mot. Denne følelsen forteller meg at jeg må rette mitt fokus mot omgivelsene og øyeblikket jeg opplever.

Alt i alt var syre et litt annerledes psykedelisk middel enn sopp. På syre opplevde jeg mye mer OEV-mønstre enn jeg noensinne har gjort på sopp. Sopp hadde mye mer bodyload som til tider går litt opp og ned, mens på syre var det en svak body load igjennom hele trippen. Sopp har vært med lysende farger og forvrengte øyeblikk, men syre var litt mer stabilt på en måte. Syre varer jo mye lengre enn sopp, så jeg tror ikke at jeg kommer til å ta det igjen før jeg har en hel helg for meg selv på en hytte med noen venner, eller noe lignende.

Min neste rapport vil bli en opplevelse jeg hadde på hjemmekultivert Psilocybe Cubensis.
Jeg håper dette faller i smak, stay tuned for more.

Godt skrevet KP! den beste replikken var jo helt klart "og sier høyt at jeg er balle fjern på syre"

Jeg har selv aldri brukt noe strekere enn alkohol og koffein, jeg lurer på er det verdt det? og hvorfor er det verdt det?
(er det slik at du går rund å tenker på å ta LSD hele tiden? føler du en slags avhengighet?)

Fin rapport, minnet med om å være barn igjen da alt var så vakkert og nytt og man blåser i dagens normer og regler.

Hvorfor skulle du freake ut fordi noen poengterer hvor fantastisk eksistens er? At noe eksisterer i det hele tatt er jo et ufattelig mysterie, just think about it =)

Kan tenke meg at han oppfordrer deg til å kjenne litt på og tenke litt på det at du faktisk eksisterer, at du er til, se deg litt rundt, og erkjenne hvor utrolig det egentlig er når han sier at du må "åpne øynene".

Saken er at vi fort blir veldig opphengt i de daglige rutiner og opplevelser vi har, og lurer oss selv bort fra det faktum at vi faktisk er med på noe helt utrolig sammen med alle og alt annet rundt oss. Da du var et lite barn gikk du sikkert rundt med slike følelser hele tiden, og psykedeliske opplevelser har lett for å bringe de opp igjen. Dette bidrar jo til en økt takknemlighet overfor livet og alt annet rundt deg, og er jo bare positivt og transformerende for de som opplever det.

Edit: Nok en fin rapport Quetzalcoatl!

Jeg kan ikke snakke for andre når du spør om det er verdt det, men jeg kan snakke for mine erfaringer. Det var absolutt vært verdt det for min del, og mine opplevelser er noe jeg setter stor pris på. Det og være i tilstander av ego-loss eller ego-death, selv bare i noen timer for og så komme tilbake, ser jeg på som svært lærerikt. Har jeg opplevd en annen type for bevissthet enn den jeg vanligvis går i, så er det lettere og komme tilbake til en slik tilstand uten noen form for rusmiddel.

Det får fram mitt indre barn, og legger av meg den voksne rollen i samfunnet vårt. Det får meg til og se på naturen som om jeg skulle vært vokst opp i en indianerstamme. Det får meg også til og kunne krysse mine dagligdagse grenser og jeg får utfordret meg selv som menneske. Mine begrensninger og frykter blir lyst opp, og derfor blir det lettere og komme på andre siden av disse begrensninger, i det vanlige liv. Jeg får også muligheten for og jobbe med disse begrensningene hos meg selv, siden jeg vet hva de er, noe man vanligvis kanskje ikke gjør.

Psykedelika er utrolig mye mer enn svømmende mønster og lysende farger. Det jeg liker med det er hvordan jeg kan bruke det som ett verkttøy for og utvikle meg som menneske, lære mer av naturen, og komme nærmere naturen.

Jeg kan ikke snakke for andre, for alle vil ikke oppleve det samme som meg. Man burde ha en intensjon ved bruk av disse rusmidler. Man burde lese seg opp, og virkelig finne ut hvor man vil.

Når det gjelder avhengighet: Niks! Etter en tripp føler jeg meg, som exocytose sier, svært mettet på psykedelika. Den samme dagen kan man være litt psykisk sliten, etter og ha brukt hodet sitt i mye større grad enn man er vandt med, og uka etter bruker jeg og være GLAD for opplevelsen jeg har hatt og prøver å fordøye hva jeg har opplevd samtidig som jeg trekker ut lærdom fra det. Psykedelika er noe stort, og egentlig veldig skremmende, men vakkert. Det er noe jeg har en enorm stor respekt for, og ville aldri trippet med mindre det var 1-2 mnd siden sist. Men man kan ikke gi noe tall på når man skal ta neste tur, for det er noe man må føle seg klar for. Psykedelika vil aldri lyge til deg, sålenge du er åpen vil psykedelika gi deg svaret.

Jeg tenker på det jeg har lært av psykedeliske erfaringer. Jeg går aldri rundt og tenker at "ååh, jeg vil ta sopp", men mine erfaringer rundt dette er alltid med meg på en måte. Min lærdom jeg har dratt ut av dette er ganske intrigert i mitt dagligdagse liv, og jeg har satt meg opp vaner rundt dette. Nye vaner, om og bryte alle vaner, men være snill mot meg selv og andre, ikke tenke mot fortid eller framtid unødvendig, komme nærmere kraften i øyeblikket. Det er kompliserte greier, og man vil ikke 100% forstå før man har opplevd slike ting selv.

Så konklusjonen er absolutt ingen avhengighet hos meg.

Edit: Sky og exocytose er inne på noe viktig der synes jeg.

Jeg brukte ordet 'ego-død', men vet ikke helt om det er rette ordet og bruke. Jeg har aldri opplevd en slik tradisjonell opplevelse hvor man tror man skal dø, kjemper imot, for og så gi slipp når man tror man dør, og deretter opplever det magiske og mystiske. Mine opplevelser av tilstander uten ego/identitet har jeg fra starten gitt totalt slipp på alt, mentalt, for og så ha glidd inn i en slik tilstand. I bunn og grunn så er det vell samme opplevelse man til slutt opplever, av forskjellige grader, men forskjellige metoder for og "komme dit".

Når jeg i ettertid leser over ser jeg at det kanskje blir litt vanskelig og få ett helhetlig bilde over hvordan slike opplevelser har endret meg, så i slutten av neste (og siste) rapport vil jeg komme med ett sammendrag hvor jeg prøver og beskrive, på en best mulig måte, hvordan dette har hatt positiv inflytelse på meg, og hvordan det har endret mitt syn på verden.

Så var det tilbake på jobb igjen... Ha en flott dag allesammen. Takk for tilbakemeldinger. Som jeg skrev i forrige rapport så setter jeg pris på spørsmål hvis det er noen som lurer på noe.

@ battlecaT

Jeg gjorde ihvertfall mitt beste i og forklare slik at en leser skal kunne få forståelse for hvordan jeg opplevde det, hvordan jeg tenkte, og hvordan det har vært i ettertid. Jeg tror det kan være svært vanskelig for en uten noen slike opplevelser og kunne forstå, men for dere som har inntatt slike substanser selv er det nok lettere og få ett innblikk.

Litt morsomt det du nevner med trygge omgivelser - ett trygt hjem vs den trygge naturen. Jeg har aldri følt så stor trygghets følelse som når jeg var i skogen, ved vannet, i solsteiken, med alle mulige insekter kravlende rundt, og fuglelyder overalt. Det var vakkert, men sivilisasjonen og alle de menneskene og systemene her i samfunnet var en skremmende tanke. Vi er satt her for og leve i ett med naturen, hjelpe naturen og la naturen hjelpe oss. Fordi vi er jo nemlig en del av naturen, naturen er ikke bare en gave satt her til oss slik at vi kan voldta den for vårt egent "beste" slik at vi kan utvikle oss i en unaturlig vei, separert fra naturen. Jeg har aldri vist noe disrespekt for naturen, men har nå fått en større forståelse for den, jeg setter pris på den, jeg drar glede ut av den istedenfor og overse det vakre. Jeg elsker også naturen mer enn noen sinne!

Godt og høre du mener jeg håndterer psykedelika ved god fornuft. Min intensjon ved bruk av psykedelika har alltid vært den beste for meg selv, en sunn holdning. Selv før jeg hadde erfaringer med dette, men nå ettersom jeg har fått mer erfaringer kan jeg finspisse mitt mål med det på en annen måte enn og bare være varsom og respektfull. Det er nå ett halvt år siden denne trippen, og har ikke inntatt noe psykedelika siden den gang (foruten rapporten "En intens indre reise" som var en mnd i ettertid av denne). Tar meg god tid til og reflektere ut av disse sterke opplevelsene, og har absolutt ingen stress med og tvinge på meg nye opplevelser.
Nå begynner jeg og føle meg relativt klar for en ny reise. Én liten fleintripp i vinter tenker jeg, så fortsetter jeg med litt større doseringer til sommeren, hvis det passer. Har hatt ett par gram norsk fleinsopp liggende siden nyttårsaften, så tiden får vise når det passer =)

Veldig koselig med respons, battlecaT my friend! Sorry for tregt svar, men better late than never.