På grunn av etterspørsel fra brukere her på forumet har jeg tenkt å skrive ned noen av trippene mine. Jeg har vært litt imot å skrive ned mine tripper, for det er ekstremt vanskelig for en annen person å kunne se trippen fra mine øyne bare ved å lese noen ord og enda vanskeligere å forstå hva jeg har fått ut av dette i ettertid. For å gi dere best mulig forståelse for hvordan jeg opplever det og hvordan det preger mitt liv vil jeg legge ut de tre trippene som har skilt seg mest ut og har hatt mest betydning for meg.
Innleding: Jeg, Venn2, Venn3 og kjæresten til Venn3 (trippsitter) bodde i samme hus, og hadde nylig flyttet sammen for en måned siden. Jeg og Venn2 har i lang tid vært veldig interessert i psykedelika, og lest mye om det. September 08 plukket vi norsk fleinsopp (psilocybe semilanceata) i Finnmark, og denne tok vi med oss til Trondheim. Trippen fant sted i Trondheim, Mars 09. Jeg hadde smakt på div psykedelika i veldig små doseringer før, men ikke fått annet enn små psykedeliske vibber. For Venn2 og Venn3 var dette første møte. Denne trippen hadde vært planlagt lang stund, og jeg ville ikke dele den med en fjerdepart som kom hoppende etter i siste liten, så kjæresten til Venn3 ble vår trippsitter. Hun hevdet å ha inntatt norsk fleinsopp ved flere anledninger og var kjent med dette, noe som viste seg å være tullprat. Jeg og Venn2 var interessert i buddhismen, shamanisme og gamle tradisjoner som innebærerinntak av enteogener. Jeg og Venn2 praktiserer meditasjon.
[CENTER]Så starter det![/CENTER]
Etter at teen var drukket ferdig ble vi sittende og snakke i noen minutter før jeg gikk ut på verandaen. Det var vindstille og det dalte rolig ned med små snøfnugg. Det første jeg legger merke til etter en sund, er at jeg lettere kan fokusere på akkurat ett og ett snøfnugg. Jeg ble stående på verandaen og se på snøfnuggene, fascinert over hvordan de snurret rundt og hvor forskjellig hvert snøfnugg var, mens de sakte dalte mot bakken. Jeg kjente en følelse av litt bodyload som brakte frem litt uro og nervøsitet. Jeg gikk inn til de andre og sier jeg kjenner det kommer, noe de følte også, så jeg foreslo å dra ut en liten tur mens vi ventet på at ting skulle starte.
Det var hvitt ute, et tynt snølag på bakken og snø på trærne. Vi gikk gjennom nabolaget til en kort sti på rundt femti meter som går gjennom en liten skog før den møter en annen vei. Jeg hadde ingen visuelle effekter for øyeblikket, men ganske kraftig bodyload. Det føltes ut som nedre delen av kroppen ble presset hardt mot bakken, mens øvre del ble løftet mot himmelen, noe som igrunn var litt ubehagelig. Vi gikk gjennom denne skogen og satte oss i et bussskur ved veien på andre siden av skogen. Jeg sank ned i benken og ble sittende og se opp mot himmelen, og der satt vi i kanskje fem minutter før vi begynte å gå tilbake.
Skogen var vakker og annerledes nå. Da vi kom under trærne fikk alt et lilla skjær. Snøen hadde en svak lilla farge, og det samme hadde trærne. Jeg hadde stort fokus mot trærne. De hadde forandret seg siden i sted. De var underlig krokete og fasongen var generelt ganske kraftig forandret. Trærne virket mer levende nå enn ellers. Trærne bølget litt frem og tilbake, og dette påvirket min gange også. Det føltes helt naturlig ut å bevege meg som dem, kronglete. Jeg følte jeg danset litt med trærne mens vi gikk igjennom skogen. Jeg husker at vår trippsitter falt hele tiden. Hun gnålte og klagde, helt åpenlyst for å få oppmerksomhet siden hun ikke fikk være med å trippe. Vi tre på sopp gikk på snøen uten problemer, men en helt klinkende edru person klarte ikke å holde seg på benene engang. Jeg ble smålig irritert over gnålet hennes, og sa med kvass stemme at hun seriøst skulle skjerpe seg. Jeg følte at hun tok seg veldig nær av dette. Jeg kunne føle hva hun følte som følge av min kommentar. Jeg synes ikke det var feil av meg å si det, men det var interessant å kunne føle andres følelser etter at jeg var deres utløsende faktor, noe jeg kommer tilbake til senere. Vi gikk ikke strake veien gjennom skogen nå, men tok oss god tid.
Vi så på alt mulig, og jeg følte meg som et nysgjerrig barn igjen. Jeg klatret litt i trær, tok på trær, tok på snøen. Alt var så gøy, spennende og ikke minst morsomt, så det var ikke sjeldent jeg brøt ut i latter uten noen spesiell grunn. Jeg lo av at det var så vakkert! Jeg hadde intet ubehag av bodyloaden nå, og selv om den var ekstremt sterk, ble det en positiv følelse. Det føltes som om jeg ble dratt til alle kanter og strukket opp og ned. Jeg så mot Venn2 og han var utrolig stille. Det så ikke ut som om han hadde det noe bra. Jeg spurte ham om det gikk bra, og han nevnte kvalme og ubehag i magen. Jeg fortalte at "det skal være sånn", og jo mer man fokuserer på det jo verre blir det, og at å overse det sannsynligvis ville føre til at det gikk over. Det virket som han aksepterte dette, og det ble aldri nevnt noe kvalme igjen under denne trippen. Vi gikk inn i huset igjen.
Inne hadde vi allerede gjort alt klart med musikkspilleliste kjørende på pc'n, røde stearinlys på alle hyller, ryddig hus og dempet belysning. Vi gikk inn. Det var utrolig mørkt i gangen, noe som faktisk føltes litt skummelt. Vi gikk opp trappen, og så et skinnende rødt lys som kom fra stearinlysene. Da jeg var på toppen ble jeg sjokkert over hva jeg så. Jeg ropte på de andre, og vi ble stående der en stund og bare se ut over stuen. Det var Shpongle i bakgrunnen, de røde stearinlysene lyste opp alle veggene med en varm rødtone, og de røde putene i den svarte sofaen lyste veldig opp. Alt så utrolig fint, varmt og koselig ut. Det var som å komme til en ny stue. Jeg hadde på meg en rød hettegenser, og det tok ikke lang tid før den måtte av, rett og slett fordi jeg ble blendet av det røde lyset. Jeg gikk ned i den mørke, skumle underetasjen og kastet fra meg genseren på rommet før jeg fort sprang opp til det varme koselige igjen. Vi ble mer eller mindre skutt ut i en voldsomt mye sterkere tripp enn det vi hadde forventet. Jeg hadde intet behov for å bruke sofaen, og satt like gjerne på gulvet.
Vi snakket veldig lite uten vår trippsitter som alltid kom med dumme spørsmål som "Haha, hvorfor sitter du på gulvet?" "Hva ser du?" "Hvorfor, hva, hvorfor?". Jeg trodde hun var erfaren med sopp, noe hun ga inntrykk for før vi startet. Jeg mistet fokus fra trippen og kom tilbake til den vanlige verden hver gang hun sa noe dumt, så jeg ble rett og slett sint. Vi var så langt uti den psykedelske verden at vi hadde ingen mulighet til å fokusere på prating eller forklaring, og jeg ville at hun skulle la oss være i fred. Jeg ba henne om å holde kjeften sin igjen, gjøre noe annet og ikke være avhengig av oss. Det er da tross alt tripperne som skal være avhengig av trippsitter hvis det er noe, ikke omvendt. Hun tok seg nær av det, og igjen følte jeg den følelsen hun fikk på meg selv, og jeg fikk da en følelse av sterk sorg fra henne og en følelse av dårlig samvittighet fra meg selv. Alt som skjedde var bare så stort og kaotisk i forhold til slik jeg har opplevd virkeligheten før. Vi var liksom ikke to kropper og to hoder, men på en måte samme tingen og jeg kunne oppleve alt gjennom meg, for å si det sånn. Jeg forsto at uansett om mine gamle prinsipper sier meg at "jeg har rett til å være slem fordi de gjorde noe teit", så må man vise kjærlighet og positivitet til ethvert menneske istedenfor å spre frykt, ubehag eller negativitet på noen måte.
Stuen vår er ganske stor, og det er trepanel på alle veggene. Alle kvistene på trepanelet danset i takt med musikken, noe stolene, glassene, lysene også gjorde. Ut av høyttalerne kunne jeg se bølger av musikk som kom flytende ut. Jeg husker spesielt godt at da jeg satt et glass foran høyttalerne så jeg musikkbølgene svinge rundt glasset.
Etterhvert som effektene ble sterkere mistet jeg tilknytting og forståelse for "den gamle virkeligheten", jeg mistet forståelse for hvem jeg var. Jeg var ingen, jeg hadde ingen identitet, jeg hadde ikke opplevd noe, jeg tenkte ikke, jeg bare VAR. Der satt jeg og studerte hver minste ting, så på alle ting, dro fra plass til plass for å se ting fra forskjellige vinkler. Jeg skjønte ikke så mye, men det var vel heller ikke så mye å skjønne. Jeg hadde en helt ekstrem bodyload nå, så jeg gikk ikke på to føtter, men dro meg fremover som en slange. Jeg tok på pledd og lignende, og det var godt å føle hud mot andre ting. Stearinlys, levende flammer, var noe jeg fascinerte meg over og jeg likte å se hvordan flammene danset etter musikken. Hvordan alt danset etter musikken. Jeg flirte ofte for meg selv, med en annen latter enn vanlig, når jeg opplevde ting jeg synes var vakkert. Ting var så vakkert at jeg måtte le!
Jeg kan ikke huske å ha hatt noen kontakt med de andre personene, ikke engang øyekontakt, så jeg er ikke helt sikker på hvordan de opplevde denne delen. Dette er den mest spennende delen av trippen i mine øyne. Det er så tungt å beskrive akkurat denne delen, og det blir ikke noe mer forståelig av å prate om alle tingene jeg gjorde mens jeg var i denne tilstanden. Etterhvert bevegde jeg meg mot doen, fremdeles på en krokete og sjanglete måte. Badet var skikkelig magisk. Det flisbelagte gulvet bevegde seg, og flisene ble større, større, mindre, større. De var i konstant bevegelse. Veggtapeten var et evig mønster som gikk igjen. Dette mønsteret bevegde seg også frem og tilbake, og omformet seg konstant. Etter jeg hadde pisset, så jeg meg selv i speilet. Trippen til nå hadde føltes ut som en evighet, og jeg hadde vært i denne tilstanden, vekk fra min identitet, i en evighet. Jeg fikk et enormt latterkick. Jeg lo høyt, og jeg kunne høre de i stuen begynne å le sammen med meg. Jeg hadde jo glemt mitt utseende og hvordan jeg før identifiserte meg selv, så jeg lo og tenkte noe som: "Ååååja, det er jo HAN DER karn, han har jeg opplevd mye med!". Det var så utrolig sprøtt å se meg selv igjen, fordi det føltes ut som om en evighet siden sist.
Innleding: Jeg, Venn2, Venn3 og kjæresten til Venn3 (trippsitter) bodde i samme hus, og hadde nylig flyttet sammen for en måned siden. Jeg og Venn2 har i lang tid vært veldig interessert i psykedelika, og lest mye om det. September 08 plukket vi norsk fleinsopp (psilocybe semilanceata) i Finnmark, og denne tok vi med oss til Trondheim. Trippen fant sted i Trondheim, Mars 09. Jeg hadde smakt på div psykedelika i veldig små doseringer før, men ikke fått annet enn små psykedeliske vibber. For Venn2 og Venn3 var dette første møte. Denne trippen hadde vært planlagt lang stund, og jeg ville ikke dele den med en fjerdepart som kom hoppende etter i siste liten, så kjæresten til Venn3 ble vår trippsitter. Hun hevdet å ha inntatt norsk fleinsopp ved flere anledninger og var kjent med dette, noe som viste seg å være tullprat. Jeg og Venn2 var interessert i buddhismen, shamanisme og gamle tradisjoner som innebærerinntak av enteogener. Jeg og Venn2 praktiserer meditasjon.
[CENTER]Så starter det![/CENTER]
Etter at teen var drukket ferdig ble vi sittende og snakke i noen minutter før jeg gikk ut på verandaen. Det var vindstille og det dalte rolig ned med små snøfnugg. Det første jeg legger merke til etter en sund, er at jeg lettere kan fokusere på akkurat ett og ett snøfnugg. Jeg ble stående på verandaen og se på snøfnuggene, fascinert over hvordan de snurret rundt og hvor forskjellig hvert snøfnugg var, mens de sakte dalte mot bakken. Jeg kjente en følelse av litt bodyload som brakte frem litt uro og nervøsitet. Jeg gikk inn til de andre og sier jeg kjenner det kommer, noe de følte også, så jeg foreslo å dra ut en liten tur mens vi ventet på at ting skulle starte.
Det var hvitt ute, et tynt snølag på bakken og snø på trærne. Vi gikk gjennom nabolaget til en kort sti på rundt femti meter som går gjennom en liten skog før den møter en annen vei. Jeg hadde ingen visuelle effekter for øyeblikket, men ganske kraftig bodyload. Det føltes ut som nedre delen av kroppen ble presset hardt mot bakken, mens øvre del ble løftet mot himmelen, noe som igrunn var litt ubehagelig. Vi gikk gjennom denne skogen og satte oss i et bussskur ved veien på andre siden av skogen. Jeg sank ned i benken og ble sittende og se opp mot himmelen, og der satt vi i kanskje fem minutter før vi begynte å gå tilbake.
Skogen var vakker og annerledes nå. Da vi kom under trærne fikk alt et lilla skjær. Snøen hadde en svak lilla farge, og det samme hadde trærne. Jeg hadde stort fokus mot trærne. De hadde forandret seg siden i sted. De var underlig krokete og fasongen var generelt ganske kraftig forandret. Trærne virket mer levende nå enn ellers. Trærne bølget litt frem og tilbake, og dette påvirket min gange også. Det føltes helt naturlig ut å bevege meg som dem, kronglete. Jeg følte jeg danset litt med trærne mens vi gikk igjennom skogen. Jeg husker at vår trippsitter falt hele tiden. Hun gnålte og klagde, helt åpenlyst for å få oppmerksomhet siden hun ikke fikk være med å trippe. Vi tre på sopp gikk på snøen uten problemer, men en helt klinkende edru person klarte ikke å holde seg på benene engang. Jeg ble smålig irritert over gnålet hennes, og sa med kvass stemme at hun seriøst skulle skjerpe seg. Jeg følte at hun tok seg veldig nær av dette. Jeg kunne føle hva hun følte som følge av min kommentar. Jeg synes ikke det var feil av meg å si det, men det var interessant å kunne føle andres følelser etter at jeg var deres utløsende faktor, noe jeg kommer tilbake til senere. Vi gikk ikke strake veien gjennom skogen nå, men tok oss god tid.
Vi så på alt mulig, og jeg følte meg som et nysgjerrig barn igjen. Jeg klatret litt i trær, tok på trær, tok på snøen. Alt var så gøy, spennende og ikke minst morsomt, så det var ikke sjeldent jeg brøt ut i latter uten noen spesiell grunn. Jeg lo av at det var så vakkert! Jeg hadde intet ubehag av bodyloaden nå, og selv om den var ekstremt sterk, ble det en positiv følelse. Det føltes som om jeg ble dratt til alle kanter og strukket opp og ned. Jeg så mot Venn2 og han var utrolig stille. Det så ikke ut som om han hadde det noe bra. Jeg spurte ham om det gikk bra, og han nevnte kvalme og ubehag i magen. Jeg fortalte at "det skal være sånn", og jo mer man fokuserer på det jo verre blir det, og at å overse det sannsynligvis ville føre til at det gikk over. Det virket som han aksepterte dette, og det ble aldri nevnt noe kvalme igjen under denne trippen. Vi gikk inn i huset igjen.
Inne hadde vi allerede gjort alt klart med musikkspilleliste kjørende på pc'n, røde stearinlys på alle hyller, ryddig hus og dempet belysning. Vi gikk inn. Det var utrolig mørkt i gangen, noe som faktisk føltes litt skummelt. Vi gikk opp trappen, og så et skinnende rødt lys som kom fra stearinlysene. Da jeg var på toppen ble jeg sjokkert over hva jeg så. Jeg ropte på de andre, og vi ble stående der en stund og bare se ut over stuen. Det var Shpongle i bakgrunnen, de røde stearinlysene lyste opp alle veggene med en varm rødtone, og de røde putene i den svarte sofaen lyste veldig opp. Alt så utrolig fint, varmt og koselig ut. Det var som å komme til en ny stue. Jeg hadde på meg en rød hettegenser, og det tok ikke lang tid før den måtte av, rett og slett fordi jeg ble blendet av det røde lyset. Jeg gikk ned i den mørke, skumle underetasjen og kastet fra meg genseren på rommet før jeg fort sprang opp til det varme koselige igjen. Vi ble mer eller mindre skutt ut i en voldsomt mye sterkere tripp enn det vi hadde forventet. Jeg hadde intet behov for å bruke sofaen, og satt like gjerne på gulvet.
Vi snakket veldig lite uten vår trippsitter som alltid kom med dumme spørsmål som "Haha, hvorfor sitter du på gulvet?" "Hva ser du?" "Hvorfor, hva, hvorfor?". Jeg trodde hun var erfaren med sopp, noe hun ga inntrykk for før vi startet. Jeg mistet fokus fra trippen og kom tilbake til den vanlige verden hver gang hun sa noe dumt, så jeg ble rett og slett sint. Vi var så langt uti den psykedelske verden at vi hadde ingen mulighet til å fokusere på prating eller forklaring, og jeg ville at hun skulle la oss være i fred. Jeg ba henne om å holde kjeften sin igjen, gjøre noe annet og ikke være avhengig av oss. Det er da tross alt tripperne som skal være avhengig av trippsitter hvis det er noe, ikke omvendt. Hun tok seg nær av det, og igjen følte jeg den følelsen hun fikk på meg selv, og jeg fikk da en følelse av sterk sorg fra henne og en følelse av dårlig samvittighet fra meg selv. Alt som skjedde var bare så stort og kaotisk i forhold til slik jeg har opplevd virkeligheten før. Vi var liksom ikke to kropper og to hoder, men på en måte samme tingen og jeg kunne oppleve alt gjennom meg, for å si det sånn. Jeg forsto at uansett om mine gamle prinsipper sier meg at "jeg har rett til å være slem fordi de gjorde noe teit", så må man vise kjærlighet og positivitet til ethvert menneske istedenfor å spre frykt, ubehag eller negativitet på noen måte.
Stuen vår er ganske stor, og det er trepanel på alle veggene. Alle kvistene på trepanelet danset i takt med musikken, noe stolene, glassene, lysene også gjorde. Ut av høyttalerne kunne jeg se bølger av musikk som kom flytende ut. Jeg husker spesielt godt at da jeg satt et glass foran høyttalerne så jeg musikkbølgene svinge rundt glasset.
Etterhvert som effektene ble sterkere mistet jeg tilknytting og forståelse for "den gamle virkeligheten", jeg mistet forståelse for hvem jeg var. Jeg var ingen, jeg hadde ingen identitet, jeg hadde ikke opplevd noe, jeg tenkte ikke, jeg bare VAR. Der satt jeg og studerte hver minste ting, så på alle ting, dro fra plass til plass for å se ting fra forskjellige vinkler. Jeg skjønte ikke så mye, men det var vel heller ikke så mye å skjønne. Jeg hadde en helt ekstrem bodyload nå, så jeg gikk ikke på to føtter, men dro meg fremover som en slange. Jeg tok på pledd og lignende, og det var godt å føle hud mot andre ting. Stearinlys, levende flammer, var noe jeg fascinerte meg over og jeg likte å se hvordan flammene danset etter musikken. Hvordan alt danset etter musikken. Jeg flirte ofte for meg selv, med en annen latter enn vanlig, når jeg opplevde ting jeg synes var vakkert. Ting var så vakkert at jeg måtte le!
Jeg kan ikke huske å ha hatt noen kontakt med de andre personene, ikke engang øyekontakt, så jeg er ikke helt sikker på hvordan de opplevde denne delen. Dette er den mest spennende delen av trippen i mine øyne. Det er så tungt å beskrive akkurat denne delen, og det blir ikke noe mer forståelig av å prate om alle tingene jeg gjorde mens jeg var i denne tilstanden. Etterhvert bevegde jeg meg mot doen, fremdeles på en krokete og sjanglete måte. Badet var skikkelig magisk. Det flisbelagte gulvet bevegde seg, og flisene ble større, større, mindre, større. De var i konstant bevegelse. Veggtapeten var et evig mønster som gikk igjen. Dette mønsteret bevegde seg også frem og tilbake, og omformet seg konstant. Etter jeg hadde pisset, så jeg meg selv i speilet. Trippen til nå hadde føltes ut som en evighet, og jeg hadde vært i denne tilstanden, vekk fra min identitet, i en evighet. Jeg fikk et enormt latterkick. Jeg lo høyt, og jeg kunne høre de i stuen begynne å le sammen med meg. Jeg hadde jo glemt mitt utseende og hvordan jeg før identifiserte meg selv, så jeg lo og tenkte noe som: "Ååååja, det er jo HAN DER karn, han har jeg opplevd mye med!". Det var så utrolig sprøtt å se meg selv igjen, fordi det føltes ut som om en evighet siden sist.
kjenner meg selv igjen når det gjelder det å kunne føle andres følelser på flein. Vet ikke om det er fordi jeg har prøvd flein selv eller om du er en god skribent, men jeg fikk tilbake de gode følelsene jeg hadde på tripp når jeg leste dette 
Drit i å svar andre i denne tråden, drit i å spis, drit i å gå på dass, drit i å spill WoW, bare kom med MER! NÅ! ^^