Som sagt mange ganger her i denne tråden, finnes det ikke noen "tidenes beste film". Det finnes filmer for hver anleding. Blant mine favoritter har du:

Boondock Saints
Donnie Darko
V for Vendetta

Når det kommer til litt mer klassiske filmer må jeg si at The Godfather topper lista mi.

Sprø komedier: Så godt som alt av Peter Sellers. Pink panther filmene, Dr. Strangelove og Høyt skum i Hollywood. Leslie Nielsen er også en godkar når det kommer til sprø komediefronten.

Edit: jeg holdt på å glemme Episke filmer som Star Wars og Nærkontakt av Tredje Grad.

Du glemte å nevne at den har en av filmhistoriens mest kjente sener som innvolverer et øye og et barberblad.

Min "all time high" liste involverer i allefall "Dr. Strangelove" og "Citizen Kane". Igrunnen så blir det feil å velge ut bare et par siden jeg mener det finnes så mange filmer som er så gode at ingen andre er bedre på deres område. Da blir det feil å sammenligne dem med andre helt ulike filmer. "Apocalypse Now (Redux)" og "Mullholand Drive" er også blant de aller beste filmene gjenomtidene. Det blir utrettferdig å sammenligne noen av de filmene jeg har nevnt til nå.

Boken "1001 filmer du bør se før du dør" har masse av "gobiter" for alle film avhenige

Dette blir et vel seint svar, men det får gå

Er i prinsippet enig i mye av det du skriver, og kan selvfølgelig ikke bestride at du mener at Den andalusiske hund er tidenes beste film. Men jeg vil gjerne utfordre deg på valget ditt, siden jeg synes det er et valg som krever begrunnelse.

Jeg tar det som gitt at vi skiller mellom film og videomontasje, og andre kunstformer som bruker levende bilder i uttrykket sitt. Film, i den formen jeg går ut i fra at denne tråden handler om, er et audiovisuelt medium som har den egenskap å kunne konstruere og presentere tid og rom, i tillegg til å kunne manipulere vår oppfatning av disse (gjennom klipping, "filmtriks" og lignende).

Hjernen vår er konstruert til å se etter mønstre og sammenhenger i sanseinntrykkene våre, en films narrasjon har som mål å etablere nettopp dette slik at de audiovisuelle uttrykkene som konstituerer en film blir oppfattet som meningsfulle for de som ser den. Narrasjonen kan selvfølgelig ha ulike grader av klarhet, alt fra typiske Hollywoodfilmer, hvor en egentlig ikke tenker særlig over hvordan filmen blir fortalt og presentert til en, og til mer typiske kunstfilmer, hvor handlingen plutselig kan ta tilsynelatende meningsløse vendinger, vendinger som allikevel er nøye uttenkte av filmmakerne og har en meningsfull plass innenfor filmen som helhet.

"Problemet" mitt med Den andalusiske hund er at den ikke forteller meg noe utover å gi meg en rekke inntrykk gjennom diverse segmenter som hver for seg forsåvidt er interessante nok, men som ikke er med på å bygge opp om en helhetlig mening. Jeg mener ikke med dette at jeg bare liker filmer med avklarte slutter hvor alle tråder og spørsmål blir nøstet opp, men jeg vil at filmen i løpet av den spillelengde den har har fortalt meg noe meningsfullt.

Den andalusiske hund er utvilsomt et helt ålreit stykke kunstværk, som med sterk symbolikk forsøker å gjøre et dypdykk i drømmeverdenen vår hvor vi er frie for all moral, og hvor følelser som avsky og seksuell opphisselse ufiltrert kan nå oss. Som film synes jeg allikevel den bare er delvis vellykket, da den ikke gjør noe forsøk på å fortelle noe meningsfullt. Surrealistiske fremstillinger av verdenen vår kan være interresante og uttrykksfulle nok de, men i et medium som har mulighet til å fortelle noe i tillegg synes jeg surrealisme i sin reneste form ikke oppfyller de mulighetene som mediet innbyr til.