Heisann. Jeg vet ikke om dette er rette kategori å poste i, men siden det i det minste er delvis relatert så velger jeg å poste her.

Jeg har siste året gått i behandling hos psykiater for blant annet å få hjelp med angst og depresjon. For litt siden kom det frem at jeg har autismespekter-forstyrrelse, eller hva som tidligere ble kalt Asperger syndrom, og at angst og depresjon kommer av vanskeligheter med å passe inn sosialt som en årsak av Asperger.
Uansett, jeg hadde en veldig god opplevelse i helsevesenet frem til jeg fikk diagnosen, men nå vil jeg gjerne høre litt om hva andre tenker og mener. Mer eller mindre rett etter jeg ble diagnosert ville psykiateren min også teste for blant annet ADD på bakrunn av testene jeg har tatt.

Et vanlig symptom på Asperger er vanskeligheter med å konsetrere seg uten at dette nødvendigvis er relatert til ADD eller ADHD. Jeg har hele livet hatt problemer med overstimulering av sansene. Jeg oppfatter lys og lyder mye sterkere enn nevrotypiske mennesker fordi hjernen ser ut til å ha et svekket filter som skal ta vekk sanseinntrykk som ikke behøver være der. Det fungerer slik som jeg oppfatter alle lyder rundt meg like fremtredende, ikke bare de jeg konsentrerer meg om. Dette vil si at jeg har veldig lett for å bli distrahert av smålyder og lys, men jeg har ingen indre uro eller dårlig impulskontroll som er vanlig ved ADD og ADHD.

Uansett, jeg fortalte psykiateren min at jeg vill prøve andre ting først før jeg begynte på medikamenter som kan ha diverse kjipe bivirkninger, men han insisterte på at vi skulle ha en samtale med en lege først, som jeg sa at var greit. Satt en halvtime med lege og psykiater og fikk høre om Ritalin, Concerta og andre medikamenter som de mener jeg har godt av å bruke. Jeg sa at jeg fortsatt vil prøve andre alternativer først, og fortalte at jeg ikke har konsentrasjonsvansker når jeg er alene og det er stille, og at det for meg tyder på at Ritalin ikke vil ha noen effekt da det ikke finnes effektive legemidler mot overbelastning av sansene.

Det jeg angrer skikkelig på i møtet med psykiatrien var at jeg nevnte bruk av Cannabis tidligere. Jeg ble spurt i løpet av en av de første timene jeg var på om jeg brukte ulovlige rusmidler, og jeg svarte ærlig at jeg bruker Cannabis rundt en gang i måneden. Har tidligere brukt det omtrent daglig, men kuttet ned da jeg fant ut at det ødela rus-opplevelsen å bruke det så ofte. Dette utelot jeg å fortelle om, og så langt psykiateren min vet så bruker jeg Cannabis en gang i måneden og har gjort det de siste to årene.
Etter dette har Cannabis-bruk kommet opp flere ganger, og hver gang blir det påpekt at Cannabis kan forårsake stort sett alle problemene jeg har. Dette vet jeg ikke stemmer siden problemene jeg har hatt sosialt og på andre området har vært med meg hele livet fra så lenge jeg kan huske, og faren min har også en del symptomer på Asperger, dog ikke i like stor grad som hva jeg har. Jeg har uansett til nå spilt delvis ignorant, og det har ikke vært tema på en stund.

Uansett, i samtale med denne legen ble det nevnt flere ganger at jeg kan ha godt av å prøve ut Ritalin, og jeg fikk med meg masse papirer jeg kan levere inn hos Fürst medisinsk laboratorium i Oslo sentrum for blod og urinprøve. Disse føler jeg ble skrevet ut på tross av at jeg ikke ville prøve ut behandling for dette enda, og jeg føler ikke at hva jeg selv mener ble tatt noe særlig hensyn til. Urinprøve foregår mens noen står å ser på for å hindre juks, og jeg ble enda mer satt ut av dette Jeg var i utgangspunktet positiv til å prøve ut medikamenter for i det minste å utelukke andre diagnoser som jeg kan ha i tillegg til autisme, men i løpet av de siste timene med psykiater føler jeg ikke at jeg har noe å si på behandlingen jeg får. Nå kan det og hende at observert urinprøve er standard prosedyre, men jeg går faktisk frivillig for å søke hjelp, og ikke for å bli mistenkeliggjort og behandlet som om sporadisk rusbruk er årsaken til problemet jeg selv vet har vært med meg hele livet på den måten som jeg nå føler jeg blir.

Kan legge til at jeg også har stor tiltro til såkalt skolemedisin, og oppfatter en vitenskapelig tilnærming til psykologi og biologi som den mest sikre veien for å skaffe svar. Jeg har dermed ingen intensjoner om å kaste henda i været og avskrive psykiatrien som en organisasjon som bare skal pushe piller slik mange ser ut til å gjøre. Det nevnt, så stiller jeg meg spørsmålstegn ved om mange av menneskene som jobber der ikke kanskje er litt vel farget av feilinformasjon rundt rusmidler og legger veldig mye vekt på noen få kommentarer om cannabis over alt det andre vi har pratet om.

Får beklage en veldig lang post, men jeg håper det er noen her som har erfaring med dette og som kan skrive litt om erfaringer. Jeg er for tiden avhengig av støtte ifra NAV for å ha mat og transport inntil jeg finner en arbeidsplass der jeg kan klare å ha en fast jobb, og håper ikke at det å avstå fra mer medisinsk behandling vil ha noen innvirkning på dette. Er det noen som har erfaring på dette området eller i det minste har noe mer informasjon?

Takk for at du leste.

Har ikke erfaring med Asperger, men kjenner endel som har vert innenfor psykatrien.

Arbeidsgiver har som regel ingenting med din medisinke(sinns) tilstand å gjøre med mindre jobben din trenger sikkerhetsklarering, osv.

Mulig kanskje å bytte psykiateren?
Endel innenfor div helsevesen jobber har ett veldig trangt og negativt syn på rusmidler(erfaring fra venner som jobber innenfor psykatrien), hvis de ikke hadde det når de startet blir de fort det. De får stadig inn mennesker som har fått psykoser av div narkotika bruk.

Du vil ikke at bildet psykiateren har av deg skal være tilknyttet til ditt rus bruk, så rus blir hovedfokuset, det er underliggende problemer du trenger hjelp til. Har en fetter som gikk på lykkepiller, og det skulle visst ha hjulpet enstund. Men i lengden reddet trenings sentret han, da han fikk fokuset på noe ordentlig i livet, og fikk selvtillit derfra. Legal rus på resept skal hjelpe deg på veien, er ikke noe å frykte.

Men poenget er at du trenger hjelp med det underliggende, og det blir fort begravd når noen vet at du tar ett ulovlig drag i nye og ne. Men jeg er ikke pyskiater, kanskje det at han vet kan gjøre det lettere å behandle deg.

Psykiateren vil skrive ut medisiner, mens psykologen er en samtalepartner. Jeg tror du trenger å snakke med noen om skole og jobb og andre ting i livet, da er du hos feil person.

Jeg har ikke noe personlig erfaring annet enn at jeg har jobbet noen år i psykiatri for noen år siden, og kjenner endel til forksjellige psykiateres tenkemåte og behandling.

For å først forsvare psykiateren din litt: Psykiateren din har rett i at symptomene du beskriver kan komme av hasjmisbruk. Angst, depresjon og vanskelig for å passe inn i sosialt liv er klassiske greier som noen kan få etter daglig cannabisbruk. Enkelte personer kan røyke hasj daglig hele livet uten å få nevneverdige problemer - men det er også mer vanlig enn mange vil innrømme at daglig hasjrøyking kan føre til symptomer lignende det du beskriver. Dette sagt - så er det vanskelig å vite om du passer inn i den første eller andre kategorien (eller midt imellom). Hvorfor ikke tenke nøye gjennom dette selv? Og være helt ærlig med deg selv - uten å gå i forsvarsposisjon. Tenk nøye og ærlig igjennom om cannabisbruken din har ført til at symptomene dine har blitt værre eller ikke. Om du var mer oppegående før du kom i kontakt med cannabis f.eks?

Ellers finnes det endel psykiatere som nærmest utelukkende er interressert i medisinering. Det er slik man som regel blir lært opp til å tenke innen psykatri. Det er meget mulig at psykiateren du har er i overkant medisinerings fokusert. Ellers er det selvsagt mulig at ritalin kan hjelpe deg. Men å i utgangspunktet være litt skeptisk til medisinering som svaret på alle psykiske lidelser - tror jeg bare er positivt.

Kanskje en psykolog som ikke er lært opp til å tenke at "en pille for alt som er ille" er noe du kan utforske?

Gå til psykolog - ikke psykiater.. En psykiater kan foreskrive medisiner, det kan ikke psykologer. Psykologer er mer "talk therapy" - noe jeg har mye mer tro på. De aller fleste personlige problemer kan man lære å takle med tanketeknikker. Husk at dette bare er mitt synspunkt, ikke noen medisinsk vurdering.

Du må også huske på, at mange psykiatere også kjører samtaleterapi. Og dem kan også skrive ut medikamenter, hvis dem mener det er nødvendig. Mens beklageligvis så er det en del psykiatere, som hopper nesten bukk over samtaleterapibiten!..
Om dette er p.g.a. dårlig tid, og/eller liten lyst til å høre om all verdens smerter, traumer og følelser vet jeg ikke.

Tror du har rett. Jeg tror også det siste du nevner kan ha noe med at de har blitt lært opp til å tenke slik at det er mer "kostnadseffektivt" å ha en person gående på piller -og- fungere i jobb, i stedet for å bruke lengre tid på samtaleterapi og løse problemet skikkelig. Det skremmer meg når jeg hører og leser om folk som blir satt på medikamenter i løpet av en time eller tre. Det tar tid å komme til bunns i personlige problemer.

Hvis man skal bruke medikamenter, så skulle det vært helt lovfestet at det skal bevises 100% at det mennesket er født med en feil av noe slag, sånn at kroppen ikke lager det stoffet som blir foreskrivet. Ethvert menneske som blir satt på medikamenter uten skikkelig utredning er et rent overgrep.

Men nok synsing. Beklager avsporing.

Det er nøyaktig slik jeg også har det. Har brukt ørepropper hver dag de siste 13-14 årene, for å prøve å stenge ute alt bråket.

Nå skal ikke jeg kommentere så mye av hva du har opplevd, men jeg føler jeg har opplevd mye av det samme. Hva angår å innrømme for psykiater, og eller psykolog at du har utforsket narkotika har en rekke forskjellige utfall, utfra hvordan vedkommende er som menneske.

Min psykiater begynte i mye større grad å stole på meg, siden jeg hadde åpnet meg og vært ærlig. Min psykolog mente istedenfor at weed var roten til alt vondt!
Så veldig subjektivt hvordan de tolker det – jeg mener ærlighet varer lengst uansett.

Selv er jeg tidligere diagnostisert med AD/HD en diagnose jeg var heller ufornøyd med. Det viste seg i ettertid at det var svært vanskelig å ”fjerne” en diagnose, men lettere å endre. Derfor er min AD/HD nå endret til Asperger – noe jeg for øvrig heller ikke er enig i!


Så enden på visen er at mange får bra hjelp, mange får ingen hjelp, og majoriteten blir hengene sånn midt mellom alt.

Jeg har møtt nøyaktig samme problemstilling som deg. Dessverre er det veldig vanlig i helsevesenet.

Diagnosene er overlappende, og derfor blir det sånn. Personer med ADHD har ofte sosiale problemer og personer med ASD har ofte konsentrasjonsproblemer - og i mange tilfeller kan det være vanskelig å bestemme hva problemene skyldes. Så på grunn av dette overlappet kan man altså oppleve at begge diagnosene passer på papiret. Kun ved å se på det helhetlige bildet vil man få et ordentlig svar, og selv da kan det være diffust hvor grensen egentlig går.

Det er ikke uvanlig at personer med ADD/ADHD kan konsentrere seg når de er alene eller de finner tema interessant. Så det at du opplever at du kan konsentrere deg når du er alene er ikke i seg selv grunn til å utelukke AD(H)D. En med AD(H)D vil også bli forstyrret av inntrykk rundt seg.

Det som er synd er at man ikke blir hørt. Jeg opplevde akkurat det samme som du beskriver, i det øyeblikket jeg trådde inn i rommet hadde vedkommende bestemt seg. Alt jeg fortalte ble vridd om til å passe inn i personens beskrivelse av diagnosen AD(H)D. Samme time ble det også skrevet ut resept på ritalin (som overhodet ikke fungerte på meg, jeg sovnet og ble helt fraværende). Jeg kuttet timene tvert, og tok ikke opp dette med medisiner før jeg flere år senere tok kontakt med en psykiater jeg hadde hørt mye positivt om. Nå går jeg på dexedrine, og det fungerer meget bra på meg.

Jeg tror selv ikke at jeg har ADD, men det spiller egentlig ingen rolle hva jeg har. Jeg har konsentrasjonsproblemer, og enten det er på grunn av ADD eller ASD er det kun AD(H)D-diagnose som vil gi meg tilgang på medisiner som kan hjelpe. Derfor er det greit å ha diagnosen på papiret.


Noe du kan tenke på er at en med ASD vil være mye mer sårbar for stress enn en nevrotypiker. På grunn av sanseforstyrrelser og hypersensitivitet ligger allerede stressnivået høyere enn det som er normalt, så man har mye mindre å gå på. Når man er stresset takler man mindre - også når det gjelder sanseinntrykk. Det blir en slags ond sirkel. Høyt stress og angst vil begge deler virke negativt inn på konsentrasjonen. Så et tips jeg kan gi deg er å prøve å fjerne mest mulig av unødvendig stress i hverdagen. Da har du mer til overs til å takle sanseinntrykk, og du vil antakelig merke en bedring i konsentrasjon.

Om du fortsetter å føle at du ikke blir hørt der du går, ville jeg skrevet et brev til dem og forklart situasjonen din. Du er god skriftlig og jeg antar at du gjerne er bedre skriftlig enn muntlig. Husk også at du selv kan velge å få ny behandler om du ikke er fornøyd med den du går hos. Det er absolutt ingen grunn til å fortsette hos en person som ikke tar hensyn til deg.

Du vil heller på ingen måte miste tilbud fra NAV selv om du velger å takke nei til medisinsk behandling. Medisinsk behandling for ADHD er helt frivillig, og ikke noe du skal gjøre med mindre du selv ønsker det.