Sitat av
FriFugl
Jeg tror at veldig få har en reell adhd diagnose. Som regel ligger det noe annet bak. Traumer i barndommen som f. eks. vold i hjemmet, oppvokst i barnevernet osv er en gjenganger blant dem som får diagnose. Nyere forskning viser også at en del tilsetningsstoffer i ultraprossesert mat/drikke kan gi adhd lignende symptomer. Dessuten er vi ikke laget for å sitte på skolen hele dagen og jobbe på kontor. Noen takler det dårligere enn andre og begynner å utagere. De ville sikkert vært de beste jegerne og fiskerne i gamle dager.
Takk for et treffende innlegg, FriFugl, som støttes. På tross av mine gode resultater på barneskolen, et rolig lynne, med både forskerforeldre og langt flere kompliserte interesser enn barn flest, virkelig
hatet jeg den statlige indoktrineringsleiren vi kaller «skole». Fullstendig totalitært, dørgende kjedelig og politisk styrt. Som du nevner er nok mange av oss egentlig knyttet til det gamle europeiske jeger- og sankersamfunnet – kanskje uten å vite det selv, der vi forvirret forsøker å finne veien gjennom et stadig mer komplisert fremtidssamfunn.
Da jeg som 13–14-åring fikk nok av skoleslaveriet og brøt ut, startet systemet full heksejakt på meg, med bl.a. påtvungne psykiatriske vurderinger, nedverdigende «tester», beskyldninger om «ADHD» og rene skremselsmøter med djevlene i barnevernet. Dette traumatiserte meg kraftig – men heldigvis tusendoblet det også forakten min for myndighetene, som jeg i dag
hater og har null respekt for. Systemet slenger diagnoser etter «slemme kjettere» som ikke underkaster seg myndighetene i ung alder. Det blir systemets beskyttelsesmekanisme mot unge opprørere, som utgjør den største trusselen mot regimet. «Ikke hør på hva de sier, de har bare diagnoser og er psykisk syke, stakkars.» Måtte disse motbydelige «besteborgerne» en dag betale den
aller høyeste prisen for hvordan de behandlet frittenkende unge gutter og jenter.
For meg og mange andre traumatiserte og «ferdige» sjeler, er det deilig «misbruk» av deksamfetamin som gjelder mot tung depresjon. Høye doser som gir et «rush» av eufori: Nok til å fjerne den intense smerten etter å ha blitt torturert av skolesystemet og andre bedrevitere i livet. Kølsvarte øyne, full musikk på høyttalerne og endelig mulighet til å kjenne glede. Jeg har full forståelse for at noen har nytte av lavere ikke-rusgivende doser deksamfetamin for bedre fokus gjennom hverdagen (ADHD) – men for en del av oss er det nettopp rusen som er medisinen, og av andre grunner: Slikt som tung depresjon og et helsesystem som tidligere har dolket oss i ryggen.
Jeg fikk med meg at Britney Spears angivelige «drug of choice» var Adderall (legeamfetamin). Hun ble «høy», men det tok også bort depresjonen hennes for noen timer, og var det eneste som fungerte som antidepressiva for henne. Og der kjenner jeg meg hundre prosent igjen. Rusen er medisinen. Men dette vil ikke den moraliserende, middelalderske «nannystaten» Norge akseptere. Man må derfor lure til seg en ADHD-diagnose om man ønske den beste, reneste og tryggeste amfetaminen (Attentin). Noe som egentlig er latterlig enkelt i et system som slenger diagnoser etter alle «slemme mennesker» som f.eks. ikke liker onder som skoletvang og autoriteter.