Tenkte mye på dette når jeg var mindre, men kom på denne tanken igjen igår når jeg så på en video med Richard Dawkins hvor han snakket om noe av det samme.

Så, her er tanken.

En kvinne produserer ca 1500000 eggceller iløpet av livet.
En mann produserer ca 192000000000 sædceller iløpet av livet. (Ikke helt sikker kilde her)

Du er en av de eggcellene, og en av de sædcellene. Disse måtte smelte sammen for at du skulle bli født.

Så, hva er sannsynligheten for at akkurat din eggcelle og sædcelle skulle smelte sammen?

Det blir:

http://img687.imageshack.us/img687/4985/26322563.jpg

Hvis vi gjør om det til prosent blir det: 0.0000000000000000004%

Sannsynligheten for at foreldrene dine skulle føde akkurat deg er da altså 0.0000000000000000004%.

Eller, sagt på en annen måte. Sannsynligheten for at noen andre kunne bli født istedenfor deg er: 99.9999999999999999996%

Nå kommer det som er skikkelig fascinerende. Sannsynligheten for at akkurat foreldrene dine skulle bli født er akkurat det samme som deg; 0.000000000000000004%.

Så da kan vi si: Sannsynligheten for at besteforeldra dine skulle føde akkurat dine foreldre, og så akkurat deg. Blir da:

0.000000000000000004 * 0.000000000000000004 * 0.000000000000000004 = 0.00000000000000000000000000000000000000000000000000008%

Dette blir da bare på to generasjoner. Jeg prøvde å regne enda en generasjon tilbake på kalkulatoren min. Men da fikk jeg [Error]. Så det sier vel sitt.

Det som gjør det hele enda mer fascinerende er at for hver generasjon man går tilbake har vi dobbelt så mange forfedre.

2 foreldre
4 besteforeldre
8 oldeforeldre
16 tipp
32 tipp tipp

Etter 10 generasjoner: 1024 forfedre
Etter 20 generasjoner: 1048576 forfedre

Sjansen for at akkurat de 1048576 forfedrene skulle bli født, er også 0.000000000000000004%.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, eller hva jeg skal si. Men det er en tanke som slår meg hvertfall. Vi som skal dø er utrolig heldig. Tenk alle menneskene som kunne bli født istedenfor oss - som aldri får sjansen til å dø - fordi de aldri ble født. Det er mange potensielle mennesker det.

Det var dagens tanke fra meg! Sett pris på livet.

[Med forbehold om regnefeil]

Du sier:
"En mann produserer ca 192000000000 sædceller iløpet av livet. (Ikke helt sikker kilde her)"

Men i bildet bruker du 1/292000000000

Forstår ikke helt den der. Sædcella er fra faren min og eggcella er fra moren min. Så lenge de har hadd seg og mamma ble gravid ble jo jeg født, hvilken sædcelle som traff egget vil vel ikke ha så stor betydning? Jeg er meg uansett, og jeg ville fremdeles vært meg om det var en annen sædcelle som traff egget.

Jeg mener å huske at alle "sædcellene" har hver sin "identitet".
Altså, hadde en annen celle truffet hadde du kanskje sett annerledes ut og vært annerledes, kanskje hver sædcelle etterhvert utvilker seg å blir til en sjel?

Kunne ha utviklet meg anneledes ja, men ville fremdeles vært meg. Hver kjønnscelle har jo et kromosonpar, og hvilket par som kommer til utrykk ved sammensmeltingen er jo vanskelig å vite. Henger jo med på tankegangen sånn sett.

Hvilken sædcelle som treffet egget har alt av betydning. Hadde en annen sædcelle truffet egget hadde det blitt en annen person. Hvis du mener det ikke stemmer, så skulle søsknene dine blitt helt lik deg..

Funny - Jan Erik Vold

Tenk at jeg er født
- hvor urimelig
det er at jeg skulle bli født, jeg
født i Oslo den attende oktober nittenhundreogniogtredve
etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg
født som gutt, veiende
4100 gram, sunn og frisk, født
medio oktober (visstnok
på en onsdag) og altså unnfanget i
januar, bør det bli, at det ble jeg
som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle
som fant veien fram og var først (eller den foretrukne
om nå eggcelle, min eggcelle, hadde noe valg), det er da
til den rene usannsynlighet
grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen andre enn jeg
det skulle nedlegges grunnstein for
der og da, hvem kunne ant noe slikt januar 39? jeg Jan Erik
Vold blindt umælende allerede i gang
med å samle sine bokstaver og celledele seg
gjennom morula og blastula til et froskevesen
sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så
oktober s.å. være klar
til å presse seg ut til menneske – har jeg forresten fortalt
vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44
oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr
nedover moderens mave, det var p.g.a hennes smale
bekkenparti, derav vår smukke hodeform
sier det) – at denne statististiske så godt som
umulighet, sjansene mindre enn én til en milliard, har gått bort
og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! – dette
tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit
å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:
SORRY BRØDRE DET BLE MEG
JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

Var ikke sånn jeg mente det, men uansett hvordan jeg hadde blitt som person (utseende og personlighet) ville jeg jo vært meg. Meg er meg uansett. Kom på etter at jeg posta innlegget at TS helt sikkert mente at akkurat meg/deg som du ser ut nå.

Hvis en annen sædcelle en "din" hadde truffet eggcellen, ville ikke du vært her nå, men noen andre. Du er ett produkt av akkurat den ene eggcellen og sædcellen. Hadde det vært ett annet egg, eller en annen sædcelle. Eller begge deler, ville noen andre gått rundt i dine sko nå. Skjønner du nå?

Oj, dæven. Det i bildet er det korrekte. Det er det jeg har brukt til å regne med også. Så det skal være riktig.

Det er uansett ikke det som betyr noe. Hele poenget var bare å vise hvor ubeskrivelig liten sannsynlighet det er for at akkurat vi er her. Tror jeg fikk fram poenget mitt uansett.


Eller tenk om foreldrene dine hadde ombestemt seg, og ville spise før de hadde sex. Sånn at de hadde sex 30 minutter senere. Da hadde mest sannsynlig både eggcellene og sædcellene blitt blandet på en annen måte, slik at en annen sædcelle mest sannsynlig hadde penetrert egget først. Da hadde du ikke vært her i det hele tatt. Haha.

Kan ikke akkurat samenligne med lotto eller sånne ting siden sjansen for at noen skal bli født er jo 100 %. Det er ikke akkurat noen som har satset penger på at akkurat du skulle bli født. En ble født og tilfeldigvis ble det deg. Hadde det ikke blitt deg hadde det heller ikke hatt noen betydning for deg og det har ingen betydning for alle de milliardene det ikke ble.

Når det er annet utseende, annen personlighet, andre egenskaper, andre tanker, så er det da for faen ikke deg.

Det blir jo helt feil å se på det på den måten. Poenget ditt er at det egentlig er uendelig sjanse for at du ble født (desimalen går aldri opp siden det er uendelig med andre sannsynligheter å regne sammen, desimalen går heller aldri til null), men tenker du litt mer deterministisk går det ut på at du ikke ble deg av en tilfeldighet, eller en sannsynlighet, men på grunn av tidligere tilstander (altså alt som skjer avhenger av det som har skjedd tidligere). Du kunne ikke blitt noen andre enn den du er nå, hvis ikke hadde ikke du vært deg (hvis du skjønner).

Mener forresten ikke no dumt mot innlegget/tanken din, tenkte sjøl også mye på det når jeg var mindre

Takk du har fått øynene opp for meg, det er ikke så usannsynlig at jeg vinner Viking Lottoen after all.

Er enig i det du skriver. Det er umulig å regne på dette, spesielt om man skal ta med absolutt alle faktorer. Men hvis du tar bort alle de faktorene, og kun tenker på det helt fundamentalistiske - eggcelle + sædcelle - så går det jo an å tenke sånn som dette.

Syns det er en fascinerende tanke. Det var så uendelig stor sjanse for at alt annet kunne skjedd. Men likevel skjedde det som nesten ikke er mulig - at jeg sitter her nå, å skriver om akkurat dette.

Selvfølgelig. Men skulle jeg tatt med alle faktorer - noe som ikke er mulig uansett - ville jeg sittet å regnet resten av livet. Derfor tok jeg bare det mest fundamentalistiske - eggcellen og sædcellen. Noe som ble ett ubegripelig tall i seg selv.

Interessant tema! Men det jeg henter fra det hele er ikke at var er en minimal sjanse for at akkurat jeg ble født, men at mulighetene for at jeg kunne hatt en helt annen personlighet er stor. Dette fikk meg til å tenke videre på hvor mange forskjellige utfall resultatet av befruktningen kunne ha fått. Alså, hvor mange forskjellige versjoner av meg kunne det blitt, og hvor forskjellige? Jeg ser jo småbrødrene mine som er rimlig forskjellige, men ser samtidig at den yngste er veldig like meg og moren min når det gjelder personlighet men ikke utseende, mens han andre har personlighet som stefaren min, men har mesteparten av utseende fra moren min.

Dette fører oss jo videre inn på hvor mye miljøet påvirker oss til å bli dem vi er. Gener står jo for ekstremt mye av dette, men hvor mange av "mulightetene" er egentlig veldig synlige? Det kunne jo hende at jeg arvet gener som gjorde at jeg var en veldig energisk person, og hvis dette var kombinert med gener som gjorde at jeg generelt hadde hatt god appetitt så hadde jo utfallet i teorien vært bra, men hvis jeg arvet gener som gjorde at jeg var en lat person og dette var kombinert med god appetitt så kunne jo utfallet bli at jeg ble feit. Dette ville jo utgjort en synlig forskjell, men hva hvis det ikke var så ekstremt, og jeg arvet gener som gjorde at jeg generelt hadde litt-over-helt-grei appetitt, i forhold til helt grei appetitt? If you catch my drift..

Bottom line: Du er altid deg selv, men "deg selv" avhenger av gener og livssituasjon. De færreste er den samme personen når de når 50 år som de var da de var 15.

Spennende! Vi kan jo dra det enda lenger også. Ettersom personligheten våres er ett produkt av genene våres og miljøet rundt oss. (Ingen av de delene kan vi noe for selv, hvertfall ikke genene) Kan vi da egentlig noe for hvem vi er? Kan vi i det hele tatt bestemme selv hva vi vil velge? Jeg mener, vi velger jo som regel det vi vil / har lyst til, men bestemmer vi selv hva vi vil / har lyst til? Handlinger er jo kun basert på inntrykk som har skjedd tidligere i livet. Disse inntrykkene kunne jo vært fra noe jeg valgte selv, men da måtte det valget vært basert på enda tidligere inntrykk som jeg kanskje ikke valgte selv.

Kanskje fri vilje egentlig bare er en illusjon?

Nå begynner det virkelig å snurre inni hodet på meg haha. Uff, for sent på kvelden til å starte en sånn tankekværn nå. Men ja.. Fri vilje er vel egentlig en illusjon. Det er vel mer instinktene/personligheten som råder når du tar en avgjørelse, i kombinajson med folks generelle personlighet/holdninger. De fleste ønsker vel instingtivt å bli likt/akseptert av så mange som mulig, derfor vil det innadvente som regel altid spille en stor rolle når noen tar en beslutning. Men hva er det egentlig som råder når en person tar en kontroversiell avgjørelse? En sterk personlighet ville i en slik situasjon mest sansynlig allerede ha oppgjort seg et syn på saken og ville fulgt dette uavhengi av hvor mange som støttet han eller var i mot han. Personen må jo tatt et standpunkt. Dersom han vant "saken" sin, ville han vært en sentral byggestein for en norm. Og en norm er igjen noe som også kan tolkes i retning av instinkter, fordi folk flest gjør hva som er normalt, uten å tenke over om det faktisk er normalt eller ikke.

Nå begynner jeg å havne litt ut på villspor her tror jeg.. Trøtt osv.. Får tenke litt mer på det og komme tilbake i morgen

Jeg er enig i hva Mongotryne sier. Hvorfor bry seg om sånt uansett? Vi har kommet for å dø.

Meget godt poeng forresten, skumleste bare gjennom deler av tråden tidligere. Utrolig frustrerende tanke også, egentlig, da det hele slik som jeg ser den tanken koker ned til at man ikke eier fri vilje, livet ikke har noen mening og alt er forutbestemt av naturlovene.
Existensialism, thou art a heartless bitch.

Kan du linke meg videoen av Dawkins hvor han tar opp dette temaet?


Jeg ser hva du sier, og forstår hva du mener. Og jeg innrømmer at jeg er tverr! Så here goes:

Ei jente slipper 1 egg pr menstruasjon, og har i underkant av 600 mens-sykluser i livet.
Har et par sex for å bli gravide, er det det egget i den syklusen som er aktuelt (jeg er klar over at flere egg kan utløses pr mens, og således bli befruktet). Noe annet er umulig. Du kan ikke utvikle deg i et egg som allerede er utskilt fra kroppen.
Likeså er det en plass mellom 50 og 500 millioner sædceller i en normal ejakulasjon, hvor noen millioner er døde, og resten er varierende gode svømmere. Du kan ikke befrukte et egg med en sædcelle ejakulert ut for lenge siden.
Er jeg snill her, er det så 0,0000033333% sjanse for embryo.

Og når da sædcellen inntar egget, og blir født (skjer på 1-2-3), blir "du" født. Hvordan "du" blir, vil fremtiden vise, men det vil uansett være "deg".

Men som sagt, jeg forstår hva du mener, jeg ser det bare ikke på den måten.


@TeumessianFox: livet HAR ingen mening, livet ER meningen.

JEG ELSKER DENNE TRÅDEN.

Spiller ikke noen rolle hvor liten sannsynelighet det var for at en bestemt person skulle blitt født. Kan ta universet som et eksempel. Hvis vi forutsetter at universet er kontinuerlig, og oppstår alltid på nytt av seg selv etter sin død: Da har vi en uendelig mengde univers.

Inne i ett at disse universene har vi deg, og sannsyneligheten for at akkurat du oppsto er liten. Sannsyneligheten for at akkurat du leser denne posten er enda mindre. Men likevel er sannsyneligheten uendelig stor; med tanke på at vi har uendelig univers å boltre oss på.

I stor skala så utgår sannsynelighetsregning IMO.

Det er som sagt mye "Hvis" i mitt innlegg. Men en person som er helt identisk med deg; en person hvor hvert eneste atom i kroppen på blir påvirket likt som dine, er jo praktisk talt deg...

Da har du glemt å ta med kvantefysikken i beregningene. Kvantefysikke handler veldig mye om sannsynelighet, vi kan f.eks. ikke bergne både posisjon og fart til små partikler samtidig. Det har ikke noe med at vi ikke klarer måle det, det er rett og slett det faktum at om vi måler fart blir posisjonen mer utydelig, og måler vi posisjonen så blir farten mer utydelig.

Dette er ett av grunnprinsippene om sannsynelighet i kvantefysikk, man kan ikke si hvor et elektron ligger, fordi det vi kaller et elektron er egentlig summen av alle plasseringene det elektronet kan ha. Og siden vi har med sannsynelighetsregning(Og ikke mekanikk) å gjøre så finnes det og en mulighet for fri vilje.

Jeg er ikke verdens beste til å forklare, men skal forsøke. Se for deg en biljardkule. Hadde du skutt noe mot den kulen så ville den ha fått fart i en utregnbar rettning. Eller hvis du plukker opp kulen og kaster den i en vegg så spretter den tilbake(også utregnbart).

På nanonivå(og mindre..) fungerer ting annerledes. Slenger du noe borti elektronet kan det dra i en annen rettning enn det du regnet ut og kaster du elektronet på en vegg kan det hende elektronet drar rett igjennom veggen(selv om det ikke hadde nok energi til å passere i utgangspunktet).

Vi kan rett og slitt ikke si for sikkert hvor elektronet vil være eller kommer til å være. Det beste vi kan gjøre er å skape oss en sannsynelighet for hvor elektronet befinner seg. (dette har med at alle partikler har bølgeegenskaper).

La oss si at vi hadde klart å ta et bilde av et hydrogenatom hvor vi kunne se elektronene, vi kunne kanskje klart å telle hundrevis av elektroner, selv om det er bare ett elektron rundt kjernen. Dette heter superposisjon fordi alle de elektronene du klarer å telle rundt hydrogenatomet er ett og samme elektron som er på flere plasser samtidig.

Det finnes ikke noe svar på om elektroner(og andre elementærpartikler) har en kraft vi ikke vet om(som forstyrrer det mekaniske mønsteret) eller om det er bare tilfeldig.

Og da kommer vi til poenget, hvis partikler kan hoppe tilfeldig rundt; vil det ødelegge mye for de som tror at alt er forutbestemt. Derimot hvis det er en ukjent egenskap med elementærpartikler har vi nærmest bevist at alt er forutbestemt. Forutbestemt = null fri vilje, ikke forutbestemt = mulighet for fri vilje.

(Og husk hvor små nerveceller er, kan godt hende at elementærpartikler som plutselig forsvinner/dukker opp påvirker tankene dine)

Så små er nå ikke nerveceller.

http://vanat.cvm.umn.edu/neurHistAtls/cataPages/cataImages/cataPNS11.jpg

Dette er nerveceller i spinalgangliene (ikke spør) fotografert med et lysmikroskop. Mesteparten av signaleringen i nerveceller foregår på molekylnivå, og her er det meste ganske deterministisk. Det er vel først når en beveger seg ned på kvark-nivå at ting begynner å bli sannsynlighetsbetinget. Men dette er ikke mitt skarpeste felt, så her får Provo eller noen utfylle.

Man behøver ikke å gå så langt ned som på kvarknivå før man må ta hensyn til usikkerheter og sannsynlighetsdistribusjoner. Heisenbergs usikkerhetsprinsipp sier at produktet av usikkerheten i posisjon og usikkerheten i bevegelsesmengde er større eller lik halvparten av Plancks reduserte konstant. Matematisk ser det slik ut:

Δx·Δp ≥ ħ/2

Ettersom bevegelsesmengde er fart ganger masse, p=mv, så kan man si at usikkerheten ligger mellom posisjon og fart, og man kan flytte over massen så likningen blir slik:

Δx·Δv ≥ ħ/(2m)

Dette gjelder alltid uansett hvor massive partikler/legemer man snakker om, men man ser at usikkerheten blir veldig liten når massen blir stor. For et elektron er usikkerheten stor, men for en bil er usikkerheten ekstremt liten – den er liten i seg selv, og enda mindre i forhold til størrelsen. Og når usikkerheten synker, gjenspeiler det seg i sannsynlighetsdistribusjonen. Men det egentlige poenget mitt er at det er vanskelig å si noe spesifikt om akkurat når kvantemekaniske effekter blir vesentlige, nettopp fordi dette er noe som skjer gradvis. Likevel kan man nok trygt si at effektene er vesentlige på atomnivå, og også for enkelte molekyler. Om de er vesentlige for signaleringen i nervene kan jeg ikke si noe om, men man må huske på at man ikke vet hva bevisstheten er, hva den består av eller hvordan den fungerer, så man kan ikke utelukke at sinnet er påvirket av, eller kanskje i sin helhet består av, probabilistiske kvantemekaniske effekter.

Hahaha, fikk noen stygge Matrix-vibber fra skjermen min når jeg leste innlegget ditt....

Scary shit.

Det jeg har sittet og tenkt på er hvordan min bevissthet havnet i min kropp. Kroppen min er bevisst fordi det er en kropp, men hvorfor akkurat meg?

Kroppen din er ikke bevisst fordi den er en kropp, men fordi du har et bevissthetssenter i hjernen som funker og forhåpentligvis har gjort det mesteparten av livet ditt (kan ikke nevrologien så veldig bra her).

Til spørsmålet ditt burde du ikke tenke det er en mening bak alt og alle - alt er skapt av tilfeldigheter, eller mer riktig er alt et resultat av det som har skjedd før, noe som blir umulig å observere eller regne ut, derfor blir det jo på en måte tilfeldigheter i våre øyne.

Det var det jeg mente. Hjernen er en del av kroppen sist gang jeg sjekket

Hvis noen antar noe her så er det du, som antar at jeg antar at det er en mening bak alt og alle. Det du sier svarer ikke på spørsmålet mitt. La meg si det igjen.

Hvordan ble mitt jeg, meg? Hvordan kom denne observatøren bak akkurat denne hjernen? Hvorfor ikke en annen?

Uten en observatør er vi som datamaskiner, og går man ut ifra at observatøren finnes (jeg tror jeg fins) så er det interessant å vite hvordan den havnet der den havnet.

Akk, illusjonen om tilfeldigheter... Ingenting skjer tilfeldig, alt er et produkt av tidligere hendelser. Her snakker vi basic fysikk, årsak og virkning. Årsak og virkning gjelder for hvert eneste atom vi og omgivelsene våre består av. Ting kan virke tilfeldig fordi man ikke forstår hva som fikk det til å skje. Alle instanser som påvirker noe, er et produkt av tidligere hendelser, som igjen er produkter av tidligere hendelser, osv., som man teoretisk sett kan spore tilbake til jordas opprinnelse.


http://en.wikipedia.org/wiki/Determinism

Hvis du går ned på kvantenivå så er ikke ting deterministisk lenger, men probabilistisk. Det finnes riktignok noen tolkninger av kvantemekanikken som sverger til en eller annen ukjent form for "skjulte variabler", men ingen eksperimenter har klart å vise at noe slik sannsynligvis er tilfelle. Når man har et kaotisk system, som universet og dets utvikling er, og i tillegg har iboende probabilisme i initialbetingelsene, så kan du meget trygt snakke om tilfeldigheter.

Dette kan du mer enn meg, og det blir flisespikkeri. Likevel:
Hvis jeg hadde hatt et fullstendig komplett identisk univers som det vi lever i nå, ville akkurat de samme tingene skjedd. Så vidt jeg har forstått, så går kaosteori ut på at man ikke har oversikten over alle parameterne som spiller inn, og derfor tilsynelatende får en "butterfly effect". Men hvis man tenker seg et tenkt univers, identisk på alle tenkelige måter, trodde jeg at man ville oppleve nøyaktig det samme i det identiske universet.

Derfor mener jeg at vi lever i en deterministisk verden, på alle tenkelig nivå.
Correct me if I'm wrong..

Ja, kaosteori går ut på systemer som er ekstremt følsomme på initialbetingelser, slik at små endringer kan få store konsekvenser. Slik som lottotrekningsmaskinen. Samme hvor nøye du forsøker å være med å stille kulene likt for hver gang, og samme hvor nøye du forsøker å være med å få identiske bevegelser i maskinen, vil du få forskjellig resultat, fordi selv de minste forskjeller kan snu opp ned på hele hendelsesforløpet. Universet kan nok med sikkerhet sies å være et kaossystem, slik at bare små endringer i starten ville medført helt andre galakser, stjerner, planeter osv.

Determinismen forsvinner når man introduserer probabilisme i initialbetingelsene. Da har man et innslag av ren ikke-deterministisk tilfeldighet som kan, og vil, gjøre enorme endringer i universets videre utvikling.

Man kan jo selvsagt påstå at universet er deterministisk nå, selv om ikke retningen på universets utvikling var det, men jeg er ikke umiddelbart med på den heller. I tillegg til at man har en ikke-deterministisk start på universets utvikling har man også probabilistisk innvirkning på makronivå. Ett eksempel er kreft fra f.eks. radioaktivitet eller UV-stråling. Om du får kreft når du utsettes for radioaktivitet er rent probabilistisk, ettersom radioaktiviteten i seg selv er probabilistisk (ta for eksempel betahenfall – tidspunktet et elektron skytes ut på, og retningen det tar, er ikke-deterministisk). Sollys gjennomgår Rayleigh-spredning i atmosfæren, og retningen et UV-foton får er probabilistisk, som vil si at det er probabilistisk hvorvidt et UV-foton ender med å ionisere "riktig" molekyl i riktig binding, og dermed ikke-deterministisk hvorvidt du får kreft.

I tillegg til alt dette har man det faktum jeg skrev tidligere, nemlig at vi ikke vet hva bevisstheten består av eller hvordan den fungerer. Vi vet om flere biologiske systemer som avhenger av, og utnytter, kvantemekanikk direkte – ett fastslått eksempel er fotosyntese, og et par foreslåtte eksempler er luktesans og enkelte fuglers evne til å sanse magnetfelt (noen fugler, for eksempel duer, bruker klassiske metoder for dette). Vi kan derfor ikke på noen måte utelukke muligheten for at vår bevissthet er i det minste påvirket av den probabilistiske kvantemekanikken, og vi kan følgelig ikke utelukke muligheten for at vår bevissthet, og følgelig våre tanker og handlinger, er ikke-deterministisk – et såkalt "kvantesinn".

Blir det riktig å ta med alle spermcellene og eggcellene som foreldrene produserer i løpet av hele livet med i regnestykket? All runkingen og utløsningen som foreldrene hadde er jo celler som går til waste, og egentlig ikke hadde en sjangs uansett. Hvordan blir regnestykket hvis man tar med kun cellene som var relevante for din skapelse?

Så du mener at søsknene dine er deg, siden de også kommer fra samme spermceller og eggceller?

Feil, det er ikke 100% for å bli født. Det kunne vært f.eks. en genetisk defekt sædcells som penetrerte istedet og gjorde at ingen ''deg'' ble født.

Burde du ikke også ta med sannsynligheten for at moren og faren din i det hele tatt møtes, eventuelt har sex?

Hva med å legge til sannsynligheten for at universet ble til, de fysiske lovene, melkeveien, jorden, evolusjonen, og alle mine forfedres spermceller.

Jeg er et under uten like.

I fjor høst kom jeg til å tenke på at vi ikke har fri vilje pga at alt vi gjør en en sammensetning av vår personlighet og miljø. Jeg tenkte lenge og vel på dette og kom ikke på noe som kunne tale imot det.

Til slutt droppet jeg hele greia, for selv om det er fascinerende så er det også deprimerende. Men nå fant jeg altså ut at dette kalles determinisme, og at jeg ikke er den første som har tenkt tanken Fant noen tråder om emnet her, men de ble jævlig rotete og uoversiktlige etterhvert. Så, jeg lurer på om noen med litt peil kan lage "Den store determinisme-tråden"? Og kanskje komme med noen tanker rundt hvorfor tilværelsen ikke er deterministisk, for jeg har til gode å komme opp med noen. Det hadde vært fint å få mine mistanker avkreftet.

Jeg også! ...wait..