Er frykten min for å dø et symptom på at jeg lever et uoppfylt liv?

Av natur så prøver jeg å leve livet mitt så uproblematisk og fra dag til dag som jeg bare kan. Unngår stress og ubehag i det lengste og er slett ikke fremmed for å hengi meg til nytelse. Nesten enhver mulig snarvei til komfort velger jeg, helt uten å tenke så mye over det. Det er ingen tvil om at jeg er priviligert og har en livskvalitet som et fåtall av jordas befolkning bare kan drømme om.

Jeg er i midten av 20 årene. Har en samboer jeg elsker, familie, gode venner, fast jobb, et hjem, god helse. Jeg har statistisk sett mange år igjen å leve. Allikevel har tanken på den uungåelige døden begynt å dukke opp i hodet mitt. Tidligere har jeg ikke brydd meg om det i det hele tatt. Er det mørkt så er det mørkt.

Nå får jeg en vond smak i munnen av tanken.
Knyter seg litt i magen. Jeg skal bli borte, og alle tanker og opplevelser med meg.

Hvordan aksepterer man dette?

Døden er en velsignelse.
Hvis vi IKKE kunne dødd hadde vi virkelig hatt problemer.
Bare å omfavne det som det mest naturlige som kan skje.

Ingen vekst ut motgang.

Ja, noier du for døden i en så tidlig alder så er det bra.

Bra at du begynner å stille spørsmål.

Du kan ikke unngå å frykte døden på et eller annet tidspunkt i livet med mindre du setter deg inn i Hvem Du Egentlig Er.

Allan Watts er en god kar.