Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  56 7414
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg har slitt med periodevis depresjon i 10+ år og den vil ikke slippe taket. I år har det vært ekstra ille, og jeg merker at jeg snart ikke makter mer. Har gått mine runder i terapi både hos BUP, DPS og privat psykolog, og står nå uten behandler. Jeg vet det koker i psykiatrien og jeg føler ikke for å ta opp plass som pasient når jeg uansett responderer dårlig på terapi. Privat psykolog er svindyrt, ting går for tregt fordi jeg sliter med å åpne meg og jeg syns ikke det er verdt pengene. Hadde kanskje fungert om jeg klarte å være helt ærlig om følelsene og tankene mine, men fikser det ikke. Sier A men ikke B og går rundt grøten for å unngå å snakke om det som egentlig er problemet.

Har tenkt at jeg burde prøve antidepressiva igjen. Men jeg skal innrømme at jeg har lite tro på medisiner, siden jeg ikke har noe særlig god erfaring med det. Har stått på det meste av SSRI tidligere, men det er nærmere 10 år siden jeg gikk på Fontex og Cipralex. Med andre ord husker jeg ikke så godt effektene, men jeg vet at jeg brukte Cipralex en stund. Har ellers prøvd Sarotex, Seroxat og Zoloft. Mener jeg har gått på Cipramil en periode også. Wellbutrin har jeg gått på i to lengre perioder, og jeg husker at de fungerte greit i starten, men så avtok effekten.

Jeg har hele tiden tenkt at roten til depresjonen sitter i tankemønsteret mitt og at jeg må bruke verktøyene jeg har fått av psykologer, men jeg sliter med å ta dem i bruk. Tenker nå at antidepressiva kanskje kan være en drahjelp, men innerst inne har jeg ikke troa, og er redd det vil påvirke eventuell effekt av medisinen (ja, jeg har antydning til holdning om at mesteparten av virkningen man får av antidepressiva er placebo). Hovedproblemene mine er manglende livsglede, jeg finner ikke glede i noe som helst, klarer ikke holde på hobbyer og interesser, ser på alt som meningsløst, selvhat og i perioder angst. Er veldig dyster. Ser ingen meningen med livet, klarer ikke sette mål, tenker ikke langt frem i tid fordi jeg tenker at jeg uansett ikke vil være her da. Har eksempelvis tenkt hver eneste nyttårsaften de siste årene at jeg ikke kommer til å være her hele kommende år (men joda, sitter jo her enda). Null håp (kun i gode perioder, som sagt blir det færre av dem og de er også kortere). Våkner hver morgen med en klump i magen og en følelse av at det her livet er så jævla lite verdt.

Et annet problem jeg har, er at jeg ikke ønsker vektøkning. Det kan ikke skje. Og jeg vet at det hovedsakelig er økt matlyst som fører til vektøkning, men en lege jeg snakket med bekreftet at det kan skje metabolske forandringer i kroppen som vil gjøre at vekten uansett vil stige litt, selv om energiinntaket ikke øker. Dette gjaldt dog ikke antidepressiva, men antipsykotika, mulig det ikke er samme greia for antidepressiva. Dette skremte meg uansett litt. Jeg er nysgjerrig på Remeron, men blir skremt av alle historiene jeg har lest om vektøkning fra de som har erfaring med medisinen. Jeg blir ikke mindre deprimert av å legge på meg, det er ganske viktig at vekten min ikke øker.

Noen som har funnet en antidepressiva som faktisk hjelper litt og som har gjort en forskjell? Vil gjerne høre andres tanker og erfaringer. Jeg er ganske rådvill og jeg er drittlei. Åpenbart skjønner jeg at medisinen ikke kan gjøre all jobben, men det er langt mellom de gode periodene hvor jeg klarer å bruke de mentale verktøyene jeg har, og om antidepressiva kan være gulroten så er jo det bare bra.
Anonym bruker
"Skeptisk Griff"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Bruker du noen rusmidler? Slutt med de, så vil du erfare at depresjonen blir lettere å behandle.
Anonym bruker
"Overtalt Geit"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du vandrer i ring slik ting er nå. Du vet du trenger hjelp men klarer ikke ta imot hjelpen når du har mulighet. Har selv hatt mange runder med depresjoner. Det som hjelper meg er kombinasjonen av terapi og medisiner. Ja det kan bli mye prøving og feiling for å finne riktig medisin men det er uten tvil verdt det.

Har du forsøkt å skrive ned åssen du har det når du snakker med psykolog? Om du sliter med å åpne deg så kan du kanskje skrive et brev du leverer på første time? Jeg slet selv med å åpne meg, men psykologen sa til sist hvor viktig det var at jeg var åpen og fortalte alt og ikke bare bruddstykker og da gjorde jeg det. Kjempevanskelig de første gangene. Litt etter litt ble jeg mindre var for det og da ble også livet langsomt bedre.

Jeg får fortsatt perioder der jeg trenger både terapi og medisiner. Nå tar det langt kortere tid å klatre opp av det stummende mørket jeg kan befinne meg i. Tror ikke jeg ville holdt ut om jeg ikke hadde åpnet opp, for det blir vanskelig og kanskje umulig for psykologen og hjelpe når pasienten ikke er åpen om hvordan ting egentlig er og henger sammen.

Er du åpen så får du kanskje også hjelp til å endre tankene på dette med vekt? Det virker ikke helt rasjonelt å frykte en moderat vektoppgang så mye at du heller velger å gå rundt tungt deprimert uten både medisiner og terapi. For du må huske at selv om du skulle gå opp noen kilo så vil du fint klare å gå ned igjen når du ikke lengre er deprimert. Bare ta enkle grep, som kanskje idag virker umulig pga depresjon og sinnstilstand. Økt aktivitet, feks sykle til jobb. Trapper heller enn heis. En spasertur før jobb og etter jobb. Eller trening om du foretrekker det. Akkurat nå midt i en depresjon så virker kanskje slikt umulig. Når lyset tennes og du er oppe av hullet så vil de se at slikt blir mye enklere og om du har fått noen kilo ekstra pga medisiner så tar det deg ikke veldig lang tid å gå ned i vekt igjen.
Send meg PM, så skal jeg fortelle hva jeg bruker som antidrepsessiva!
Anonym bruker
"God Hydra"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har du prøvd mikrodoseringer med psilocybin? Ketamin behandling? MDMA behandling er vel under annmarsj. Vet mange som bruker subutex pga depressjoner (ikke at jeg anbefaler det)
Anonym bruker
"Snill Spurv"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har du vært hos legen og sjekket hormonnivåene dine? I noen tilfeller kan lavt testosteron være årsak til depresjon. Veldig vanskelig å få testo på resept i Norge riktignok, men er du under grensen kan det være en mulighet å kikke nærmere på. Er en enkel blodprøve hos lege.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Bruker du noen rusmidler? Slutt med de, så vil du erfare at depresjonen blir lettere å behandle.
Vis hele sitatet...
Ingen rusmidler.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Du vandrer i ring slik ting er nå. Du vet du trenger hjelp men klarer ikke ta imot hjelpen når du har mulighet. Har selv hatt mange runder med depresjoner. Det som hjelper meg er kombinasjonen av terapi og medisiner. Ja det kan bli mye prøving og feiling for å finne riktig medisin men det er uten tvil verdt det.

Har du forsøkt å skrive ned åssen du har det når du snakker med psykolog? Om du sliter med å åpne deg så kan du kanskje skrive et brev du leverer på første time? Jeg slet selv med å åpne meg, men psykologen sa til sist hvor viktig det var at jeg var åpen og fortalte alt og ikke bare bruddstykker og da gjorde jeg det. Kjempevanskelig de første gangene. Litt etter litt ble jeg mindre var for det og da ble også livet langsomt bedre.

Jeg får fortsatt perioder der jeg trenger både terapi og medisiner. Nå tar det langt kortere tid å klatre opp av det stummende mørket jeg kan befinne meg i. Tror ikke jeg ville holdt ut om jeg ikke hadde åpnet opp, for det blir vanskelig og kanskje umulig for psykologen og hjelpe når pasienten ikke er åpen om hvordan ting egentlig er og henger sammen.

Er du åpen så får du kanskje også hjelp til å endre tankene på dette med vekt? Det virker ikke helt rasjonelt å frykte en moderat vektoppgang så mye at du heller velger å gå rundt tungt deprimert uten både medisiner og terapi. For du må huske at selv om du skulle gå opp noen kilo så vil du fint klare å gå ned igjen når du ikke lengre er deprimert. Bare ta enkle grep, som kanskje idag virker umulig pga depresjon og sinnstilstand. Økt aktivitet, feks sykle til jobb. Trapper heller enn heis. En spasertur før jobb og etter jobb. Eller trening om du foretrekker det. Akkurat nå midt i en depresjon så virker kanskje slikt umulig. Når lyset tennes og du er oppe av hullet så vil de se at slikt blir mye enklere og om du har fått noen kilo ekstra pga medisiner så tar det deg ikke veldig lang tid å gå ned i vekt igjen.
Vis hele sitatet...
Jeg klarte å være åpen til en viss grad, men jeg merket at timene gikk til å snakke om ting som i utgangspunktet ikke er relevant, som for eksempel familiehistorie og oppvekst. Dette er ting jeg har gått gjennom i kognitiv terapi mange ganger tidligere med andre psykologer, og det er ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg vet jo egentlig hvorfor jeg tenker som jeg tenker og hvorfor jeg er deprimert, jeg trenger å fikse det som et er problematisk nå. Og jeg vet jo sånn ca. hvordan jeg skal klare det, men når jeg ikke får til å snakke om det, så blir det jo vanskelig. Har ikke prøvd å skrive, for når jeg skriver så klarer jeg å sette ord på absolutt alt. Det blir veldig detaljert, og langt. Og jeg skal innrømme at jeg både skammer meg og er flau over tankene. Jeg klarer ikke stole på at psykologen ikke dømmer meg, og jeg tenker automatisk at psykologen deler mine tanker om meg og det syns jeg er sårt.

Jeg er allerede overvektig og sliter allerede nok med kropp og selvbilde. Så jeg klarer ikke endre innstilling når det kommer til eventuell vektoppgang. Det med å trene, gå tur, spise sunt og variert er noe jeg klarer fint i de gode periodene, for da er jeg motivert til å ta vare på meg selv og jeg legger merke til hvor godt det gjør for psyken. Men så krasjlander jeg plutselig og klarer det ikke mer fordi jeg ikke ser poenget i å jobbe hardt for et håpløst prosjekt.

Men ja, jeg går i ring. Venter bare på en bedre dag nå, men det kjennes ut som den er langt borte. Jeg jobber aktivt daglig med å endre tankesettet og gjøre småting som kan gjøre ting bedre, og noen dager kan jeg ha det ok i et par timer, men så raser det fort sammen igjen.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har du prøvd mikrodoseringer med psilocybin? Ketamin behandling? MDMA behandling er vel under annmarsj. Vet mange som bruker subutex pga depressjoner (ikke at jeg anbefaler det)
Vis hele sitatet...
Nei. Jeg fungerer i jobb og er ikke alvorlig deprimert, så tror ikke ketaminbehandling er aktuelt for meg. Depresjonene mine er moderate, noen dager kan det være så ille at jeg ikke orker å dusje eller pusse tenner, sliter med å komme meg på jobb og slike ting.

Det er også enkelt for meg å bare "lide i stillhet" (nå hørtes jeg stakkarslig ut, ikke meningen) fordi jeg er flink til å ta på meg en maske, familien min vet ingenting og jeg har ikke venner eller en omgangskrets i det virkelige liv. Med andre ord ikke muligheter for å teste ut eksempelvis MDMA heller.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har du vært hos legen og sjekket hormonnivåene dine? I noen tilfeller kan lavt testosteron være årsak til depresjon. Veldig vanskelig å få testo på resept i Norge riktignok, men er du under grensen kan det være en mulighet å kikke nærmere på. Er en enkel blodprøve hos lege.
Vis hele sitatet...
Jeg er kvinne. Tok blodprøver sist i sommer og alt er bra. Bra nivå av D-vitaminer, og jeg tar tilskudd også nå på høst og vinter. Og ja, jeg tar litt mer enn anbefalt dose, har fått med meg at anbefalingene er for lave.
Anonym bruker
"Rask Katt"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Antidepressiva er jævlig. Bra der og da, men etter du slutter blir du suicidal nærmest. Kjenner mange som har tatt livet sitt etter endt Benzo kurer feks.
Leste ikke hele tråden, men antidepressiva (zoloft) er noe av det beste som har skjedd meg. Det gjorde meg mer følelsemessig stabil, ga meg bedre holdning og selvtillit, og mot til å vise meg til verden. Går selv på en ekstrem lav dose (50mg) zoloft, men merker ingen bivirkninger pg kommer aldri til å slutte. Virkning kan variere fra person til person, men keg mener absolutt du burde gitt det en sjans!
Anonym bruker
"Rask Katt"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Leste ikke hele tråden, men antidepressiva (zoloft) er noe av det beste som har skjedd meg. Det gjorde meg mer følelsemessig stabil, ga meg bedre holdning og selvtillit, og mot til å vise meg til verden. Går selv på en ekstrem lav dose (50mg) zoloft, men merker ingen bivirkninger pg kommer aldri til å slutte. Virkning kan variere fra person til person, men keg mener absolutt du burde gitt det en sjans!
Vis hele sitatet...
Vent til du hopper av. Men skal sies at du er på en lav dose
Men jeg skal jo ikke gå av, det er jo en mirakel kur
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Antidepressiva er jævlig. Bra der og da, men etter du slutter blir du suicidal nærmest. Kjenner mange som har tatt livet sitt etter endt Benzo kurer feks.
Vis hele sitatet...
Jeg vil heller ha det bra i noen år fremover enn å ha det slik som jeg har det nå. Sliter med selvmordstanker i perioder allerede, så.. Og nå har jeg ikke tenkt til å begynne på antidepressiva for så å slutte med det første, men gå på det en stund.

Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Leste ikke hele tråden, men antidepressiva (zoloft) er noe av det beste som har skjedd meg. Det gjorde meg mer følelsemessig stabil, ga meg bedre holdning og selvtillit, og mot til å vise meg til verden. Går selv på en ekstrem lav dose (50mg) zoloft, men merker ingen bivirkninger pg kommer aldri til å slutte. Virkning kan variere fra person til person, men keg mener absolutt du burde gitt det en sjans!
Vis hele sitatet...
Hvor lang tid tok det før du merket effekt?
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Antidepressiva er jævlig. Bra der og da, men etter du slutter blir du suicidal nærmest. Kjenner mange som har tatt livet sitt etter endt Benzo kurer feks.
Vis hele sitatet...
Benzo er for øvrig noe heeelt annet enn antidepressiva i form av f.eks SSRI.
Anonym bruker
"Rask Katt"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Benzo er for øvrig noe heeelt annet enn antidepressiva i form av f.eks SSRI.
Vis hele sitatet...
Om du nå har selvmordstanker, så hadde jeg hoppa på det asap. Kan ikke bli verre enn det du har nå uansett
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg vil heller ha det bra i noen år fremover enn å ha det slik som jeg har det nå. Sliter med selvmordstanker i perioder allerede, så.. Og nå har jeg ikke tenkt til å begynne på antidepressiva for så å slutte med det første, men gå på det en stund.


Hvor lang tid tok det før du merket effekt?
Vis hele sitatet...
2-3 uker, og jeg kjente en enorm forbedring. Slet eksempelvis med muskelknuter i nakke/øvre rygg i åresvis. De forsvant totalt, og holdningen min (fysisk) ble en helt annen. Mer dominant liksom, men ikke på et ekkelt vis, om du skjønner.
Anonym bruker
"Overtalt Geit"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Antidepressiva er jævlig. Bra der og da, men etter du slutter blir du suicidal nærmest. Kjenner mange som har tatt livet sitt etter endt Benzo kurer feks.
Vis hele sitatet...
Benzo er noe helt annet enn antidepressiva. Du bør også tenke på hva du skriver og til hvem. Alle som sliter bør søke hjelp, også tenker jeg det får bli legens eller psykiaters oppgave å vurdere medisinering.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
2-3 uker, og jeg kjente en enorm forbedring. Slet eksempelvis med muskelknuter i nakke/øvre rygg i åresvis. De forsvant totalt, og holdningen min (fysisk) ble en helt annen. Mer dominant liksom, men ikke på et ekkelt vis, om du skjønner.
Vis hele sitatet...
Så bra det har fungert så godt for deg. Håper det kan hjelpe meg litt også.
Anonym bruker
"Ulykkelig Satyr"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg prøvde remeron og zoloft. Begge deler fungerte bra i starten, før effekten avtok etter rundt en mnd. Skulle ønske de fungerte lengre, for det føltes veldig bra når de faktisk fungerte. Vurderer litt å spørre om å prøve andre typer igjen, så følger med på denne tråden
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg prøvde remeron og zoloft. Begge deler fungerte bra i starten, før effekten avtok etter rundt en mnd. Skulle ønske de fungerte lengre, for det føltes veldig bra når de faktisk fungerte. Vurderer litt å spørre om å prøve andre typer igjen, så følger med på denne tråden
Vis hele sitatet...
Opplevde du økt matlyst og vektøkning av remeron? Det trygge med SSRI er at massiv vektøkning ikke er en vanlig bivirkning. Har lest at noen går litt opp i vekt, men et par kg kan jeg leve med. Verre når det bli tosifret antall kilo.
Anonym bruker
"Ulykkelig Satyr"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Opplevde du økt matlyst og vektøkning av remeron? Det trygge med SSRI er at massiv vektøkning ikke er en vanlig bivirkning. Har lest at noen går litt opp i vekt, men et par kg kan jeg leve med. Verre når det bli tosifret antall kilo.
Vis hele sitatet...
Fikk definitivt økt matlyst, men ikke noe særlig vektøkning. Det var sikkert fordi jeg trengte maten på den tiden, så det jevna seg nok bare ut. Remeron var ganske kjipt de første ukene, med alt for mye søvn og merkelig nok mye ryggsmerter. Kunne gjerne sove 12 timer hver natt. Overdreven søvn fulgte hele veien, i lag med svært økt drømmeaktivitet og en trippy opplevelse som jeg bare kan beskrive som å begynne å drømme før man sovner. Når man lukket øynene var det nesten som å åpne øynene inn i en drøm.

Zoloft hadde merkelig nok best effekt for meg de første ukene, med få bivirkninger. Etter hvert endte jeg opp med svært mye urolighet, både fysisk og mentalt, og veldig kort lunte. Med avtagende effekt i tillegg ble det ikke noen suksess for min del.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Fikk definitivt økt matlyst, men ikke noe særlig vektøkning. Det var sikkert fordi jeg trengte maten på den tiden, så det jevna seg nok bare ut. Remeron var ganske kjipt de første ukene, med alt for mye søvn og merkelig nok mye ryggsmerter. Kunne gjerne sove 12 timer hver natt. Overdreven søvn fulgte hele veien, i lag med svært økt drømmeaktivitet og en trippy opplevelse som jeg bare kan beskrive som å begynne å drømme før man sovner. Når man lukket øynene var det nesten som å åpne øynene inn i en drøm.

Zoloft hadde merkelig nok best effekt for meg de første ukene, med få bivirkninger. Etter hvert endte jeg opp med svært mye urolighet, både fysisk og mentalt, og veldig kort lunte. Med avtagende effekt i tillegg ble det ikke noen suksess for min del.
Vis hele sitatet...
Takk for svaret ditt. Medisiner fungerer så klart ulikt fra person til person, men kjenner at remeron byr meg imot på mange vis, selv om en lege ville anbefale meg den. Jeg tenker jeg ordner meg en legetime i løpet av uka og snakker med legen om det, for jeg kan ikke ha det slik som jeg har det nå.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Så bra det har fungert så godt for deg. Håper det kan hjelpe meg litt også.
Vis hele sitatet...
Det håper jeg og. Høres kanskje dumt ut, men det skal ikke være nødvendig å føle seg slik du gjør nå. Antidepressiva har dokumentert effekt.

Det tok selv alt for lang tid før jeg fant motet til å søke hjelp, men fyf så glad jeg er for at jeg gjorde det. Det er ikke noe skam i å ha det vondt. Hele 30-40% av den voksne befolkningen trenger behandling for dep eller angst ila. livet.

Lykke til, og håper du gir det sjangs!

Og jeg er åpenbart ikke noe psykriater, så ta det jeg sier med en klype salt, men vil anbefale deg på det sterkeste å bruke antidep før du evt. får benzo. Men til syvende og sist blir det opp til deg og behandleren å bestemme.
Sist endret av Ikkemathias; 30. november 2021 kl. 13:32. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Ulykkelig Satyr"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Det håper jeg og. Høres kanskje dumt ut, men det skal ikke være nødvendig å føle seg slik du gjør nå. Antidepressiva har dokumentert effekt.

Det tok selv alt for lang tid før jeg fant motet til å søke hjelp, men fyf så glad jeg er for at jeg gjorde det. Det er ikke noe skam i å ha det vondt. Hele 30-40% av den voksne befolkningen trenger behandling for dep eller angst ila. livet.
Vis hele sitatet...
Er definitivt enig med deg, men personlig har ikke motet til å søke hjelp ført til noe særlig bedring. Det føles litt skummelt når det liksom er terskelen til å få det bedre, men jeg prøver videre...

Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Og jeg er åpenbart ikke noe psykriater, så ta det jeg sier med en klype salt, men vil anbefale deg på det sterkeste å bruke antidep før du evt. får benzo. Men til syvende og sist blir det opp til deg og behandleren å bestemme.
Vis hele sitatet...
Hva er egentlig greia med at folk drar inn benzo her? Det er jo noe helt annet. Man får stort sett ikke benzo uansett, og like greit er det.
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Leste ikke hele tråden, men antidepressiva (zoloft) er noe av det beste som har skjedd meg. Det gjorde meg mer følelsemessig stabil, ga meg bedre holdning og selvtillit, og mot til å vise meg til verden. Går selv på en ekstrem lav dose (50mg) zoloft, men merker ingen bivirkninger pg kommer aldri til å slutte. Virkning kan variere fra person til person, men keg mener absolutt du burde gitt det en sjans!
Vis hele sitatet...
Da er det veldig forskjell på folk, for zoloft er det verste jeg har noen gang putta i meg. Kunne vri opp dyna så rant det svette av den når man våkna om morran. Ble helt følelsløs også. Kukken ville faen ikke stå heller
Anonym bruker
"Parallell Karybdis"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hadde kanskje fungert om jeg klarte å være helt ærlig om følelsene og tankene mine, men fikser det ikke. Sier A men ikke B og går rundt grøten for å unngå å snakke om det som egentlig er problemet.

Jeg har hele tiden tenkt at roten til depresjonen sitter i tankemønsteret mitt
Vis hele sitatet...
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg klarte å være åpen til en viss grad

Jeg vet jo egentlig hvorfor jeg tenker som jeg tenker og hvorfor jeg er deprimert

Jeg skal innrømme at jeg både skammer meg og er flau over tankene. Jeg klarer ikke stole på at psykologen ikke dømmer meg, og jeg tenker automatisk at psykologen deler mine tanker om meg og det syns jeg er sårt.
Vis hele sitatet...
Jeg har selv gått til flere ulike psykologer og det tok tid før jeg fant en som jeg fikk en veldig god kjemi med og stolte på. Jeg kunne fortelle om hele livet mitt uten at jeg fikk en følelse av å bli dømt.

Jeg vet at det er lett for meg å sitte bak en skjerm her og si til deg hva du skal gjøre, men du må åpne deg for psykologen for å få best mulig hjelp. Hen er der for å hjelpe deg.

Skaff deg en ny time hos psykolog, pust dypt inn og ut, fortell hva som foregår oppe i hodet ditt og hvordan det påvirker din hverdag og trivsel.

Heier på deg!
Generelt tipps til dere alle her: prøv å oppsøk psykriater i stedet for psykolog, etter min (begrensete) erfaring er de langt flinkere.

Sitat av Fun-Light Vis innlegg
Da er det veldig forskjell på folk, for zoloft er det verste jeg har noen gang putta i meg. Kunne vri opp dyna så rant det svette av den når man våkna om morran. Ble helt følelsløs også. Kukken ville faen ikke stå heller
Vis hele sitatet...
Ja, det er stor forskjell på hvordan folk reagerer på ulike medikamenter. Derfor det kan være greit å diskutere dette med en fagperson.
Sist endret av Ikkemathias; 30. november 2021 kl. 14:35. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Ulykkelig Satyr"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Generelt tipps til dere alle her: prøv å oppsøk psykriater i stedet for psykolog, etter min (begrensete) erfaring er de langt flinkere.
Vis hele sitatet...
Har vært 50/50 med de også for min del. Den første var veldig flink, men var et tidsbegrenset tilbud. Den andre virka som bare ville bli ferdig med meg så fort som mulig. Tror man bare må være heldig, eller ha råd til å prøve ut de private til man finner en som funker.
Du skriver at du sliter med å være åpen og ærlig med dine problemer når du er i kontakt med helsevesenet og det fører jo fort til at du ikke blir tilbudt den behandlingen du realistisk sett vil trenge. Noe som oppleves som tilbakevendende depresjoner kan ha rot i noe annet, kanskje er du utbrent fordi du opplever mye angst og håpløshet? Jeg tror det beste du kan gjøre er å gjøre det du har minst lyst til, nettopp det å være ærlig. For alt du vet kan du være en førsteprioritets-kandidat, men det er ikke noe du vil få svar på før du er ærlig.
Interresant innspill til innlegget ovenfor: det er vist at åpenhet og ærlighet er en av de viktigste faktorene for vellykket behandling.

Vet det kan være jævlig å snakke om, men veldig mange sliter med mye som det er tungt å snakke om, og fagpersonellet har nok garantert vært borti lignende før.

Edit: å vise sårbarhet betyr ikke at du er svak, tvert imot vil jeg si
Sist endret av Ikkemathias; 30. november 2021 kl. 15:19. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Interresant innspill til innlegget ovenfor: det er vist at åpenhet og ærlighet er en av de viktigste faktorene for vellykket behandling.

Vet det kan være jævlig å snakke om, men veldig mange sliter med mye som det er tungt å snakke om, og fagpersonellet har nok garantert vært borti lignende før.
Vis hele sitatet...
Definitivt! Og så er det sånn at i de aller fleste tilfeller så er det folk som har viet livet sitt til å hjelpe folk. Det kan bli veldig utfordrende når ''pasienten'' motsetter seg det arbeidet, det skal jo være plass til alle men en kan ikke forvente å bli prioritert hvis man ikke vil være åpen om hva det er som er den faktiske problemstillingen.

Så legger jeg til at jeg synes det er veldig synd når folk går frem på en sånn måte, da sitter man fort igjen med inntrykk av at det ikke finnes hjelp å få. Det gjør det jo, en av de få tingene jeg har forståelse for å være vag på er rusmiddelbruk. Men da må man være forstått med at dette ofte kan være roten til problemene en opplever.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Definitivt! Og så er det sånn at i de aller fleste tilfeller så er det folk som har viet livet sitt til å hjelpe folk. Det kan bli veldig utfordrende når ''pasienten'' motsetter seg det arbeidet, det skal jo være plass til alle men en kan ikke forvente å bli prioritert hvis man ikke vil være åpen om hva det er som er den faktiske problemstillingen.

Så legger jeg til at jeg synes det er veldig synd når folk går frem på en sånn måte, da sitter man fort igjen med inntrykk av at det ikke finnes hjelp å få. Det gjør det jo, en av de få tingene jeg har forståelse for å være vag på er rusmiddelbruk. Men da må man være forstått med at dette ofte kan være roten til problemene en opplever.
Vis hele sitatet...
Nå har vel ikke jeg påstått at jeg ikke har fått hjelp og at ingenting fungerer. Når jeg har gått i terapi har jeg forsøkt så godt jeg kan å delta aktivt og være åpen, men jeg satt alltid igjen med en følelse av at jeg ikke fikk sagt det jeg ønsket, og at de egentlige problemstillingene aldri så dagens lys. Når jeg en sjelden gang satte ord på hva som egentlig er problemet, så følte jeg heller at tankene mine ble bekreftet eller at det ikke spilte noen rolle. At jeg gjorde store nummer ut av små ting og at jeg bare måtte skjerpe meg. Når jeg var tenåring klarte jeg lettere å si nøyaktig hva jeg tenkte og følte, men husket flere ganger at psykologen lo det bort. Fikk beskjed om å slutte å tulle, at det er ikke sååå ille og den rekka der. Når jeg gikk til psykolog sist så fikk jeg en god periode, og avlyste dermed en time. Fikk da spørsmål om jeg ønsket å avslutte..... Det var etter kanskje 5 timer. Noe som sa meg at problemene mine er ikke så store og jeg kaster bort tiden til psykologen. Så jeg avslutta bare. Den gode perioden gikk over etter kort tid.

Åpenbart vil jeg heller da ikke belaste helsevesenet og psykologer ved å kaste bort tiden deres når jeg ikke er mottakelig for samtaleterapi og heller ikke klarer å være ærlig. Er folk der ute som sliter mye mer enn meg og som trenger hjelpen mer enn meg. Mine problemer går ikke utover andre, jeg har ikke barn eller venner å ta hensyn til, kollegaene mine vet ingenting, familien min vet ingenting. Koster ikke staten mye penger i sykmeldinger og egenmeldinger som følge av psyken min (men det blir jo litt i året for noen dager klarer jeg rett og slett ikke jobb heller).

Jeg vet ikke lenger. Jeg vet bare at jeg ikke vil ha det sånn som jeg har det nå. Men jeg syns alt virker håpløst, antidepressiva også, og jeg har fortsatt ikke ordna time med lege.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Fun-Light Vis innlegg
Da er det veldig forskjell på folk, for zoloft er det verste jeg har noen gang putta i meg. Kunne vri opp dyna så rant det svette av den når man våkna om morran. Ble helt følelsløs også. Kukken ville faen ikke stå heller
Vis hele sitatet...
Absolutt forskjell på folk. Kan leve med slike bivirkninger, sex har jeg ikke uansett så om det går utover lyst og slikt så bryr det meg ikke. Virker dog som om antidepressiva har mer bivirkninger hos menn enn hos kvinner når det kommer til sex og lyst. Vet også at det meste av antidepressiva kan flate ut humøret og ta bort både toppene og bunnene, men jeg vil heller være helt flat og velfungerende, enn å ha det slik som dette.
Hva om du setter et mål om å bestille legetime, og kun det?

_________

En opplevelse jeg satt igjen med etter å ha åpnet meg til psykiater om mine.... utilstrekkeligheter, var paradoksalt nok at jeg følte meg mindre syk. Litt vanskelig å forklare dette, men fikk liksom en følelse av at det er en del av å være menneske, og at det er ok, samt at det er hjelp å få.

Første delen av innlegget mitt var ment til Redd esel

Psykiske lidelser er ikke nødvendigvis bare negativt heller. Depresjon f. Eks kan være et kall til handling. Jeg med adhd har mye entusiasme og engerginivå. Har også hørt at enkelte psykotiske gjerne er veldig kreative.

Grensen mellom syk og frisk er ikke satt i stein. Det er et spektrum, og om du er langt innpå den ene siden kan du få en diagnose.
Sist endret av Ikkemathias; 30. november 2021 kl. 15:50. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Hva om du setter et mål om å bestille legetime, og kun det?

_________

En opplevelse jeg satt igjen med etter å ha åpnet meg til psykiater om mine.... utilstrekkeligheter, var paradoksalt nok at jeg følte meg mindre syk. Litt vanskelig å forklare dette, men fikk liksom en følelse av at det er en del av å være menneske, og at det er ok, samt at det er hjelp å få.
Vis hele sitatet...
Jeg har sånn halvveis planer om å gjøre det i morgen. Men jeg hadde jo planer om å gjøre det i dag også, og det skjedde ikke.

Tenker ikke selv at jeg er syk, bare håpløs og dum som tenker som jeg gjør. Men jeg vet jo at det er depresjon, jeg har fått diagnosene av alle psykologene jeg har gått til, og jeg har klart å sette ord på hvordan det føles og hvordan jeg syns livet er, hvordan jeg ser på fremtiden (jeg ser ingen fremtid i det hele tatt) og slike ting. Men helt ærlig, om jeg må ha det sånn resten av livet, om dette er det som kalles å være menneske, å bare gå på auto-pilot med en ekkel følelse om at det ikke er meningen at jeg skal være her... Da gidder jeg det ikke mer altså. Det er såpass ille at jeg helst bare vil slippe.
(Prøver ikke ufarliggjøre psykiske lidelser heller, vet det kan være et helvete. Prøver bare å nyansere litt)
Anonym bruker
"Parallell Karybdis"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Nå har vel ikke jeg påstått at jeg ikke har fått hjelp og at ingenting fungerer. Når jeg har gått i terapi har jeg forsøkt så godt jeg kan å delta aktivt og være åpen, men jeg satt alltid igjen med en følelse av at jeg ikke fikk sagt det jeg ønsket, og at de egentlige problemstillingene aldri så dagens lys.

Når jeg en sjelden gang satte ord på hva som egentlig er problemet, så følte jeg heller at tankene mine ble bekreftet eller at det ikke spilte noen rolle.

At jeg gjorde store nummer ut av små ting og at jeg bare måtte skjerpe meg.
Vis hele sitatet...
Jeg anbefaler deg å prøve nye psykologer til du "klikker" men en, da blir det utrolig mye lettere for deg å si hva du virkelig og faktisk har på hjertet.

Kanskje en ide er å starte timen med å si at du har vanskeligheter med å åpne deg og fortelle din følelser, så kan psykologen bruke sin ekspertise på å hente mest mulig informasjon ut i fra deg uten at det skal være ubehagelig eller at du skal få følelsen av å bli dømt.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg har sånn halvveis planer om å gjøre det i morgen. Men jeg hadde jo planer om å gjøre det i dag også, og det skjedde ikke.
Vis hele sitatet...
Men hva om du tar opp telefonen nøyaktig nå og bestiller en time? Hva har du å tape på det?
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
(Prøver ikke ufarliggjøre psykiske lidelser heller, vet det kan være et helvete. Prøver bare å nyansere litt)
Vis hele sitatet...
Skjønner det. Prøver stadig vekk å nyansere, sette ting i perspektiv, liste opp fordeler og ulemper og lignende selv.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Ikkemathias Vis innlegg
Men hva om du tar opp telefonen nøyaktig nå og bestiller en time? Hva har du å tape på det?
Vis hele sitatet...
Legekontoret er stengt.
Helsenorge.no

Ingen unnskyldninger
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg anbefaler deg å prøve nye psykologer til du "klikker" men en, da blir det utrolig mye lettere for deg å si hva du virkelig og faktisk har på hjertet.

Kanskje en ide er å starte timen med å si at du har vanskeligheter med å åpne deg og fortelle din følelser, så kan psykologen bruke sin ekspertise på å hente mest mulig informasjon ut i fra deg uten at det skal være ubehagelig eller at du skal få følelsen av å bli dømt.
Vis hele sitatet...
Å rullere på psykologer i disse tider hvor alle trenger psykolog og alle sliter, tror jeg blir vanskelig. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil ha rett til nødvendig helsehjelp fra DPS heller, og jeg kjenner at jeg vil ikke bruke over 1000 kr for 45 minutt med en privat psykolog igjen.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ingen rusmidler.


Jeg klarte å være åpen til en viss grad, men jeg merket at timene gikk til å snakke om ting som i utgangspunktet ikke er relevant, som for eksempel familiehistorie og oppvekst. Dette er ting jeg har gått gjennom i kognitiv terapi mange ganger tidligere med andre psykologer, og det er ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg vet jo egentlig hvorfor jeg tenker som jeg tenker og hvorfor jeg er deprimert, jeg trenger å fikse det som et er problematisk nå. Og jeg vet jo sånn ca. hvordan jeg skal klare det, men når jeg ikke får til å snakke om det, så blir det jo vanskelig. Har ikke prøvd å skrive, for når jeg skriver så klarer jeg å sette ord på absolutt alt. Det blir veldig detaljert, og langt. Og jeg skal innrømme at jeg både skammer meg og er flau over tankene. Jeg klarer ikke stole på at psykologen ikke dømmer meg, og jeg tenker automatisk at psykologen deler mine tanker om meg og det syns jeg er sårt.

Jeg er allerede overvektig og sliter allerede nok med kropp og selvbilde. Så jeg klarer ikke endre innstilling når det kommer til eventuell vektoppgang. Det med å trene, gå tur, spise sunt og variert er noe jeg klarer fint i de gode periodene, for da er jeg motivert til å ta vare på meg selv og jeg legger merke til hvor godt det gjør for psyken. Men så krasjlander jeg plutselig og klarer det ikke mer fordi jeg ikke ser poenget i å jobbe hardt for et håpløst prosjekt.

Men ja, jeg går i ring. Venter bare på en bedre dag nå, men det kjennes ut som den er langt borte. Jeg jobber aktivt daglig med å endre tankesettet og gjøre småting som kan gjøre ting bedre, og noen dager kan jeg ha det ok i et par timer, men så raser det fort sammen igjen.


Nei. Jeg fungerer i jobb og er ikke alvorlig deprimert, så tror ikke ketaminbehandling er aktuelt for meg. Depresjonene mine er moderate, noen dager kan det være så ille at jeg ikke orker å dusje eller pusse tenner, sliter med å komme meg på jobb og slike ting.

Det er også enkelt for meg å bare "lide i stillhet" (nå hørtes jeg stakkarslig ut, ikke meningen) fordi jeg er flink til å ta på meg en maske, familien min vet ingenting og jeg har ikke venner eller en omgangskrets i det virkelige liv. Med andre ord ikke muligheter for å teste ut eksempelvis MDMA heller.
Vis hele sitatet...
Skriv sånn sirka akkurat det du skrev her, og send det til den du går i behandlingen hoss. Skjønner at det er lett å skamme seg over enkelte tanker, men skam er ikke være en døden (kan kanskje føles sånn fra tid til annen )
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Nå har vel ikke jeg påstått at jeg ikke har fått hjelp og at ingenting fungerer. Når jeg har gått i terapi har jeg forsøkt så godt jeg kan å delta aktivt og være åpen, men jeg satt alltid igjen med en følelse av at jeg ikke fikk sagt det jeg ønsket, og at de egentlige problemstillingene aldri så dagens lys.
Vis hele sitatet...
Nei, nå er det heller ikke sånn at det var meningen å gi det inntrykk av det. Men det du beskriver i det her avsnittet var det jeg prøvde å formidle. Hvis man ikke får satt ord på det man opplever, sånn som du beskriver her, så kan man (altså mange) sitte igjen med inntrykk av at det ikke er noe som hjelper.

Det at du ikke får satt ord på det du kjenner på er noe som vil bidra (eller ikke) til den hjelpen du får, og jeg håper jo ikke at du sitter med inntrykk av at jeg prøver å legge noe skyld på deg - poenget mitt var at jeg prøver å hjelpe deg å se at du i såfall kan legge inn en ekstra innsats for å få formidlet akkurat det du opplever.

Noe som har hjulpet meg veldig mye er at jeg på forhånd skriver ned hva det er som blir viktig for meg, jeg har også ført en så kalt ''stemningsdagbok'' som blir en oversikt som jeg kan ettergå i ettertid. Det er noe som du kan ha med deg i møte med helsevesenet, og sånn sett kan du gi uttrykk for nettopp det du har lyst til å presisere på en helhetlig måte. Du er ikke den første som har problemer med å sette ord på det du plages med, og da er det viktig at du gjør det du kan for å presentere problematikken så godt du kan.
Sist endret av Jokke; 30. november 2021 kl. 16:18. Grunn: rettskriving
Anonym bruker
"Parallell Karybdis"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Å rullere på psykologer i disse tider hvor alle trenger psykolog og alle sliter, tror jeg blir vanskelig. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil ha rett til nødvendig helsehjelp fra DPS heller, og jeg kjenner at jeg vil ikke bruke over 1000 kr for 45 minutt med en privat psykolog igjen.
Vis hele sitatet...
Det tar nok lang tid i disse dager, etterspørsel etter psykologer har jo skutt i været etter at pandemien begynte.

Men det er et startpunkt for begynnelsen av at du skal ha det bedre, mye bedre enn å ikke gjøre noe med problemet.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Åpenbart vil jeg heller da ikke belaste helsevesenet og psykologer ved å kaste bort tiden deres når jeg ikke er mottakelig for samtaleterapi og heller ikke klarer å være ærlig. Er folk der ute som sliter mye mer enn meg og som trenger hjelpen mer enn meg. Mine problemer går ikke utover andre, jeg har ikke barn eller venner å ta hensyn til, kollegaene mine vet ingenting, familien min vet ingenting. Koster ikke staten mye penger i sykmeldinger og egenmeldinger som følge av psyken min (men det blir jo litt i året for noen dager klarer jeg rett og slett ikke jobb heller).
Vis hele sitatet...
Jeg mener også at det kan være greit å ha i bakhodet at det ikke er din jobb å ta den vurderingen, det er opp til helsevesenet å vurdere om det er et arbeid som gjelder for dem. Neida, du har ikke barn eller noen i umiddelbar nærhet som påvirkes av dine psykiske problemer. Men det gjelder ganske mange det, det vil ikke si at du skal utelukkes for et system som du sannsynligvis burde utnytte så godt du kan.
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Nei, nå er det heller ikke sånn at det var meningen å gi det inntrykk av det. Men det du beskriver i det her avsnittet var det jeg prøvde å formidle. Hvis man ikke får satt ord på det man opplever, sånn som du beskriver her, så kan man (altså mange) sitte igjen med inntrykk av at det ikke er noe som hjelper.

Det at du ikke får satt ord på det du kjenner på er noe som vil bidra (eller ikke) til den hjelpen du får, og jeg håper jo ikke at du sitter med inntrykk av at jeg prøver å legge noe skyld på deg - poenget mitt var at jeg prøver å hjelpe deg å se at du i såfall kan legge inn en ekstra innsats for å få formidlet akkurat det du opplever.

Noe som har hjulpet meg veldig mye er at jeg på forhånd skriver ned hva det er som blir viktig for meg, jeg har også ført en så kalt ''stemningsdagbok'' som blir en oversikt som jeg kan ettergå i ettertid. Det er noe som du kan ha med deg i møte med helsevesenet, og sånn sett kan du gi uttrykk for nettopp det du har lyst til å presisere på en helhetlig måte. Du er ikke den første som har problemer med å sette ord på det du plages med, og da er det viktig at du gjør det du kan for å presentere problematikken så godt du kan.
Vis hele sitatet...
Skjønner det, ville bare presisere at jeg vet jeg må ta ansvar for meg selv og helsen min, og at det kun er jeg selv som kan hjelpe meg. At jeg må være aktiv i behandling og jobbe med meg selv for at ting skal bli bedre. Jeg fører en slik "dagbok", jeg har en app der jeg logger når jeg har selvmordstanker, dager jeg er deprimert, hvordan humøret er og slike ting. Logger også vaner og uvaner, kosthold og hele den rekka der, da i grove trekk, ikke noe detaljert. I sommer hadde jeg en lengre, god periode som varte i noen uker, var vel i juli/august. Noe som er uvanlig, jeg bruker vanligvis å være langt nede på sommeren. Første året på lenge jeg har vært glad på sommeren. Hadde også en liten periode med hypomani (kutta ut Sarotex cold turkey, gikk på høy dose, samtidig som jeg slutta på p-piller noen uker før det). Beste dagene i hele mitt jævla liv omtrent. Og ja, dagen jeg våkna opp med den samme klumpen i magen og de vonde følelsene var virkelig helt forjævlig.

Jeg bruker noen ganger å skrive når jeg er langt nede. Så jeg har mye jeg kunne tatt med til en psykolog og vist til. Men jeg har aldri vist noen jeg kjenner i virkeligheten hva jeg har skrevet. Jeg syns det er skamfullt.

Innser at det høres ut som jeg ikke vil ha hjelp. Jeg veksler mellom å ville ha hjelp og fikse livet, og å helst bare finne en vei ut av det. I dag er en sånn dag der jeg tenker at livet ikke har noe for seg uansett, og jeg orker ikke forholde meg til det.
Anonym bruker
"Parallell Karybdis"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg vil også gjort det Neipådeg skriver. Hvis du mer eller mindre tar en kopi av denne tråden og viser til en psykolog, så skal de skjønne alvoret i denne saken.

Første gang jeg ble henvist til en psykolog, så skrev fastlegen min ut et ark med en oppsummering og nøkkelord om hvordan jeg hadde det som jeg skulle vise fram under første oppmøte.

Å gå til en psykolog uten en konkret plan er som å svømme i et åpent hav. Hvor skal du?
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Skjønner det, ville bare presisere at jeg vet jeg må ta ansvar for meg selv og helsen min, og at det kun er jeg selv som kan hjelpe meg. At jeg må være aktiv i behandling og jobbe med meg selv for at ting skal bli bedre. Jeg fører en slik "dagbok", jeg har en app der jeg logger når jeg har selvmordstanker, dager jeg er deprimert, hvordan humøret er og slike ting. Logger også vaner og uvaner, kosthold og hele den rekka der, da i grove trekk, ikke noe detaljert. I sommer hadde jeg en lengre, god periode som varte i noen uker, var vel i juli/august. Noe som er uvanlig, jeg bruker vanligvis å være langt nede på sommeren. Første året på lenge jeg har vært glad på sommeren. Hadde også en liten periode med hypomani (kutta ut Sarotex cold turkey, gikk på høy dose, samtidig som jeg slutta på p-piller noen uker før det). Beste dagene i hele mitt jævla liv omtrent. Og ja, dagen jeg våkna opp med den samme klumpen i magen og de vonde følelsene var virkelig helt forjævlig.

Jeg bruker noen ganger å skrive når jeg er langt nede. Så jeg har mye jeg kunne tatt med til en psykolog og vist til. Men jeg har aldri vist noen jeg kjenner i virkeligheten hva jeg har skrevet. Jeg syns det er skamfullt.

Innser at det høres ut som jeg ikke vil ha hjelp. Jeg veksler mellom å ville ha hjelp og fikse livet, og å helst bare finne en vei ut av det. I dag er en sånn dag der jeg tenker at livet ikke har noe for seg uansett, og jeg orker ikke forholde meg til det.
Vis hele sitatet...
Det har jeg full forståelse for, og jeg kan relatere meg til det du beskriver her. Og det virker jo som du har god selvinnsikt, og det er veldig bra at du fører en logg for hvordan du føler det. Det tok mange år før jeg fikk satt ord på mine egne vansker men det ble rett og slett dag og natt når jeg endelig fikk den støtten og hjelpen jeg har hatt behov for så lenge jeg kan huske.

Man blir veldig gjerne tiltaksløs når det gjelder depresjoner, og min siste gang før jeg oppsøkte hjelp med full utredning var bestemmelsen om at jeg enten kom til å få hjelp eller så kom jeg til å gi opp med drastiske tiltak. Ikke vent for lenge, og jeg synes jo ikke at det høres ut som at du ikke vil ha hjelp - tvert i mot. Det er et steg å oppsøke råd og veiledning her inne, så kan du se fremover mot at du forhåpentligvis klarer å komme deg igjennom de stegene du har behov for.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hadde også en liten periode med hypomani (kutta ut Sarotex cold turkey, gikk på høy dose, samtidig som jeg slutta på p-piller noen uker før det). Beste dagene i hele mitt jævla liv omtrent. Og ja, dagen jeg våkna opp med den samme klumpen i magen og de vonde følelsene var virkelig helt forjævlig.
Vis hele sitatet...
Siden du beskriver det som høres ut som bipolar lidelse type 2 så vil jeg også si at det for de aller fleste er en veldig dårlig idé å begynne med antidepressive midler. Det utløser gjerne hypomane perioder, og hvis man vet noe om bipolar så er det at når du går opp så kommer du til å gå ned igjen. Hvis en eventuelt skal behandles med antidepressive midler så er det oftest i kombinasjon med stemningsstabiliserende og antipsykotika.
Sist endret av Jokke; 30. november 2021 kl. 16:35. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Ulykkelig Satyr"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg anbefaler deg å prøve nye psykologer til du "klikker" men en, da blir det utrolig mye lettere for deg å si hva du virkelig og faktisk har på hjertet.

Kanskje en ide er å starte timen med å si at du har vanskeligheter med å åpne deg og fortelle din følelser, så kan psykologen bruke sin ekspertise på å hente mest mulig informasjon ut i fra deg uten at det skal være ubehagelig eller at du skal få følelsen av å bli dømt.
Vis hele sitatet...
Ikke for å kapre tråden helt, men siden det er mye her jeg kjenner meg igjen i og egentlig ønsker svar på selv så legger jeg til mine erfaringer.

For min del så er en stor del av problemstillingen nettopp det at jeg ikke klarer å sette ord på ting, og det blir vanskelig å komme frem til noe. Det virker som om psykologer responderer dårlig på dette. Jeg skjønner jo det blir vanskeligere for de, men jeg sitter alltid igjen med følelsen av at det er jeg som burde vite alt på forhånd. Nesten som om en supportarbeider ikke kan hjelpe noen med en ødelagt datamaskin, fordi kunden selv ikke vet hva som er galt med datamaskinen. Kanskje en dårlig sammenligning, men det er følelsen jeg sitter igjen med. Jeg vet at "datamaskinen" ikke fungerer som den skal, men får ikke noe mer enn en bekreftelse på at det stemmer, og så kan de ikke lenger forsvare tidsbruken uten å komme noen sted.

Jeg skulle ønske jeg hadde økonomien til å bare prøve private psykologer, det virker mye bedre. Henvisning til privat psykolog med refusjon er rett og slett ikke mulig, ingen ventelister er åpne. Legen min endte opp med å henvise meg til DPS igjen, men de sa rett ut at det var så kort tid siden jeg hadde vært der sist at de synes ikke det var noe poeng i at jeg skulle komme tilbake dit enda. Jeg ble tatt "off guard" denne morgenen, da det plutselig var to stk som skulle utspørre meg, noe jeg ikke var klar over eller forberedt på. I kombinasjon med lite søvn var det nok ikke rette dagen, og med litt dårlig inntrykk av DPS fra før, og en litt dårlig dag, endte jeg opp med å bare si meg enig. De skulle i det minste henvise meg til et annet sted, men jeg har ikke engang klart å finne ut hvor dette stedet er eller hva de har å tilby.

Grunnen til ranten min er fordi jeg kjenner meg igjen i mye av det TS kommer med. For min del betyr det at jeg til slutt faller litt mellom to stoler, der jeg ikke har råd til private alternativ, og tilsynelatende ikke passer inn som pasient hos DPS. Da synker man nesten bare enda lenger ned, for man fant endelig motet til å spørre om hjelp, og så ble man til slutt bare avvist av de som skulle hjelpe. Akkurat nå er jeg nesten bare heldig som har en flink lege, men det er jo ikke akkurat riktig felt for en allmennlege, så man føler seg litt fortapt.