Advarsel: Dette er ikke tråden for partipolitikk!
Dette er ikke tråden for å diskutere hvilken politikk som er best, men hva man bør velge for å oppnå det resultatet man ønsker.

Det nærmer seg valg igjen. Det er to overordnede former for stemmestrategier: taktisk og ideologisk. Ideologisk stemmeavgivning inne bærer å stemme på det paretiet du liker best, uavhengig av konsekvenser. Taktisk stemmeavgivning innebærer å stemme etter hvordan du forventer konsekvensene blir. Eksempel: Anta at du er gla'kristen og at den viktigste saken for deg er human behandling av medmennesker, særlig de som er på bunnen av samfunnet. Ideologisk burde du da trolig stemme på Krf. Rent strategisk kan man imidlertid se at Krf neppe får særlig mye innflytelse på en Høyre-Frp-regjering, og at Frp er antitesen til det du ønsker. Det taktiske valget ville derfor være å stemme på f.eks SV eller MDG; de ville være inklinerte til å danne en regjeringsblokk med Ap. Dette til tross for at både SV og MDG har en sterk anti-religiøs linje. En stemme til Krf vil i beste fall medføre at K'en består i KRLE-faget, mens en stemme til SV er en negativ stemme til Frp. Hva som er det riktige å gjøre i denne situasjonen må selvsagt hver og en avgjøre på egenhånd, og for min egen del er jeg uansett ikke gla'kristen. Men det illustrerer problematikken. Jeg skal ikke gå så veldig inn på hva jeg egentlig mener om politikk, derimot skal jeg gi to grunner til at jeg oftest stemmer ideologisk - selv når jeg vet at jeg stemmer på et parti som hverken havner i regjering eller på Stortinget, og at min politiske innflytelse derfor er 0.

Den første og viktigste grunnen til dette tilsynelatende merkelige valget er at det for meg føles riktigere å stemme blankt enn å uttrykke min støtte til et parti jeg ikke liker, selv om det partiet oppfattes som det minste av to onder. Jeg er simpelten ikke tilhenger av doktrinen om at mine fienders fiender nødvendigvis er mine venner. Det er også et sterkere utsagn å stemme positivt på et mikroparti, selv om det er en stemme i søpla per se, enn å stemme blankt. Det indikerer nemlig at politikerforakten ikke er absolutt. Jeg er med andre ord villig til å støtte noen hvis de fortjener den støtten. Uheldigvis for meg er ingen av de etablerte partiene er i nærheten av å innfri mine krav til integritet, edruelighet og kompetanse. Men blandt nisjepartiene hender det at det dukker opp noen som i tilstrekkelig stor grad sammenfaller med mine egne overbevisninger til at de får min stemme - til tross for at det tilsynelatende er ekvivalent med å stemme blankt.

Den andre grunnen er at rent spillteoretisk fremstår hele valgprosessen som en pervers avart av det iterative fangenes dilemma. Jeg kjøper derfor ikke blindt påstanden om at agressive algoritmer er best, selv om de kommer seirende ut på kort sikt. Sagt på en annen måte: Bare fordi et mikroparti ikke har forutsetninger til å komme til makta nå, så kommer det flere valg. Hvis alle alltid tenkte på samme måte ville de aldri komme til makta i fremtiden heller. Men et parti som MDG var et slikt verdiløst nisjeparti i mange år før de ble store. Dette er ikke en støtteerklæring til de grønne, forresten. Jeg bare påpeker at dersom deres støttespillere konsekvent hadde stemt på SV eller V fordi de 'visste' at MDG ikke ville komme inn på tinget og de to andre var det nærmeste man kom, så hadde MDG heller ikke fått den muligheten. Derav følger det at dersom jeg skulle ønske at piratpartiet, feministisk initiativ, demokratene eller libertarianerne noensinne skal få politisk innflytelse, så må jeg være forberedt på å kaste bort stemmen min på de i mange år, selv om jeg på kort sikt ville fått større innflytelse ved å stemme på et av de andre partiene som i alle fall i noen grad har en politikk jeg liker.

I år kommer jeg likevel til å stemme taktisk, fordi jeg tror langtidseffektene av å bevare status quo er mer skadelige for de politiske vyene jeg har enn å prøve å hjelpe favorittpartiet inn på tinget. De har venta lenge, de kommer til å vente lengre, de kan vente en periode til. Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg for hva jeg skal stemme ennå, men det står nok mellom to ulike kandidater som jeg virkelig, virkelig ikke kan fordra. Men sånn blir det noen ganger; ideologi er viktig for meg, men det hender man må være litt pragmatisk også. Og som kjent - vinnerstrategien i det iterative fangens dilemma er ikke å alltid samarbeide.

Så, kjære forum - hva er deres syn på valget? Stemmer dere ideologisk eller taktisk? Hvorfor og hvordan?

Og igjen - denne tråden handler ikke om hvilket parti som har riktig og gal politikk, eller hva slags sluttresultat man burde ønske - den handler om hvordan man bør gå frem for å oppnå det.

Jeg vil hevde at det kun er det ideologiske som egentlig er i riktig ånd, og ser på alt dette med "hestehandel" som en uheldig konsekvens av at man fokuserer på teknikaliteter og taktikk og gir det hele et uheldig preg av "spill" og litt-for-aktiv konkurranse. Dette gir i sin tur mer rom for emosjonelle argumenter som kanskje ikke burde spilt noen stor rolle.

Et av de aller største problemene jeg kan se i det siste er at polariseringen har blitt skrudd opp til 11. Og så 12. Og så 114.
Her til lands er vi fortsatt ikke like ille som for eksempel alles favoritt US&A, der man har utbredt utnyttelse og "gaming" av teknikaliteter, f. eks. ved hjelp av artige konsepter som gerrymandering, Electoral College, filibustere og folk som bokstavelig talt nekter å gjøre jobben sin fordi det ville ført til "feil" resultat... men preget av skyttergraver har blitt merkbart sterkere over hele verden, og det virker som man blir mer opptatt av partier (eller til og med enkeltpersoner) enn av hva de faktisk foretar seg.
Kort sagt blir disse holdningene politikkens motstykke til en kommentar om noens mor i en ellers seriøs debatt - og dessverre er ikke dette en ren metafor.

Jeg vet ikke om dette er "alt ser alltid ut til å bli verre"-effekten, om jeg bare ikke har fulgt så nøye med før, eller om det faktisk blir verre på grunn av ekkokamre, backfire-effekt, diverse selvforsterkende polarisering, stadig økende mistillit, følelsen av å være på et veiskille eller vippepunkt (for noen i klimaanliggender, for noen i innvandringspolitikk, for noen i økonomiske forskjeller på samfunnsbasis, for noen i hvorvidt et skolefag bør ha en ekstra bokstav i seg eller ikke) og liknende ting som jo kan få følelsene i kok... men jeg liker det dårlig, både prinsipielt og på grunn av resultatene det fører med seg.

Selv sliter jeg med å bestemme meg for ideologi/taktikk. På den ene siden bør ideologi være eneste svar (såfremt ideologien mer eller mindre kan sies å ha røtter i virkeligheten og aldri blir låst helt fast), på den annen side har det som OP sier lite kortsiktig effekt og det er lett å føle seg "nødt til" å jekke litt på ideologien fordi status quo ser mørk ut. På den annen side av den andre siden - når er det status quo ikke ser mørk ut?

Interessant spørsmål. Burde hvertfall stemme for sitt parti på meningsmålinger da

Stemmer en blanding av taktisk og ideologisk i år. Har stemt på et av partiene som er godt inne på venstresiden for min kjernesak! Selv om jeg er på høyresiden i de fleste andre saker.

Tror mange stemmer Rødt av taktiske grunner i år for å pushe AP mer mot venstre.
Kjenner mange som har stemt AP i årevis som i år vil stemme Rødt.

Jeg stemmer det jeg liker som tidligere har vært AP eller SV, men ved forrige stortingsvalg begynte MDG å etablere seg som et godt alternativ, så har holdt med de siden.
Jeg hørte om andre som egentlig holdt med MDG ved forrige stortingsvalg, men synes de var for små og valgte de etablerte partiene som hadde større sjanse for stortingsplass.

Nettop dette gjør at det blir spennende å se valgresultatet. Jeg synes AP og SV har blitt for diffuse og ser med interesse på at MDG og Rødt sier tydelig hva de vil og får økende oppslutning.

Når den tidligere kjempen på venstresiden nå får sviktende oppslutning og mindre partier får mer oppslutning kan det bli noen interessante kombinasjoner for å få flertall.

Jeg har alltid tenkt taktisk i valgkampen, men når jeg først står i valglokalet har jeg hver gang endt opp med å stemme ideologisk. Kan jo være at dette er noe av grunnen til at man av og til ser at resultatet ikke står i stil til de meningsmålingene som er i forkant. Jeg tenker også slik i år. Jeg har lyst til å stemme rødgrønt fordi jeg ikke ønsker den regjeringskonstellasjonen vi har i dag, men det er ingen av partiene på venstresiden keg kunne tenke meg å stemme på. Har virkelig ikke bestemt meg for hva jeg skal stemme denne gang, så det blir spennende å møte i valglokalet...

Jeg har tidligere stemt taktisk, men jeg innsA for to Ar siden at A stemme pA partiet som en selv identifiserer seg mer med, handler mer om A fA det fram uansett. Og dine "idealpartier" vil som regel stA pA samme side som partiet du ville stemt taktisk med, samma sQren. Spesiellt om du Qnsker A stemme et parti som er for lite til A utgjQre en forskjell alene som antakelig ville forsQkt A sammarbeide med ditt taktiske valg.