I en "dårlig oppvekst", ligger det jo mange psykologiske faktorer som du bør få prata om med ja, helst en profesjonell med taushetsplikt. Du -kan- også teste deg forsiktig med nye folk, men det kan være litt mer risikabelt, da hvis det går galt, så forsterker det ofte bare problemene.

Ikke for det, å knytte bånd med andre er nettopp å investere følelser i forholdet (uansett hva forholdet er; vennskap, hobby, kjærlighet), og det er igjen knyttet til risiko. For man blir redd for å bli såret. Og du er antageligvis blitt såret for mye til at du føler det lønner seg å prøve å knytte mer bånd med andre. Jeg vet godt hva det dreier seg om.

Det er en treningssak. Du trenger trygge plattformer som du kan prøve deg ut forsiktig i, hvor risikoen er mindre. Hobbyer, interesser og aktiviteter som turer i natur og sport er naturlige slike plattformer/arenaer.


Men en ting jeg vil påpeke, er at dette med å være sosial, ofte er noe medier og propaganda skal fremstille som "normalen" og gjerne knyttet til "suksessfulle" mennesker, og at ensomhet gjerne er knyttet til sårbare og triste mennesker. Dette er en styggedom. Ikke alle mennesker -trenger- så mye sosial omgang med andre, og får raffinert tanker og blomstrer mer opp når de får tid til å slå rot i sin egen sfære. Så blir all den sosiale omgangen de trenger det rent nødvendige, med tur til byen for å handle, gjøre vanlige ærend, og "perifér" omgang med andre. Har man jobb, så får man jo også mer sosial omgang enn man trenger der.


Så jeg vil ikke at du skal føle tvang om å være sosial med andre, for det indoktrineres i oss via mange kanaler i samfunnet. Og så har du de som spiller på det for å mobbe, som bruker popularitet som en sosial valuta og nettopp igjen for å mobbe og trykke ned andre som søker innpass. Slike mennesker betegner jeg som kommende psykopater. Til deres beste regner jeg med at de bare er unge og uerfarne, og ikke har lært empati enda. Men dette er noe de fleste burde skjønne av seg selv. De har verdisystem knyttet opp i maktmisbruk og å føle dominans over andre.


Så du bør egentlig ikke være redd for å prøve, for de som har behandlet deg dårlig, har vært -mindre- egnet til å være sosial enn det du har! Så det er urettferdig for deg selv at du stenger deg inne, hvis du føler for å åpne opp, være mer sosial og prøve å knytte bånd.


Ja, og en siste ting jeg bør legge til, er at hvis det skulle begynne å gå -bra- med nye relasjoner, så vil du over tid tenke tilbake på de negative relasjonene som en mindre greie. Dette vil jo aldri forsvinne. Så du har egentlig ikke noe annet valg enn å prøve deg forsiktig frem. Nå antyder jeg ikke at du -trenger- å gjøre dette, men du kan også endre på hvordan du imøtekommer andre, dine mål i livet, og grunnene til -hvorfor- du skal være sosial. Altså øke risikoen for at det går bra, så mye som mulig Men har du et godt hjerte og gode intensjoner, så bør det egentlig være nok da.

For min del, så trives jeg temmelig godt med å ha mye tid for meg selv. Det har også litt å gjøre med at jeg forstår psykologi ganske godt, og også hvordan livet henger sammen, med tanke på hvordan universet og astronomi. At vi er til er et resultat av en så utrolig rekke tilfeldigheter, at å sitte og føle seg ensom, er en forbrytelse mot livet. Så, god mat, gode opplevelser, nyte livet som best man kan uten å la det gå negativt utover andre mennesker, og bidra der man kan (jeg bidrar på nett og er hyggelig mot folk i samfunnet, gjør små positive ting), så bør en være fornøyd med livet sitt. Legge noen små planer, planlegge økonomien grundig så man kan få oppfylt noen små drømmer. De jordlige behov, så og si, gjør de best mulig så lenge man er her. De vil alltid være der hele livet, så det får ikke slått feil.

Har levd noen år av voksenlivet på lav trygd, og har klart å leve ganske godt likevel. For meg har det vært en del av gleden ved livet, å klare meg så godt som mulig på minst mulig. Å takle den utfordringen best mulig.

Jeg vil vel ikke anbefale å fullstendig underslå hele den psykologiske delen av seg selv. Jeg bare svarte på spørsmålet ditt