Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  26 5629
Jeg bare lurer...
Veldig interessert i psykologi og alt sånn. Hva startet det med? Hvordan fikk du vite du har det? Hvordan påvirker det hverdagen din?
Det er kanskje et felt som er vanskelig for folk å snakke særlig om? Ja det kommer vel kanskje an på hvor godt de takler det. Men tror kanskje selve årsaken til traumer er vanskelig for folk. PTSD kan være lammende for folk, vet om folk som helt har ramlet av lasset pga ptsd.

Fordi de får mange andre lidelser i tillegg som angst og depresjoner, søvnvansker, problemer med konsentrasjon og yteevne. Og når slik baller på seg blir ting som var vanskelig i utgangspunktet som feks relasjoner ennå vanskeligere, nærmest umulig for noen. Og enkelte sliter også med å finne behandling som hjelper. En i familien slet i mange år helt til hun fikk spesialist hjelp på modum bad. Nå fungerer hun langt bedre enn før, klarer å være rundt andre mennesker og forsøker seg smått i jobb igjen. Lang prosess og smertefullt å se på at mennesker du bryr deg om faller helt i staver, og det er jo ikke noe annet man som pårørende kan gjøre enn å være der når de ønsker og trenger det. Selve kampen må de faktisk klare selv.
Ptsd plager meg ikke, heller hva som skjedde for at jeg skulle bli diagnoser med det. Det er traumene som plager, det er de som holder meg våken på nettene, ikke selve diagnosen
Jeg fikk PTSD av en bilulykke i 2012, der jeg knuste hodet mitt. Fikk vel egentlig vite det med en gang jeg våknet fra koma etter nesten 3 uker at jeg antageligvis ville måtte leve med PTSD resten av livet, så jeg var veldig forberedt på det �� Det er jo selvfølgelig mange mange nivåer, jeg er nok midt på skalaen vil jeg tro. Hvordan det påvirker hverdagen min ja.. Mange forskjellige måter vil jeg si �� Min PTSD merkest best når jeg er i bil, når andre kjører. Svinger spesielt. Det trenger ikke å gå fort, og siden jeg ikke husker så mye av selve smellen for 7 år siden så får jeg ikke direkte syner. Det er mest en intens følelse av at jeg er i stor fare, og den tanken som sirkulerer mest er at jeg ikke vil tilbake dit fordi jeg VET at det var en forferdelig situasjon selv om jeg i dag ikke kan huske konkrete smerter. Jeg reagerer med eksplosivt sinne, og det kan vare fra timer til noen minutter. Det er ikke kun i bil samenheng jeg har episoder, de kan komme når som helst. Ofte reagerer jeg ikke med redsel i det heletatt, men bare et intenst sinne som ikke går over før jeg selv klarer å komme over på andre tanker. På grunn av dette mptte jeg flytte fra mitt kjære barndomshjem, da det bli veldig populert å få meg sint siden det ikke skulle så mye til. Går til psykolog nå da så jeg er flinkere til og kontrollere sinnet �� Jeg sliter også med personlighets forstyrrelser og natt terror etter ulykken.. Vet ikke om dette kan knyttes sammen med PTSD'en min, men jeg er i hvertfall sikker på at alle forsterker hverandre ��
Sitat av Puppydemons Vis innlegg
Ptsd plager meg ikke, heller hva som skjedde for at jeg skulle bli diagnoser med det. Det er traumene som plager, det er de som holder meg våken på nettene, ikke selve diagnosen
Vis hele sitatet...

Mm ja det var sikkert morsomt ment, ikke så god på sånn humor alltid.

Okke som, det er vel en sjeldenhet at selve diagnosen skaper krøll? Er vel mer alt dritten som følger med å være traumatisert? Det gjelder jo forsåvidt også andre diagnoser. Diagnosen er jo et notat i en journal. Dritten som følger med på lasset må den diagnostiserte selv bære.
Sist endret av random67489; 17. juli 2019 kl. 19:18.
Eneste problemet jeg har hatt med ptsd er når jeg går til legen å sier at jeg ikke har sovet på mange dager å de forteller meg: Det er jo fordi du har ptsd?
Har en del diagnoser og føler ofte at ptsd roter til alle sammen så jeg har fått diagnoser jeg ikke skal ha eller ikke blir utredet for noe fordi de regner bare med at hvordan jeg er og Jordan hodet mitt fungerer er fordi jeg har ptsd og opplevd noe ingen skulle opplevd. Det er kjipt å ha ptsd i boka, men som sagt ikke noe som gjør meg noe i hverdagen. Dette er jo selvfølgelig bare mitt syn og mine følelser ang det. Og andre kan jo oppleve det på en helt annen måte.
Eneste tiden på døgne når jeg merker til ptsd’en min er på kveldene og nettene når jeg har mareritt om hva som skjedde den kvelden. Det er sårt, og vanskelig.
Når psyken min er svak og jeg er i en dårlig periode har jeg oftere mareritt om traumene mine, og det kan skape mye tanker og kluss i hodet.

Sa kanskje litt imot megselv nå, og er dårlig på å ordlegge meg selv pga lite søvn
Sist endret av Puppydemons; 17. juli 2019 kl. 19:40. Grunn: .
Tja, jeg fikk PTSD diagnosen da jeg var 21 år, men episoden som utløste det skjedde da jeg var 12, og jeg hadde slitt i årevis før jeg ble diagnosert. Jeg ble utsatt for ett overgrep av en som var 6 år eldre enn meg, og prøvde ikke å sloss meg ut av situasjonen, jeg frøs fullstendig.

Symptomene jeg opplevde som aller verst var skammen, skyldfølelsen (var overbevist om at det var min skyld), og ikke minst ett raseri uten sidestykke. Jeg var plaga av angst, konstante tanker om det som hadde skjedd, og ikke minst var jeg i mer eller mindre konstant fight/flight mode. Jeg ble også stadig trigga av ting som at noen hadde på seg samme parfymen han hadde på seg den gangen, at menn gikk bak meg på gata, og jeg fikk ett angstanfall jeg aldri har kjent makan til hverken før eller siden da de hadde trykt bilde av fyren på forsida av lokalavisa. Alle de tinga jeg har nevnt tidligere her gjorde jo relasjonene mine til andre folk rundt meg ganske vanskelig. Jeg sleit også med endel depresjon og med å sette grenser for andre i etterkant. Det blir litt vanskelig med grenser når de har blitt så til de grader tråkka over.

Det som er så fantastisk nå, det er at jeg er blitt helt frisk! Etter ca 3 år i terapi, først og fremst EMDR (Eye-movement desensitivation Reprocessing) har jeg ingen symptomer lengre. Det var jævlig tungt da vi jobba med det, jeg hadde iallefall ett år jeg ikke husker annet av enn at jeg lå i dagesvis i senga å gråt, og synes jeg var flink om jeg kom meg i dusjen. Så det er mulig, men det skal sies at det er enklere om man har «bare» ett enkeltstående traume. Det er vanskeligere om man f.eks har hatt en jævlig barndom med vold, rett og slett fordi det dermed blir mange flere episoder man må bearbeide.
▼ ... over en måned senere ... ▼
For meg startet det med vold og en ustabil oppvekst, seksuelt misbruk og å se noen dø foran meg, to ganger faktisk for å være eksakt. Jeg fikk vel mine første symptomer i 11-12årsalderen, det var da jeg begynte å få mareritt, jeg forstod ikke hva som utløste det ei eller hva ptsd var før flere år senere. Jeg sliter med mareritt hver natt, kronisk insomni samt at jeg unngår situasjoner og personer, lukter kan også trigge mye. Alt dette tenker jeg aldri over så mye siden jeg har hatt det sånn halve livet mitt, for meg så er traumer som noe som hjemsøker deg hele tiden- som et hakk i plata eller som at noen billedlig tar ei øks å bare kutter hjernen din i to biter. Ja det er et helvette psykisk.
Mareritt, bilder og lyder av hendelsen som plutselig dukker opp (flashback), angst og humørsvingninger.
Standardopplegget er flashbacks/påtrengende minner/mareritt, økt "vigilance" /skvettenhet, unngåelsesadferd. Ganske vanlig å ha ulike former for angst og depresjon i tillegg.

Ved komplekse traumer/relasjonstraumer er ting litt mer innviklet. Da blir flashbacksene mer diffuse, ofte kalt emosjonelle flashbacks. Det er gjerne mer dyptgripende personlighets- og relasjonsgreier, og ulike grader av disossiasjon. Dette blir kalt kompleks ptsd, men det er ikke inne i diagnosemanualene ennå. Derfor blir man typisk diagnostisert med ørten ulike personlighetsforstyrrelser og angstlidelser på en gang, i et desperat forsøk på å få terrenget til å passe inn i kartet. Ikke ideelt.

Sitat av Deceptive Vis innlegg
Etter ca 3 år i terapi, først og fremst EMDR (Eye-movement desensitivation Reprocessing) har jeg ingen symptomer lengre.
Vis hele sitatet...
Har du lyst å fortelle litt mer om hvordan du opplevde at EMDR funket? Var det ren desentitisering, typ en form for eksponeringsterapi, eller var det noe dypere prosessering? Må du framkalle et flashback i terapistolen for å gjennomføre det?
Sist endret av *pi; 6. september 2019 kl. 23:37. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Vil ikke si jeg har PTSD, men lurer noen ganger på om jeg tar feil. Traumer kan egentlig komme i mange former gjennom livet, og man er antakeligvis mer utsatt som barn til å utvikle en slags form for traume som man tar med seg i voksen livet (i verste fall livet ut). Uansett!

Som liten ble jeg rutineoperert på sykehuset. Ikke noe avanserte greier. Før operasjonen fikk jeg forklart at jeg skulle bruke maske for å sovne. Dette gjorde meg veldig nervøs. Det verste var at når de satte inn narkosen gjennom masken, så måtte de holde meg nede med makt. Følelsen av å bli dopet ned og samtidig holdes nede med makt var ikke noe særlig. Får enda en slags flykt/frys reaksjon når jeg er på sykehus. Visse lukter trigger meg, og jeg har noen få perioder med søvnproblemer 25 år senere. Det har aldri påvirket meg sånn sett til at det går utover hverdagen min. Likevel så vett jeg, at vis jeg havner i en situasjon hvor operasjon er nødvendig, så trenger jeg mer en bare narkose for å holde meg rolig...

Som sagt PSTD er det nok ikke. Poenget er heller kanskje å vise at traumer er ikke noe å spøke med, og i alle fall ikke PTSD.
Jeg har aldri skjønnt konseptet med "flashbacks"... Altså utenfor filmverdenen.

Kan du oppleve at visse situasjoner trigger ubehaglige minner? sure. Kan de ubehaglige minnene være så drøye at du bare må ut av situasjonen? sure.

Men at du bare plutselig får en Quentin Tarantino flashback har jeg aldri skjønnt. Altså utover om bestefaren din springer rundt i stua og roper "tyskerne kjem". Men da er det vel noe mer enn PTSD som er problemet.

begrepet "Flashbacks" er en av de mest misbrukte og misforståtte begrepa jeg veit om.
Sitat av Marori Vis innlegg
Jeg har aldri skjønnt konseptet med "flashbacks"... Altså utenfor filmverdenen.

Kan du oppleve at visse situasjoner trigger ubehaglige minner? sure. Kan de ubehaglige minnene være så drøye at du bare må ut av situasjonen? sure.

Men at du bare plutselig får en Quentin Tarantino flashback har jeg aldri skjønnt. Altså utover om bestefaren din springer rundt i stua og roper "tyskerne kjem". Men da er det vel noe mer enn PTSD som er problemet.

begrepet "Flashbacks" er en av de mest misbrukte og misforståtte begrepa jeg veit om.
Vis hele sitatet...
Det er ikke det samme som minner. Det er en helt annen opplevelse enn å huske noe som har skjedd, du opplever det i nåtid. Du er der. Det trenger ikke å bety at du rent faktisk tror du er i fortiden, men hele det emosjonelle systemet ditt er et annet sted. Det kan ha visuelle komponenter også, men trenger ikke å ha det.

Emosjonelle flashbacks er vanlig ved komplekse traumer. Greia er at traumeminnet er ikke lagret integrert som vanlige minner. Du har dissosiert det sånn at det ikke er kontakt mellom det episodiske minnet og det emosjonelle minnet. Så du kan få en helt psycho emosjonell reaksjon og ikke ane hva det handler om. Det er ikke bare å overstyre det med å vite at du er trygg. Den delen av hjernen din vet ikke det. Hvis du kjenner det igjen som et flashback så er det lettere å håndtere det, men det går ikke bare bort uten videre. Vet du hva som har trigget det så kan du kanskje fjerne triggeren, og det hjelper.

Jeg skjønner at det høres helt tullete ut, men det er jo en god grunn til at hjernen har valgt å dele minnet opp sånn. Det er effektivt for å overleve en ekstrem situasjon, særlig hvis det er langvarig. Du må ha en del av deg selv som får være i fred og takle hverdagen, så får en annen del av deg ta seg av traumeminnet. Man kan ikke ha det med seg i alt man gjør, da hadde man jo ikke fungert i det hele tatt.

Jeg er ikke profesjonell, og dette var sikkert rotete forklart.
Sist endret av *pi; 14. november 2019 kl. 15:21.
Jeg har levd med PTSD i alt for mange år. Det er heldigvis stor forskjell på hvordan det påvirker meg i dag i forhold til hvordan det påvirket meg tidligere. De første årene kunne jeg havne i vanskelige situasjoner nesten daglig, men nå har det heldigvis gått mange år og disse hendelsene skjer sjeldnere og sjeldnere.

Hos meg startet alt med at jeg fant en nær slektning som hadde tatt selvmord. Måten dette var gjort på hadde ført til ubeskrivelige mengder med blod og gørr, spredd "over alt"...

Jeg kan og har alltid kunnet se så mye vold, blod og dritt på film jeg ønsker uten at dette har noen innvirkning på meg, også etter denne opplevelsen.
Det som ble min store utfordring er lukter, jeg kan gå inn i et rom for så å få denne lukta mitt i trynet. Noe som ofte gjorde at jeg bare måtte komme meg ut igjen. Dette er ting som heldigvis er blitt mye bedre med årene.
Har også slitt med de "vanlige" tingene som gjerne følger PTSD, som depresjoner, søvnproblemer og sosial angst.
Sitat av Marori Vis innlegg
Jeg har aldri skjønnt konseptet med "flashbacks"... Altså utenfor filmverdenen.

Kan du oppleve at visse situasjoner trigger ubehaglige minner? sure. Kan de ubehaglige minnene være så drøye at du bare må ut av situasjonen? sure.

Men at du bare plutselig får en Quentin Tarantino flashback har jeg aldri skjønnt. Altså utover om bestefaren din springer rundt i stua og roper "tyskerne kjem". Men da er det vel noe mer enn PTSD som er problemet.

begrepet "Flashbacks" er en av de mest misbrukte og misforståtte begrepa jeg veit om.
Vis hele sitatet...
Du misforstår det jo selv og tar det for gitt at flashback er et begrep definert av og for historiefortelling, og bare der. Hvor begrepet kommer fra opprinnelig vet jeg ikke, men det er i dag et etablert begrep innenfor psykiatri (Store medisinske leksikon) .

I psykiatri og psykologi betegner flashback korte, glimtaktige gjenopplevelser av tidligere opplevelser, oftest de deler av opplevelsen som var spesielt skremmende eller truende. Disse gjenopplevelsene kan være knyttet til alle sansemoduler, som syn, hørsel, smak, lukt og også kroppslige fornemmelser.
Vis hele sitatet...
Det er ikke gitt at et flashback i psykologisk forstand gir bilder. Det kan like gjerne være andre sanser eller følelser som blir aktivert, ofte etter å ha blitt konfrontert med en trigger.

Jeg har ikke PTSD, men for et års tid tilbake fikk jeg en liten smak av hvordan flashbacks kan arte seg, og jeg husker jeg tenkte at det må være et helvete å leve med for de som virkelig er plaget. For min del gjaldt det ikke noe som ble gjort mot meg eller noen som sto meg nært. Jeg hadde selv valgt å påføre meg noen synsinntrykk som jeg ikke så konsekvensene av. Av en eller annen grunn valgte jeg å se videoen av slaktingen av den ene jenta i Marokko. Det var fryktelig ubehagelig, og jeg ble skikkelig uvel av det hele. På en måte jeg hverken hadde forutsett eller kjent før. I flere dager flashet (ekstremt korte glimt) bilder foran øynene mine tilsynelatende uten noen trigger. Det kunne også dreie seg om lyd. Dette ble fulgt av svimmelhet, kvalme og sinne. Det ga seg etter en ukes tid (?), men da jeg trodde det var over begynte det på en annen måte. Jeg var ute på tur med hunden min i høstmørket med hodelykt. Lyskilden traff bakken - lyst i midten og svakere utover. Gress, sand, stein med dette spesielle lyset. Akkurat som belysningen i den grusomme filmen. Jeg gikk helt i lås og fikk de samme reaksjonene jeg hadde fått av filmen. Dette slet jeg med i minst et halvår etterpå. Det skjer fremdeles noe fra tid til annen, men nå er det mer en følelse av at det ikke er knyttet til hovedhendelsen (filmen), men til de opplevelsene jeg hadde i skogen selv (at jeg fikk det dårlig), om det gir noen mening. Litt som frykt for frykten.

Å forestille seg hvordan det må være å plages med noe slikt basert på noe selvopplevd er vanskelig, men det må være uendelig mye verre enn den lettversjonen jeg fikk. Sanseinntrykkene man har fått vil være ekstremt mye rikere, og personene involvert vil oftest være noen man kjenner. Enten det gir seg utsalg i tapsopplevelser (feks om man ser noen man er glad i bli drept) eller følelse av svik etter feks misbruk. Jeg klarer nesten ikke å fatte hvor ille det må være.
Jeg ble diagnostisert med PTSD etter en voldtekt i 2012. Jeg vet ikke hva som er hva etter slikt, men jeg fikk problemer med å svelge, slik at jeg gikk kraftig ned i vekt. Jeg fikk hyppige mareritt om natta. Angst utviklet jeg også, noe jeg aldri har slitt med. Jeg kunne fryse til, svette, få angst, bli kvalm og veldig svimmel om jeg hørte glassmeldingslyden til iPhone - det var den lyden min voldtektsmann hadde på min telefon. Og denne lyden sliter jeg faktisk litt enda med. Og så fikk jeg en følelse av at verden ikke var virkelig. Og tankene hadde jeg ingen kontroll over, så jeg fikk et voldsomt tankekjør. Det var det jævligste, og fikk meg til å vurdere unevnelige veier ut av det hele.

PTSD er noe av det vanskeligste jeg har måttet takle, og det var en hard kamp å bli frisk igjen. Det var fint lite som fungerte, av kropp og psyke, og jeg skalv konstant. Og kjeftet og grein. Jeg mistet 95% av vennene mine, og ble til slutt ufør. Nå er jeg på bedringens vei, selv om jeg nok blir en nervøs person resten av livet dessverre.
Sist endret av Amflora; 15. november 2019 kl. 15:51.
Akasha og Amflora, godt å høre at det går bedre med dere. Hvis dere har noen tips og triks som hjelper så del gjerne

Lidran, hvis dette fortsatt plager deg og ikke går over av seg selv så er det ingen grunn til å ikke få hjelp til å fikse opp i det. Er ikke sikkert det skal så mye til.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er ikke det samme som minner. Det er en helt annen opplevelse enn å huske noe som har skjedd, du opplever det i nåtid. Du er der. Det trenger ikke å bety at du rent faktisk tror du er i fortiden, men hele det emosjonelle systemet ditt er et annet sted. Det kan ha visuelle komponenter også, men trenger ikke å ha det.

Emosjonelle flashbacks er vanlig ved komplekse traumer. Greia er at traumeminnet er ikke lagret integrert som vanlige minner. Du har dissosiert det sånn at det ikke er kontakt mellom det episodiske minnet og det emosjonelle minnet. Så du kan få en helt psycho emosjonell reaksjon og ikke ane hva det handler om. Det er ikke bare å overstyre det med å vite at du er trygg. Den delen av hjernen din vet ikke det. Hvis du kjenner det igjen som et flashback så er det lettere å håndtere det, men det går ikke bare bort uten videre. Vet du hva som har trigget det så kan du kanskje fjerne triggeren, og det hjelper.

Jeg skjønner at det høres helt tullete ut, men det er jo en god grunn til at hjernen har valgt å dele minnet opp sånn. Det er effektivt for å overleve en ekstrem situasjon, særlig hvis det er langvarig. Du må ha en del av deg selv som får være i fred og takle hverdagen, så får en annen del av deg ta seg av traumeminnet. Man kan ikke ha det med seg i alt man gjør, da hadde man jo ikke fungert i det hele tatt.

Jeg er ikke profesjonell, og dette var sikkert rotete forklart.
Vis hele sitatet...

*This*
Du forklarer det jeg har i hodet, det jeg ikke klarer å sette ord på så utrolig bra!
Rusutløst psykose kjørte livet mitt i grøfta, ptsd etter 3 uker med fullblown paranoia, der alle visket å tisket om meg, fremmede jeg passerte på gata snudde seg å pekte å visket å lo..
Godt forklart Pi!

Dette skjedde for rundt 15 år siden, den dag i dag kjører det huet mitt. Er ikke like påtrengende nå, men det er der å murrer.

Jeg endte opp med å bli innesluttet, distrusting å gennerelt rimelig mistenksom mot alt å alle.
Sist endret av Eyeamare; 15. november 2019 kl. 19:24. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
For meg:

assosierer de vanskelige tidene med en slags "Lukt" eller følelse som man liksom har. så når ofte høye lyder kommer får jeg den sansen og adrenalinet kommer inn, jeg blir livredd. ofte kommer det når jeg sover, du drømmer om hvordan ting kunne vært forskjellig. du får angst, mye paranoia er også blandet opp.
Ofte er det du får slags "Deja vu" som du assosierer med stor fare. du blir veldig redd noen spesifike folk for eksempel, om du har dårlige erfaringer. kommer veldig ann på hva du har PTSD av
Sitat av *pi Vis innlegg
Akasha og Amflora, godt å høre at det går bedre med dere. Hvis dere har noen tips og triks som hjelper så del gjerne
Vis hele sitatet...
Jeg for min del fikk en veldig god start med knallhard styrketrening, virkelig hard. Med alt det innebærer. Det vil si at når jeg ikke trente så leste jeg meg opp på trening og kosthold. Jeg brukte mye tid på å lage riktig mat også. Så jeg fikk hodet og kroppen til å fokusere på noe helt annet. Etter 5 måneder slapp tankekjøret taket, angsten kom under kontroll og jeg fikk sove bedre om natten.

Så forenklet jeg livet mitt, altså unngikk alt som kunne vippe meg av pinnen og gjøre meg sint. Så jeg var mye for meg selv ett års tid. Og når jeg følte meg klar dro jeg alene til utlandet i 14 dager for å kjenne på mestring.

Nå er jeg som sagt bare litt nervøs, og har noen angstanfall i ny og ne, men det kan jeg leve med.
Sitat av Amflora Vis innlegg
Jeg for min del fikk en veldig god start med knallhard styrketrening, virkelig hard. Med alt det innebærer. Det vil si at når jeg ikke trente så leste jeg meg opp på trening og kosthold. Jeg brukte mye tid på å lage riktig mat også. Så jeg fikk hodet og kroppen til å fokusere på noe helt annet. Etter 5 måneder slapp tankekjøret taket, angsten kom under kontroll og jeg fikk sove bedre om natten.

Så forenklet jeg livet mitt, altså unngikk alt som kunne vippe meg av pinnen og gjøre meg sint. Så jeg var mye for meg selv ett års tid. Og når jeg følte meg klar dro jeg alene til utlandet i 14 dager for å kjenne på mestring.

Nå er jeg som sagt bare litt nervøs, og har noen angstanfall i ny og ne, men det kan jeg leve med.
Vis hele sitatet...
Takk Trening er definitivt på lista der framme en gang. I tillegg til dette med fokuset, så er jeg etterhvert forstått at en del av dette problemet faktisk er fysiologisk. Trener du fortsatt like mye, eller var det mer en overgangsfase? Er du tilbake i jobb noe?
Sist endret av *pi; 16. november 2019 kl. 01:16.
Sitat av *pi Vis innlegg
Takk Trening er definitivt på lista der framme en gang. I tillegg til dette med fokuset, så er jeg etterhvert forstått at en del av dette problemet faktisk er fysiologisk. Trener du fortsatt like mye, eller var det mer en overgangsfase? Er du tilbake i jobb noe?
Vis hele sitatet...
Jeg vet ikke riktig hva som skjer. Jeg opplevde at kroppen streika på flere måter enn psykisk. Mye betennelser og hyppige forkjølelser. Men det er jo ikke rart når kroppen slites på å være en skvetten, sint og paranoid alien som ikke spiser.

Jeg trener ikke like hardt og mye som da nei, for da var det litt tvangspreget eller hva jeg skal kalle det. Jeg trente hardt i ett år, tror jeg. Men jeg trener daglig enda, da jeg oppdaget at det holder meg stabil psykisk. Det holder uroen jeg kjente på 90% borte.

Nei, dessverre. Min behandler ber meg ta det opp til vurdering til våren, og jeg er enig.

Men nå vil jeg ikke si mer om dette, for jeg kjenner det er usunt for meg å tenke på det. All verdens lykke til, det blir bedre, men det kan kanskje ta tid. Kanskje.
Sist endret av Amflora; 16. november 2019 kl. 02:34.
Forstår, takk for at du delte og lykke til
Er det noen som vet hvorfor de forskjellige eksponeringsterapiene ikke virker for alle med ptsd? Vet om flere med ptsd som ikke får komme i traumebehandling som EMDR og NET med begrunnelse om at de ikke er stabile nok for behandling. Hva kan de gjøre for å bli stabile?

Forstår det slik at eksponeringsdelen trigger alt av reaksjoner også skal disse avta etter hvert som behandlingen skrider frem. For meg så ser det jo ut som alle med ptsd bør får den behandlingen siden slik behandling har stor suksess rate. I praksis så skjer det ikke alltid, og noen får beskjed om slikt ikke passer dem. Hva er det som gjør at noen ptsd pasienter blir avvist av behandlere? Er psykologene redd for at de skal bli suicidale? Kan de bli psykotiske eller hva er det som gjør at noen avvises?

Er det evt. noe de selv kan gjøre for å bli mer stabil? De følger behandling poliklinisk, men det virker mer rettet mot å opprettholde rutiner, døgnrytme og hverdagsfunksjoner fremfor å jobbe med det som gir dem mareritt og elendighet. Men da demper de jo bare symptomer. De jobber ikke med det som skaper symptomene. Hvorfor får de ikke hjelp?
Sist endret av _abc_; 16. november 2019 kl. 11:19.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Er det noen som vet hvorfor de forskjellige eksponeringsterapiene ikke virker for alle med ptsd? Vet om flere med ptsd som ikke får komme i traumebehandling som EMDR og NET med begrunnelse om at de ikke er stabile nok for behandling. Hva kan de gjøre for å bli stabile?
Vis hele sitatet...
Har tenkt på det med EMDR jeg også, men jeg regner med det passer best for de med et enkeltstående, eller noen få, avgrensede traumeopplevelser. Og så lurer jeg litt på hva som egentlig skjer i EMDR, om det kun er desentitisering gjennom eksponering eller om det skjer noen reel prossering av traumeminnet. Jeg skjønner ikke helt hvordan det funker.

Er det evt. noe de selv kan gjøre for å bli mer stabil? De følger behandling poliklinisk, men det virker mer rettet mot å opprettholde rutiner, døgnrytme og hverdagsfunksjoner fremfor å jobbe med det som gir dem mareritt og elendighet. Men da demper de jo bare symptomer. De jobber ikke med det som skaper symptomene. Hvorfor får de ikke hjelp?
Vis hele sitatet...
Man bør vel ha som mål å gå inn i kjernen og reorganisere minnene/opplevelsene, tenker jeg, hvis man skal bli bedre på lang sikt. Problemet er jo at det er ganske intenst å gå gjennom, og kortsiktig kan man få det mye verre. Så det kan tenkes de du kjenner er vurdert til å være for ustabile til å takle det nå, jeg vet ikke. De burde vel uansett hatt en dialog med behandler om hva som er planen på sikt. Symptomdemping kan vel ikke være det eneste de har å tilby. Hvis de føler de ikke kommer videre så ville jeg byttet behandler. Har man mulighet, så ville jeg anbefalt privat psykolog. Dessverre.
Presset økonomi var vel også årsaken til å hun søkte traumebehandling hos offentlige spesialister. Hun er blitt avvist hos spesialisthelsetjenesten og lokalt på dps så for hun oppfølging kun av noe slags miljøterapauter eller sykepleiere eller noe slikt. Altså ingen oppfølging fra folk med faglig tyngde eller spesialist utdanning og null fokus på jobbe konkret med traumene. Hun har to venninner med noe lik bakgrunn som også venter på korrekt behandling. Men ingen av dem fungerer særlig bra. Fikser ikke jobb, utdanning eller sosiale settinger. Og utenfra så virker det egentlig som tiden har stått stille nå i nesten fire år.

Det virker som du tenker det er en faglig vurdering som ligger til grunn for at de ikke er igang med traumebehandling som EMDR? Jeg håper det er den egentlige årsaken og ikke at det er økonomi eller noe slikt som ligger bak avvisning til behandling. Skjønner at døgnbehandling er svært kostbart men så har den også høy suksessfaktor og mange for et langt bedre liv etter korrekt behandling.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Presset økonomi var vel også årsaken til å hun søkte traumebehandling hos offentlige spesialister. Hun er blitt avvist hos spesialisthelsetjenesten og lokalt på dps så for hun oppfølging kun av noe slags miljøterapauter eller sykepleiere eller noe slikt. Altså ingen oppfølging fra folk med faglig tyngde eller spesialist utdanning og null fokus på jobbe konkret med traumene.
Vis hele sitatet...
Det er dessverre det jeg stort sett hører fra offentlig psykisk helsevesen. Det er jævlig urettferdig, og kan vel neppe være samfunnsøkonomisk lønnsomt heller.

Det virker som du tenker det er en faglig vurdering som ligger til grunn for at de ikke er igang med traumebehandling som EMDR?
Vis hele sitatet...
Nei, det høres jo dessverre ikke helt sånn ut, sånn som du forklarer det. Jeg mente bare at det nok ikke er en vidunderkur for alle med ptsd. Jeg vet ikke så mye om EMDR, men det høres ut som du liksom skal hente frem hendelsen og framkalle et flashback. Spørs om det funker når det er snakk om veldig mange hendelser, eller mer en kontinuerlig belastning enn enkelthendelser. Ved komplekse traumer er det ikke gitt at du vet hva det er du får flashback til heller, eller hva som trigger det, så det er ikke bare å skru det på i terapistolen. Jeg vil anslå at 90% av mine er ting jeg ikke aner hva er.

Men uansett, hvis det ikke har skjedd noen utvikling på fire år, så funker det ikke. Det er ikke sikkert det er døgnbehandling eller EMDR hun trenger, men hun trenger åpenbart noe annet.