Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  47 8864
Fikk for ikke lenge siden diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Livet har bare gått nedover de siste årene, uten en eneste opptur. Når det kommer til psyken min er sterkt selvhat og problemer med relasjoner en ganske stor faktor. Er så lei av å leve med meg selv at jeg vil kaste opp hver gang jeg hører min egen stemme eller ser meg i speilet.

For noen år siden røkte jeg hasj og psyken min hadde tildels god effekt av det, på den måten at jeg fikk slappe av. Det hendte derimot at det hadde motsatt effekt, altså at jeg trippa som bare juling. Kunne bli panisk noen ganger. Men som oftest var det pga jeg røkte for mye. Er slik når jeg drikker også, går ikke an å ta seg ett glass, må kvele i meg alt jeg finner... Derfor har jeg ikke drukket alkohol på flere år heller. Takler det jeg har prøvd av rus dårlig. Men nå er jeg litt der hvor jeg tror jeg vil prøve hasj igjen.

Jeg beveger meg ikke ut på en skummel vei om noen skulle tro det, men jeg trenger bare å slappe av. Jeg trenger å få ro og fred fra mitt eget hode en gang i blant. Har hatt så mange sammenbrudd i det siste og vært så ofte suicidal at jeg forstår ikke hvordan tankene fortsatt gidder å holde på slik de gjør... Jeg vil ikke fortelle psykologen at jeg er suicidal, for jeg er redd for å bli pusha på en innleggelse. Jeg kommer ikke til å ta livet mitt, men jeg har store ønsker om det ofte.

Har forsøkt mindfulnes (det går så til helvete som det går an, hodet eksploderer), prøver å holde meg i aktivitet og spise bra, har i løpet av mange år med psykolog lært meg noen strategier men de fungerer dårlig nå.

Hva kan jeg ta for å fikse det her? Hva kan jeg ta som kan hjelpe meg bare litt, en liten stund? Hvilke medisiner kan jeg få med lege som vil være til hjelp? Noen som vil dele sine erfaringer? Jeg er så lei. Er helt alene, familien min er lang borte og gir hovedsaklig faen i meg og jeg har INGEN venner. Ingen bekjente. Ikke en kjeft som bryr seg om meg. Det er fryktelig ensomt.

Jeg bor i en by som jeg flytta til når jeg ble sammen med eksen, men det ble (obviously) slutt mellom oss for et par måneder siden og nå bor jeg alene. Har jobb, og jobben tærer mye på meg ettersom det er en sosial jobb, men jeg får i det minste sosialisert meg der. Men om jeg ikke snart får slappe av ordentlig så tar det nok ikke lang tid før en sykmelding er rundt hjørnet. Har vært sykmeldt en gang pga psyken. Alt var så ille at jeg bare gråt og gråt, jeg hadde vonde sår rundt øynene fordi jeg gråt så mye. Rundt 14 dager i strekk. Klarte ikke noe som helst, lå bare på sofaen og gråt. Hadde vondt i magen og hodet fordi jeg hatet meg selv og livet så jævla intenst. Så mange vonde følelser på en gang og det eksploderte bare rett og slett. Jeg er redd jeg nærmer meg "det" igjen, for nå har jeg så mange vonde følelser på en gang at jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det.

Jeg er i midten av 20 årene btw, kvinne.
Såvidt meg bekjent er det ingen medisiner som funker ene og alene mot psykiske plager. Omprogrammering av hjernen tar tid og arbeid, altså kreves det at du tar tak utenom medisinene også. Vil ikke anbefale noen psykedelika av den grunn at en aldri vet hvordan et individ reagerer på det, men vil uansett nevne at det KAN være en mulighet i kontrollerte omgivelser. Eventuelt MDMA for å føle tilknytning og kjærlighet, finne tilbake til noe av varmen i verden og gleden ved livet. Burde i aller høyeste grad gjøres sammen med noen da.

Føler vledig med deg da. Har hatt det slik i mange år at jeg ikke så meg selv i speilet fordi jeg ble så uvel. Turte ikke høre på min egen stemme, gjorde meg kvalm hvor "stygg" den var. Det var det jeg gjorde det til, slik jeg tolket verden og meg selv. Mange år med selvhat hadde laget et tjukt filter som alt av sensorisk input og tanker passerte gjennom. Har fortsatt mine perioder med ødelagt selvfølelse, og kan overtenke og feiltolke situasjoner enda, men alt i alt er det en helt annen verden. Det filteret du har skapt kan brytes ned igjen. Er også i 20-årene og hadde det slik fra 14 - 20 ca. Høres ut som du har det tyngre enn jeg hadde, men det er nok håp for deg og
Sist endret av sinkpad; 9. juli 2019 kl. 01:35.
Sitat av sinkpad Vis innlegg
Såvidt meg bekjent er det ingen medisiner som funker ene og alene mot psykiske plager. Omprogrammering av hjernen tar tid og arbeid, altså kreves det at du tar tak utenom medisinene også. Vil ikke anbefale noen psykedelika av den grunn at en aldri vet hvordan et individ reagerer på det, men vil uansett nevne at det KAN være en mulighet i kontrollerte omgivelser. Eventuelt MDMA for å føle tilknytning og kjærlighet, finne tilbake til noe av varmen i verden og gleden ved livet. Burde i aller høyeste grad gjøres sammen med noen da.

Føler vledig med deg da. Har hatt det slik i mange år at jeg ikke så meg selv i speilet fordi jeg ble så uvel. Turte ikke høre på min egen stemme, gjorde meg kvalm hvor "stygg" den var. Det var det jeg gjorde det til, slik jeg tolket verden og meg selv. Mange år med selvhat hadde laget et tjukt filter som alt av sensorisk input og tanker passerte gjennom. Har fortsatt mine perioder med ødelagt selvfølelse, og kan overtenke og feiltolke situasjoner enda, men alt i alt er det en helt annen verden. Det filteret du har skapt kan brytes ned igjen. Er også i 20-årene og hadde det slik fra 14 - 20 ca. Høres ut som du har det tyngre enn jeg hadde, men det er nok håp for deg og
Vis hele sitatet...
Takk for svar. Jeg har gått på så mye rart mot både det ene og det andre hva angår psyken at vanlig antidepressiva og antipsykotika er bare å glemme.. Ingenting har noen som helst effekt på meg. Jeg tar tyren ved hornene og jobber hver dag mot en bedre hverdag men jeg blir sliten og lei mange ganger, for ofte er det slik at jeg tar ett steg frem men så blir det ti tilbake. Det er slitsomt og gjør at jeg føler meg passe håpløs.

Har alltid vært nysgjerrig på mdma. Men som du sier bør jeg gjøre det sammen med noen andre, og her kommer da mine problemer med relasjoner og mennesker generelt inn.. Jeg stoler jo ikke på en kjeft, så jeg har ingen å gjøre det med og vet ikke helt hvordan jeg skulle få tak i det. Jeg vet om folk som driver med både det ene og det andre men sitter langt inne å ta kontakt.

Dette med selvdestruktive, hatske, stygge tanker går på autopilot her.. Gjort det helt siden jeg var ei lita jente. Er min egen stemme som mobber meg dag ut dag inn og holder sjeldent kjeft. Det hender i gode perioder at det er stille og jeg kan føle meg vel, men det er faen så sjeldent. Er kanskje håp for meg men kjenner lite på det for tiden. Igjen takk for svar!
Du er her for en grunn, og du kommer uansett ganske så snart som alle andre til å dra videre. Man må gjøre det beste ut av det. Og du er langt ifra alene med sånne tanker. De fleste har det fra tid til annen tror jeg.
Er du i nærheten av Oslo?
EmmaSofia klinikk tilbyr ketaminbehandling mot depresjon som du lan lese om her. Er ganske dyrt men god dokumentert effekt og mye hurtigere virkning enn ssri.

Jeg har personlighetsforstyrrelse selv og har vært gjennom mange år med hasjmisbruk hovedsaklig for så å bytte til alkohol. Mitt tips er hvertfall å holde seg langt borte fra benzodiazepiner, det kjørte livet mitt og mange jeg kjenner rett i dass.

Psilocybin kan ha positive effekter og kan lett plukkes selv nå snart i Norge. Anbefaler deg hvertfall å lese deg opp og sette deg inn i mdma, psilocybin eller hva enn du tenker å prøve.

Store doser quetiapin har hjulpet meg med søvn og tankekjør mange ganger og er noe leger skriver ut ganske lett.

Har dere en bedriftshelsetjeneste du kan benytte deg av, mange bedrifter har dette der man kan benytte seg av psykolog, fysioterapeut osv.

Kan det være en ide å ta kontakt med noen i familien? Ser du skriver de ikke bryr seg om deg men det er ofte noe man føler på selv å ikke en realitet.
Sist endret av bullshit..; 9. juli 2019 kl. 01:58.
Meditasjon er noe som tar tid å få til. Jeg bruker å sette på musikk jeg liker, og da forsvinner tanker mer eller mindre. Jeg bruker også å røyke hasj og høre på musikk en gang i blant. Da forsvinner jeg opp i universet, bokstavelig talt, hvis jeg hører på Vangelis. Hvis jeg hører på Beethoven skjer andre ting, uansett ...

Er dete mulig at disse negative tankemønstrene er lært? unger er svært lett påvirkelige, samtidig er unger ofte - spesielt i 12-16 års alderen - direkte stygge vesener som fortjener juling. Prøv å tenk tilbake i tid, hvor og når disse tankene startet.

Du må komme "inn" i deg selv igjen. Eller sagt annerledes, det ubeviste og beviste må begynne å samtale igjen. Ofte ødelegger samfunnet rundt denne indre samtalen, og samfunnet er ekspert på å gjøre det mens en er ung og lett påvirkelig.
Hei.

Har samme diagnose som deg. Sterkere medikamenter er det eneste som.fungerer. Har sobril til utsatte situasjoner.

Bruker selv cannabis som selvmedisimering. For egen del så kommer jeg meg ikke ut døra uten det, eller sterkere medikamenter.

Skal ikke forherlige cannabis, men for egen del så kan jeg fungere bedre ute med andre mennesker. Har en jobb sommers tid jeg klarer holde på.

Klarer ha et noenlunde OK forhold til familie. Sosialerer av og til med gamle venner.

Foruten er hverdagen rimelig isolert. Null kontakt med andre. Tankekjør mer eller mindre konstant. Avpd er en liten luring som liker trykke oss selv ned. Negative tanker rundt seg selv konstant.

Klarer du holde på jobben har du gjort deg selv en stor tjeneste
Sliter med å multisitere her, så bare svarer på alt i ett innlegg. Jeg er ikke i nærheten av Oslo nei, er i region vest/midt-norge ish. At jeg er her for en grunn klarer jeg ikke helt tro på. Hadde ikke vært forskjell på om jeg var her eller ikke. Jeg er ikke så spesiell for å si det sånn. :P Ketaminbehandling har jeg ikke hørt om men jeg skal sjekke det ut. Å ta kontakt med noen i familien er ikke noe jeg vil utsette meg selv for, ettersom det gjør vondt verre. Mamma bryr seg jo til en viss grad, men hun takler meg ikke alltid så bra, og i 99% av tilfellene så ender det bare med at problemet jeg i utgangspunktet hadde blir verre. Men hun vil bare godt da. Pappa og søsken gir blank f i meg, det er ganske obvious og forholdet har vært dårlig i mange år. Jeg blir trigga bare av å prate med de på telefonen, kan begynne å grine og bli sint etter å ha snakket med dem eller vært i nærheten av dem osv. Jeg har psykolog og et apparat rundt meg, og siden jeg fikk diagnosen i år skal jeg starte opp med riktig behandling til høsten slik jeg har forstått det. Hva riktig behandling er vet jeg ikke men er ikke bare samtaleterapi tror jeg?

Tankemønsteret er nok lært, ettersom jeg har tenkt slik siden jeg var barn. Det er for meg veldig uvandt, skummelt og rart å skulle tenke fine tanker om seg selv. Jeg får det heller ikke til, det føles malplassert og løgnaktig ut. Prøver jo daglig. Meditasjon er nok noe jeg kanskje burde terpe mer på, men jeg har på en måte mistet troen på det så jeg vet ikke helt om jeg klarer å få det til uansett. Men skal prøve. Må bare prøve, prøve, prøve.... Quetiapin har jeg god erfaring med, problemet er at den roter til ting i kroppen, jeg takler ikke bivirkningene rett og slett. Det blir en ond sirkel om jeg går på den dessverre. Leser om det jeg har lyst til å prøve, både negative og positive virkninger. Jeg er en nervøs person og kommer ikke til å ta lett på å prøve nye stoff eller medisiner. Har forøvrig trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse, men hadde akkurat ikke mange nok trekk til at diagnosen kunne stilles, men psykologen kalte det en unnvikende/paranoid mix.

Jeg er mildt sagt livredd for å bli så syk at jeg mister både jobb og håp (har tildels mistet håpet for et bedre liv MEN det dukker opp jevnlig så), og at jeg skulle bli ufør osv. Så jeg jobber hardt for å unngå å det. Jeg tenker ofte at løsningen er å få slutt på alt, men jeg er ei pingle. Om jeg skulle forsøkt å ende livet så ville jeg feila, så er best å la være. Det tenker jeg ofte. Det er nok kanskje til det beste. :P
Hvis du går til en psykolog, men unnlater å fortelle om at du har tanker om å drepe deg selv så bør du revurdere hvorfor du i det hele tatt søker hjelp. Hvorfor gidder du å sløse bort ikke bare din egen tid, men også noen andres? Rus er obviously not the way. Kaaaanskje du kan ha god effekt av CBD, men det har vi veldig lite av her i Norge med mindre du importerer det fra utlandet. Lykke til.
Kanskje på tide med en sykemelding? Forklar det til lege hvordan du har det og unnlat å nevn rus, for da blir det bare tull. Du vil heller ikke bli tvangsinnlagt hvis du sier til psykolog at du er suicidal. Gjorde det samme for litt siden og det som skjedde er at jeg får bedre hjelp av lege og nav enn noen gang.
Sist endret av eraser; 9. juli 2019 kl. 11:23. Grunn: skrev lav istedenfor nav
Nykter rusavhengige
PapaMarathon's Avatar
Sitat av eraser Vis innlegg
Kanskje på tide med en sykemelding? Forklar det til lege hvordan du har det og unnlat å nevn rus, for da blir det bare tull. Du vil heller ikke bli tvangsinnlagt hvis du sier til psykolog at du er suicidal. Gjorde det samme for litt siden og det som skjedde er at jeg får bedre hjelp av lege og nav enn noen gang.
Vis hele sitatet...
Vell, en kompis fortalte om suicidale tanker, 2 uker etterpå fikk han en bekymringsmelding av en "vell menende" nabo.

Psykiatrisk team hentet han og han ble 2 år på Dikemark.

Fikk perm etter 1.5 år og da var han så deppa etter oppholdet der at det første han gjorde var å kjøpe en kniv og stikke seg i brystet. Hedlgivsi bommet han og ble reddet. Etter 2.5 år kom han seg ut derfra.

Dama hans i utlandet hadde han mkstet kontakt med og ikke funnet den dag i dag og han hadde fått medisin i de årene som fikk han til høre stemmer.

Skal ikke skremme deg vekk fra psykiatrien,. Men det at du kan bli tvangsinnlagt er sant.

Men det å fortelle om suicidale tanker er veldig viktig og Sundt.

Du er vell ikke suicidal, du er vell mer lei av livet.

Det et. Håp der ute.

Kanskje omskolering, ny jobb, nyy miljø og litt tid til deg selv.


Dra til legen og få en sykemelding.

Det får du nesten sikkert.

Utbrenthet blir desverre mer og mer normalt for tiden.

Tror folk er stenge med seg selv.

Viktig å gi litt faen, men enklere sagt enn gjort.
Hei!

Selv om du spør om "hva du kan ta", så vil jeg heller fokusere på hva du kan gjøre uten å ta noe som helst. Erfaringen tilsier at det å ta ymse rusmidler i en slik situasjon du beskriver ofte gjør ting verre.

Prøv å gjøre ting som gjør deg "bedre". Prøv forskjellige ting, og prøv å gjøre disse over lengre perioder.

For eksempel kan du komme deg ut i naturen. Det å tilbringe tid i skog og mark har dokumenterte gode effekter, både fysiologisk og psykologisk. Det skal ikke mer til enn en liten tur hver dag, så vil du raskt merke forskjell i sinnstilstanden.

Det å komme seg opp tidlig om morgenen hjelper også. Dersom du tvinger deg opp klokka 5, tar en kald dusj og en te eller en kaffe, for så å lese eller skrive litt, eller kommer deg ut en tur, så vil du ganske snart føle at du forbedrer deg.

Du kan bruke lesing og skriving aktivt. Les litteratur som motiverer og tilbyr nye impulser, og skriv journal/dagbok. Dette hjelper deg å reflektere, og kan godt være et alternativ til rus.

Finn måter å slappe av på. Der mindfulness fort kan virke å forsterke den indre tilstanden du befinner deg i, der kan kanskje noe sånt som Zen ha en avslappende effekt. Jeg kan anbefale en liten bok som heter Zen Mind, Beginner Mind av Suzuki.

Vær nysgjerrig og prøv å finn det som funker for deg. Det finnes mange alternativer som er bedre enn rus.

Jeg ville også ha fulgt opp med fastlege og/eller psykolog. "Selvhjelp" bør ikke utelukke hjelp fra andre.

Lykke til! Det blir nok bedre :-)
Sykemelding med AvPD kan være skummelt. Må det i tilfelle være over kort tid.

Veien til full isjoalasjon med analysering av det som sliter enn ut på jobb er kort. Jobbet selv til jeg var 25 med AvPD (Avoidant personality disorder). Sykmeldt av og på, til man ikke kom seg tilbake i jobb.

Til dere med velmente råd, det er ingen quick fix over kort tid som kan hjelpe TS.

Det er ingen mild depresjon.

Sier heller ikke at TS skal starte med rus for den del. Men for egen del så gjør det situasjonen en helt annen enn foruten. Alternativet er gå på sterke medikamneter daglig.

Forhør deg med lege på sobril mtp jobb. Kan du i det minste kjenne på hvordan det fungerer. 10-20mg holder for egen del, tar toppen på angsten. Men igjen, sterke medikamenter kan være skummelt tar man det over tid.
Sist endret av Tilbaketrukket.; 9. juli 2019 kl. 12:14. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Ts kudos for at du står i det, det i seg selv er ofte en svært god resept for å komme videre og for å bli bedre og mer hel ved. Fantastisk å lese at du på tross av diagnosen og det at du sliter sosialt makter å stå i jobb selv om jobben er svært krevende fordi du er rundt folk/kunder. Det å faktisk komme ut over dørstokken daglig er i seg selv svært god behandling.

Men kanskje bør du vurdere å enten justere ned stillingsbrøk eller sykemelde deg om du er ekstra sliten i perioder, vi mennesker er litt som batterier. Vi kan ta oss helt ut lenge, om vi får ladet opp i fred i ro. Men skjer det for ofte eller det blir vrient å lade opp så kneler vi til sist.

Mtp innleggelser så vil jeg si at en innleggelse ikke er noe å frykte. Tvert imot om du er åpen for at du fortjener hjelp og trenger hjelp så kan det vise seg å bli starten på en prosess du kan fortsette poliklinisk eller på egenhånd når du kommer ut. Kanskje er det faktisk slik at en "time-out" hadde vært en god ting? Da får du fred og ro rundt deg, du brenner ikke alt kruttet på jobb og får kanskje da krefter til å jobbe mer med deg selv?

Suicidale tanker, skjønner du kan bli oppgitt og få de tankene. Om det kun er tanker så får du forsøke å akseptere at sånn føler du akkurat her og nå. Du registrerer at slik har du det nå, men du følger ikke aktivt opp og dveler ved de tankene. Skulle disse tankene bli verre eller du føler ting blir mørkere bør du definitivt snakke med lege eller behandler om hvordan du har det.

Ang det å stole på mennesker så er det jo slik at for at en behandler skal klare å hjelpe deg på best mulig måte så krever det en relativ stor grad av ærlighet. Kanskje ikke absolutt alt du behøver å dele, men alvorlige ting som suicidale tanker er definitivt noe du bør dele. For slikt kan være en indikasjon på at ting er i endring, feks kan det være en indikasjon på at nå koster det i overkant mye å stå i full jobb. Eller at det kan være verdt å forsøke en ny medisin mot feks depresjon.

Jeg tror du finner ut av dette, du er kjempesterk som står i situasjonen, som går på jobb og som ser at du faktisk trenger den sosiale treningen du faktisk få på jobb. Det virker rett og slett som at du har en sterk indre motivasjon for å jobbe deg gjennom dette, så jeg tenker at dette klarer du. Og ikke vær redd for å be om hjelp, du fortjener den hjelpen. Enten du nå snakker med fastlege eller behandler.
Behandling som har hatt/har effekt for de med AvPD er gruppeterapi over flere år. Ukentlige grupper med flere med forskjellige diagnoser. Selvhjelp er en stor del av det.

Først de siste årene AvPD som diagnose har blitt tatt tak i her i Norge innen psykiatrien. De med AvPD oppsøker sjelden hjelp på eget iniativ. Selv om det er en personlighetsforstyrrelse som er blandt de mest utbredte.
Sist endret av Tilbaketrukket.; 9. juli 2019 kl. 12:34.
Hvis du har et hode som eksploderer ved forsøk på mindfullness har du nok veldig gode forutsetninger for få gode resultater med mantra meditasjon. Da vil problemene du opplever med meditasjon bli din største styrke når du mediterer.

Ikke at jeg tror medtiasjon er noen vidunderkur, men det er veldig helsebringende med korte meditasjoner daglig over flere år.
Sist endret av KnutAnkhAton; 9. juli 2019 kl. 12:41.
Sitat av KnutAnkhAton Vis innlegg
Hvis du har et hode som eksploderer ved forsøk på mindfullness har du nok veldig gode forutsetninger for få gode resultater med mantra meditasjon. Da vil problemene du opplever med meditasjon bli din største styrke når du mediterer.

Ikke at jeg tror medtiasjon er noen vidunderkur, men det er veldig helsebringende med korte meditasjoner daglig over flere år.
Vis hele sitatet...
Om du kjenner til begge deler så kan du kanskje si noe om hva som er de vesentlige forskjellene på mantra og mindfullness?
Sitat av random67489 Vis innlegg
Om du kjenner til begge deler så kan du kanskje si noe om hva som er de vesentlige forskjellene på mantra og mindfullness?
Vis hele sitatet...
Ved mindfulness er målet og være oppmerksom og bevist på alle følelser, sanseinntrykk du opplever uten å prøve å endre noe. Bare observere. Ved mantra handler det om å konsentrere på et objekt altså mantraet, men kan også fokusere på pust, et objekt eller annet.
Er forresten ei lukka gruppe på FB du kan melde deg inn i. Er nok en del der som kan komme med tips - egen erfaring.

'' Unnvikende personlighetsforstyrrelse AvPd''

Lukket gruppe.
Sist endret av Tilbaketrukket.; 9. juli 2019 kl. 19:30.
Hmm du kan prøve å sjekke ut denne podcasten, den handler litt om selvhjelp til å komme seg ut av mørkere perioder. Er på en måte en introduksjon til temaet, en kamerat av meg som var ganske langt nede en stund sa den hjalp han masse-vertfall i kombinasjon med bok anbefalingene.

Introduksjon ish:
https://www.stitcher.com/s?eid=55375082&refid=asa

Fem deler som går litt grundigere :
https://www.stitcher.com/s?eid=56216752&refid=asa
Du sier at når du drikker alkohol, så er du nødt å kvele i deg alt du finner. Hvorfor? Hva er det som gjør dette? Har du andre problemer også?

Leger har en tendens til å bare skrive ut anti-depressiva og så pelme deg til en psykolog, og gidder egentlig ikke gjøre jobben sin.

Grunnen at jeg spør om andre problemer er at det er mange psykologiske diagnoser som overlapper med andre diagnoser som ikke er nødvendigvis psykologiske i natur. Depresjon/angst kan bli forårsaket av søvn-forstyrrelser/bi-polar lidelse (genetisk), Unnvikende/Borderline personlighets forstyrrelse overlapper en del med ADHD osv.

Å ha en psykolog som prøver å behandle et psykologisk problem via. samtale-terapi, når det egentlige underliggende problemet er fysisk/nevrologisk i natur, har fint lite for seg.
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Så mange flotte svar her. Tusen takk. Jeg klarer fortsatt ikke multisitere (...wenjjtgkwmego...) men skal prøve å få svare alle i samme innlegg.

Sykmelding er så og si aktuelt. Jeg har vært sykmeldt kun èn gang, og det gjorde ting vondt verre for meg dessverre. Uten jobben blir det tilnærmet null sosialisering, eneste det blir er et par telefoner til mamma. Jeg går i full isolasjonmodus når jeg ikke har jobb. I gode perioder kan jeg gå ut av huset. Den gangen jeg var sykmeldt var ting så ille at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å grine, husker jeg var ekstremt sår rundt øynene fordi jeg hadde grått så mye. Gråt i flere timer hver eneste dag. Følte livet hadde gitt meg opp og at jeg aldri kom meg videre, hadde veldig overbevisende suicidale tanker, men prøvde ikke å ta livet mitt. Tror jeg har et lite håp der inne et sted siden jeg enda ikke har prøvd å ta livet mitt, men jeg har ett selvmordsforsøk bak meg. Det er en del år siden.

Jeg fikk unnvikende personlighetsforstyrrelse diagnosen for ikke så lenge siden. Men det har ligget litt i lufta at det er diagnosen helt siden jeg var i slutten av tenårene, men pga alder kunne ikke diagnosen stilles. Nå skal jeg jo få riktig behandling, ettersom jeg har fått riktig diagnose. Jeg har trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse og jeg har tilbakevendende depressiv lidelse. Har også noen trekk fra emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.... Så ja, er mye på papiret, men den "fullverdige diagnosen" er AvPD. Jeg kjenner meg hjemme i denne diagnosen også, leser man om symptomene og forklaringene på hvordan en person med denne diagnosen opplever verden, så er det meg.

Vet ikke helt hva som er greia med alkohol. Alkoholisme ligger i familien. Jeg kan ikke drikke iallefall, for jeg drikker meg så hinsides full at jeg blacker ut, og om jeg ikke gjør det så driter jeg meg bare loddrett ut. Jeg gidder ikke bli som pappa.. Så jeg lar være. Er selvdestruktiv som faen fra før, trenger ikke gjøre vondt verre.

Skal sjekke ut podcasten som er nevnt. Har sjekket ut gruppa på face, men tør aldri skrive noe der under fullt navn. Jeg hater at folk vet ting om meg, jeg vil dele minst mulig, samtidig så skulle jeg ønske noen faktisk kjente meg som den jeg er... Men samtidig ikke, for jeg er så forferdelig at fy faen. Nytt miljø og ny jobb fikk jeg for noen få år siden, og jeg trives godt i den nye jobben min. Jeg er ikke del av noe miljø, for jeg har ikke venner. Jeg bor på et sted der svært få vet av meg. Det syns jeg er godt. Er kun familien til eksen som kjenner til meg her, samt kollegaer. Men de kjenner jo ikke meg, de bare vet av meg... Og det er jo nok.

Det er slitsomt å hele tiden hate seg selv så intenst at en bare vil rive seg selv ut av egen kropp. Føler jeg sitter fast i meg selv, som et fengsel. De fleste som har slitt med depresjon, selvhat og lignende kan relatere til denne følelsen.. Har så vondt i hjertet noen ganger. For jeg vil meg selv så mye vondt. Samtidig så syns jeg noen ganger synd i meg selv, og tenker at fy faen det her skal jeg klare. Jeg skal bli den beste versjonen av meg selv og bli lykkelig.. Men så faller jeg tilbake, står å ser meg i speilet og griner fordi jeg ser ut som et misfoster. Jeg er veldig utseendefiksert når det kommer til meg selv, for jeg føler personligheten min er så fæl at utseende er det eneste jeg kan vinne med. Greia er at utseendet mitt også er grusomt, så jeg vet liksom ikke hva jeg skal fokusere på. Ingenting er bra og alt er bare håpløst. Sitter ofte å tenker og kverner på hvor teit og dum jeg er, blir ofte flau etter jeg har sagt noe fordi jeg syns det jeg sa var fælt. Overanalyserer og overtenker alt. En samtale på noen få ord med en random person kan jeg tenke på lenge etterpå. Om noen ser på meg tenker jeg at de syns jeg er stygg og tenker at det er synd i meg, som er så uheldig her i livet, som hverken er intelligent eller pen. Det herjer på som bare pokker.. Det skrur seg ikke av heller selv om jeg prøver å vri på det. Klarer noen ganger å putte det i noen bokser som jeg plasserer bakerst i hodet. Men fungerer definitivt ikke alltid.

Igjen, takk for mange svar. Dere er fine.
Sist endret av Mafakkaz; 15. juli 2019 kl. 00:59.
Faen så vondt det er å lese det du skriver. Ikke at det var et veldig konstruktivt svar, men jeg vet ikke helt hva jeg kan bidra med.
Har liten tro på medisiner/rus av noen slag når dine situasjonelle omstendigheter kan være grunnen for depresjon. Jeg mener, jeg kunne også slitt psykisk og opplevd lignende symtomer hadde jeg vært lenge nok i en slik situasjon.

Hvordan vil du egentlig ha det rent situasjonsmessig? Ville du bodd et annet sted, hatt en annen jobb etc.. Mulighet for å drive med noen hobbyer?
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av DrPerception Vis innlegg
Har liten tro på medisiner/rus av noen slag når dine situasjonelle omstendigheter kan være grunnen for depresjon. Jeg mener, jeg kunne også slitt psykisk og opplevd lignende symtomer hadde jeg vært lenge nok i en slik situasjon.

Hvordan vil du egentlig ha det rent situasjonsmessig? Ville du bodd et annet sted, hatt en annen jobb etc.. Mulighet for å drive med noen hobbyer?
Vis hele sitatet...
Nei. Er veldig glad i jobben min og har absolutt ikke lyst til å flytte. Jeg er tildels anonym her jeg bor nå, og det er jeg glad for.

Er jævla mye jeg har lyst til. Mye jeg ikke klarer, mye jeg ikke kan, fordi jeg er som jeg er. Medisiner har jeg ikke tro på selv, rus vet jeg kan virke mot sin hensikt og gjøre vondt verre.
Er terapien du får nå noe bra? Jeg vet ikke mye om diagnosen din, men litt om symptomene du beskriver. Jeg forstår veldig godt at det føles tryggest å være helt anonym, men det er vanskelig å gjøre noe med selvbildeproblematikken du beskriver uten i relasjon til noen andre. En trygg relasjon til en terapaut er et sted å begynne.

Du trenger ikke være redd for å fortelle psykologen din om suicidale tanker, du blir ikke lagt inn av det. Forskjell på konkrete planer og generelle tanker/ønsker her. I historien PapaMarathon forteller så er det nok litt av hvert annet bak, ingen blir hentet og tvangsinnlagt i to år av å lufte selvmordstanker. Det er vel heller sånn at man nesten må ta livet av seg for å bli lagt inn når man trenger det.
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Er terapien du får nå noe bra? Jeg vet ikke mye om diagnosen din, men litt om symptomene du beskriver. Jeg forstår veldig godt at det føles tryggest å være helt anonym, men det er vanskelig å gjøre noe med selvbildeproblematikken du beskriver uten i relasjon til noen andre. En trygg relasjon til en terapaut er et sted å begynne.

Du trenger ikke være redd for å fortelle psykologen din om suicidale tanker, du blir ikke lagt inn av det. Forskjell på konkrete planer og generelle tanker/ønsker her. I historien PapaMarathon forteller så er det nok litt av hvert annet bak, ingen blir hentet og tvangsinnlagt i to år av å lufte selvmordstanker. Det er vel heller sånn at man nesten må ta livet av seg for å bli lagt inn når man trenger det.
Vis hele sitatet...
Den er helt kurant. Nå har jeg kun hatt vanlig samtaleterapi i mange år. Har også forsøkt kunstterapi, det er meh. Nå får jeg en annen behandlingsform ettersom jeg har en personlighetsforstyrrelse, og da blir behandlingen annerledes. Har tidligere blitt behandlet for depresjon og angst.

Neinei, jeg forteller jo psykologen at jeg noen ganger vil dø. Men er ikke alltid jeg orker, for det kommer ingenting utav det uansett føler jeg. Jeg vet jeg ikke er modig nok til å ta mitt eget liv, fordi jeg er livredd for å bli lam fra nakken og ned, bli hjerneskada osv. Det hadde jo vært helt forjævlig å faktisk bli fysisk lamma når jeg allerede er det psykisk...
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Neinei, jeg forteller jo psykologen at jeg noen ganger vil dø. Men er ikke alltid jeg orker, for det kommer ingenting utav det uansett føler jeg. Jeg vet jeg ikke er modig nok til å ta mitt eget liv, fordi jeg er livredd for å bli lam fra nakken og ned, bli hjerneskada osv. Det hadde jo vært helt forjævlig å faktisk bli fysisk lamma når jeg allerede er det psykisk...
Vis hele sitatet...
Det er min største skrekk også. Vi får vel bare henge rundt.

Er ikke sikkert det er noe poeng å nevne de tankene hele tiden, som du sier så er det jo ikke så mye mer å si om det. Poenget mitt var mer at det er viktig å ikke holde tilbake i terapi. Det funker best uten filter. En god relasjon til en god terapaut er verdt jævlig mye.
Ang det å åpne opp for en terapeut så tror jeg det kommer naturlig om det først er etablert et tillitsforhold og en er trygg på behandler, slik var det for meg, og flere jeg kjenner som har gått i terapi. Noen måtte dog bytte før de fant en terapeut de ble trygg på.

Ang det å ta opp suicidale tanker støtt så tenker jeg at du jo har rett, å prate om disse tankene løser jo ingenting. Og det er kanskje heller ikke viktig å støtt snakke om de tankene. Men om det går fra tanker, til planer eller noe mer konkret bør du absolutt ta det opp evt. ringe legevakt eller feks hjelpetelefon. Samme om du merker at ting blir mørkere samtidig med at slike tanker kommer hyppigere, eller tar mer plass.

Ts, det er sterkt å lese det du skriver, men eg må si du er knalltøff. Du står i det, gir ikke opp og du beholder jobb. Men akkurat når det kommer til jobb så tenker jeg at å totalt avskrive sykemelding om det blir i overkant mye å forholde seg til kanskje ikke er det beste? Idag er det så mange typer sykemeldinger. Gradert feks. Kan feks jobbe 6 timer fremfor 8. En sykemelding trenger ikke bety at du blir gående hjemme eller blir isolert, men sykemelding kan være et verktøy og virkemiddel som kan bridra til å redusere det totale presset. Og en sykemelding er jo ikke endelig. Det er jo tidsbegrenset og du kan kjenne om det hjelper eller ikke hjelper. Er heller ikke krav om at man står sykemeldt ute hele perioden om en ikke ønsker.

Ts du virker å ha usedvanlig god selvinnsikt og har funnet både hva som er viktig for deg og hva som ikke virker. Derfor tror jeg nok du kommer gjennom dette. Nå har du også fått korrekt diagnose og kan jobbe med kjerneproblemene framfor følge diagnoser/lidelser. Det vil jo gi en langt større sjanse til å merke endringer og forbedringer.

Jeg heier på deg ts og ønsker det alt det beste.
Sist endret av random67489; 15. juli 2019 kl. 17:44.
Anonym bruker
"Selvforsynt Rødmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Jeg hater at folk vet ting om meg, jeg vil dele minst mulig, samtidig så skulle jeg ønske noen faktisk kjente meg som den jeg er.
Vis hele sitatet...
Jeg tror det er vanskelig å danne ordentlige og meningsfulle vennskap dersom du ikke er villig til å åpne deg. Hvorfor hater du at folk vet ting om deg, sånn egentlig? Det å åpne seg, være ærlig, være seg selv og gi litt faen i hva folk synes er noe som har hjulpet meg ekstremt det siste året. Sier ikke at du skal fortelle hele livshistorien din til fremmede akkurat, men la bekjentskap utvikle seg med utgangspunkt i å være ærlig med deg selv og personen du snakker med. Ikke legg skjul på hvem du er eller hva du synes om ting. Ikke si ting du egentlig ikke mener, fordi du tror de kommer til å like å høre det. Vær deg selv, og du vil blomstre. Folk flest merker når folk er "falske", for når du tør å være deg selv vil det øse en attraktiv aura av deg som folk legger merke til.

Har utviklet noen gode vennskap på den måten. Noen folk kommer ikke til å like deg uansett, og noen folk kommer ikke du til å like uansett. Sånn er det bare. Men du kommer til å finne folk som elsker å være rundt deg 100% for den du er, meningene du har og energien du sprer rundt deg. Jeg synes det gjør livet verdt å leve.
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg tror det er vanskelig å danne ordentlige og meningsfulle vennskap dersom du ikke er villig til å åpne deg. Hvorfor hater du at folk vet ting om deg, sånn egentlig? Det å åpne seg, være ærlig, være seg selv og gi litt faen i hva folk synes er noe som har hjulpet meg ekstremt det siste året. Sier ikke at du skal fortelle hele livshistorien din til fremmede akkurat, men la bekjentskap utvikle seg med utgangspunkt i å være ærlig med deg selv og personen du snakker med. Ikke legg skjul på hvem du er eller hva du synes om ting. Ikke si ting du egentlig ikke mener, fordi du tror de kommer til å like å høre det. Vær deg selv, og du vil blomstre. Folk flest merker når folk er "falske", for når du tør å være deg selv vil det øse en attraktiv aura av deg som folk legger merke til.

Har utviklet noen gode vennskap på den måten. Noen folk kommer ikke til å like deg uansett, og noen folk kommer ikke du til å like uansett. Sånn er det bare. Men du kommer til å finne folk som elsker å være rundt deg 100% for den du er, meningene du har og energien du sprer rundt deg. Jeg synes det gjør livet verdt å leve.
Vis hele sitatet...
Om jeg er sårbar og åpen om meg vil det bli brukt mot meg. Mange ser på det å være psykisk syk som en svakhet, og det at jeg i tillegg har dårlig selvtillit gjør at jeg er lett å knekke, lett å påvirke, lett å manipulere osv. Derfor skyr jeg vennskap som pesten fordi det har aldri gått bra. Jeg har ingen gode erfaringer med vennskap. Folk stikker til slutt, de går bak ryggen på deg, snakker dritt om deg og forteller videre ting du har fortalt... Jeg har vært i to forhold, og har stolt på mennene jeg har vært med. Men nå som de er ekser er jeg bekymret og redd for alt de sier om meg bak min rygg.

Anser ikke meg selv som falsk. Jeg snakker som jeg gjør, ler av det som får meg til å le, jeg er veldig glad i å diskutere og jeg er engasjert i samfunnsdebatter og politikk. Jeg engasjerer meg lett, og det kan gjelde alt ifra en film på kino til et politisk vedtak jeg er imot. Legger mye sjel i ting. Det blir jeg derimot flau over mange ganger, for virker som om folk syns jeg er voldsom. Så jeg prøver å unngå det. Jeg er klønete sosialt så derfor deltar jeg kun i debatter på nettet der jeg kan skrive.

Jeg forstår ikke at noen kan like meg... Når jeg får et kompliment eller noen spør om vi skal finne på noe, så blir jeg med ett mistenksom. Det er slitsomt. I forholdene jeg har vært i har dette vært et problem, eksen kunne f.eks si "så fin du er i dag" og da ble jeg sint. Fordi jeg vil ikke høre det! Jeg ser ikke fin ut! Da ble så klart eksen sint for det og mente jeg måtte slutte å tulle. Det er ikke tull for faen, slutt å kommentere utseendet mitt.. Jeg vil ikke høre, jeg vet det er løgn uansett. På gode dager kunne jeg si takk til et kompliment, men hodet ville kverne uansett. Dette kom når den nyforelska følelsen gikk over. Å være nyforelska er det beste jeg vet, jeg glemmer at jeg er stygg og fæl og føler meg bra. Men så går det over og jeg blir flau over å ha trodd at noen kan like meg osv... Æsj, det er flaut å bare skrive om det. Litt av en klagemur jeg har i denne tråden, haha.
Sykemelding funker forresten sånn at jobbprosenten sier hvor mye av jobben du skal få gjort, ikke nødvendigvis hvor lenge du skal være på jobb. For min del innebærer det å være på jobb stort sett hver dag bortsett fra terapidager, men at det er greit at jeg ikke er så effektiv. Fint å ha muligheten til å bare stikke ut/hjem hvis det skjærer seg helt. Hvorvidt dette funker kommer selvsagt an på hvilken type jobb du har. Å bare være hjemme er jeg enig i at ofte gjør vondt verre, selv om det av og til er nødvendig.

Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Jeg engasjerer meg lett, og det kan gjelde alt ifra en film på kino til et politisk vedtak jeg er imot. Legger mye sjel i ting. Det blir jeg derimot flau over mange ganger, for virker som om folk syns jeg er voldsom.
Vis hele sitatet...
Noen av oss liker faktisk sånne folk
Sist endret av *pi; 15. juli 2019 kl. 18:39. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Sykemelding funker forresten sånn at jobbprosenten sier hvor mye av jobben du skal få gjort, ikke nødvendigvis hvor lenge du skal være på jobb. For min del innebærer det å være på jobb stort sett hver dag bortsett fra terapidager, men at det er greit at jeg ikke er så effektiv. Fint å ha muligheten til å bare stikke ut/hjem hvis det skjærer seg helt. Hvorvidt dette funker kommer selvsagt an på hvilken type jobb du har. Å bare være hjemme er jeg enig i at ofte gjør vondt verre, selv om det av og til er nødvendig.
Vis hele sitatet...
Sant, men akkurat jobben takler jeg ganske bra. Det hender at jeg er enormt sliten og egentlig skulle vært foruten jobben, men samtidig er den viktig for meg... Viktig for meg å vite at det er behov for meg et sted og at jeg er til hjelp. Har en givende jobb jeg trives godt i, men den kan være utrolig stressende og belastende til tider. Men det er ikke jobben som knekker meg til sist for å si det sånn, det er hodet.

Igjen, jobben tærer noen ganger mye på meg, ettersom det er en sosial jobb. Men den eksponeringen trenger jeg. Ettersom jeg ikke sosialiserer meg ellers på fritiden så er jobben også god øving på å bli flinkere sosialt osv. Det hender det er nødvendig og de gangene det har vært veldig nødvendig, så har jeg vært hjemme. Sykefraværet mitt er heldigvis lavt. Siden jeg skrev innlegget for 6 dager siden så har jeg hatt 2-3 dager der jeg faktisk har fått roa ned en del og slappa av litt. Så akkurat nå går det bra.
Sist endret av Mafakkaz; 15. juli 2019 kl. 18:47.
Det er vel ikke det at jeg tror jobben knekker deg, for jeg har skjønt jobben er viktig for deg. Men det er noe med det samla trykket du står i. Det er vanskelig å få fremgang om en brenner alt kruttet på en gang eller på en plass. Det må være litt overskudd igjen til behandling, ikke bare samtalene med behandler, men det må også være overskudd til å faktisk jobbe med det som foregikk på behandling i ferd og ro når behandlingen er over - for det er jo ikke selv timen i terapi som gjør oss friskere. Det er hva vi klarer å absorbere og ta inn. Og da kreves det noen ganger at symptomtrykket eller den samlede belastningen reduseres for en periode for å klare å få mest mulig utbytte av behandlingstime, og ikke minst innholdet og budskapet i behandlingen.

Bra du trener på sosialisering, men du må også få overskudd til å trene på selvfølelsen og selvbildet. For det kan faktisk endres. Det kan ta tid og kreve innsats men det er mulig.

Det er ingen grunn til at du skal gå rundt å skamme deg over hvem du er, hva du er interessert i eller hva du kan eller ikke kan. Lær og tren på å være deg selv, uavhengig av hva du tenker situasjonen krever. Vennskap er kanskje ikke naturlig idag, men når du går i terapi for rett diagnose så kan det jo være at du blir tryggere også i relasjoner? Livet har lært deg at folk generelt ikke kan stoles på. Men det er jo ikke en fasit - det er din erfaring. Og den favner tross alt en begrenset mengde mennesker. Kun de du har hatt som venner og som har sviktet. Heldigvis er verden full av folk, og det er garantert mange der ute som vil sette pris på deg akkurat slik du er uten at du endrer på noen verdens ting, og helt garantert vil du finne mennsker verdt å samle på som også er til å stole på og som kun vil deg vel. Slikt vil også bidra positivt til selvbilde og selvfølelsen.
Sist endret av random67489; 15. juli 2019 kl. 19:32.
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Sant, men akkurat jobben takler jeg ganske bra. Det hender at jeg er enormt sliten og egentlig skulle vært foruten jobben, men samtidig er den viktig for meg... Viktig for meg å vite at det er behov for meg et sted og at jeg er til hjelp.
Har en givende jobb jeg trives godt i, men den kan være utrolig stressende og belastende til tider. Men det er ikke jobben som knekker meg til sist for å si det sånn, det er hodet.
Vis hele sitatet...
Mye terapi i en god jobb Jeg føler også at jobben kun bidrar positivt, så sykmelding er kun aktuelt fordi det kommer til et punkt der man ikke kan drive og heve full lønn for å sitte i fosterstilling på bøttekottet store deler av dagen. Dårlig samvittighet for at man ikke gjør nok er i alle fall ikke helsebringende.

Siden jeg skrev innlegget for 6 dager siden så har jeg hatt 2-3 dager der jeg faktisk har fått roa ned en del og slappa av litt. Så akkurat nå går det bra.
Vis hele sitatet...
Godt å høre. Det er fælt å ha det sånn. En sjeldent åpen beskrivelse som traff ganske brutalt.
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av random67489 Vis innlegg
Det er vel ikke det at jeg tror jobben knekker deg, for jeg har skjønt jobben er viktig for deg. Men det er noe med det samla trykket du står i. Det er vanskelig å få fremgang om en brenner alt kruttet på en gang eller på en plass. Det må være litt overskudd igjen til behandling, ikke bare samtalene med behandler, men det må også være overskudd til å faktisk jobbe med det som foregikk på behandling i ferd og ro når behandlingen er over - for det er jo ikke selv timen i terapi som gjør oss friskere. Det er hva vi klarer å absorbere og ta inn. Og da kreves det noen ganger at symptomtrykket eller den samlede belastningen reduseres for en periode for å klare å få mest mulig utbytte av behandlingstime, og ikke minst innholdet og budskapet i behandlingen.

Bra du trener på sosialisering, men du må også få overskudd til å trene på selvfølelsen og selvbildet. For det kan faktisk endres. Det kan ta tid og kreve innsats men det er mulig.

Det er ingen grunn til at du skal gå rundt å skamme deg over hvem du er, hva du er interessert i eller hva du kan eller ikke kan. Lær og tren på å være deg selv, uavhengig av hva du tenker situasjonen krever. Vennskap er kanskje ikke naturlig idag, men når du går i terapi for rett diagnose så kan det jo være at du blir tryggere også i relasjoner? Livet har lært deg at folk generelt ikke kan stoles på. Men det er jo ikke en fasit - det er din erfaring. Og den favner tross alt en begrenset mengde mennesker. Kun de du har hatt som venner og som har sviktet. Heldigvis er verden full av folk, og det er garantert mange der ute som vil sette pris på deg akkurat slik du er uten at du endrer på noen verdens ting, og helt garantert vil du finne mennsker verdt å samle på som også er til å stole på og som kun vil deg vel. Slikt vil også bidra positivt til selvbilde og selvfølelsen.
Vis hele sitatet...
Det har du helt rett i, og nå de siste ukene har jeg ikke hatt energi eller overskudd til noe annet enn jobb og diverse ting som må gjøres på fritida. Har ikke tatt hensyn til meg selv for fem flate øre. Nå har jeg og psykologen satt opp en behandlingsplan, og jeg gleder meg til å begynne. Kommer nok til å bli tøft, men jeg er så lei, vil ikke ha det slik. Takk for svarene dine, du skriver bra og treffende.

Sitat av *pi Vis innlegg
Mye terapi i en god jobb Jeg føler også at jobben kun bidrar positivt, så sykmelding er kun aktuelt fordi det kommer til et punkt der man ikke kan drive og heve full lønn for å sitte i fosterstilling på bøttekottet store deler av dagen. Dårlig samvittighet for at man ikke gjør nok er i alle fall ikke helsebringende.


Godt å høre. Det er fælt å ha det sånn. En sjeldent åpen beskrivelse som traff ganske brutalt.
Vis hele sitatet...
Mye terapi i god jobb ja, det er sikkert og visst! Det at jobben er givende er et stort pluss. Føler noen ganger at det er behov for meg, at jeg betyr noe for noen (men den følelsen er uansett veldig sjelden at jeg har). Det er fint...

Det suger som faen å ha det slik. Men det går jo på et vis.
Har du vurdert å ta deg en ferie? Bare komme seg bort fra tjas og mas en ukes tid?

Jeg var for mange år tilbake arbeidsledig for første gang i mitt liv, og det gikk hardt utover psyken etter hvert. Følte at det var flaut å være sosial fordi spørsmål om jobb alltid kom opp.

Til slutt hadde jeg klart å spare opp noen kroner til å ta meg en rimelig chartertur alene, og det var en befrielse. Bryte rutinen, snakke med folk som ikke kjente meg fra før, sol, varme osv.
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Mye terapi i god jobb ja, det er sikkert og visst! Det at jobben er givende er et stort pluss. Føler noen ganger at det er behov for meg, at jeg betyr noe for noen (men den følelsen er uansett veldig sjelden at jeg har). Det er fint...
Vis hele sitatet...
Nå er uansett ikke verdien din som menneske bestemt av hvor mange som bryr seg om deg. At familien din ikke gjør det, sier først og fremst mye om dem. Du skrev over her et sted at du kan synes synd på deg selv. Det er veldig bra at du kan det, jeg vet hvor vanskelig det er. Du fortjener å ha det bedre.
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av bronsky Vis innlegg
Har du vurdert å ta deg en ferie? Bare komme seg bort fra tjas og mas en ukes tid?

Jeg var for mange år tilbake arbeidsledig for første gang i mitt liv, og det gikk hardt utover psyken etter hvert. Følte at det var flaut å være sosial fordi spørsmål om jobb alltid kom opp.

Til slutt hadde jeg klart å spare opp noen kroner til å ta meg en rimelig chartertur alene, og det var en befrielse. Bryte rutinen, snakke med folk som ikke kjente meg fra før, sol, varme osv.
Vis hele sitatet...
Har vurdert det. Men vet ikke hvor jeg skal dra... Kunne tenkt meg å reise på storbyferie en langhelg, er flere byer jeg har lyst til å reise til men ingen å reise med og vet ikke hvordan det vil være å reise alene.

Sitat av *pi Vis innlegg
Nå er uansett ikke verdien din som menneske bestemt av hvor mange som bryr seg om deg. At familien din ikke gjør det, sier først og fremst mye om dem. Du skrev over her et sted at du kan synes synd på deg selv. Det er veldig bra at du kan det, jeg vet hvor vanskelig det er. Du fortjener å ha det bedre.
Vis hele sitatet...
Det er kanskje sant. Haha, ja jeg kan syns mye synd på meg selv, tenker ofte at jaja, er bare meg og deg (altså meg og meg)... Blæ.
Sist endret av Mafakkaz; 20. juli 2019 kl. 01:25.
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Det er kanskje sant. Haha, ja jeg kan syns mye synd på meg selv, tenker ofte at jaja, er bare meg og deg (altså meg og meg)... Blæ.
Vis hele sitatet...
Har du deg selv på laget så er det jo mye bedre enn ingenting
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Har du deg selv på laget så er det jo mye bedre enn ingenting
Vis hele sitatet...
Merkelig nok er det en trøst noen ganger så...
Husk det er ikke løgn om man trur på det selv
Lat som om alt er på skinner lenge nok så blir det en sannhet.
Anonym bruker
"Arg Spissmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Dont be afraid of being alone! Eagles fly alone, pigeons flock together

Decide what it is you want
Write that shit down
Make a fucking plan
Work on said plan..
every fucking day
until all the tears
eventually fades away


Meditasjon er å anbefales! Tar litt tid og trening å få det til ordentlig, men når du først får det til ordentlig, ja DA vil du sannelig merke det! Var som å lesse av 5tonn med følelser på en og samme gang! men det er jo meg og mine undertrykte følelser opp gjennom åra da >.< Du blir mye klarer i hodet og tåler mer mental motgang, selv av en tilsynelatende ubetydelig 5minutters økt!

også kan du jo prøve å trøste deg med at du ikke har kroniske fysiske smerter, akkompagnert med en high-pitched tinnitus til ALLE døgnets tider noen ganger har jeg mest lyst til å bare hive hodet mitt inn i betongveggen så hardt og så mye jeg klarer før jeg bare besvimer, fordi selv med innsovningstablett kan det hende at tinnitusen overdøver ��
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Dont be afraid of being alone! Eagles fly alone, pigeons flock together

Decide what it is you want
Write that shit down
Make a fucking plan
Work on said plan..
every fucking day
until all the tears
eventually fades away


Meditasjon er å anbefales! Tar litt tid og trening å få det til ordentlig, men når du først får det til ordentlig, ja DA vil du sannelig merke det! Var som å lesse av 5tonn med følelser på en og samme gang! men det er jo meg og mine undertrykte følelser opp gjennom åra da >.< Du blir mye klarer i hodet og tåler mer mental motgang, selv av en tilsynelatende ubetydelig 5minutters økt!

også kan du jo prøve å trøste deg med at du ikke har kroniske fysiske smerter, akkompagnert med en high-pitched tinnitus til ALLE døgnets tider noen ganger har jeg mest lyst til å bare hive hodet mitt inn i betongveggen så hardt og så mye jeg klarer før jeg bare besvimer, fordi selv med innsovningstablett kan det hende at tinnitusen overdøver ��
Vis hele sitatet...
Har prøvd å trøste meg med at der er MANGE som har det så mye verre enn meg.... Det gjør meg bare trist og gjør at jeg skammer meg enda mer over hvem jeg er og hva jeg føler, så jeg prøver å la være det, haha. Tintinitus høres forferdelig ut, du har min dypeste medfølelse..
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Faen altså jeg sliter i kveld. Jeg er så lei av å hate meg selv, lei av å føle at ingen er glad i meg. Har skikkelig vondt i magen, hodet og det knyter seg i brystet. Vil bare skrike, vil bare ende alt. Lei av å gråte når jeg ser meg i speilet. Føler på så mye skam og akkurat nå er det innmari tung. Om jeg forklarer dette til legen, tror dere hen skriver ut beroligende til meg? Jeg er redd for at jeg kan finne på å gjøre noe «dumt» når jeg er slik. Har lyst å skade meg, men det har jeg hatt lyst til mange ganger, men er noen år siden sist jeg gjorde det. Vil bare gi meg selv juling fordi jeg syns jeg fortjener det. Jeg får panikk når jeg innser at jeg må være meg resten av livet.. Dette er ansiktet mitt, dette er kroppen min. Det er helt jæææævlig å vite og jeg er så bitter og føler at livet er så urettferdig ettersom jeg fikk ALLE de dårlige kortene, mens alle andre kvinner har mye fint ved seg, positive særtrekk osv. Jeg fikk ikke en dritt! Ikke en jævla dritt! Dårlige forutsetninger, dårlige kort, dårlig alt. I dag har jeg gått en lang tur, til og med blitt litt solbrent. Fått frisk luft. Kosa med en hund. Gjort alt jeg kan for å føle meg bedre, men nå i kveld smalt det.. Begynner å trøstespise også når jeg er slik.

Er ikke slik jeg vil livet skal være.. Årene går og jeg kaster det bort, jeg blir ingenting, er ingenting og har aldri vært noe. Faen
Spørs om det hjelper, men det er ikke noen jeg ønsker mer en god natt enn deg akkurat nå.
Unnvikende delen som har gitt deg en ekstra smell.

Er det noe vi med AvPD er flinke til, er det akkurat det se på seg selv som en person uten verdi.

Personlig så har jeg forsonet meg med at livet ikke ble helt A4. Tok sin tid, men det er der man er nå.

Du har min fulle forståelse skjønner akkurat hvordan du kjenner på det i de verste stundene.

Sobril kan fungere til de verste dagene. Ikke finn på knaske sterke medikamenter daglig, får du prøve de ut. Har selv sobril liggende til bruk når det står på som verst.
Mafakkaz's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Spørs om det hjelper, men det er ikke noen jeg ønsker mer en god natt enn deg akkurat nå.
Vis hele sitatet...
Takk, sov heldigvis greit.

Sitat av Tilbaketrukket. Vis innlegg
Unnvikende delen som har gitt deg en ekstra smell.

Er det noe vi med AvPD er flinke til, er det akkurat det se på seg selv som en person uten verdi.

Personlig så har jeg forsonet meg med at livet ikke ble helt A4. Tok sin tid, men det er der man er nå.

Du har min fulle forståelse skjønner akkurat hvordan du kjenner på det i de verste stundene.

Sobril kan fungere til de verste dagene. Ikke finn på knaske sterke medikamenter daglig, får du prøve de ut. Har selv sobril liggende til bruk når det står på som verst.
Vis hele sitatet...
Nei vil ikke gjøre det til vane å bruke medisiner. Men når jeg får slike sammenbrudd... En dag er jeg kanskje ikke redd for å ta livet mitt. Jeg vil jo gjøre det, men er så mye jeg er redd for. Redd for å feile og all oppmerksomheten jeg vil få da. Redd for å bli enda sykere. Redd for mye... Derfor gjør jeg det ikke. Men en dag kan disse tankene bli så intense at de lammer alle redsler. Jeg håper det skjer, men samtidig ikke, jeg vet ikke hva jeg vil. Vil jo leve, men innser jo for hver dag som går at jeg har lite å leve for.