Beklagelig sier sykehuset

29. november 2004

Broren tok livet sitt under innleggelse:
- Magnus fikk ingen behandling

26 år gammel tok broren sitt eget liv mens han var innlagt med tvang. - Ingen av behandlerne beklaget eller kondolerte, og ingen ville svare på hvorfor han aldri fikk behandling, sier Beate Dyskeland.

Jone Østebø

Psykiatri: 10. desember er det fem år siden 26 år gamle Magnus avsluttet livet sitt. Fem måneder tidligere var han blitt tvangsinnlagt ved Rogaland Psykiatriske Sjukehus (RPS), nå Psykiatrisk klinikk ved SiR.

På de fem månedene hadde familien sett at han stadig ble dårligere og mer deprimert, noe som er i overensstemmelse med miljørapportene i journalene.

Magnus var sårbar. Han var et mobbeoffer gjennom store deler av skolegangen. Foreldrenes skilsmisse og besteforeldrenes død tok han tungt. Trolig var han deprimert flere ganger i barne- og ungdomsårene. Søsteren Beate Dyskeland forteller at familienflere ganger prøvde å formidle dette videre til Magnus' behandlere ved psykiatrisk. At årsaken til problemene kunne ligge i fortiden, at han bar på mye vondt.

- Men de ville ikke høre. Av overlegen som medisinerte ham, fikk vi beskjed om at det var en typisk panikkreaksjon av pårørende å lete etter årsaker, forteller hun.

Ifølge søsteren fikk Magnus ingen samtaler med psykolog eller psykiater under det nesten fem måneder lange oppholdet. Overlegen hadde ansvaret for medisiner, en sosionom hadde behandleransvar.

- Sosionomen brydde seg aldri om selve problemene til Magnus. Hun sa selv at det praktiske måtte ordnes først, så fikk det andre komme etterpå. Dermed gikk timene med til å snakke om regninger og andre praktiske ting som måtte ordnes underinnleggelsen, sier Dyskeland.

Etter selvmordet fikk hun tilgang til alle journaler. I dokumentbunken er daglige observasjoner registrert. Side opp og side ned med hvordan Magnus har det i dag, om hvilke medisiner han går på og hvilke han bør gå på. Om at han føler seg innesperret, at hanhar selvmordstanker.

- Oppblåst
- I slutten var han veldig deprimert. Han var oppblåst som en ballong av alle medisinene, han beveget seg som en «zombie». Han sov mye, hadde ingen krefter og var uten livsgnist, sier søsteren.

Den siste helgen han levde, var han hjemme hos søsteren Beate og hennes familie. Magnus skulle ha en leilighet i huset, slik at han gradvis kunne få kontroll over livet sitt. Dette skulle skje samtidig som han var tilknyttet Gausel-senteret.

Om ettermiddagen torsdag 9. desember ble han overført fra sengeposten på sykehuset til Gausel. Ved midnatt sa han god natt til nattevakten.

Magnus kom ikke til fellesfrokost morgenen etter. Klokken 09.30 ventet legen på ham til avtalt time. Magnus kom ikke.

Klokken 16 fikk søsteren telefon fra Gausel om at broren var savnet.

- Jeg sa til mannen min at jeg var overbevist om at Magnus hadde tatt livet sitt. Klokken 20.30 om kvelden fant de ham. I trimrommet på Gausel, i den samme bygningen.

Samme kveld fikk familien besøk av sykehuspresten, en miljøterapeut og Magnus' primærkontakt.

Ingen svar
Etter det hørte familien ikke mer fra sykehuset.

Familien hadde mange spørsmål, men få svar. Dyskeland klaget til fylkeslegen og kontrollkommisjonen. Et år etter fikk hun til svar at det ikke var avdekket noe uforsvarlig. Tre år etter dødsfallet møtte hun, ved hjelp av pasientombudet, alle ved sykehuset somhadde vært involvert i behandlingen av broren.

- Bare én av dem, en lege, beklaget. Hun sa hun var lei for at hun aldri hadde lyttet til Magnus, hun beklaget at de ikke hadde sett alt Magnus hadde båret på. Akkurat det som vi hadde bedt om hele tiden, sier søsteren.

- Psykiatri-systemet har vært mer traumatisk å takle enn Magnus' selvmord. Han tok et valg som han mente var best for seg selv. Det kan jeg respektere. Men jeg kan ikke respektere det systemet som ikke hjalp ham, et system som vet best selv. Psykiatriskepasienter mister sin verdi som menneske når de blir innlagt. De mister sin identitet, de blir en diagnose og de blir et offer som psykiatrien har all makt over. Magnus fikk aldri behandling, sier Dyskeland. Aftenbladet har lest gjennom alle miljørapporter som erskrevet under den fem måneder lange innleggelsen. En rekke ganger gjennom hele oppholdet skal Magnus ha fortalt om sine selvmordstanker til personalet på sengeposten.

Kontrollkommisjonen avdekket at Magnus fire dager før selvmordet fortalte til en lege ved psykiatrisk at han hadde hatt selvmordstanker de siste to månedene, men at han ikke hadde konkrete planer om det.

«Personalet ved posten hadde således ikke oppfordring til å trappe opp overvåkingen av pasienten eller sette inn andre konkrete selvmordsforebyggende tiltak. På denne bakgrunnen kan personalet ikke klandres for at pasienten begikk selvmord underoppholdet ved posten,» konkluderer kontrollkommisjonens formann, Thor Henning Auestad.

Magnus' søster klandrer heller ikke Gausel-personalet. Hun klandrer behandlerne som aldri så brorens lidelser.

Vis hele sitatet...

Artikkel Link @ Stavanger Aftenbladet 29.11.04

Hvorfor sier egentlig bare sykehuset beklagelig? Og hvorfr kan ikke sjefsoverlegen si en ting?

Det der var min bror, en av de kjekkeste personene jeg har kjent oppover. Det eneste de gjorde med ham omtrent var å dope ham ned med taletter omtrent. Og i stedet for å gi ham noen å snakke med.

Det eneste tingen som egentlig ble skikkelig tatt opp med broren min som jeg oppfattet var det at en sysionom snakket med ham angående økonomiske problemer.

Altså det må jo være en klar feil i "systemet", siden de ikke tok tak i problemet da det kunne stoppes. Men i stedet ente det med at de dopet han ned når de hadde sett at han hadde vert "nede", og dette endte så i at han ville ta livet sitt. I tillegg til å ikke gjøre noe med det, visste de om at han hadde gått med tanker om å ta livet sitt før.

Grunnen til at jeg skriver dette, er for at jeg selv ble sendt inn til psykolog der. Men at det eneste de gjorde var å sette meg opp mot noen spørreundersøkelser og en masse tester for å prøve å finne ut om jeg var "påvirket" etter hendelsen. Jeg hater psykologer mer eller mindre etter dette og alt som har med det psykologiske systemet etter dette. Men er det håp om at det faktisk er noe håp igjen i "systemet"?

zYkEs

TurboAciid

www.analbros.info

875 83

29. november 2004

Etter min mening trenger hele det psykiatriske systemet i Norge en fornyelse med nye rettigheter og krav. Jeg kjenner folk som har problemer som de ikke får hjelp med, og folk dør jo stadigt av slike tragiske årsaker som forklart ovenfor. Knivdrapet i Oslo i sommer skjedde jo av samme årsak.

R.I.P bror av zykes.

Frazzy

925 25

29. november 2004

Dette viste jeg ikke om, og jeg må bare beklage på det dypeste at noe slik kan skje. Jeg vet ikke helt hvordan jeg svare på denne tråden, men jeg er helt enig med deg, at det er noe galt med systemet, det har vi sett flere ganger før.

n0||i

454 1

29. november 2004

Fryktelig trist og høre :/ Hadde han fått den hjelpen han trengte fra det psykiatriske sykehuset den gangen ville jeg trodd han hadde levd i noen lunde beste velgående. Høres helt sykt ut at slike uvitende folk kan jobbe/drive en psykiatrisk avdeling! Du kan stappe i noen så mye antideppressiva som du bare vil i en deppressiv person uten at det hjelper. Det som hjelper er kombinasjonen med medesin og terapi (eller i det hele tatt ha noen å prate med om ulike ting som plager en).

Hadde det vært min bror hadde jeg ikke nølt med å prøvd å sette meg inn enda mer i saken og eller kontaktet noen som kunne undersøkt muligheten for å saksøke enten avdelingen eller de som jobber deg. Utifra deg jeg har lest burde det så absolutt være grunn til det. Tenk bare om det er flere som har tatt livet sitt på det "psykehuset" iløpet av fem år, og hvem blir neste?

Link

174 0

29. november 2004

Problemet er at ingen tar feil og skylder på andre. Jeg fikk også beklager da fylkeskomunen rotet bort søknaden min til vidregående. Kansje ikke like viktig , men dog. Det trengs en ordentlig holdningskampanje i dette landet. Derfor er det veldig trist å lese om slike hendelser som lett kunne vært unngått.
R.i.p

gullgutten

208 0

29. november 2004

Vet ikke hva jeg skal si jeg..
Det psykriatiske systemet i Norge burde skiftes ut, sammen med mange andre av de systemene vi har..

R.I.P.

DonTomaso

Heimegut

9.221 12.344

29. november 2004

Trist å høre og jeg kondolerer, zykes.

Det er selvsagt umulig for oss å uttale oss om denne saken siden vi ikke kjenner detaljene, og jeg tror at n0||i skal være veldig forsiktig med å påstå hva som kunne skjedd "hvis såfrem at.."

Jeg har ingen personlig erfaring med psykiatrien selv, men jeg har folk i min nærmeste familie og flere venner som har hatt det, og som har fått god hjelp av både terapi og medisinering. Men det jeg vet er at det ofte går for lang tid får folk får den behandlinga de burde hatt, og at ressursmangel gjør at den behandlinga de eventuelt får er for kortvarig og for dårlig.

Jeg håper likevel dere får de svara som dere er ute etter og at alle fakta kommer på bordet.

zykes

Trådstarter

376 0

29. november 2004

Det er egentlig ikke det som er poenget her, og jo de hadde resurser nok...

Det som er tingen, er at i stedet for å eksempel snakke med meg om det med broren min, så tok de og satte meg opp mot et drøss spørreundersøkelser osv. Liksom, hvorfor ikke bare ta og gi meg en skikkelig psykolog slik at jeg kunne få snakket ut om det da?

Og i tillegg til det, så er det det at i stedet for å gi broren min noen skikkelig behandlig på den tida, således andre. Så skulle det mer brukes medisiner og de eneste problemene nesten som ble tatt opp skikkelig var de økonomiske han hadde.

Hadde de heller gitt ham skikkelig behandling den gangen hadde nok broren min levd i beste velgående den dag i dag.

--- --- --- --- --- --- ---

En annen ting er også det at som Don sier at vi skulle ha fått noe svar på forskjellige svar fra de der inne på sykehuset. Men nei, det har vi heller ikke fått. Søstera mi, dvs hun som har skrevet den der artikkelen i avisa der. Har skrevet en masse brev inn til sykehuset, uten å få fullstendig svar tilbake.

Og det verste i denne saken, det er at sjefsoverlegen der inne ikke vil kommentere saken i det hele tatt.

Elendig spør du meg

zYkEs

Sist endret av zykes; 29. november 2004 kl. 19:35.

lars?

Balansert

1.508 26

29. november 2004

Dette er sånn det fungerer i Norge.
Vi har ikke råd til skikkelig pleie, men medisiner har man alltids nok av.
Magnus er ikke den første, og han blir ikke den siste.

zykes:
Jeg kondolerer..

Andor

72 0

29. november 2004

Kan ikke akkurat si så mye, siden jeg ikke vet noe spesielt om hvordan dette da foregår i Norge.

Men etter hva jeg har nå sett, er det forferdelig at noe sånt kan skje.

Jeg kondolerer zykes.

ivioynar

6.678 6.411

29. november 2004

Jeg må si jeg blir pokkers provosert av sånne ting som dette:
"- Sosionomen brydde seg aldri om selve problemene til Magnus. Hun sa selv at det praktiske måtte ordnes først, så fikk det andre komme etterpå. Dermed gikk timene med til å snakke om regninger og andre praktiske ting som måtte ordnes underinnleggelsen, sier Dyskeland."
Vi lever i en jævla papirmølle hvor ark er viktigere enn mennesker. Jeg kondolerer, zykes

n0||i

454 1

29. november 2004

Opprinnelig postet av DonTomaso
Trist å høre og jeg kondolerer, zykes.

Det er selvsagt umulig for oss å uttale oss om denne saken siden vi ikke kjenner detaljene, og jeg tror at n0||i skal være veldig forsiktig med å påstå hva som kunne skjedd "hvis såfrem at.."

Jeg har ingen personlig erfaring med psykiatrien selv, men jeg har folk i min nærmeste familie og flere venner som har hatt det, og som har fått god hjelp av både terapi og medisinering

Vis hele sitatet...

Som jeg skrev i posten, svarte jeg på grunnlag av de opplysningene som kommer frem i saken. Og det som ble fremstilt var at han gikk 5 måneder med den behandlingen å gi ham medisiner og når det ikke hjalp, gi ham ENDA mer.. Noe som overhodet ikke hjelper, selv om mange har den oppfatningen at folk som går på såkalte "lykkepiller" (som er et jævlig dårlig navn på medesinen) blir automatisk lykkelige av den grunn og glemmer alle bekymringer som man har i den tilstanden man går igjennom når man er deppresiv. Dette kan man bare oppnå ved å ruse seg, noe som forverrer situasjonen betraktelig. Og når man skal jobbe på en institusjon som skal hjelpe folk med psykiske lidelser og ikke har et jævla clue om hvordan det virker burde aldri jobbet der. Period, selv om de har en lang utdanning innen allmen praktiserende medisin, der folk faktisk bare blir bra ved hjelp av medisin burde de heller fått seg en slik jobb. Dessuten vet til og med de fleste oppgående allmen praktiserende leger at å gi en deppressiv person medisin og få ham til å bli bra på egenhånd (ihvertfall uten å gi ham/henne råd på hvordan den enkelte skal prøve å takle situasjonen for å bli bra) er så og si håpløst. Derfor er det relativt opplagt at denne psykiatriske avdelingen ikke har gjort mye for at han skulle bli bedre, tvertimot overmedesinering virker mot sin hensikt. Og når de først prater med ham legger de til enda flere bekymringer på en dypt deppressiv mann ved å kommentere hans økonomiske situasjon.

Btw, har engang vært i samme situasjon som ham, kanskje ikke så ille men jeg har selv vært igjennom en ganske tøff periode med moderat deppresjon (som mest skyldtes overstadig bruk av hasj). Jeg kom meg gjennom det med litt medisiner og noen timer med samtaler og rådgivning til lege/psykolog. Og itillegg hjalp det veldig å komme seg ut blant folk, ved å jobbe og ikke sitt hjemme og gruble over problemene man har. Sitter man bare hjemme eller på psykiatrisk avdeling og tror medisinene alene skal hjelpe deg med å komme videre tar man grundig feil, da ender man opp bare å gruble/tenke om og om igjen på de problemene eller bekymringene man måtte ha.

Konklusjon: Hadde avdelingen hjulpet han mer enn det de gjorde, hadde han fortsatt vært i live. Selvsagt kommer vi aldri til å vite det med stor sikkerhet, men jeg er ihvertfall ganske sikker på det. RIP

mortal

202 5

30. november 2004

Jævlig mange som jobber innen disse miljøene i Norge som ikke gjør jobben sin skikkelig. Bare gir fra seg noen piller og satser på det beste, i stedet for å ta seg tid til å finne kjernen til problemet. Man ser seg blind på det. Jævlig, men sånn er det!

Det er ikke ofte det går bra.

nso

popålol

Administrator

6.158 5.589

30. november 2004

Jeg var hos psykolog på Haukeland sykehus i sammenheng med en annen undersøkelse. Det var bare en rutinesamtale og jeg var ikke kalt inn fordi jeg hadde "behov" for det.

Etter å ha snakket med damemennesket i 5-10 minutter så spurte hun meg om jeg ville ha medisiner - det var ikke noe problem, hun hadde medisiner rett ute i gangen som jeg kunne få!

Jeg reagerte mildt sagt med vantro. Der hadde jeg vært såvidt innom og snakket med damemennesket, og satt der og prøvde å forklare til henne at jeg faktisk ikke hadde noe som helst av problemer som krevde noe som helst.

Det jeg lurer på, er om det kanskje var en test. At dem bruker slike metoder for å screene ut dem som går til psykolog for å skryte på seg en lidelse eller to for å få freebee drugs. Jeg håper ihvertfall at det var det det var, noe annet ville være for gale.

paparoach

472 3

30. november 2004

meget trist med broren din zykes.
sånnt no burde ikke forekomme.

Dessverre skjer det gang på gang.

eks: søskenbarnet mitt har over lengre tid slete med deppresjoner og liknende(gidder ikke å gå inn på detaljene)
etter et selvmordsforsøk ble hun lagt inn på lukket avdeling på psykiatrisk.
Så skjer følgende : utpå kvelden spørr hun om et glass vann, det får hun tilbrakt. glasset blir stående. neste morgen kommer moren hennes på besøk der hun finner datteren halveis forblødd på sykehus sengen. Det som viser seg er at de som hadde vak den natta ikke GIDDET å gå runden sin....hele forbanna natten.
Hadde det ikke vært for at moren kom så tidlig på morgenen som hun gjorde, hadde hun aldrig overlevd.

Det viste jo seg i senere tid at dette er noe som har sjedd gang på gang på den avdelingen av sykehuset.

Og fortsatt så finnes det folk som kaller dette landet for: "Vellferdsstaten Norge".

Beklager dårlig ordbruk og formulering, men jeg blir så provosert av sånnt.

-papa

Halalgeir

3.270 3.213

30. november 2004

Opprinnelig postet av mortal
Jævlig mange som jobber innen disse miljøene i Norge som ikke gjør jobben sin skikkelig. Bare gir fra seg noen piller og satser på det beste, i stedet for å ta seg tid til å finne kjernen til problemet. Man ser seg blind på det. Jævlig, men sånn er det! Det er ikke ofte det går bra.

Vis hele sitatet...

Jeg blir i alle fall provosert når jeg hører dette. Tror du faktisk at de som jobber med dette bare gir faen? Jeg kan love deg at disse folka gjør alt det de kan for å hjelpe folk. Noen ganger går det veldig bra som jeg har erfart med ei søster som har vært plaget av sterke depresjoner. Andre ganger går det ikke så bra som i dette tilfellet.
De psykologene og psykriaterne jeg har vært borte i har vært fantastiske mennesker som har gitt masse av seg selv for at mi søster i dag kan leve et tilnærmet normalt liv, så det å si at de bare gir fra seg noen piller og gir faen skal du bare drite i.
Jeg er oppriktig lei meg for hva du har vært igjennom sykes og hvis det er noen som ikke har gjort jobben sin har du rett til å være forbanna! Fred!

Pantoliano

284 9

30. november 2004

Opprinnelig postet av mortal
Jævlig mange som jobber innen disse miljøene i Norge som ikke gjør jobben sin skikkelig. Bare gir fra seg noen piller og satser på det beste, i stedet for å ta seg tid til å finne kjernen til problemet. Man ser seg blind på det. Jævlig, men sånn er det! Det er ikke ofte det går bra.

Opprinnelig postet av Hallgeir

Jeg blir i alle fall provosert når jeg hører dette. Tror du faktisk at de som jobber med dette bare gir faen? Jeg kan love deg at disse folka gjør alt det de kan for å hjelpe folk. Noen ganger går det veldig bra som jeg har erfart med ei søster som har vært plaget av sterke depresjoner. Andre ganger går det ikke så bra som i dette tilfellet.
De psykologene og psykriaterne jeg har vært borte i har vært fantastiske mennesker som har gitt masse av seg selv for at mi søster i dag kan leve et tilnærmet normalt liv, så det å si at de bare gir fra seg noen piller og gir faen skal du bare drite i.
Jeg er oppriktig lei meg for hva du har vært igjennom sykes og hvis det er noen som ikke har gjort jobben sin har du rett til å være forbanna! Fred!

Vis hele sitatet...

Jeg har mistet broren min han måtte stå i kø for å komme på avrusing desverre var det for sent. Etter en uke var han død. 17 år gammel og min eneste bror. Jeg har vært hos psykolog siden Mars,men likevel har jeg ikke blitt et hakk bedre etter dette. Jeg mener at psykologi ikke hjelper for visse personer. Jeg har dermed sluttet med å gå til psykologen fordi jeg mener det er bortkastet med tid.

Arnie

125 0

30. november 2004

For det frøste:
Kondolerer Zykes og Pantoliano.

For det andre:
Nå har jeg skumlest nedover her pga jeg ville fortelle om en metode som jeg tror ville funket. Jeg tror (don`t get me wrong) at det kanskje burde bli litt flere psykologer/støttekontakter. For jeg føler det blir veldig upersonlig med en psykolog som har dusinvis av pasienter.
Idéen bak støttekontakter synes jeg også er bra for da "henger" du med en person. Jeg bruker ordet "henger" fordi jeg tror ikke en person med problemer ikke trenger en psykolog. Men en venn/kompis som man kan henge med og snakke med. En som kan trøste deg og få deg på godt humør. Det er ivertfall slik jeg vil ha det. Når jeg har problemer har jeg kompiser som prøver å få meg på godt humør og sier at alt blir bra.
I disse dagene så føler jeg også at mediene får alle psykologer til å virke like(selv om det ikke er sant. Vi har den vanlige psykologen som mediene snakker om, vi har den PR kåte psykologen(DR.Phil)osvosv). Det er derfor jeg mener det er lurt å ha en kompis/venn. For de er ikke omtalt i mediene. Bare så dere vet det så er det (garentert) fullt mulig at jeg skriver mye virrvarr her, men det er fordi jeg har så mange tanker som jeg prøver å skrive ned før jeg glemmer dem!

mortal

202 5

30. november 2004

Hallgeir: Jeg mener selvsagt ikke at alle er sånn, men som du kanskje ville sett hvis du hadde lest posten min ordentlig, så skrev jeg "mange", ikke "alle".
Selvsagt er det jo forskjellig fra person til person hvorvidt en psykolog hjelper eller ikke. Jeg gikk selv til psykolog i mange år uten nevneverdige resultater. Jeg måtte slenges inn på en spesialskole i Lørenskog før ting begynte å gå bra. Men det varierer jo fra person til person. Enkelte trenger bare en kjapp prat med en kamerat, mens andre trenger full behandling.