Takk for at du bidrar til å gjøre debattene bedre.

Feil i bibelen beviser eller motbeviser ingenting annet enn at det er feil i biblen. Noe som betyr at mennesker har gjort feil ved skriving av enkelt verk. Hvordan kan du dra det videre til å bevise at gud ikke finnes?

Viktig å være presis i terminologien sin her, om noe er bevist betyr det at man med 100% sikkerhet kan si at det er sant/usant. Det at det er feil i bibelen utelukker ikke eksistensen til gud. Du kan si det er meget lite sansynlig at gud ikke finnes, og derfor tror du ikke på han. Men ingen har enda klart å motbevise religion, og jeg vil si at om du på en eller annen måte har klart det får du legge det frem for verden, så blir du nok berømt

Mistet all respekt? Er all respekten du gir basert på folks tro og tanker om opprinnelse? Se heller på hvordan de lever og hvordan de behandler andre mennesker i eller utenfor sin egne tro. Hvis de gamle historiene gjør de til bedre mennesker kan du vel overse akkurat religionen og respektere de for hva de faktisk utretter.
Det er mange religiøse jeg har lite respekt for; ikke på grunn av troen, men deres ukristelige væremåte. Spesiellt de som viser null respekt for de som ikke tror.

Dette blir litt offtopic, men føler at det samtidig er relevant for debatten, og at det er verdt å nevnes.

Jeg er en gutt som har vokst opp i en kristen familie, og nå tar realfag på VGS, og jeg må si, jeg er flau av hvor utrolig mange dumme kristne (og andre religiøse) det finnes i verden. Naturvitenskapen har bevist at jorden er 4,6 milliarder år gammel, så hvorfor i all verden klarer de ikke å akseptere dette, men tror fortsatt på at jorden er 5000 år gammel? Og når vi vha. karbon 14-datering har funnet ut når mange ulike arter har levd, hvordan kan de tro at jorden+alle dyrene ble skapt på 7 dager?

Nei, dette blir for latterlig. Jeg ser på meg selv som kristen, men aldri om jeg kunne finne på å tro på noe slikt. Jeg tror at Bibelen må forstås i overført betydning, f.eks. at skapelseshistorien med 7 dager kun skal bety at tingene ble skapt etter hverandre, for meg gir dette mening, da det i Bibelen står "for gud er en dag som tusen år, og tusen år som en dag". Jeg er og klar over hvor mye jævlig som står i GT, eksempelvis straffer for utroskap, men jeg tror at det viktige i kristendommen, er essensen om nestekjærlighet og godhet.

Det kan godt være at jeg kun former kristendommen til mine behov slik at jeg skal kunne leve mitt liv, uten å måtte konfrontere familien min og si at det de tror på er latterlig, og uten å forkaste det jeg har lært av vitenskap. Det kan så være, men hva så? Jeg ser på meg selv som ett tolerant og reflektert menneske, og hvis denne troen ikke gjør noe annet for meg enn at den inspirerer meg til å leve ett bedre liv, så vil jeg si at det er godt nok.

Jeg håper og tror at det er flere kristne der ute som meg, og synes at vår stemme skal få komme fram også. Jeg merker spesielt her på Freak, at nesten hver gang kristendom nevnes, så kommer alt fokuset på de konservative, og de ekstreme kristne (snakker da om amerikanere som sprinker frem og tilbake over kirkegulvet mens de skriker og helbreder hverandre) mens det skjelden blir sagt noe som helst om de kristne som faktisk ikke svelger alt de får servert rått, men klarer å reflektere litt, og veie religionen opp mot etablerte sannheter.

Jeg har blitt utsatt for mye kristendom sjæl. Ble tvunget i kirka på 17.Mai, måtte lære bønner i speidern, konfirmere meg i kirka og ha Kristendom som fag på skolen. Jeg mente dette var vås og hata alt som hadde med kristendommen å gjøre, men jeg kan ikke i ettertid merke at jeg har tatt skade av det.
Vi kan sitte i dagevis og ramse opp all dritten som religion har ført med seg, men det utelukker ikke at kjernen i all religion stort sett går ut på å være et godt menneske. De 10 bud f.eks er vel ikke så fryktelig urimelige.
Jesus virka som en ålreit fyr, hvorfor ikke strebe etter noe slikt istedet for Gordon Gecko og Paris Hilton. Vi er mer enn flinke nok til å konsumere og dyrke vår egoisme, jeg tror vi trenger en motvekt. Ikke for å unngå satan, men for å rydde og lege sår når vi lager helvete for hverandre. Forhåpentligvis ikke brukt som et påskudd for hevn

Ja, religion er teit, skjeggete mann i skyene; lattelig, dette klarte også min fantastiske intelligens å klekke ut som fjortiss. Har også en mistanke om at mange religiøse egentlig er agnostikere selv om de aldri vil inrømme det til en fremmed ikke-troende, men det blir noko heilt anna.
Sier ikke at du nødvendigvis trenger det, men jeg tror noen folk(statistisk sett mye fattigere enn deg og meg) trenger noe større å strebe etter, noe som "holder de oppe" for at de ikke bare skal gi faen og ta sats mot sluket.
Med all kriginga er det ikke så rart at noen fant på noe hyggeligere å tro på og håpet på et bedre liv etter døden.

Sorry for en lang post, den bare vokste. Poenget mitt var vel bare slapp av og hat der hat fortjenes, ikke piss på folk og velt gravstøtter, peace and løv erter og bønner

Forstår en ikke hva som blir sagt er det visst alltid mulig å komme med personangrep og billige hersketeknikker. Skal en forsøke å ha en debatt må det være mulig å kreve et visst minimum av deltagerene, nei?
Fra det du skriver virker det for meg som om du har gått fra en boble til en annen. For all del, hvis du føler deg bedre i denne boblen er ikke det mitt problem, men kom ikke her og skryt på deg kunnskaper om temaet du ikke innehar.
Jeg kan anbefale deg å lese om både ontologi, metafysikk, epistemologi og logikk hvis du er interessert i å lære mer. En er aldri utlært innenfor noe.

Så påstanden er her at alle religiøse ikke er religiøse, og at noen av disse bare lurer seg selv så de ikke skal ta sitt eget liv? Og selvfølgelig at dere holder dere "for gode" for slikt. I så fall, dokumentér påstanden. Og jekk deg ned et par hakk, seriøst.

Nei jeg sier ikke alle, det er noe av poenget. Religiøse mennesker kommer i like mange varianter som ikke-religiøse.
Og jeg tenker ikke nødvendigvis på det å ta sitt eget liv, men på en holdnings-endring, med mindre tillit og omtanke og mer egoisme og kynisisme ettersom livet blir mer desperat. Om religion på tross av krigene og ekstremismen kan fungere som en slags livbåt for noen så kommer det muligens noe positivt ut av det.

Sier ikke at disse folka lurer seg selv nødvendigvis, men at noen f.eks spiller kristen-rollen fordi den er komfortabel, fører med seg mye godt sosialt og man har hele tiden en slags manual å støtte seg til, med solide aksepterte familie-verdier.
Eller man kan risikere å bli utstøtt av familien og skape masse uro, det kan jo også være en motivasjonsfaktor.
De ber, folder hender og går i kirka, men de tror ikke på gud og vet at det bare er tull.

Wow, her var det mye irrelevant. Min utdanning er for øvrig innenfor realfag, så ikke direkte mye å hente derfra.
For øvrig vil jeg ha meg frabedt elendig stråmannsargumentasjon. Er det for mye å be om?

Hvis du ikke ser koblingen mellom religion og disse temaene, er det jo ikke noe vits i å diskutere noe annet enn hva du tror, og hva jeg tror (for øvrig skal det legges til at ingen av "fremmedordene" var overflødige og/eller irrelevante, og svaret du siterte først var heller ikke rettet til deg. Sett deg inn i hva jeg siterte før du slenger kritikk!).
En slik diskusjon er kjedelig, og interesserer meg svært lite; Jeg er mer interessert i bakgrunnen for troen, og hvordan en kommer frem til slutningene sine. Når du påstår:
"Den kristne gud er motbevist" er jeg interessert i å diskutere hvordan du kommer frem til slutningen. Mest fordi det er en umulighet, og følgelig må bero på tankefeil et sted i rekken.

Når du videre påstår at dette er en debatt om hvor "smart" jeg prøver å fremstå, så må jeg si meg uenig. Så ber jeg deg lese hva du selv skriver om din O' så høye intelligens og kritiske sans. Latterlig projisering.


Flott. Mener du at en skal gå fra tillit og omtanke -> egoisme og kynisisme? Forstod jeg det rett?
Jeg er absolutt for religion på et personlig plan. Men der går også grensen.

Og hva er problemet, da? J.f. første avsnittet.
Hvis de påstår at de VET, røper de bare hvor mye de ikke vet. Det gjelder begge veier.

Hvorfor ikke bare tro på gud, å se hva som skjer etter døden`?

Til dere som sitter i timesvis for å uttrykke/kritisere om religion:
Hadde dere takket nei til ett gratis griseflaks?
Hadde dere takket nei til ett gratis griseflaks der dere kan vinne evig liv?

Fatter ikke hva dere taper på å bare tro.

Sannheten vet ingen uansett

Muligens fordi det er vanskelig til takke med slike irrasjonelle og ignorante beslutninger med tanke på vitenskapens utvikling.
Religionene har vært nærmest stillestående siden de ble opprettet, mens vitenskapen har utviklet seg ENORMT bare i løpet av de siste 200 årene.

Forskere forstår mer og mer, eller muligens mindre og mindre desto mer de forsker.
Hvorfor? Jo, fordi her finnes det enorme mengder informasjon som må og kan tolkes og etterprøves vitenskaplig.

Jeg hadde nok ikke takket nei til et gratis griseflaks, eller en lottokupong for denslags skyld, men jeg ser ikke helt hvordan dette er relevant?

På et flakslodd har man konkrete beviser på at det finnes muligheter for å vinne, mens religiøse bare tror at det finnes evig liv etter døden, men dette finnes det selvfølgelig ikke et fnugg av bevis som taler for.
Det eneste de religiøse kan referere til er gamle skrifter som er komponert av personer som levde under en tidsperiode som ikke akkurat var spesielt opplyst for å si det slik.

Jeg ser den, men jeg mener at dette med tro er forbeholdt spesielt interesserte.
Spesielt interesserte innen veldig mange områder har ofte en tendens til å være ute av stand til å se ting på en nøktern og objektiv måte.
Se bare på hvordan religiøse har fornektet logiske resonnementer og godt dokumenterte vitenskaplige oppdagelser gjennom tidene.

Her er det ikke vanskelig å trekke paralleller til det å diskutere med en helt vanlig idiot, men problemet er at det finnes milliarder av troende.
Flere milliarder som vitterlig tror på guder og evig liv.

Dette syns jeg er like tåpelig som gudekonseptet i seg selv.

Har dessverre ikke kommet så langt enda, men både Treatise og Enquiry "ligger i køen".

De fleste religiøse overbevisninger innebærer konkrete testbare påstander. Det skyldes nok at en stor del av religion består av primitive forklaringer på naturlige fenomener. Hvilke påstander som hevdes varierer både mellom religionene og tilhengerne av en og samme religion, og de fleste av de har man allerede gått bort fra nettopp på grunn av at de er testbare – som for eksempel at slakting av fugler over et leirkar skal fjerne både spedalskhet og sopp i hus (Tredje Mosebok kap. 14). Mer moderne påstander er for eksempel når lege (!) og stortingspolitiker Olav Gunnar Ballo påstår at å lese et spesielt bibelvers vil stoppe blødninger.

Alt dette er ting som angår vår fysikk, og faktisk kan testes, undersøkes og forkastes som sprøyt, men man har også påstander mer i grenseland. For eksempel at Gud skapte verden for 6000 år siden. Hvis dette var tilfelle burde vi kunne finne bevismateriale som tyder på dette, noe vi ikke gjør. Ingenting annet enn noen avsnitt nedskrevet av lettskremte og primitive mennesker fra bronsealderen indikerer at verden ble skapt for 6000 år siden, og denne mangelen på bevismateriale er i seg selv et bevismateriale på at verden ikke ble skapt for 6000 år siden. Alle bevis for at jorda er 4,5 milliarder år gammel, og universet 13,7 milliarder år gammelt, forsterker dette ytterligere. Samtidig har man det mer generelle poenget om at en personlig gud, slik som den kristne gud, eksisterer, burde vi forvente å se noen solide tegn på at dette var tilfelle. Det gjør vi ikke, og det er rimelig å anse dette fraværet av bevismateriale som et bevismateriale for fravær.

Jeg er ikke enig i at det ondes problem er et kvasiargument – tvert i mot vil jeg si at motargumentet "en allmektig gud kan forvrenge logikk" er det egentlige kvasiargumentet, og et svært dårlig et sådan. At mennesker lider uten at andre mennesker har skyld i det er et ubestridelig faktum. At Gud, om "han" skulle eksistere og være allmektig, lar det skje er også et ubestridelig faktum. Gud er dermed enten impotent eller ond. Om "han" skulle forvrenge logikk kommer man fortsatt ikke vekk fra at Gud lar mennesker lide.

Er det egentlig noen som har fastslått et univers uten guder som en absolutt sannhet? Ikke som jeg har sett, i hvert fall. Det jeg argumenterer mot er den åpenbare dobbeltmoralen som regjerer så fort man snakker om religion. Da er det plutselig strengt forbudt å forholde seg til påstander på samme måte som vi gjør med andre ting. Hvis jeg hadde påstått "Gud, slik vi kjenner han fra Bibelen, finnes – jeg bare vet det!", så er det ikke så rent få som svarer "Ja, hvem vet. Det er umulig å benekte det, så kanskje du har rett!", mens hvis jeg hadde sagt "Troll, slik de fremstår i eventyrene, finnes – jeg bare vet det!" ville svaret raskt blitt "Ta deg sammen før jeg får deg tvangsinnlagt – voksne mannen."

Hvorfor denne dobbeltmoralen? Begge er påstander om universets virkemåte og innhold, og begge er påstander som i nøyaktig like stor grad aldri kan motbevises, og det av nøyaktig samme grunn.

Jeg regner med du lurer på hvordan man kan måle seg frem til at bevisstheten ser ut til å dø med hjernen? For hvordan man måler tilstedeværelse av bevissthet er jo rimelig trivielt. Vel, det vi ser er at når enkelte deler av hjernen slutter å fungere, så slutter de delene av bevisstheten også å fungere. Et dramatisk og illustrerende eksempel er lobotomi. To mer dagligdagse eksempler er Alzheimers sykdom og demens. Dette går svært dårlig overens med en hypotese om en immateriell og udødelig sjel.

Det er lite vitenskaplige eksperimenter får gjort med de generelle hypotesene "Gud eksisterer" og "Gud eksisterer ikke". Men som sagt inneholder religion mer enn dette, og mange av de spesifikke påstandene kan vi faktisk forholde oss til på samme måte som når noen påstår at Bigfoot eksisterer. Hvis de som er kristne, muslimer, hinduer eller tilhengere av andre religioner, og/eller de som blir bedt til Gud for, helbredes fra sykeleie raskere enn andre – som påstås rett som det er – så kan dette undersøkes empirisk. Andre spørsmål kan angripes med rasjonalitet og logikk – på tross av påstått omnipotens, som vist over.

Grunnen til at jeg nevner økonomi og fallskjermer er for å illustrere at dette skillet mellom påstander om guder og påstander om andre ting slett ikke er så skarpt og skillende som mange skal ha det til. De fleste religiøse påstander er påstander om universets virkemåter som bør og/eller må være observerbare for oss – i motsetning til nøye formulerte eksempler som "brain in a vat", som er konstruert nettopp for å ikke være det. De fleste av disse påstandene er tilbakevist for lengst, fraværet av bevismateriale for de påstandene vi burde sett bevis for antyder ofte nærmest entydig at de ikke har rotfeste i virkeligheten, og de resterende påstandene som man av prinsipp ikke kan benekte blir i sammenhengen mindre troverdige enn historien om nøkken. Å ikke anerkjenne dette, men heller begrave det i filosofiske definisjoner, mantraer og vedtekter er etter mitt syn intellektuelt uærlig.

Det samme kan du si om en hypotese om at enkelte gjenstander faller oppover, på tross av at de er tyngre enn luft. Ville du vært komfortabel med å legitimere det som mange ville kalt sinnsykdom hvis en person forteller deg at han er brennsikker på at hvis han graver lenge nok i hagen, så finner han en stein som faller oppover? Eller er det et punkt hvor å kalle det "tro mot tro" blir mer misvisende enn hva som er fornuftig?

Ok, men jeg kan selvsagt ikke falsifisere ikke-falsifiserbare påstander – kun usannsynliggjøre de. Så, det innebærer at personen mener følelser er bedre enn fysiske bevis for å avgjøre om Gud eksisterer. Han mener den kristne gud eksisterer fordi han føler det. Jeg mener den kristne gud ikke eksisterer fordi jeg føler at han ikke gjør det. Følelsene våre må jo telle like mye, så sannsynligheten for at han har rett er 50%. Men så kommer det en muslim som føler at gud eksisterer slik som beskrevet i Koranen, ikke som i Bibelen. Og en hindu føler også at den kristne gud ikke eksisterer. Totalt føler ca 2 milliarder at den kristne gud eksisterer, mens ca 5 millarder føler at "han" ikke eksisterer. Sannsynligheten for at den kristne gud ikke eksisterer, hvis følelser alene er avgjørende, er 71,4%. Er personen åpen for rasjonalitet kan man også påpeke en rekke andre usannsynliggjørende ting, slik som religioners korrelasjon med geografiske områder.

Selv med hans egne premisser, som vi vet er en dårligere metode enn den vitenskapelige for å representere virkeligheten mest mulig korrekt, er sannsynligheten for at han tar feil rimelig overveldende. Men hele dette poenget er på siden av saken.

Det vet jeg, men subsett er også brukt, selv om det ikke står i de offisielle ordbøkene, og jeg syntes "subsett" klang bedre i setningen enn "delmengde".

Igjen, ingen har vel sagt i mot dette? Spørsmålet er når man er så sikker på at bildet av virkeligheten er så korrekt at en motstridelse uten ekstremt solid grunnlag vil være ravende irrasjonelt. Og ikke minst, hvorfor listen for dette ligger så ekstremt mye høyere for religion enn for andre absurditeter.

Hva når vi vet at premissene som følges også verdsettes på samme måte av de som innehar en religiøs tro, bare for alle andre temaer enn akkurat når det kommer til deres egne spesifikke gudstro? Vi vet at rasjonalitet, logikk og empiri konsekvent fungerer best når det kommer til å danne seg "ikke feilaktige" representasjoner av virkeligheten. Da blir relativismen du fremmer rimelig ustø. Å bagatellisere rasjonalitet, logikk og empiri som "bare enda en tro" er en solid og absurd skivebom.

Jeg synes å plukke opp en eim av ironi her, men bare i tilfelle: hvorfor skal religiøse overbevisninger fritas fra kritikk i større grad enn for eksempel politiske overbevisninger? Hvor mange er redde for å gjøre Erna Solberg lei seg når de kritiserer hennes overbevisninger om økonomisk politikk? Hvor mange vil oppfatte en kritikk av Erna Solbergs politiske overbevisning som et angrep på, og mangel for respekt for, hennes person? Praktisk talt ingen. Men forstår de at man kan respektere en person – på det dypeste, om du vil – uten å respektere personens religiøse overbevisninger? Svært sjelden.

Wingeer og provo fører frem en veldig intellektuell og god diskusjon. Jeg føler jeg faller på provo sin side, da det blir for absurd å påstå eksistensen til en objektiv Gud. Det er klart at man kan ha en subjektiv Gud slik jeg får inntrykk av Wingeer prøver å få frem, men å påstå dens objektive eksistens på bakgrunn av at det ikke kan motbevises er likevel absurd. Gud eksisterer kan ikke motbevises på samme måte som Gud ikke eksisterer -ikke kan motbevises. Det er likevel viktig å kunne differansiere mellom den subjektive og den objektive Gud. Religion fører frem en objektiv Gud, og jeg, på ingen mulige logiske og rasjonelle måter kan slå meg til en relgion slik mange gjør og har gjort i to tusen år.

Problemet med slike diskusjoner er at man isolerer alt det andre som er inkludert i religionen og tar ut "Gud eksisterer"/"Gud eksisterer ikke"- spørsmålet, men hvilken Gud. En absolutt Gud? Er det en Gud som ikke er i noen av religionene? Er det en Gud fra et av religionene? For å bevise eller motbevise en Gud må man først vite hvilken Gud. Men man kan ikke vite hvilken Gud før man har bevist eller motbevist dens eksistens. Derfor blir det latterlig å diskutere det. Til slutt er vi nøyaktig hvor vi alltid har vært: tro.


http://www.youtube.com/watch?v=glRAN_8CkvQ
http://www.youtube.com/watch?v=ah5xFMYbP4s
http://www.youtube.com/watch?v=urlTBBKTO68

Nei, ikke enda, dessverre. Det er for mange andre bøker som har høyere prioritet enda.


Jeg føler at vi stagnerer litt i diskusjonen i sin nåværende form, så i stedet for å fortsette i en slik steg-for-steg-siteringsstil vil jeg ta tak i enkelte småting, etterfulgt av en lengre og ganske grundig oppsummering av argumentasjonen jeg har fremmet gjennom tråden.

Det jeg mener med at fravær av bevismateriale kan være bevismateriale for fravær er at enkelte hypoteser må man forvente at medfølger tilgjengelig bevismateriale hvis de skulle være korrekte. Ta for eksempel en hypotese om at en 2 tonn tung asteroide slo ned midt mellom Dovre og Dombås i oktober 2011. Her vil det være rimelig å forvente en stor mengde tilgjengelig bevismateriale, og det er åpenbart at fravær på bevismateriale i dette tilfellet er meget solid bevismateriale for fravær. Dette eksempelet er satt på spissen for å rettferdiggjøre prinsippet, men det samme er gjeldende for hypoteser om en personlig gud som skapte universet og bryr seg om mennesker – med andre ord, praktisk talt alle gudehypoteser som er gjeldende blant religiøse i dag. Fysikeren og religionskritikeren Victor J. Stenger har skrevet en kort artikkel om akkurat dette, som du kanskje vil finne interessant: http://www.huffingtonpost.com/victor..._b_682169.html

Hvis han ville vært et rasshøl, så er han heller ikke uendelig god. Med andre ord, det ondes problem er et reelt teologisk problem av massiv betydning, og det er alt jeg har påstått om den saken.

Det kan jeg ikke se at er tilfelle. Bomberman hevdet at mange – han selv inkludert – forsøker å usannsynliggjøre guders eksistens, og presiserte til og med at et absolutt motbevis er umulig. Du hevdet da at en sannsynliggjøring eller usannsynliggjøring krever en kvantifisering av guden eller et liv etter døden, noe jeg viste til at ikke er tilfelle (det er et binært mulighetsrom og krever følgelig ingen kvantifisering).

Best, som i best av de nevnte alternative metoder. Forsåvidt også best av alle metoder vi er klar over at eksisterer.


Så, over til en oppsummering. Det som ble fremmet i starten var at selv om man ikke kan absolutt motbevise en guds eksistens, kan man snakke om sannsynligheten for at guden eksisterer. Man kan kanskje ikke i praksis tallfeste sannsynligheten, men man kan si noe om hvorvidt den er plausibel eller ikke. Alle guder man snakker om i normale religiøse sammenhenger er delvis metafysiske, men med mindre man snakker om for eksempel en panteistisk gud eller Spinozas gud, så innebærer en gudehypotese en del ting som også angår det rent fysiske. Det kan være at den guden har skapt verden slik den fremstår nå for 6000 år siden; at verden ble skapt for 13,7 milliarder år siden med et Big bang med evolusjonen av menneskeheten som endemål; at guden kan helbrede syke ved hjelp av bønn; at guden utfører mirakler (midlertidig oppheving av naturlovene); at guden inkarnerte seg selv på jord i menneskeform for 2000 år siden; at engler kommuniserte med en profet som skrev ned gudens perfekte ord i en bok ved navn Koranen; at denne profeten fløy i kroppslig form til himmelen på en bevinget hest; og så videre, og så videre. Faktisk kan jeg ikke komme på en eneste gudehypotese av nevneverdig utbredelse som er i sin helhet metafysisk og ikke innebærer noen form for påvirkning av verden hverken ved skapelsen eller senere, annet enn nevnte panteistiske guder eller Spinozas gud som er mer filosofiske konstruksjoner og talemåter enn de er egentlige guder.

Så fort man har med å gjøre en gudehypotese, slik de er fremmet i virkeligheten, og ikke spesialkonstruerte eksempler i samme gate som "brain in a vat"-scenarioet, så vil de ha etterprøvbare konsekvenser. Som Richard Dawkins påpeker i The God Delusion vil et univers som innebærer en gud som skapte det, som er interessert i menneskelige forhold og som burde tilbes, være fundamentalt annerledes enn ett som ikke gjør det, og denne forskjellen kan angripes vitenskapelig. Det skorter ikke på ad hoc-hypoteser når delene av gudehypotesene blir motbevist, men dette hverken sannsynliggjør eller unngår å usannsynliggjøre gudehypotesen, slik du ser ut til å hevde – det gjør den bare, om mulig, enda mindre troverdig. Jeg har heller ikke hevdet at religion vil opphøre å eksistere når man har motbevist alle fysiske implikasjonene av de nåværende gudehypotesene, men jeg sier at de bør angripes vitenskapelig på alle mulige områder og ikke unndras kritikk og kritisk analyse under en paraply av politisk korrekthet og feilapplikerte filosofiske prinsipper.

Du har flere steder sagt at du ikke kan se at hypotesen "Gud eksisterer" har blitt motbevist, på tross av at jeg har påpekt – og du tidligere sagt deg enig i – at dette er et verdiløst argument. Hypotesen kan ikke motbevises av logiske årsaker, og det at den ikke har blitt motbevist sier følgelig absolutt ingenting om sannsynligheten for at den er korrekt. Den er derimot verifiserbar, og det vil derfor være gyldig å se på i hvilken grad det finnes bevis for at den er korrekt. Der finnes det ingen, og det er dermed all grunn til å tro at den ikke stemmer. Det er verdt å merke seg at hypotesen er den direkte inverse av hypotesen "Gud eksisterer ikke", og de manglende bevisene for at den første stemmer er nøyaktig de samme manglende bevisene for at den siste ikke stemmer, ettersom dette tydeliggjør at mangelen på verifikasjon usannsynliggjør "Gud eksisterer"-hypotesen. Guds ikke-eksistens kan i prinsipp enkelt motbevises, og i praksis enkelt usannsynliggjøres, men tvert i mot sannsynliggjøres den stadig vekk – du kan finne en voldsom mengde eksempler i bøker som nevnte The God Delusion, samt God: The Failed Hypothesis og The Fallacy of Fine Tuning av Victor J. Stenger, og flere. Jeg nevner ikke eksempler her med mindre du ber spesielt om det, da jeg er redd det er overflødig. Du vil nok også kunne bli overrasket over hvor mye man antar er rent metafysiske hypoteser, men som strider mot det vi vet om fysikk og hvordan universet fungerer, og følgelig kan testes vitenskapelig; at universet ble skapt i Big bang med utviklingen av menneskeheten som mål, og deretter overlatt til seg selv, er et eksempel.

Så lenge gudehypotesene kan angripes med vitenskap, fornuft og logikk er det på sin plass å gjøre det. Ikke bare er det på sin plass i form av at vi bør behandle alle hypoteser likt, men det er direkte umoralsk å ikke gjøre det når vi vet hvor mye grusomhet religion har ført til i fortiden, fører til i dag, og kommer til å føre til i fremtiden. Jeg tror ikke jeg trenger å ramse opp elendighetene i denne tråden, men jeg vil anbefale de fantastiske bøkene The End of Faith av Sam Harris og God is not Great av Christopher Hitchens for både eksempler på grusomme religiøse handlinger, graverende problemer med religionspraksis i mer moderat form, og bunnsolid argumentasjon for hvorfor vi er nødt til å stå i mot religion og overtro i alle former.