Vel, jeg har selv vokst opp i en familie hvor flertallet er døve, både foreldre, tanter, onkler osv.
Har mange, mange ganger tenkt over dette selv, og jeg mener helt klart at det ville vært
verst for meg og vært blind. Dette hadde jeg vel tenkt uansett om jeg hadde vokst opp i en
hørende familie også.. Man får jo med seg hva som skjer som døv og man kan leve uavhengig av andres hjelp i hverdagen.
Om man blir døv i en litt eldre alder, fra 12-13 og oppover, så kan man jo og snakke
med et normal støynivå, selv om det av og til kan ta av litt, da man ikke hører sin egen stemme.
Men for å ta muttern som eksempel her da:
Hun ble døv som 14åring, antakeligvis arvet av mormor\morfar, og hun snakker fortsatt den dag idag som om hu var hørende. Har vært borti folk som ikke hadde trodd på at hun var døv. Dette delvis pga folk kan snakke relativt normalt til henne, uten og snakke for tydelig med munnen, fordi hun leser sinnsykt godt på leppene. Jeg selv bruker nesten ikke tegnspråket til henne, siden jeg nesten ikke trenger det.
Det fins jo også noe som heter CI, et hjelpemiddel som kan gjøre døve i stand til å høre.
CI kan du lese mer om
her
Man kan helt fint kommunisere med folk fordi om man er døv, fins jo noe som heter tegnspråk, som sikkert de fleste vet hva er. Og i mange av de større byer i Norge har det
samlet seg et etterhvert ganske så stort døvesamfunn. Grunnen til at disse "samfunnene"
har blitt samlet mer og mer i de største byene, er veldig mye fordi det er der det fins døveskoler for barn\ungdom. Det har jo kommet døveforeninger, hvor døve samles, det fins ei døvehytte i trondheim som er åpen for offentligheten en gang i uken, hvor det også arrangeres aktiviter for døve sommer som vinter osv.
Nå ble dette litt mye info, men mener kanskje mange kunne hatt godt av å lese litt om det.