Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  13 9009
Tilknytningsstiler ganske interessante greier har jeg funnet ut. Ble satt litt tilfeldig på sporet i jula og etter det har jeg lest og sett videoer på youtube i massevis. Attachment Theory heter det forresten på engelsk, får flere gode treff da selvfølgelig. Det handler ganske enkelt om at mange av oss blir litt småsprø i nære relasjoner på måter vi ikke egentlig relaterer til i andre sammenhenger, og som kanskje til og med er usynlig for oss selv? Det var ihvertfall nettopp det jeg opplevde da jeg begynte å lese.. For det gikk plutselig opp for meg at jeg er ganske forskjellig i nære relasjoner og sånn som jeg ser meg selv («selvbildet»), på jobben og andre steder. Og at de private uvanene er greie å være klar over så man ihvertfall kan ta seg selv litt i nakken noen ganger.

Er mest overrasket over at jeg har misset så åpenbare ting i alle år egentlig, og siden jeg har lest og lest og kan altfor mye om tilknytningsstiler nå fikk jeg lyst å dele litt med de her som gidder å lese. For langt blir det...

Tilknytningen i nære relasjoner er påvirket av den aller første tilknytningen og erfaringene vi gjorde den gang vi var babyer. En baby blir født, ferdig programmert med to programmer:
1) Babyen skal først skape tilknytning til en omsorgsperson.
2) Deretter skal verden utforskes og erobres, helst med støtte fra den samme voksne

Så det handler om forholdet mellom Avhengighet og Selvstendighet, og ut fra det fant man på 60-tallet fire ulike tilknytningsstiler der en er trygg og «sånn det burde være» og de tre andre er utrygge og forskjellige ettersom hvor i løypa det gikk galt. Tilknytningsstiler kan endres med nye erfaringer og terapi, men det er vanlig at mange av oss drasser på samme slitet hele livet.

Også viktig å være klar over at de fleste ikke bare er en stil, man regner ihvertfall med at alle har en primær stil som er den du har mest av og så en sekundær som også har betydning

Vel, her er stilene.

Trygg tilknytning er den beste tilknytningsstilen selvsagt, riktig balanse mellom selvstendighet, evnen til å stole på og knytte seg til andre, samt en sunn tillit til andres gode intensjoner. Selvrespekt, en tro på egen verdi og fornuftige grenser hører med også.. Det er rett og slett den perfekte balansen mellom selvstendighet og tilknytning som gjør at man kan fungere godt både alene og i relasjon til andre. Gidder ikke skrive mer om det, men visstnok har rundt halve befolkningen en trygg tilknytningsstil.

Så er det de utrygge. Jeg nevner dem først, så skal jeg skrive litt mer om hvordan de blir til og arter seg. Det er en med overdreven selvstendighet og frykt for nære relasjoner, og det er en med overdrevent fokus på de nære relasjonene og for lite selvstendighet. Og så er det den siste, den som har den forvirrende blandingen av de to andre utrygge og kanskje er den det er vanskeligst å leve med på mange måter.

Først av alt, den unnvikende og utrygge tilknytningsstilen. Vedkommende kan oppleves som kapabel, selvstendig og viser sjelden eller aldri behov for andres hjelp og støtte. Den unnvikende sliter med nære relasjoner og har stort fokus på å beskytte sin egen tid og sfære fra innblanding og påvirkning fra andre.

Denne stilen er den som dannes tidligst. Barnet lykkes ikke å skape en trygg tilknytningen med omsorgpersonen. Det kan være mange grunner til det, uansett er det et alvorlig traume fordi barnet er hjelpesløst og tilknytning er nødvendig for å sikre at noen tar vare på det så det ikke dør. Grunnen til at det ikke oppstår en ordentlig kontakt kan være forskjellige ting, poenget er uansett barnets subjektive opplevelse av å ikke få det til i en kritisk situasjon. Kanskje forelderen sliter med egne traumer og reagerer feil og ikke oppfatter kommunikasjonen til barnet. Kanskje det gis en forvirret, utilstrekkelig og inkonsekvent omsorg. Kanskje ingen kommer når barnet gråter eller responsen til den som kommer er ulogisk, feil eller skremmende. Uansett skjønner ikke barnet at det er noe galt med den voksne, barnet vil isteden få oppfatningen at det selv er defekt og i fremtiden fortsette å slite med den underliggende vonde følelsen av at «Det er noe galt med meg». Følelsene barnet forsøker å formidle og signalene det bruker ikke virker og er dermed ubrukelige. Resultatet er at barnet avfeier både følelsene sine og signalene som irrelevante. De er jo ikke til noen hjelp, dermed er de verdiløse. Fordi dette skjer så tidlig i livet kan en voksen unnvikende tilknytnng være nesten fullstendig ute av stand til å tolke egne følelser og være helt fremmedgjort fra kroppens reaksjoner på dem. Barnet tilpasser seg isteden for å sikre overlevelse under de utrygge forholdene og tar tidlig mye ansvar for å dekke egne behov. En vanlig mekanisme er at de lærer å roe ned og trøste seg selv. Andre barn får kanskje vanen å forsyne seg så mye de kan når de har muligheten til mat, for hvem vet når det blir mat neste gang? I voksen alder kan dette henge igjen og om de ikke blir korrigert blir de fort oppfattet som sånne som tar og tar og ikke gir noe igjen. Uansett handler det for barnet om å klare seg selv så fort som mulig, fordi det ikke er trygt å være avhengig av en ustabil omsorgsperson, og disse barna er ofte tidlig ute med å gå og utforske verden og finner på den måten en økende grad av trygghet i å være selvstendige og uavhengige.

En med unnvikende tilknytningsstil vokser opp med en uklar følelse av at tilknytning til andre er farlig, noe de ikke forventer å få noe positivt ut av, men som tvert i mot innebærer stor risiko for avvisning og uutholdelig smerte hos en skadet sjel. Fordi den utrygge tilknytningen dannes så tidlig, skjer denne koblingen på et meget grunnleggende, ubevisst plan. Å oppleve avhengighet av andre, følelsesmessige bånd, forpliktelser og til og med uskyldige avtaler kan være vanskelig, fordi alt som truer med å innskrenke rommet og tiden med seg selv oppleves som et angrep. Kun alene er de helt trygge.

Forsvaret de bruker mot andres forsøk på å trenge seg inn i den unnvikende sin viktige private sfære og tid er å avvise ved å rett og slett avbryte kontakt, kommuikasjon og samarbeid. Beskyttelsesstrategiene kan være å gjøre seg utilgjengelig både fysisk og psykisk, forlate diskusjonen, siling av samtaler på telefonen, ikke lese meldinger, aldri ha tid og rett og slett bare være umulig å få i tale av alle tenkelige og utenkelige forskjellige grunner. Hvis vedkommende blir «fanget» og ikke har mulighet til å forsvinne, kan han bli presset til å trekke seg inn i seg selv og nekte respons, sitter isteden ubevegelig, uttrykksløs og taus. Det kalles forøvrig treffende nok stonewalling. En annen ting en unnvikende forsvarer seg iherdig mot er kritikk. Om man ønsker å beholde oppmerksomheten er det viktig å tenke på hvordan man formulerer seg.

På grunn av dårlige erfaringe og lite erfaring med relasjoner har en unnvikende tilknytning generelt sett lite tro på kommunikasjon. De har lett for å gi opp og trekke seg unna uten å forsøke ved uenighet. De tåler kritikk svært dårlig og det er nok ofte det de forbinder med kommunikasjon og de får nok ofte mye kritikk for måten de forsvarer seg ved å stenge av også.. Det viktig å tenke på hvordan man formulerer seg og luke ut alt som kan lukte av kritikk om du ønsker respons.. Å få sterke følelser er for denne personen er en veldig vanskelig situasjon som truer uavhengigheten, det samme er ofte sex i et fast forhold. De har det enklere med upersonlig tilfeldig sex. Det er mulig for en unnvikende tilknytningstype å bli mer trygg, men ofte ønsker de ikke det, fordi de opplever at strategien de har fungerer. De lever i den fysiske verden og er generelt lite opptatt av psykologi, selvutvikling, forstå seg selv, følelser og denslags.


Den motsatte er den engstelige utrygge tilknytningsstilen,også kaldt klamrende.. vedkommende som ikke har noen ambisjoner om selvstendighet, men derimot er opptatt av å finne kjæreste og forplikte seg fortere enn svint. Har ofte lidd tap av omsorgspersoner i ung alder, har hatt omsorgspersoner som er upålitelige eller de kan ha hatt omsorgspersoner som brukte barnet som trøst og støtte i eget liv mer enn de var der for å dele og bekrefte barnets følelser. På den måten skapes det fort en en sammenblanding av omsorgpersonen og barnets behov, og en usunn opplevelse av å være ett. Barnet vokser opp med en uklar fornemmelse av selvet, og stor frykt for å bli forlatt. Dette barnet kan velge å bli værende for å støtte omsorgspersonen eller forsikre seg om at vedkommende ikke forsvinner, istedenfor å utforske og erobre verden som et barn skal. Som voksen opplever de seg selv gjennom andres øyne og de eksisterer først og fremst gjennom hvem de er for andre, hvem de er venner med, hvem de er i familie med og hvem de er i et kjærlighetsforhold til.

Som alle utrygge tilknytningsstiler har en den engstelige strategier som kan virke mot sin hensikt og gjøre tilknytning vanskelig eller drive andre vekk. Det kan gi seg utslag som en overdreven intensitet i følelser, travelhet med å etablere en solid og forpliktende relasjon eller stort behov for bekreftelser fra partneren. Med utgangspunkt i angsten for å bli forlatt kjemper de hardt for å knytte partneren til seg og de kan være både kjærlige, hengivne og gi mye trygghet. Men de kan også spille på sjalusi, true eller manipulere om usikkerheten aktiveres, og de kan teste partnerens følelser og i det samme glemme det at når de selv er lettet fordi de har fått en riktig reaksjon og igjen føler trygghet, så kan partneren ha den helt motsatte opplevelsen av å ha blitt hensynsløst lekt med. Engstelige tilknytningsstiler bruker mye tankeenergi på forholdet, legger inn stor innsats, krever mye av partneren og vil helst være sammen med han eller hun store deler av tiden. De blir raskt urolige om de ser tegn til at partneren ikke er tilstrekkelig engasjert, strategier aktiveres og tiltak settes inn. Det er dessuten vanlig at de kaster seg blindt inn i reboundforhold med voldsomme og intense følelser som ender med like sterk avsky etter noen måneder, fordi det egentlig bare var forelskelsen de var forelsket i, ikke personen..

Til slutt er det den siste stilen hvor alle rare blandinger av de andre tre typene havner. Det viktigste kjennetegne er kanskje at de ikke har en fungerende strategi de bruker i alle sammenhenger slik som de andre utrygge stilene. Isteden varierer det ettersom situasjon. Partnerens tilknytningsstil har ofte betydning for om det er den unnvikende eller engstelige siden som er dominerende. På norsk kalles den ofte desorganisert tilknytning og i norske kilder virker det fort som et veldig håpløst prosjekt, men det er ikke så uvanlig likevel og gjelder ca. 15% av befolkningen, men det er litt delte meninger om det her. Det kalles også ambivalent tilknytning som jeg vil bruke. Vedkommende har trekk fra både den engstelige og klamrende og den unnvikendes forsvar der kontakten brytes brutalt og de plutselig deaktiverer. Tilknytningsstilen er kjent for de voldsomme, stormende følelsene, brå skifter, en stort ønske om å knytte seg til andre samtidig som de deler den unnvikendes angst for å komme for nær.

Dette er tilknytningsstilen der mange med traumer havner. Seksuelt misbruk, vold osv., men det kan også være emosjonell mishandling som går mer under radaren. Mønsteret er at omsorgsperson(ene) kan være kjærlige og snille noen ganger og sterkt avvisende andre ganger. Kanskje det brukes skam, skyld og tilbaketrekking av kjærlighet som en konsekvent straff i oppdragelsen. Disse barna opplever ofte at de blir elsket for å være «flinke og snille» mens resten av personligheten er uønsket. De har lite forhold til egne grenser og behov, behovet for å bli elsket og holde seg trygg gjør at de tråkker ned egne grenser og gjør det som forventes i sin kamp for å være gode nok. De vokser opp med en indre tro på at de ikke er verdige til å bli elsket, at de må fortjene det. For en ambivalent er det viktig å føle at de blir sett og forstått, et undertrykket og ikke møtt behov fra barndommen.

Det finnes flere undergrupper her. Fra de høytfungerende, perfeksjonistiske og høytpresterende i arbeidslivet til de som knapt fungerer i det hele tatt og er et eneste kaos av motstridende følelser. I denne gruppa er rusmisbruk et vanlig problem og en fellesnevner er at de kan ha vanskelig for å kontrollere de motstridende følelsene de til enhver tid er fulle av. De er kjent som «the hot and cold partner» og har problemer med å finne lykken og harmonien de søker i et forhold, gjerne fordi de selv bidrar med en god del drama siden de har sterke ønsker om en nær relasjon, men samtidig frykter det. De sliter ut partnere med «push og pull» og er kjent for å være «the hot and cold partner».

Problemer med å sette personlige grenser er gjennomgående. Troen på at de må fortjene å bli elsket får en ambivalent til å ignorere egne lyster, ønsker og grenser i en streben for å føle at de er tilstrekkelig gode som partner. Det gjelder gjerne også seksuelt. Man kan si at de misbruker seg selv på eget initiativ for å tilfredstille andre. Partnerens ønsker veier mer enn egne. De tråkker over egne grenser og strekker seg etter å være bra nok, flinke nok og verdige nok både i forholdet, i seksuallivet og i andre nære relasjoner. For en ambivalent er det å gi litt mer enn du egentlig vil en slags misforstått måte å vise og fortjene kjærlighet på.

Problemet er at andre sjelden setter tilstrekkelig pris på alle ofrene. Kanskje de ikke blir oppdaget, kanskje de ikke gjorde noen stor forskjell. Å hele tiden gi mer enn man burde og aldri få det samme tilbake gjør at bitterhet og sinne bygger seg opp og kommer ut i form av en eksplosjoner med ujevne mellomrom. En ambivalent har på grunn av de usikre grensene sine også lett for å bli sittende fast i forhold med overgrep og mishandling. Dette er også den mest krevende tilknytningsstilen å jobbe med, samtidig som de ambivalente ofte har mye interesse og bruker betydelig tid på å forsøke og forstå seg selv.
Det er heldigvis mulig å gjøre ting med tilknytningsystemet også i voksen alder. Problemet er at det naturlig nok må skje i relasjon til andre, og mennesker med relasjonstraumer har en lei tendens til å havne i nye skadelige relasjoner. Å bli klar over fenomenet er selvsagt en god start for å bryte uheldige mønstre.

Det er ganske nedslående hvis det stemmer at bare halve befolkningen har en sunn og trygg tilknytning. Kan ikke tenke meg noe mer samfunnsøkonomisk lønnsømt å sette inn ressurser på enn å bedre den statistikken.
Sist endret av *pi; 20. april 2021 kl. 02:13.
Freak
Susa's Avatar
Trådstarter
Man forandrer seg hele livet. Min eks som jeg nå vet har en engstelig tilknyttning gjorde meg en god del tryggere da vi først møttes, og jeg hadde ikke så mye trygt med meg hjemmefra i utgangspunktet, var helt klart ambivalent og ikke en høytfungerende en heller. Men det å bli elsket jevnt og trutt forandret meg veldig de første årene. Vel, først skjønte jeg jo ikke hva det var han drev med, jeg var jo vant til å måtte gjøre meg fortjent på de sykeste måter, men at han likte meg hele tiden og uansett over flere år førte helt klart til stor endring i meg.

Jeg tror fortsatt jeg kan takke ham for mye. Men med tiden ble forholdet mer og mer giftig. Det var en del av og på uten at det endret noe. Dynamikken mellom en ambivalent og en engstelig følger visst ofte akkurat det mønsteret - det kan starte med at man er bra for hverandre, men så begynner man å trigge hverandre akkurat der man er svakest og da går det fort bare en vei.
Sitat av Susa Vis innlegg
Man forandrer seg hele livet. Min eks som jeg nå vet har en engstelig tilknyttning gjorde meg en god del tryggere da vi først møttes, og jeg hadde ikke så mye trygt med meg hjemmefra i utgangspunktet, var helt klart ambivalent og ikke en høytfungerende en heller. Men det å bli elsket jevnt og trutt forandret meg veldig de første årene. Vel, først skjønte jeg jo ikke hva det var han drev med, jeg var jo vant til å måtte gjøre meg fortjent på de sykeste måter, men at han likte meg hele tiden og uansett over flere år førte helt klart til stor endring i meg.

Jeg tror fortsatt jeg kan takke ham for mye. Men med tiden ble forholdet mer og mer giftig. Det var en del av og på uten at det endret noe. Dynamikken mellom en ambivalent og en engstelig følger visst ofte akkurat det mønsteret - det kan starte med at man er bra for hverandre, men så begynner man å trigge hverandre akkurat der man er svakest og da går det fort bare en vei.
Vis hele sitatet...
Håper det i sum var bra for deg, da
Freak
Susa's Avatar
Trådstarter
Forresten glemte jeg å nevne at ambivalente har en superkraft, og det er at vi er gode på å lese folk rundt oss. Man blir det når man skal holde øye med voksne som ikke kan oppføre seg og man alltid må vite hvor man har dem. Det er en veldig vanlig egenskap hos ambivalente og en som også fører til en del tjafs, fordi man er så innstilt på å tolke alle signaler og lese mellom linjene og man innimellom kan tolke litt for mye ut av lite også (som hvor lang tid noen bruker på å svare på en sms.... )

Og i noen sammenhenger blir det en belastning eller en svakhet. Om noen ikke oppfører seg bra f,eks, på et nivå hvor man egentlig burde latt dem seile sin egen sjø, men jeg skjønner at intensjonene ikke er onde, jeg ser usikkerheten, skammen og sorgen.. sånt.. , så kan det gi meg en følelse av at jeg ikke kan svikte. Fort gjort å bli for lenge fordi jeg synes synd på en eller annen idiot mens det i virkeligheten er jeg som blir rammet.

Her er forresten en test av mange som finnes på nettet. Jeg vet ikke helt hvor gode alle disse testene er, jeg får ihvertfall litt varierende resultater, men i og med at en del av testene også stiller diverse spørsmål om andre situasjoner i livet enn den dynamikken man har i nære relasjoner, så oppfatter jeg mange av dem som spekulative og useriøse. For egen del vil ihvertfall spørsmål om Susa på jobb eller blant middels nære venner og Susa i et forhold ofte ta helt ulike avgjørelser, fordi både motivasjonen, personlige grenser og hvilke følelser som aktiveres vil være forskjellig.

Tilknytnigsteorien handler om hva som styrer oss og hvilke strategier som slår inn i nære relasjoner og selv om det kanskje finnes sammenhenger til flere sider av livet er ikke det en del av tilknytningsteoriens gyldighetsområde.

Sånn sett tror jeg denne er av de bedre, fordi den ihvertfall holder seg til tema:

Attachment test
Sist endret av Susa; 20. april 2021 kl. 08:22. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Susa Vis innlegg
Forresten glemte jeg å nevne at ambivalente har en superkraft, og det er at vi er gode på å lese folk rundt oss.
Vis hele sitatet...
Akkurat det er en sannhet med enkelte modifikasjoner tror jeg. For det første så kan man, som du sier, lese ting som ikke er der. Dessuten tror jeg man lett utvikler blind spots for visse typer oppførsel som gjør at man ikke ser røde flagg i det hele tatt. Supersensitiv på bagateller helt til noe faktisk grensebrytende skjer, og da ser man bare rett forbi det. Hadde folk med desorganisert tilknytning faktisk hatt en adaptivt fungerende radar for andres intensjoner så skulle man tro de var gode på å unngå giftige folk, og det er de jo ikke. De er kanskje sensitive, men jeg vil nok ikke kalle det en superkraft.
Sitat av Susa Vis innlegg
Forresten glemte jeg å nevne at ambivalente har en superkraft, og det er at vi er gode på å lese folk rundt oss. Man blir det når man skal holde øye med voksne som ikke kan oppføre seg og man alltid må vite hvor man har dem. Det er en veldig vanlig egenskap hos ambivalente og en som også fører til en del tjafs, fordi man er så innstilt på å tolke alle signaler og lese mellom linjene og man innimellom kan tolke litt for mye ut av lite også (som hvor lang tid noen bruker på å svare på en sms.... )

Og i noen sammenhenger blir det en belastning eller en svakhet. Om noen ikke oppfører seg bra f,eks, på et nivå hvor man egentlig burde latt dem seile sin egen sjø, men jeg skjønner at intensjonene ikke er onde, jeg ser usikkerheten, skammen og sorgen.. sånt.. , så kan det gi meg en følelse av at jeg ikke kan svikte. Fort gjort å bli for lenge fordi jeg synes synd på en eller annen idiot mens det i virkeligheten er jeg som blir rammet.

Her er forresten en test av mange som finnes på nettet. Jeg vet ikke helt hvor gode alle disse testene er, jeg får ihvertfall litt varierende resultater, men i og med at en del av testene også stiller diverse spørsmål om andre situasjoner i livet enn den dynamikken man har i nære relasjoner, så oppfatter jeg mange av dem som spekulative og useriøse. For egen del vil ihvertfall spørsmål om Susa på jobb eller blant middels nære venner og Susa i et forhold ofte ta helt ulike avgjørelser, fordi både motivasjonen, personlige grenser og hvilke følelser som aktiveres vil være forskjellig.

Tilknytnigsteorien handler om hva som styrer oss og hvilke strategier som slår inn i nære relasjoner og selv om det kanskje finnes sammenhenger til flere sider av livet er ikke det en del av tilknytningsteoriens gyldighetsområde.

Sånn sett tror jeg denne er av de bedre, fordi den ihvertfall holder seg til tema:

Attachment test
Vis hele sitatet...
Faen, nå fikk du meg til å ta den testen, men måtte jo skrive navn og e-post adresse for å få svar. Det gidder jeg ikke.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er ganske nedslående hvis det stemmer at bare halve befolkningen har en sunn og trygg tilknytning. Kan ikke tenke meg noe mer samfunnsøkonomisk lønnsømt å sette inn ressurser på enn å bedre den statistikken.
Vis hele sitatet...
Det er sånne tall som alltid får meg til å sette meg litt på bakbeina: Sunn og trygg tilknytning etter hvilke kriterier? Det er formodentlig et gradsspektrum her. Vi kan sikkert fint få både prinsessa og halve kongeriket kategorisert som traumatiserte mennesker med tilknytningsproblemer, men er det da gitt at alle disse menneskene sliter skikkelig? Det høres litt underlig ut. Hva er metrikken?

Sitat av Taxidriver Vis innlegg
Faen, nå fikk du meg til å ta den testen, men måtte jo skrive navn og e-post adresse for å få svar. Det gidder jeg ikke.
Vis hele sitatet...
10minutemail.com
Du får svaret i browseren etter å ha gitt de totally legit personopplysninger, inklusive en robottest som ikke tester om du er en robot. De sender ingenting til addressen du oppgir. Så ikke så forbanna mye GDPR-nagging heller, så tipper de soper opp det meste hvis du lar de. Kinda dodgy.
Sist endret av Myoxocephalus; 20. april 2021 kl. 14:38. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Det er sånne tall som alltid får meg til å sette meg litt på bakbeina: Sunn og trygg tilknytning etter hvilke kriterier? Det er formodentlig et gradsspektrum her. Vi kan sikkert fint få både prinsessa og halve kongeriket kategorisert som traumatiserte mennesker med tilknytningsproblemer, men er det da gitt at alle disse menneskene sliter skikkelig? Det høres litt underlig ut. Hva er metrikken?
Vis hele sitatet...
Det er jeg helt enig i, dette er rimelig lettvint fremstilt. Så er det likevel slik at man ikke trenger å ha noen traumelidelse for å få problemer i relasjoner, og at disse problemene naturlig nok har en tendens til å forplante seg nedover generasjonene. Personlig tror jeg at hvis vi ved et trylleslag kunne gitt alle barn en sunn oppvekst så kunne vi halvert de psykiatriske diagnosemanualene. Det kan vi selvsagt ikke, men vi kan gjøre en del på samfunnsnivå. Å la være å systematisk rasere barseltilbudet er et naturlig sted å starte, og så kan man ta institusjonene oppover derfra.

Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Du får svaret i browseren etter å ha gitt de totally legit personopplysninger, inklusive en robottest som ikke tester om du er en robot.
Vis hele sitatet...
Det var ikke en robottest, det var et spørsmål om du har så fucka tilknytningsystem at du i praksis er en robot.
Sist endret av *pi; 20. april 2021 kl. 14:43. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
BRAND ∞ STRONG
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Vi kan sikkert fint få både prinsessa og halve kongeriket kategorisert som traumatiserte mennesker med tilknytningsproblemer, men er det da gitt at alle disse menneskene sliter skikkelig?
Vis hele sitatet...
Skikkelig å skikkelig, men..
Søsken rivalisering kan være heftig nok i seg selv.
Legg så til att lillebroren din skal bli Konge.
Da kan det fort bli behov for både engler og sjamaner.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av *pi Vis innlegg
Det var ikke en robottest, det var et spørsmål om du har så fucka tilknytningsystem at du i praksis er en robot.
Vis hele sitatet...
Det var en captcha.
Sitat av robhol Vis innlegg
Det var en captcha.
Vis hele sitatet...
Gotcha.
Freak
Susa's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Akkurat det er en sannhet med enkelte modifikasjoner tror jeg. For det første så kan man, som du sier, lese ting som ikke er der. Dessuten tror jeg man lett utvikler blind spots for visse typer oppførsel som gjør at man ikke ser røde flagg i det hele tatt. Supersensitiv på bagateller helt til noe faktisk grensebrytende skjer, og da ser man bare rett forbi det. Hadde folk med desorganisert tilknytning faktisk hatt en adaptivt fungerende radar for andres intensjoner så skulle man tro de var gode på å unngå giftige folk, og det er de jo ikke. De er kanskje sensitive, men jeg vil nok ikke kalle det en superkraft.
Vis hele sitatet...
Blindspots finnes helt klart.

Men jeg er en sånn som alltid vet veldig mye om alle rundt meg. Visste alltid hvem i klassen som hadde det bra hjemme og ikke og hva som evt. var problemet hjemme hos dem, Husker at hver gang jeg kom inn døra hjemme så liksom været jeg ut i lufta i gangen. Det var et digert hus, det var alltid stille i gangen,men jeg visste alltid hva som foregikk da, om de var sinte eller gladbrisne eller hva. Var jo sikkert noe ubevisst jeg så/hørte, tror ikke egentlig jeg har noen talenter med væring. Jeg vet mye om kollegaene mine, de ville kanskje ikke likt det egentlig om jeg fortalte dem det, Mest fordi jeg ser mønstrene og vanene og forandringer Fanger det ganske fort opp når noe skjer med noen. Og det er ikke sånn at jeg er en type som snakker med folk og spør dem om ting og vet noe om alle på den måten. Tvert imot er jeg den idioten som går rundt og ser og vet og ikke gjør noe, og heller later som ingen ting fordi jeg generelt sett ikke liker det om folk plutselig åpner seg for meg og ting renner ut av dem.

Da jeg var barn trodde jeg alt dette jeg visste var sånt alle så egentlig, men litt etter litt gikk det opp for meg at det ikke er tilfelle. Motet meg opp på reunion og sa til en gutt fra den gamle klassen at «du hadde det aldri bra.. ». Og så begynte han å grine og sa at han ikke trodde noen hadde visst det, og så diltet han etter meg resten av kvelden. Har snakket med flere om han etterpå, og de andre var jo helt blinde tydeligvis. Veldig mange rundt meg går glipp av de mest elementære ting.

Men angående blindspots, de finnes jo. Må skrive om en jeg oppdaget.

For en stund siden ble jeg stupforelska i en kar - tok sånn 20 minutter tror jeg. Og jeg er jo en gammel røy, jeg er ikke 14 år mer og har aldri vært i nærheten av å forelske meg på minutter før. Ikke var han min type heller, jeg skammet meg litt over å plutselig være helt på tuppa etter han. Omstendigheter og sånn.. forfulgte det aldri, og etter en god stund da jeg ble klar i hodet igjen, noe som også skjedde som ved et trylleslag fordi jeg møtte en annen veldig deilig mann så var den sjokkforelskelsen over,.

Leste litt om forelskelse og andre ting man kan forveksle det med, det handler som oftest om å prøve og forstå seg på verden for meg. Og sånn rimelig tilfeldig fant jeg svaret også, skjønte med en gang jeg leste at det var svaret! Og samtidig oppdaget jeg jo en livslang blindspot jeg har slept på da, kan man vel si.

Gidder ikke si hva behovet var, da blir jeg flau, men forklaringen på slike plutselige besettelser kan ihvertfall være noe som dette: vi har jo alle diverse behov som vi vil ha dekket. Noen dekker vi selv, noen i jobben eller i relasjoner til andre. Noen behov er man kanskje ikke helt klar over, ihvertfall er ikke jeg så flink til å identifisere mine alltid, men det følger jo litt med den fearful avoidant/ambivalent-greia også. Enten vi vet om dem eller ikke driver vi alltid og vil ha behovene dekket, men ofte via lange omveier og lite hensiktsmessige strategier hvis de ikke dekkes direkte og «riktig».

Jeg husket veldig godt en liten ting denne mannen gjorde som først overrasket meg og gjorde meg litt flau, var bare veldig uvant. Jeg vurderte å få dårlig samvittighet, men gadd for en gangs skyld ikke. For det var fint og hyggelig og han så ikke noe forulempet ut.. Og interessen var vekket. Den mannen forbauset meg og jeg følte meg veldig sett, glad og det var bare velstand. Og etterpå fikk jeg altså denne forelskelsenå slite med, en som var veldig ubeleilig og helt uventet. Helst ville jeg være med ham hele tiden og måtte være streng mot meg selv. Men han ødela konsentrasjonen min i flere måneder faktisk.

Så det som egentlig skjedde da jeg ikke ble forelska, men kanskje bare forhekset: han dekket plutselig et behov som jeg ikke egentlig visste om, som jeg aldri har tenkt over at andre burde bry seg med eller kanskje til og med jeg burde forvente at de gjorde det. Tror det var en jomfrudekking omtrent altså og da kan man bli ekstra forhekset. For ordens skyld så snakker jeg ikke om en type seksuelle behov her, bare et lite og ikke avansert hvilket som helst behov. Og når slike behov som kanskje har vært et ubevisst, livslangt savn plutselig blir sett og tatt hånd om, da kan det plutselig si bang. Og etterpå man forbinder rett og slett hele følelsen med den personen og man vil jo gjerne ha mer også!

Og da kan man altså være slik fatt at man plutselig er brakforelska i en ganske kjedelig, litt for lav mann med stygge klær som faktisk spurte meg hvilket stjernetegn jeg er! Galskap.

Men jeg møtte altså en sånn deilig mann noen måneder etter som faktisk gjorde behovdekkingen akkurat like bra og passet meg mye bedre på alle måter, så det ble happy ending.

Ble langt igjen det. Burde begynne og skrive bøker isteden. Unnskyld.
BRAND ∞ STRONG
Hvor for kan du ikke se
at du er alt
du trenger
Susa?