Det er lørdag, helgehandlen står for tur. Selv om dette er en av de to dagene i uken man har mulighet til å dra deg i sengen litt lengre enn til klokken 7 forsøker man å stå opp tidlig, for å komme før det store rushet. Man pakker kone og unger i bilen og setter kursen for det lokale stormarkedet (kiwi holder rett og slett ikke på lørdager, en gang i uken ønsker man seg noe som ikke er fra gilde/tine/prior).

Når man kommer frem ser man at parkeringsplassen nesten er tom. Perfekt! Vi klarte det denne gangen også! På mirakuløst vis, og etter litt nærvøs roting i lommer og vesker og under setet i bilen finner man det påkrevde handlevogntieren. Dette går strålende!

Vi går inn og hva møter oss? En butikk full av rullatorer og skravlende pensjonister. De står over alt, i små grupper og store gjenger. De færreste har mer enn en pakke potetmel eller kokekaffe i kurven sin. Det er nesten umulig å komme frem mellom hyllene, for de er over alt. Og her snakker vi tross alt om OBS! som har minst dobbelt så god plass mellom hyllene som andre butikker.

Når vi endelig kommer oss til kassen er det selvfølgelig lang kø. Pensjonistene bruker tiden de trenger, skal selvfølgelig betale med småmynt (som de ikke klarer å telle riktig før på tredje forsøk), og må diskutere hvorfor den stakkars gutten i kassen ikke vil ta imot ti-øringene deres (eller femøringene med elg på).


Hvorfor må de hersens pensjonistene absolutt handle på lørdager, som er den eneste dagen vi vanlige arbeidsfolk har mulighet til å gå i butikken? De har jo for #$%& ikke annet å gjøre hele uken enn å gå i butikker og skravle med naboer!

La oss handle i fred på lørdager!