Hvordan begynne?
Vel, jeg er 25 og som 21 åring fikk jeg
Dyssosial personlighetsforstyrrelse (Anti sosial)
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline)
Samt Angst og aggresjons problemer.
Har lenge vist jeg var annerledes fra før ungdomstiden.
Jeg juger for å oppnå det jeg vil, handler på impulser og ønsker i øyeblikket, ingen langtidsplaner, ofte har fler forhold på en gang, går noe galt klarer jeg fint å snu det over på noen andre, manipulerer og stjeler. Livet mitt går nå skikkelig til helvete for alle andre vokser opp og orker ikke sånne falske mennesker. Jeg har .. en god venn. som jeg faktisk bryr meg om. Jeg ser nesten bare familien min når jeg trenger noe og griner kun fordi jeg blir tatt og ikke for anger. Jeg ser hva som er rett og galt men på¨den andre siden ser jeg hva jeg tjener og hva jeg taper.
Jeg er vel hva man kaller en sosiopat. MEN JEG HATER DET! Før brydde jeg meg ikke særlig mye om hva andre mente eller om de likte meg. Jeg kunne godt være alene. Men etter 3 år med en person jeg tror jeg virkelig elsker og som jeg nå har ødelagt, lest masse og tatt en GOOOD del sopp og LSD har jeg kommet frem til at dette er ikke hva jeg vil være. Jeg vil for første gang være et mennesker, ikke en edderkopp. Dessverre som en bieffekt av en jævlig barndom, traumatiserende og alkoholisert far, begynte jeg å ruse meg kraaaaftig. Så jeg får selvfølgelig ikke se en psykolog men en rus terapist.
For meg er den til ingen nytte å sitte i timer å snakke om rus midler, det gjør jo at jeg bare vil gå hjem å gjøre det i stedenfor. Jeg røyker da bare Cannabis så no biggie.

Jeg lurer på om det er noen som har eller hatt lignende problemer som kanskje anfalle meg bøker, nettsider? Råd, tankemønster, noe?

Jeg vil ikke være "den fyren", men har du forsøkt medisinering? Dvs. ekte medisinering, ikke selv-medisinering?

Mitt inntrykk er at folk med dine lidelser ofte har en kjemisk ubalanse i hjernen som du/dere ikke kan noe for selv. Da vil ofte tankemønstere/thought-patterns, mental trening, etc. være til liten nytte.

Jeg hadde en eks-kjæreste som var depressiv; på grensen til manisk depressiv. Hun begynte på medisiner og ble bedre. Hun fikk det ikke perfekt, men mye, mye bedre. Kombinert med andre ting kan dette muligens være veien å gå. Rent eksperimentelt er det også mange som snakker godt om effektene av MDMA i slike tilfeller; men det er i stor grad kontroversielt.

Det er ikke noe galt i være den fyren, jeg vill ha hjelp. Eneste er at da må jeg tilstå alt dette til min terapist og jeg er temmelig redd for å bli lagt innlagt eller overdrevent tvangs medisinert. Jeg vet det er totalt sosialt uakseptert og det skremmer meg å måte vise alle disse likende i skapet mitt (metaforisk så klart) .. Avogtil så klarer jeg se hva jeg gjør men ender opp med å drite i det for jeg vil det andre. Men nå ønsker jeg å ville gjøre andre godt. Jeg hadde en muse, en soulmate jeg spiste opp og for første gang føler jeg en skikkelig anger selvom jeg har ødelagt to andre mennesker før. Han fikk meg til å føle og jeg spiste all kjærligheten hans.
Liker godt mdma, sopp og lsd for de gir meg en følelse av empati og lykke.
Jeg skal prøve så godt jeg kan å ta meg selv i disse tingene og prøver svært hardt å la noen andre få goden fordi DE fortjener det liker mye eller mest sannsynligvis mer enn meg.

Mitt råd er å ikke se på hele deg som et problem men utnytt de evnene du har. Implementer moral og riktige valg.

Det finnes bransjer hvor dette er meget positive egenskaper, dog ikke for rusmisbrukere for man må i tillegg være skarp og sterk i hodet.

Hvordan?! Eller det må jeg vel kanskje finne utav selv. ingen fler snarveier.
Takk forresten

Medisiner hjelper deg neppe, og jeg går ikke med på at det tilfeldigvis inntreffer kjemisk ubalanse hos alle med manglende/skadelig stimuli under oppveksten.

Slik jeg ser verden er det en allmenn konsensus rundt hva man skal tenke og hva man skal føle - som er totalt urealistisk. Bare se hvordan folk på freak (eller andre forum) reagerer dersom noen innrømmer å ha gjort eller annet umoralsk/feil - det blir jo ramaskrik. Folk snakker om den selvsagte standarden på den ene siden, og bryter den i handling på den andre - konsekvent.

Det du er ute etter er ikke å påta deg samvittighet og empati på det nivået forventet av tastaturkrigerne - det klarer du uansett aldri. Vær heller bevisst på at du vil noe med livet ditt, og innse at "gode" mennesker kommer lengre enn dårlige. Det går fint an å kombinere det å være en iskald drittsekk med å være en de rundt deg verdsetter og har tillit til. Du må finne ut hvilken verdier som funker for deg, hva du har å gi menneskene rundt deg. Det er alltid noe -

Bare du slutter å lyge!

Fortsetter du med å forvrenge virkeligheten, manipulere og lure deg frem for kortsiktig gevinst, så spenner du egentlig bein for deg selv på lang sikt. Bli en person folk kan stole på, og du vil komme så utrolig mye lengre i livet.

Det var rene ord for pengene her. Du innser hva du sliter med og klarer ikke se en løsning eller hvordan du skal endre deg. Anbefaler at du tar kontakt med fastlege. Vær ærlig og si at du sliter. Be om hjelp og be om å bli henvist til psykolog eller psykiater. Det du sliter med kan folk leve helt greit med og få et bra liv. Men det krever at du er sterk nå og ber om hjelp, og at du er så sterk og har viljen til å stå i behandling fremover selv om du får impulser og innfall om å gjøre noe mer morsomt i øyeblikket.

Stormen nevnte medisinering, og medisinering i tillegg til samtale terapi evt. frivillig innleggelse vil nok gi raske resultater. Men impulskontroll og slikt må øves på og det er ikke gjort over natten. Du har fått et mønster du følger, en måte å være på og en måte å se verden på. Det er virkelig dype endringer du står foran. Jeg tror du vil klare det helt fint, du har allerede startet på veien mot et bedre liv iom at du selv er klar over din situasjon og at du er her og ber om hjelp.

Det er ingen skam å be om hjelp fra fagfolk. Tvert imot er det styrke å be om hjelp når en trenger det. Veldig mange klarer ikke be om hjelp og det kan gjøre at mennesker går helt til grunne. Du har tatt første steget. Bestill time hos fastlege og ta neste skritt også. Ikke plag deg selv med dårlig samvittighet og dra deg selv ned i det sorte hull. Aksepter at ting er som de er men at du nå tar tak i ting og styrer livet i en positiv retning.

Masse lykke til

Kan i stor grad relatere til enkelte aspekter av det du forteller om deg selv, især når det kommer til borderline og oppveksten din. Samtidig er mye av det andre mer eller mindre stikk motsatt av mine issues, men likevel ting jeg har blitt nødt til å lære mye om fordi jeg har omgitt meg med folk som sliter med de diagnosene/problemene.

Du veit aldri hva du får når det kommer til behandling... Dessverre. Men! En av veldig få ting som har funka litt for meg er faktisk gruppeterapi. Jeg var forbanna skeptisk til å begynne med, men jeg ble positivt overraska. Hvis du går til én behandler og det bare er dere to, så er det litt sånn enten eller... Samt at du må deale med vedkommendes fordommer ift f.eks rus i ditt tilfelle, da. Men i gruppesammenheng møter du ikke bare behandleren, men også andre som mest sannsynlig vet hva du snakker om fordi de selv er der, og ikke fordi de har lest om det. Min erfaring er hvertfall at det er vesentlig lettere å faktisk få noe konstruktivt ut av behandlingen når du kan snakke med flere som har tilsvarende erfaringer selv, og i tillegg de som har fagbakgrunnen i ryggen.
En avgjørende faktor her er åpenbart at du må ville dette selv, og du blir nødt til å jobbe en god del underveis og etterpå for å få noe utav det. Jeg vet ikke hvor i landet du bor og hva slags tilbud som finnes der, men mest sannsynlig er det opptil flere alternativ som kan passe, og dette kan du antakeligvis finne ut ved å snakke med en eventuell behandler du allerede har, eller kanskje fastlegen din. Jeg ble henvist av en psykiater, og ble forsøkt søkt inn to ganger før jeg omsider fikk plass. Det at jeg selv var motivert for å prøve var avgjørende.

Først, takk for alle svar. Selvom jeg er løgner setter jeg veldig pris på sannheten. Og sannheten er at jeg, nei jeg kommer nok aldri til å få et særlig større følelse spekter MEN jeg kan lære meg oppføre meg passende, lære meg å reagere riktig. Men aller mest må jeg slutte å juge/la vær å si ting, og spille spill. finne utveier. Jeg trenger en annen hobby, en som ikke går utover andre. Og ja, en prat med lege/terapaist må nok få gjort.
Jaa, jeg håper gjør det rette med å sladre på meg selv. jeg vil heler være en gal ermitt enn en ned medisinert grønnsak.

Big deal å skrive dette og innrømme dine handlingsmønstre, virker som du har en viss selvinnsikt så jeg tror du kan gjøre store endringer.

For det første så er jeg veldig sikker på at du ikke har belegg for denne påstanden.

For det andre så finnes det vel knapt noen med et mer avslappet forhold til sannheten og virkeligheten enn den som spiser piller, resept eller ei.

Bare det å innse at du har ett problem og at du trenger hjelp trenger hjelp til å løse de er ett stort skritt i riktig retning.
Vil anbefale deg å ta en prat med din fastlege som er nevnt over. De er der for å hjelpe og er langt flinkere enn hobby psykologer som oss. Ut fra det du skriver så har jeg liten tro på at du vil bli tvangsinnlagt.

Med å selv innse problemer å ønsker å løse de kan man gjøre store fremskritt med god hjelp fra profesjonelle psykologer.

Lykke til :-)

wow. Kjente meg igjen i ting du sier her og leste meg opp på Dyssosial personlighetsforstyrrelse (Anti sosial) symptomer og kjente meg selv igjen på alle punkter...bør jeg kontakte noen?

Ja absolutt. Om du føler dette gjelder deg så bør du utredes slik at du kan gjøre grep for å bedre både relasjoner og handlingsmønstre. Fastlege er ofte en bra start. Be om henvisning til behandler i form av psykolog/psykiater.

Jeg er glad for at så mange ser en utvei! Jeg har allerede bestemt meg for å snakke med lege og vurdere medisinering. Jeg er ikke ulykkelig eller deprimert bare livet mitt føles mer tom. jeg føler jeg går glipp av mye.
Jeg tror at hvem som helst som kjenner seg igjen i dette burde oppsøke hjelp. Det er ikke sikkert det er så ille. Selv begynner å oppleve det som at det er jeg som taper i mitt eget spill.

Fordi mange med dyssosial personlighetsforstyrrelse har en alvorlig hjernefeil (den fremre hjernebarken og amygdala er dårlig utviklet), og det er her følelser og impulskontroll sitter. Som du sikkert har sett, så har TS dårlig impulskontroll. Og jeg vet ikke hva TS skal utsettes for, før vi får en ekte følelsesreaksjon. Men antageligvis er det utrolig mye mer enn "oss normale". Og dette er den genetiske/biologiske delen av denne forstyrrelsen.

Mens hos den adferdsmessige delen av dette, har det veldig mye å si hvilken oppvekst denne personen med denne hjernefeilen har hatt. Har personen hatt en god oppvekst, så er sjangsen stor, for at personen blir en ok og lovlydig person. Selvsagt med et veldig avstumpet følelsesliv, men velfungerende.
De som har hatt en fæl barndom, der vold, missbruk og lignende har vært normen, så lærer ofte denne personen av dette, og blir omtrent slik selv. Da har du en person som et totalt badass, og klarer lite eller ikke å kjenne følelser for andres smerter. Og etter det jeg skjønner, så er det et sted innen for dette området TS er.

Og du kan bare glemme å lære personer med denne hjernefeilen følelser. Det ligger rett og slett ikke i hjernen dems. James Fallon har gjort mye forskning innen dette, og han er antageligvis en av dem, som vet mest om denne hjernefeilen. Det er et fint intervju med han her.

Ellers så prøvde en psykolog å hjelpe psykopater i et fengsel i Canada. Med det resultat at de ble stort sett verre. For da ble dem flinkere til å manipulere, og bruke andre til sin fordel.

Det verste tilfellet jeg vet om, er en figur med navn Richard Kuklinski, som måtte se på rotter spiste mennesker levende, for å begynne å føle frykt. Normale mennesker hadde normalt vært psykotiske, før han begynner å føle noe. Nå sier ikke jeg at TS er slik!

Jeg kjenner også en, der hans far truet familien med ladd hagle, dynamittgubber med fenghetter under sofaputer, han missbrukte en stedatter og mye, mye, mye annet helt sykt, og han satt en del år i fengsel etter dette ble kjent. Han har heller ikke lov, å være nærmere enn 50 m unna sin x-familie. Og han har også prøvd å lage trøbbel for andre også, med mere eller mindre hell.
Jeg hadde hans sønn som kompis en del år, helt til han kom med drapstrusler, og at jeg var psykopat. Og grunnen var, at jeg foreslo å spise kebab ute i parken (om sommeren og det var varmt), istedet for inne i en ny bil. Og denne figuren har jeg hatt en del under oppsikt, for han hadde bestandig ville øyne med kjempepupiller. Ei heller bryr denne figuren seg så mye, om det han gjør er på den ene eller den andre siden av loven, bare han drar nytte og profitt av dette. Og i ettertid har jeg også fått vist, at dette gjelder også å skade andre. Figuren er kjempesterk, og han har kastet folk i vegger, så dem har besvimt, for at dem ville være lenger på en fest enn det han ville+++

Ellers har jeg noen med over gjennomsnittet med slike fakter i min egen familie. Så jeg tror jeg kjenner litt igjen av "denne lusa på gangen" nå.

TS, du sier du kun har en rus terapist, var det også denne terapisten som ga deg disse diagnosene? eller var det en utdannet og erfaren psykolog som gjorde det når du var 21?

Jeg vet at hjernen er ganske så plastisk (kan forandre seg etter behov), men dette gjelder stort sett barn, og evnen til plastisitet stuper med alderen.
Kan du da forklare hvorfor omtenksomme vanlige folk, har fått veldig til dyssoliale trekk etter dem har fått ødelagt deler av den fremre hjernebarken? Slik som Phineas Gage, som fikk et minerborr skutt igjennom skallet, etter han prøvde å borre i et ladd sprengehull.
Han var vist en veldig grei og pliktoppfyllende kar før ulykken. Men etter ulykken og mye av skallen og sårene hadde helet. Så prøvde han på flere voldtekter, klarte ikke å beholde en jobb, da han ikke gadd å møte opp punktelig, og kunne komme med mindre pene bemerkelser til sjefer o.l.

Jeg ble aldri misbrukt men jeg så faren min være svært voldig og eiesyk mot moren min. Jeg har minner fra jeg er to der faren min er en totalt drittsekk og fler andre tilfeller der han bare har vært jævlig mot meg, mamma og lillesøster. Helt klart psykisk misbruk. Jeg er ikke særlig grei med mine nærmeste men dette er noe jeg ønsker. Jeg vil veldig gjerne gjøre for andre hva de gjør for meg. Jeg vet kan føle en vis sorg for andre men jeg må som regel presse tåren litt ekstra for situasjonen. Jeg har vært voldelig mot tidligere exer og det siste forholde jeg hadde var helt på trynet for vi var begge voldelige. ente med mange skader. Uansett, jeg tror ikke jeg er en helt jævlig elendig person. eller kanskje. Jeg ble så klart utredet av en utdannet psykolog. Jeg gikk til han i over ett år og jeg har vel aldri vært så velfungerende på innsiden som da. Men han sluttet og jeg ente opp som sprøyte misbruker. Jeg er veldig takknemlig for alle som skriver, det er svært interessant og jeg trenger å vite og få opp øynene mine om hva som skjer med andre.

Vil anbefale dette. At man har kjemisk ubalanse i hjernen er kanskje et inntrykk men det er også fakta. Selv har jeg moderat til alvorlig depresjon og sosial angst og tar escitalopram for dette. [LES: Dette er IKKE et helseforum og denne informasjonen kan være feilaktig, kliniske vurderinger skal gjøres av legen din, ta derfor dette med en klype salt, det er i tillegg overforenklet]. Teknisk skal dette gjøre at nevrotransmittere gjør jobben sin. Ved slike diagnoser tas ikke nevrotransmitterne opp effektivt nok av reseptorene i synapsen.

Man kan si det slik at glad-senteret av hjernen bare spiser kjøttet og ikke poteten og dermed får minsket ernæringsgrunnlag (les: det som gjør deg ''normalt'' (nevrotypisk) glad.). Medisiner skal hjelpe hjernen å spise potetene også.

Piller fungerer, det skal være snickers og twist. Men, det fungerer ikke på alle, noen må prøve flere typer. SSRI-medisiner har en tendens til å flate ut følelsesregisteret, lykkepiller er det ikke. Det gjør deg mer robotaktig og du blir mer likegyldig. Fortsett å bruk dem så lenge som legen din sier. Etterhvert vil du faktisk bli bedre om du tar dosen din hver dag.

Jeg har brukt siden 2013 og det er lenge siden jeg har vært i det humøret jeg er stort sett hele tiden nå. Man kan selvfølgelig bli sint og sur og lei men det går over ganske fort ift når man IKKE er på medisiner.

Jeg vet ikke hvordan din medisinske situasjon er, men jeg sier bare én ting:
IKKE lyv til legen din, det vil bare straffe seg. Men prøv å hold deg unna minefelt, leger har taushetsplikt men de har også meldeplikt.

Noen opplever ikke den empatien andre gjør, og det er lett å føle det er noe "galt" med det emosjonelle spekteret. Dette er noe som såvidt er begynt å dukke opp fra tid til annen, da det er et tabu som enda ikke er utfordret i bredden. Mødre som ikke føler det morsinstinktet "alle" mødre opplever faller vel inn under samme kategorien.

Hadde en ganske sur barndom selv, og på samme måte som deg føler jeg svært lite empati når litt perifer familie går bort, venner havner på kjøret eller for den saks skyld faller fra. Har utvilsomt vært medvirkende til mange fordømte skjebner, men føler ikke et snev av anger eller skyld.

Men når det kommer til mine nærmeste er jeg motsatt, bryr meg mye og genuint om eksempelvis søsken, de nærmeste vennene mine og innimellom også om jenter som ikke passer denne profilen. Bruker mye av tiden og ressursene mine på å hjelpe disse få utvalgte, og det er noe av det mest givende jeg gjør.

Det som er interessant i din sammenheng her er at dette er relativt nye følelser for min del. Først det siste året har jeg klart å dyrke ønsket om å være en ressurs for dem jeg ønsker alt vel, og i prosessen har jeg lært meg genuint å ønske dem vel. Hadde et ganske avstumpet forhold til alle andre enn min mor for bare et år siden, nå er det jeg som reagerer mest om eksempelvis min bror er offer for urett. Det høres klisje ut, men det å hjelpe andre mennesker man oppriktig vil hjelpe er et substitutt for dop som kun kan sidestilles med knulling.

Mitt lille bidra her blir at det er menneskene du har rundt deg som har mest å si her i verden, ut fra mine erfaringer. Så vær nøye med å ha ærlige mennesker rundt deg, og anstreng deg for å være ærlig tilbake .. vips, så er du kurert.

Er veldig enig i det du sier her, men er samtidig ikke uenig i Arne_J sin påstand.

Enkelt og greit fordi standarden for hvor ærlig man er settes i et miljø av individene som utgjør det. I et miljø der man eksempelvis er skinnhellig vil det forventes skinnhellighet tilbake; igjen trekker jeg frem forum som freak: Hvor mange er det ikke som henger seg på "det du gjorde var helt galt" bølgen når den først slår innover en stakkar som er ærlig om en hverdagslig "gal" handling?

For å kunne være ærlig om hva man tenker og hvordan man handler så kreves det faktisk et miljø som er mottakelig for det. Selv opplever jeg at folk er særdeles, ofte overraskende, ærlig ovenfor meg. Nettopp fordi de oppfatter meg som en person som kunne trukket de samme slutningene og forstår det grunnlaget de har handlet ut ifra, samtidig som at jeg holder kjeft om det jeg sier jeg holder kjeft om, gjør meg ideell å åpne seg til.

På den ene siden av familien min hersker den "perfekte og absolutte" moralen, mens på den andre siden av familien er det en mer åpen og resonnerende tilnærming til tilsvarende problemstillinger som råder. Det er definitivt et helt annet nivå av sannhet i ordene som kommer ut av min munn i sistnevnte relativt til førstnevnte familiesegment.

Aner ikke om dette gir mening, vært våken litt for lenge nå igjen.

Gir fullstendig mening for meg i alle fall, men jeg har nok vært våken omtrent like lenge som deg.

Liker spesielt godt det du sier om at miljøet må være mottakelig for ærlighet. Dette er et utrolig godt poeng jeg har fundert lenge på, men aldri helt klart å formulere. Jeg er generelt svært åpen om mine egne følelser og meninger, og det reflekteres i miljøet mitt (om jeg skaper dette miljøet eller om jeg ubevisst har valgt venner som deler samme syn er ikke godt å si). Ofte lager jeg det andre folk oppfatter som kleine situasjoner fordi jeg rett og slett er ærlig. Når man er ærlig i miljøer hvor politisk korrekthet eller hvite løgner er normen skaper det reaksjoner. Jeg har blitt bedre på å tilpasse meg "uærlige" miljøer, men jeg liker det ikke.

For å svare på tråden henger jeg meg på bølgen som anbefaler psykolog, og viser til denne tråden: http://freak.no/forum/showthread.php?t=280836&
hvor det står litt om prosessen og viktigheten av å finne en ålreit person å prate med.

Jeg tror ikke jeg er så drøy som de siste der men etter noen langer dager med overdrevent tenking på dette. Er jeg kommet frem til at jeg er drøy. Ble emosjonelt misbrukt og emosjonelt forsømt da jeg var liten til jeg satt en fot ned for min far i 20 års alderen. Nå er jeg blitt han. Jeg er blitt min far som emosjonelt misbruker og forsømmer andre og meg selv. Hele huet mitt er satt opp ned og alt jeg får til å stemme er at jeg en svært forstyrret person med psykopatiske trekk. Og det mange. Men selvom jeg faller godt under mange ting så er nok bevis bare det at jeg klarte overbevise meg selv om at jeg var i psykose og overdrevent paranoid til det punktet at jeg ble det, lurte ingen andre enn meg selv OG JEG VISTE DET HELE TIDEN, uten å stoppe. Jeg ville ikke stoppe. Eller kunne ikke. Men midt opp i alt dette føler jeg anger og sorg og et stort ønske om ikke være en fittete løgner. For kom igjen, hvem gjør det? Det er å prøve å manipulere på et ekstremt nivå med å sette opp et skuespill, for ingenting av det var sant.. Kommet frem til at jeg må ha en psykolog. Det føles ut som selvmord å fortelle noe dette +++ men tror ikke jeg har noe valg.

@MissBaked: Hvis du har fått denne diagnosen, da har du sikker tatt testen PCL-R. Det hadde vært interessant og vist hvilken poengsum du fikk der. Hvis du vil oppgi dette da?

Miss Baked: du vet hvor du er, du vet hvordan du tenker, du vet muligens hvordan andre tenker. Hva er det som hindrer deg fra å,ha en interaksjon med andre mennesker? Du kan reglene og oppførselen, du kn styre båten.
Å,føle seg annerledes,,gal,,misstilpassset,,rar,og,så,videre er ikke uvanlig.
Du er et produkt av din barndom og oppvekst, ingen kan endre fortiden, men,,du kan endre framtiden.
Klem fra Betty

Sjeldent innsiktsfullt av en med dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse.. Må være ensomt å ha det sånn som du.. Har møtt mange med samme problematikk i jobbsammenheng. Veldig få innser at de selv er skyld i problemer som oppstår. De takler ikke å konfronteres med gale handlinger de selv har stått bak, lyger og skylder på andre.. Ved å erkjenne at du har disse vanskene kan du kanskje være en av de som kan fungere sosialt og karriæremessig. Tror de finnes, men diagnosen er så stigmatiserende at folk som fungerer aldri vil vedkjenne seg å ha den..

Som oftest Nurse Betty gjør jeg shit og innser det ikke før etterpå. Jeg bare reagerer, sier eller gjør. Jeg tok Robert Hare's test - TOTAL 36
DIAGNOSIS Hillary is an extreme psychopath.
You score for primary psychopathy was higher than 85.7% of people who have taken this test.
You score for secondary psychopathy was higher than 96.75% of people who have taken this test.
You meet 100% of the range of general personality disorder criteria. You reached 81,25% of Factor 1 which captures the core personality traits of psychopathy - 88,89% of Factor 2 which captures the traits of antisocial behavior.
3 tester, alle sier det samme.
Jeg er sikker på jeg føler, bare blir enormt drevet at ID (Freud). Bryr meg om min nærmeste venner som er få og noen få familie medlemmer. Det tar lang tid og som oftes ender jeg opp med venner som HAR. Kanke si det er mange men noen, og de blir jeg genuint glad for tilogmed. Det å være glad for noen er noe jeg har brukt år på å trene opp. Som regler skjønner jeg ikke hvorfor folk er lei seg eller fornærmet, også noe jeg har lært meg. det er få mennesker jeg gidder bruke tid på og det klarer jeg aldri gjøre noe med. Jeg manipulerte sosionomen min til tro at jeg ikke fortsatte å ta kjøre timer (Røyker Cannabis å avogtil litt annet i helgen) og at jeg var var redd for å gjøre noe galt i henhold til loven. Fikk henne til å ikke ringe fylkeslegen for å si i fra. Hun tror jeg har satt lappen på vent dog nå har jeg bare teori og oppkjøring igjen. Og det er ikke første gangen. SÅ å si noe til min utnevnte psykolog føles ut som selvmord. Jeg har veldig liten selvinnsikt, ja jeg klarer å se det er noe galt men hva og hvordan fikse det, slutte, ta kontroll over hodet. Aner ikke. Jeg har forbedret meg litt men som jeg sa til Nurse betty - det går automatisk også ser jeg det ikke før etterpå, eller så gjør jeg det fordi jeg rettogslett ikke bryr meg og kommer unna. MEN jeg kommer egentlig ikke unna, for jeg bare kjører meg selv i samme ring, bane, syklus. OPPI alt sammen føler jeg meg fortsatt bra. Dårlig for det er super selvdestruktiv, og jeg er lei.

Du har det ikke godt med deg selv MissBaked, jeg er lei for at du har det sånn. Siden du tross alt ser at det du holder på med er destruktivt, og du er lei, så vil jeg tro at det likevel er håp. Testene du refererer til er jo ganske entydige, men du skjønner jo at det du gjør sårer andre mennesker. Kan du lære deg hvordan du skal oppføre deg for at andre ikke reagere som de har gjort til nå? Jeg vet at autistiske barn kan ha stor nytte av å trene på situasjoner og samspill med andre barn, er helt klar over at du ikke er autist. Det var bare en ide, å observere hvordan" vanlige" mennesker samhandler, og siden spille en rolle.Har du forsøkt å planlegge en situasjon på forhånd for så å oppføre deg som du planla, steg for steg? For meg så er det jo vanskelig å helt forstå hvordan du har det, selv så blir jeg helt fortvilet når jeg sårer andre. Likevel skjønner jeg mekanismen med å lyve og manipulere for å få det som jeg vil, det tror jeg mange av oss gjør når vi må.
Du synes nok at mine ideer er dumme, et fattig forsøk på å være til hjelp. Det at du ønsker endring viser at det er håp for deg, men det kommer til å ta tid og masse jobbing. Jeg håper andre kan bidra med bidra med bedre råd enn mine.
Lykke til, klem fra Betty

Det høres overdrevent ut på engelsk men jeg lest vitenskaplige artikler om Hare's test. 30 over kvalifiserer.
Ja jeg er lei, konstant lage nye relasjoner. Jeg er ikke deprimert, står bare fast. Tro meg, jeg har blitt kalt mye rart. Jeg bryr meg ikke så mye om problemet lengre, fokuserer på hvordan leve med det .. Selv mener jeg det kunne gått jævlig mye værre, drit lei av å starte på nytt men ser for meg mye mer tragiske scenarioer. Tror virkelig ikke jeg er den rett til å dømme hypoteser, som lever som en gal. konstant gjør det samme å håper på at det kan opprettholdes - hver gang.
Nei jeg har ikke psykopat diagnose. Er diagnosert med anti sosial, borderline, PTSD & to til. Men dette var da jeg var 20-21 år. På toppen er jeg aggressiv og voldelig i forhold. Blir som regel lei meg pga situasjonen, mulige tap, dårlig stemning, ikke så ofte jeg kan sette i hvordan det sårer, oftest hvorfor de føler det. Mest lei seg for å bli tatt. Aa-ah, har lest en del. Noe har svært dårlige prognoser, andre overkommelige. Søkt hjelp, det er sommer og jeg skal ut.
God søndag, peace.

Antisosial er det samme som psykopat/sosiopat.

Jeg har lest gjennom tråden igjen siden den tar opp et interressant tema. kan TS formulere noen konkrete spørsmål om hva som er problemet? Ønsker du å endre deg slik at du blir likt? Ønsker du å forstå andre mennesker? Ønsker du at andre skal forstå deg? Det finnes sykdommer i hjernen som kan gjøre oss mennesker til monster, ingen sammenligning med TS. Jeg har selv vert vitne til er barn som planla og forsøkte å drepe.
Håper flere har noe å bidra med her inne, og lykke til videre til deg MissBaked.
Klem fra Betty

Er det tilfelle at man ikke får tilbud om samtale med psykolog dersom man har rusproblemer?

Ikke utifra det jeg har hørt og opplevd. Finns jo psykologer som har spesiell fagkunnskap innenfor avhengighets-problematikk, så handler nok mer om at hvis rusproblemene er store nok kan noe mer enn vanlig psykolog være nødvendig. Psykologene har jo taushetsplikt med mindre de vurderer enn sannsynlig for alvorlig skade/drap på selv eller andre.