Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  114 63255
Sitat av Revbatim Vis innlegg
drypp en dråpe lsd
på tungen din - det kicker inn
smelter sammen ned til to
to blir en magien skjer
alt er ett og ett er alt
kjærlighet er over alt
over under inni ned
har du kjent sånn ekte fred
Vis hele sitatet...
Haha! Nydelig!
Gratz on the 100!
Små rosa dråper
Langs dine røde skinn
Morgensolen presser gjennom
De sterke lysstrålene blir reflektert i fukten på bladene
Et utenomjordisk lysshow har startet

Sammen står vi her i det grønne gresset
Alle kanter og linjer danser
Bølger frem og tilbake
Pulserer gjennom oss
Beina og bakken mister kontakt
Hesten er farget, den smiler
Du har blitt klarere
Jeg ser alt klart nå

La oss gå gjennom skogen
Hva ligger på den andre siden
Langs bakken ligger små kongler
Som har landet fra der oppe
Snart vil nytt liv starte
Gjennom skogen å den andre siden er himmelen blå
Et lag av gull dekker bakken så langt øyet kan se

Symmetriske gjerder skiller oss fra dette gullet
Hvordan kommer vi oss over?
Jeg ser bort på henne
Hun ser midt i mitt øye
Gjerdet svever frem og tilbake

Vi blir lokket inn
Nå står vi her
Mellom det blinkende gullet
Det svaier i vinden
Vi holder hender
Kjenner at vårt blod blir pumpet i takt

For en følelse
Alt dette gullet, vårt
En fugl lander på hennes skulder
Hun snakker med den
Jeg skjønner ikke
Vi må følge etter fuglen sier hun
Fuglen ser ut som en fugl jeg aldri har sett før
Hodet av rødt sølv
To korte ujevne vinger med bustete fjær
Beina må ha vært over en meter lange
Laget i rent gull
Hva med alt dette gullet vårt?
Spurte jeg.
Hun sa at det bare var en tanke
Som en forbi passerende sku
En drøm i den mørke natten

Vi fulgte etter vesenet som jeg nå var usikker på om var en fugl
Over høye åser dekket av gull
Etter en stund kom hvite skyer i alle fasonger
Gullet forsvant
Bakken ble steinete, ugress grodde
Så kom en melketykk tåke krypende
Jeg klarte ikke se henne
Jeg følte kun hennes hånd mot min
Tankene begynte å løpe løpsk
Har vi blitt lurt?
Finner vi veien hjem igjen?

Jeg svetter tunge tårer
Skrittene ble tyngre
Jeg ville gi opp
Gi slipp
La naturen omfavne meg

Plutselig
Tåken forsvant opp langs åskammer
Hun var der rett foran meg
Ikke så langt borte lå et vann
Omkranset av bjørk og eik
Som en krone rundt hodet til kongen
Vesenet landet i treet
Hun smilte
I øst sto solen opp igjen
Hvor gikk tiden?

Da vi var på bredden
Kjente på vannet
En herlig følelse av eufori gikk fra tærne helt ut til øreflippene
En følelse av trygghet
Blodet kokte av glede
Vi fjernet alle hindringer
Gikk hånd i hånd ut i vannet
Vi svevde

En følelse av frihet tok oss
Nå var jeg sikker
Det var en fugl
Vi var i et med vannet
Fuglen steg lett fra treet og inn i den vestlige horisonten
Vi lukket øynene.
Ekstraordinære tiltak; næringen må tilta helt uten tak.
Fleksibel politikk på banen, kaste ball og flippe spillet.
Grenseløs gruvedrift av eders galle.
Håpløshet avtar nokså taktløst i tråd med herlighet.
Ingen er foruten frykt for fruktbaren: Epler ga oss elendig start.
Våre ender møtes

De forteller at enden er nær
Min vakreste blomst har visnet
Du ligger fastlenket
Ditt eget deg har sviktet deg
De forteller
Dag går til natt
Mørke skyer skygger for sommerens sol
Før var det et brusende liv
De vakreste farger
Nå går sesongen fra oppblomstring liv og frihet
Til vinter, døende rust
Men du, min aller kjæreste
Dette er ikke slutten
Vi må alle komme og gå
Slik som vårens sol og sommerens varme gir liv og glede
Høst og vinter tvinger det levende til det døende

Men min venn
Min aller beste venn
De forteller at enden er nær
Men om ikke altfor lenge
Våre ender møtes
Alle ender må møtes til slutt
Gå med fred

Ikke alle endinger er vonde
Alt må ende
La oss håpe at våre endinger av slike som blir husket med et smil og en latter
En evig fred når våre ender møtes
Men du må vente

Ikke forlat meg
Jeg kan ikke følge etter enda
Å gud
Vær så snill
Ikke dra dit jeg ikke kan følge

En dag
Når solen står så vidt over tinder
Dens stråler gjennom furuens grønne prakt
Over rullende åser
Et fagert grønt land
Når jeg hører en siste sang av fugler
Da får jeg og fred
Våre ender møtes
Sist endret av Jimbo1996; 8. juli 2016 kl. 14:02. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
jeg nynner og nynner, enda en dag hvor jeg er hardt rammet av den jævla skriver trangen,


sliter litt med å finne den perfekte klangen,
som jeg sterkt ønsker å ha med i denne sangen,
hvem kan hjelpe meg denne gangen uten at det blir en altfor lang en
læreren min sa alltid at jeg var født med en mindre smart og litt trang en,
så valg faget mitt ble å stå for det meste ute på gangen
yrket mitt i dag er derfor å lete opp alle med den altfor syke trangen
du vet, de som nyter å gjøre det med en altfor ung og trang en
jeg synes at dere slipper altfor billig unna,
dere blir ikke straffet hardt nok i rette gangen
se der ja, nå satte du plutselig maten i vrangen
da har du innsett at du ikke slipper unna denne gangen
bruker derfor alltid den ekstra store tangen
mens du nynnet og lærte deg denne sangen
sørget jeg for at dette ble den siste gangen
▼ ... over en måned senere ... ▼
That's it!
It's
just what I've been looking for
Or
is it just that
A why for when I look no more
▼ ... noen måneder senere ... ▼
VENDE TILBAKE ÅRENE

Som en ung sommer
La oss holde hverandres hender
Kjenne på følelser og varme
Bli til en sommerblomstring
Mens vi vender tilbake årene
En siste gang

La oss bare vende tilbake årene
Høre bardommens latter
Kjenne dens letthet
Mens vi holder hverandre tett
Og vender tilbake årene
Til en tid vi kjenner igjen

Som jeg lengter
Vende tilbake til årene
Da verden enda var ung
Og ingen nærmet seg noen alderdom
Syngende på en sang
Om en tilbakevendende gårsdag

La oss gjøre det en siste gang
Dansende sammen
Uviten om mørket rundt oss
Vende tilbake årene
Kjenne på ungdommens uskyldighet
Hvor vinunderlig
Om vi vendte tilbake årene
En siste gang

Vårt nærvær varmet
Våre hender holdt hverandre
Men nå danser jeg alene
Til lyden av drifteren
Hvor vidunderlig
Det hadde vært
Vende tilbake årene
En siste gang
Bare en eneste gang
Sist endret av JackLondon; 7. juni 2017 kl. 18:14.
▼ ... over en måned senere ... ▼
CÊLINE, DIN LURING

Hvis man leste det som var på trykk
Studerte slikt som de fleste ignorerer
Ville man oppdage noe mer
Det ble jeg fortalt av en annen

Den personen løy
Jeg oppdaget kun flere spørsmål
Vet for mye
Dessverre ikke nok til å finne ro
Det er grunnen til at jeg holdes våken
Når alle andre sover med den dypeste forståelse

Befinner meg nå her
I en skitten leilighet
Ligger på gulvet alene
Begynner å fomle med virkeligheten
Den glir stadig ut av mitt grep
Hele min virkelighet knuses
Den er ødelagt
Likevel vet jeg at den alltid finnes
Og jeg befinner meg nå her
Hvilken virkelighet?

Disse tankene får meg til å tenke
Hvem skulle tro det?
Ønsker å rive ut min sjel
Dele den opp i passelige porsjoner
Kanskje et ord av gangen
For deretter å selge dem til den neste uheldige
Slippe å bære hele tyngden selv










*********************************************
Sjekk gjerne ut min utgivelse "Inntil Videre"
*********************************************
Sist endret av JackLondon; 18. juli 2017 kl. 12:35.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
I don’t need you
All that I want to
Is to protect you
And make you
feel good
But I don’t need to
I just want to
I wanna heal you
I wanna feel you
But I don’t need you
Just wanna see you
And plant a seed yeah
So maybe you can see it
Let it grow in your mind
until you need me
And then I’ll feed you
With love and nourishment
But until then
Babe, I don’t need you
So if you don’t want to
I’ll just find someone else
that would love to
need me

Revnet røver river raskt i stykker redselen
Reduserer den til intet og flyter over den
Og den passerer under

Posten kom tidligt den dagen da han
endelig fikk opp øynene
“saken er henlagt grunnet bevisets stilling”
stod det å lese på papirstykket
som var foldet en gang på midten

Henrykt smilte han og tok en piruett
i glede

Eventyrlige skildringer slo ham plutselig
i eksakte detaljer og imponerende mentale bilder
Røyken ble skylt ned i do og han stod på bena
begge to, tok på den fineste buksen av cordfløy
og sine peneste brune skinnsko

Skittentøyskurven stod som et fjell av glemt lengsel
og egne brutte løfter. Et fjell som virket fjellstøtt

Så ble det helt rødt
Var helt nødt
Til å snu rundt og løpe det han fryktet i møte
Han stirret på penselen og la hvitt på alt det røde
Og det døde, forsvant - trakk seg vekk og oppløste

Følelsen het visst forløsende, så han tente røkelse
og bare satt i en stol med øynene lukket
han pustet dypt inn, slapp det ut og sukket
bare var med det som var og lot det være
fokuserte på pusten, og forlot denne sfære
av form og funksjon, for det som er det kan nå være
I fred som for alltid

Det er for alltid kun nået som danser
Enten det tar form i jungelen som en snikende panter
Eller en stinkende boms som står på butikken og panter
Flasker som blir til flakslodd og lottokuponger
Han lager et magisk tegn i en park naken mens det er styrtregn
Det er november og kaldt men han ser alt og er alt
Så han er varm og han lever, ånden fyller legemet hans
Og han ånder dypt ned i maven og sprer det hele rundt i kroppen
Han føler seg ekstatisk det er magisk, i fra bunnen opp til toppen
Trappetrinn for trappetrinn så stiger ånden opp
Og mannen han har full kontroll over sinn, ånd, sjel og kropp
Han ler for alt er jo helt tåpelig sånn som vi spiller spill
Han ser på tegnet som han tegnet i den våte jord
Fokuserer, lukker øynene og visualiserer
Ser det med lukkede øyne, åpner dem og visker
tegnet vekk fra gjørmen med hendene
3 uker senere drar han til Fiji med alle bomsevennene


En illusjon som knakk om man bare kom
over kneika og stod på
Sist endret av Revbatim; 19. november 2017 kl. 12:16. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... over et år senere ... ▼
Livet er som en skoledag
med sorg og glede som hovedfag
i gledens time jeg likte meg best
men i sorgens time jeg lærte mest.
Epoker

Uskyldig og hjelpesløs
Sårbar og seig
Klamrer seg til en patte

Uvøren og sorgløs
Arrogant og skjør
Klamrer seg til en cafe latte

Uavhengig og tidløs
Kraftfull og sliten
Klamrer seg til å skatte

Utrivelig og erfaren
Livsglad og bitter
Klamrer seg til ei katte
Alvespråk

Jeg henger opp ned fra månen,
henført med alle ting
Min kjake er skarp,
mine lemmer er lange
Sirlig når jeg ut til verden
Fanget av bakkantinnene
Kall det heller Frøyas dansere
Trefoldig forrædersk er
Merkur og Loke i ett

Mørket er som olje
for sinnet
Oljet sinn
hvor allting brer seg
Grønt er gnistgrønnere
Blått er vidstrakt
Rødt, å ikke la meg
snakke
Stjernene flyttbare
under min dyrbare hånd

Solen har jeg aldri sett
Det er månen, bare månen
Tilnærmer meg alt
som avglans
Min krones mystiske spir
er kald

Og lemmene vokser, blir flere
Dobles og fortriples
Ettinnen lever
En krans av ben
Flere hoder
Ansikt smidd i berg og stamme
Biens brodd min bak

Jeg stamper fot så den blir røtter
Sneket under bergets åk
Hvor jeg så slår feste
Se nå sparker jeg til
Smuldrer fjellene mens det lekes
Gror med hodet først under jord
Pass deg,
Nå svinger jeg meg
opp!

Alltid strekkes jeg opp mot månen
Denne magiske kule med
usynlige kulelyn
Som jeg favner, tegner kjærlig
Snor meg varlig rundt
Legger så mot kinnet
Den eier slikt et kjølig lys
På vidunderligste måte
Vokser min lyst i matte skjær

La meg stange hull på nattehimmel
Sparke sprekker under berg
Putte solen inn i munnen
Legge måne inntil kinn
Leke med underlige juveler
Hvis farger ingen har sett i
falskhet
Under min nese
Foregår lystig dvergedans

Biene sanker honning
den ganske dag
For meg er dugg min rikdom
Stankelben mine veiledere
Stifinnere
Dryppende, oljematt
Over landskaper som alltid
blir til
Fordi de er skjult
Å månens matte lys!

Hva bor like under gresset
Som eldes mot sin ungdom
Løftet vinget frø?
Hva, kan du si meg,
Månelys, månelys!

Der liv er indirekte,
er alt, alt rikere
gynges allting bakfrem
Nå stryker jeg ryggen
mot treets krone

Kall på meg en natt
og du skal se, få se
Ikke med pupillene
Men føle det med larvers tusenben!
Ikke vite det
Pile som markmus i hver retning

Kall på meg og synk i jorden
Kall på meg og stig opp
Kall på meg og reis deg
Stopp, åh, aldri stopp
Og jeg reiser lyst mot månen
Månens natt og velbehag!
Skatt skjult når blomster dupper
marsjeres over av tusenben
Over har nattsvermere sin
kongress
Hvilende vinger
lager en krans i lyngen
Omkretset, omfavnet,
Antenner, krysset og reist
De venter på
omdannelse

Skatten er alle steder hen
fordi jeg gjøres, føres, henføres
Der myrsnipen gjør sitt rede
på forvillede flyteblad
Hvor hvite vinger lar seg falle
i krets blant fluesopp
Dit liten larve lød en marsj
Morkebillen falt i vannet
og plasket
er dugg mot månen
Jeg skriver kanskje ikke dikt på den vanlige måten,
det med dikt handler litt om å knekke gåten,
hvis ikke renner man med resten ned elven på flåten.

Og når man ikke kan finne et nytt ord som rimer,
så må man jo begynne å tenke på at jeg besvimer?

Ikke mer teite rim, trynet mitt er klistra til skjermen som lim.

Vi kan alle tenke stort, vi kan drømme, vi kan håpe, vi kan gi hverandre den glede av å dele hvem du er.
Faen, jeg er jævlig sær.
Hei på dere
Håper det er Ok å dele de siste linjene i et dikt av Hans Børlid
" Mist ikke i håpløse timer
troen på tidenes uendelige tålmod
med oss og alt. Engang var
Himalayas høyeste tinde
bunn-slam i et hav."
Klem fra Betty
Jeg vet ikke helt hva det er med denne lille perlen av Jan Erik Vold. Jeg leste det første gang på barneskolen (mer enn 20 år siden), og jeg tenker på det av og til fortsatt.

Hva klokkene sier
Store klokker sier
Ja takk, jo takk
Mindre klokker sier
Tja takk, tjo takk
Men de små vi har i lommen
Neisåfaen neisåfaen neisåfaen nei!