Kjenner jeg begynner å bli drit lei rusmisbruket mitt, men klarer aldri å gå mer enn 2-3 dager uten noe rus før jeg sprekker. Er "flink" til å rullere på rusmidlene jeg bruker, f.eks amfetamin på dag 1, heroin på dag 2, alkohol på dag 3 osv slik at jeg unngår noen sterke avhengigheter annet enn det psykiske, så jeg trenger ikke avrusning, men heller god og tett oppfølging til å klare å holde meg rusfri når russuget kommer. Sliter også psykisk. Trenger trygge rammer, samtaler, hjelp til å bygge et sunnere nettverk.. Har derfor tenkt at rusbehandling i et par mnd kunne være noe for meg. Har noen erfaringer? Er jente i tidlig 20 årene om det er relevant.

Rusbehandling, Anonyme Narkomane og nye venner er det du trenger. Kom deg vekk fra de du skaffer fra og de som ruser seg selv så er mye gjort

Slettet de jeg ikke kjenner godt, men har et par kompiser som jeg kjøper av innimellom som jeg ikke har klart å slette enda... Må vel få gjort det, men er et tøft steg å ta.

Å kutte med vennene mine i miljøet vet jeg ikke om jeg klarer. Ikke enda i hvert fall.. Har absolutt ingen venner som ikke ruser seg. 99% på illegale rusmidler og de resterende på alkohol (jeg har alkoholavhengighetssyndrom i tillegg, så det er triggende det og). Tenkte rusbehandling kunne hjelpe på dette ved å gi meg bekjentskap som er i samme situasjon, motivert til å bli rusfri. Vil ikke risikere å bare plutselig stå helt uten noen venner.

Hvor i landet bor du?

- hilsen Jente i tidlig 20 årene

Stavanger området

Det er det man må. Jeg klarte ikke å bli rusfri når jeg fortsatt traff eller bare chatta med de jeg vanligvis hang med...måtte forduftet helt og slutte å svare. Ja jeg var alene uten venner da men det førte til at jeg fikk bedre kontakt med familien min som jeg er veldig glad for i dag. Det hjalp meg å bli normal og etterhvert fikk jeg normale venner også verdt det å være uten venner et års tid på veien

Tja, vet ikke helt om det vil være verdt det for min del.. Sliter som sagt psykisk og sosialisering er uhyrlig viktig for helsa mi. Jeg har aldri slitt så mye som jeg gjorde i starten av korona. Ellers er faren min en fraværende narkoman og moren min alkoholiker i fornektelse. Ikke mye å hente der, altså... :P

Men som sagt, dette er jo en av grunnene til at jeg vurderer døgnbehandling. Da vil jeg være omringet av ansatte og medpasienter og muligens ikke føle på den samme ensomheten, tror jeg. Vet jo ikke helt hvordan opplegget er der inne, om det er mye sosialisering med de andre?

Det er sosialisering men ikke tro du skal på sommerleir. Det er hardt, tøft, strengt og mye tilsyn så du må være motivert for å slutte med rus og granske deg selv og ikke bare dra for å få nye venner. Norn av dem sniker inn rus eller ruser seg så fort det er perm og drar deg med i dritten... Noen er psykisk ustabile og ikke til å stole på.
Rehab kan være et kjempepositivt vendepunkt hvis du følger programmet og stoler på de ansatte men det hjelper ikke om du går tilbake det samme livet når du kommer ut igjen. Du må bytte ut alt som er tilknytta rus det inkluderer venner... Du kan finne nye venner i Hey Vina appen, Hey girl gruppen på facebook og Venninner gruppen på facebook.
Hvis du ikke vil bytte ut vennene dine så vil du ikke hardt nok slutte å ruse deg...

Forventer selvsagt ikke noe sommerleir haha, men jeg tenker det kan være greit å få være i et støttende miljø med andre som også er på samme reise. Hovedårsaken til at jeg vurderer det er selvsagt rusfrihet. Trygge rammer, faste rutiner, få startet utredning og et støttende miljø er eventuelle bonuser.

Jeg vil absolutt bli rusfri, men det er ikke bare-bare å forlate alle vennene mine. Selv venner fra rusmiljøet vil være vanskelig å bare forlate (men dog noe jeg absolutt vil få til og forstår er nødvendig), men det jeg sliter mest med er mine bestevenninner. Dette er mennesker jeg har kjent i årevis, mennesker som har vært og er min trygghet og mennesker jeg har mye til felles med utenfor rusen også. Det er snakk om folk som har besøkt meg på sykehuset etter intox og på psykiatrisk etter selvmordsforsøk, folk som har invitert meg ut på kino når de vet jeg har hatt en dårlig dag eller som har fulgt meg til legetimer når jeg har hatt angst.. Jeg forstår at venner man har rust seg med kan være en negativ påvirkning, men jeg synes det blir feil å se bort ifra alle de positive påvirkningene de også kan ha. Jeg klarer bare ikke å se hvordan det å ende opp helt alene er for det beste.

Du sa du var tidlig i 20 årene, sant? Da antar jeg at (noen av) disse relasjonene oppstod før (problematisk) rus var et tema.

Akkurat den biten har jeg aldri skjønt. Skal en kutte ut folk som en har kjent siden man var 10-11-12 år, som var før en begynte å ruse seg, bare fordi man har ruset seg med dem?

Det virker så dogmatisk for meg. Kutte ut folk du er glad i som du potensielt har kjent siden barnehagen, fordi dere har festet sammen?

Om noen vil argumentere mot mine motforestillinger så stiller jeg meg fullstendig åpen for det.

Jeg har dog aldri vært i rusbehandling. Det er noe jeg har vurdert, av flere grunner.

Det trenger du ikke for som sagt mange muligheter å få nye venner
Lykke til videre

Jeg har en venninne som fikk mye hjelp ved å gå til en ruspsykriatiker.

Du er hvertfall på riktig vei når du ønsker å gjøre noe med din livstil og slutte med rusmidler.
Tenker bare start med å snakke med din lege hvis du har en ok lege...
Siden du er så ung og håpefull så er det nok plass for deg et sted. Kanskje må du gå gjennom din fastlege for å få plass på et sted. Det er også mange telefon nr en kan ringe for å snakke med proffe folk som kan hjelpe deg og veilede deg dit du kan få hjelp.
Peace & Love fra jente som har vært gjonnom noe av det samme <3

Det er nettopp det jeg sliter med. Vi er en gjeng på tre som har rust oss mye sammen, og jeg forstår at det er problematisk. Men vi er langt ifra "rusvenner". Vi finner ofte på ting i edru tilstand og motiverer hverandre til rusfrihet, fordi vi vet alle hvor kjipt rusmisbruk virkelig er. Jeg vet at dørene deres alltid er åpne for meg om jeg har russug og ikke vil være alene, men skulle jeg bestemt meg 100% for rusfrihet, så ville ikke dette skjedd på deres initiativ. De ville stilt opp for meg om nødvendig, men de ville ikke fristet meg.

Tusen takk. Jeg har god dialog med fastlegen min, har slitt med alkoholavhengighet i seks år, men har ikke misbrukt illegale rusmidler i mer enn ett år engang, så føler jeg har god sjanse til å komme meg over dette. Jeg går også til RUPO (ruspoliklinikk) ukentlig og møter med en ruskonsulent annenhver uke. Til tross for alle disse tilbudene dog, så strekker det ikke helt til. Det hjelper meg ikke å tenke at jeg skal til behandleren min på mandag om jeg har russug her og nå, liksom.

Setter pris på det. <3

Hva med noe alternativt, hypnose? Virker som det er viljen som som stopper deg...og den er vond å vende selv om du virkelig vil stoppe opp med det du gjør.

Har selv kun erfaring med støtte terapi , men kan anbefale Rogaland a-senter på tasta . Kanskje du kan høre med fastlegen om henvisning ? Er selv i 20 årene og er rusfri i snart 2 år etter behandling der , droppet døgnbehandling grunnet den sosiale angsten men timene var en viktig støttespiller og lærte mye om meg selv og hvorfor jeg ruset meg. Selv så var alkoholen hovedproblemet mitt og det og omprogrammere hodet til et rusfritt liv er en ganske krevende proccess og du trenger støttespillere. Kanskje du kan søke døgnbehandling der ? Hørt dem fokuserer mye på det sosiale og friluft etter abstinens perioden , dem støtter deg også videre med leilighet jobb nettverk osv Jeg heier på deg og er sikker på du klarer dette dersom du går inn for det , men vær forberedt på og være åpen om alt psykisk ellers vil ikke behandlingen fungere .