Da jeg satt på t-banen i dag kom det en full uteligger. Han gikk bort en en mørkhudet person, og satte seg tett ved siden av han. Så lente han seg mot han, nesten helt inntil øret, og brølte noe som hørtes ut som "skarøh!". Så lente han seg enda nærmere, og hvisket noe. Dette noe fant den andre mannen tydeligvis støtende. Han så litt sint ut da han reiste seg, og fant seg et annet sete. Etter omtrent 20 sekunder reiste den fulle mannen seg (som jeg heretter kaller Bob), og gikk bort til den mørkudede personen nok en gang. Denne gangen satte han seg ikke ned, bare stod ved siden av han og snøvlet veldig høyt. Det var umulig å høre hva han sa. Plutselig lot Bob seg falle mot den mørkudede personen (fra nå av, Ola Nordmann). Ola Nordmann reiste seg og dyttet han bort, tydelig veldig irritert. Bob lo. Han snudde seg, og skrek flere ganger til Ola Nordmann, og virket veldig truende. Mann fikk inntrykk av at Bob når som helst kunne trekke frem en kniv eller lignende. Det var ikke så mange på T-banen, og en veldig trykkende stemning. Flere voksene reiste seg, klar for å gripe inn hvis det skulle skje noe. Den Ola Nordmann så ut som han var rundt 19-20, mens Bob kanksje var i 40 årene. En av kraftig mann i tidlig 30 eller sent 25-åra gikk bort til der Bob og Ola Nordmann var. Han satte seg ovenfor Ola Nordmann. Han gjorde ingenting. Bare satt der. Bob stod der i noen sekunder, før han snudde, og fortsatte lengere inn i T-banen. Det som vidre skjedde er grunnen til at jeg skriver dette innlegget. Den kraftige mannen, som så ut som en forretningsmann (en vellykket en), begynte å prate med Ola Nordmann. Både de som satt rundt (deriblant en eldre mann med cowboyhatt, sluttet seg også til samtalen. Snart var hele den delen av T-banen der jeg satt fulle av snakk. Alle snakket sammen. Alder, utseende, kjønn, etnisitet, klesstil og alle andre vanlige sosiale normer som spiller inn på hvem man snakker og omgås med, var borte. Vi ble på en måte vårt eget lukkede samfunn der inne på T-banen. Snakket sammen som om vi alltid hadde kjent hverandre. Det var veldig rart, og jeg har aldri opplevd det før, og tror nok aldri jeg kommer til å oppleve det igjen. Det er et minne for livet.
Noen som har noen lignende opplevelser?

Når truende situasjoner som denne forekommer, skapes det ofte en sterk "vi"- følelse som en reaksjon mot det som måtte forårsake ubehageligheten. Man føler at man har noe felles, og sosiale barrierer forsvinner. Et utrolig fascinerende fenomen. Kan vel til dels sammenlignes med den "vi"- følelsen som ofte har blitt beskrevet etter 2. verdenskrig.

Kan ikke si noe lignende har skjedd meg noengang, men det er nesten så jeg håper på det

hehe morsom opplevelse.

Ja riktig som Chassen beskriver, men du skal faktisk ikke lengre en til et random u-land før du møter folk som snakker sammen på trikken bussen osv uten å kjenne hverandre. mens her i norge står vi bare å ser dumt på hverandre.

noobpower har rett. Vi lever i et land sosialt sett stort sett bestående av lukkede ringer med bekjente. Slik jeg ser det er de fleste nordmenn en gjeng sosialt feige, patetiske kynikere som har vanskeligheter for å opprette forhold med mindre man er "nødt"- for eksempel er man "alltid" venn med familie, klassekamerater, osv., men hvor mange har vel fått nye venner på bussen? Sannsynligvis svært få. Jeg er halvt fra et annet land, og der er ting helt annerledes.

Selv har jeg aldri kommet i nærheten av noe sånt som dette, men har begynt å snakke med enkeltpersoner på trikken en del ganger. Alltid like koselig

Om bare alle dager på t-banen kunne vært slik! (Delen der alle snakket sammen selvfølgelig!)

Folk burde sosialisere mer med hverandre ... (Hvorfor skriver JEG dette... får meg til å tenke ass)

Fint innlegg anyways.

Ja, har som (u)vane å sosialisere med folk av alle aldersgrupper uavhengig av utseende og sosial status.

Som en gammal freak (56) har man på den måten bestiftet vennskap i mange land med mange forskjellige mennesketyper.

Synes vi Nordmenn er generelt er for innesluttede og redde for å ta kontakt med mennesker vi ikke allerede kjenner.

Artig historie! Har selv vært involvert i alt for mange lignende tilfeller på offentlige transportmidler i Oslo. Dophuer, alkiser og fulle folk generelt som lett blir litt for høylytte og nærgående er utrolig slitsomt, tildels flaut og irriterende. Ikke alltid så mange "rømningsmuligheter" man har heller, med tanke på at trikken/bussen/t-banen ofte er nokså fulle, og at holdeplasser er eneste avstigningsmulighet.

Kanskje vakthold på offentlige transportmidler kan være en løsning? Om det derimot lar seg gjennomføre tviler jeg sterkt på. Jeg er ihvertfall ganske sikker på at mange ville satt STOR pris på det

Her i steinkjer er det ofte mye prat på bussen. Er jo litt sånn at di fleste vet om di fleste. Spessielt om jeg tar bussen til mine besteforeldre i en liten bygd (Osen) Der slipper du ikke unna litt nyskjerrige bygdafolk som lurer på hvem du er. Men da jeg var i Oslo og skulle ta bussen ifra byen til holmlia, kjedet jeg meg og skulle til å skravle litt med han fremmen karen på siden. Han så overasket på meg og bare snudde synet til siden og overså meg, hehe
Mulig at jeg bare møtte en som ikke liker å prate?

Mange flytter fra bygda til Oslo nettopp for å slippe det de synes er slitsomt småprat og sladder med tilfeldige folk på bussen. Jeg har ingen interesse av hvem som har fått barn med hvem eller hva nå de skvaldrer om. Å kunne velge sine egne venner og samtalepartnere er flott!

ja, og ofte så er de som snakker til deg på bussen el lignende i Oslo veldig slitsomme og smågale mennesker som bare fortsetter å gnåle i vei selv om man ikke vil prate med de alikevel.
Men det har hendt at jeg har kommet i trivelige samtaler på kollektivtransport ett par ganger.

Og sist jeg tok toget fra Bergen til Oslo satt jeg noen rader unna 4 seter som sto vendt mot hverandre, og der satt det en ung somalisk gutt, en gammel bestemor og en svær fyr som så ut som en bodybuilder eller noe. De skravla i vei nesten hele turen. Det var ganske kult å se.

Det samme har skjedd med meg engang. Var med i en buss-ulykke der vi var 15 stk i en buss. Alle var under 40, og viste bare knapt hvem han ene var. Bussen kjørte ut (vi var forresten på vei til et skisenter så kanskje ikke så rart at det ikke var eldre der) Bussen veltet men ble heldig vis tatt imot av en snøfonn så vi veltet ca. 60 grader. Når alle fikk litt vett i hodet igjen og vi fant ut at ingen var skadet ringte vi Falck/vikinge u name it. Når vi fikk en ny buss og alle kom seg på, ble det vedlig mye snakk. Ikke flaut, men bare veldig koslig, ikke så mye snakk om det som akkurat hadde skjedd, selvfølgelig litt. FIkk meg 14 nye venner.

Sist jeg snakket med en gammel dame på bussen ville hun klage over høye priser på kaffen på Bondeheimen og alle svartingene som tok over landet. Jeg vet ikke helt om det er noe jeg vil høre mer om...

jeg vil tro det er en form for "urinstinkt" som dukker opp i slike situasjoner, der man grupperer seg mot en felles fiende eller trussel, i dette tilfellet den berusede personen.

dette skjer ikke bare med mennesker, men med dyr også på kryss av arter, og ikke bare hunnkjønn (morsinnstinkt).

Jeg tror alle vil egentlig prate med hverandre i heis eller i en buss men det er fåtall som har nok mot og bryte isen og begyne og prate med en fremmed.

Dette har jeg aldri opplevd =/ Norge er et land som er for sterkt styrt av sosiale normer.... Det er ikke lenge siden Norge var et sted som alle hilste på gata (når jeg var liten). Hva har skjedd? Det er spørsmålet jeg stilller meg selv, og dere?

Foreldre: Du skal ikke snakke med fremmede.

Det kanskje?

Jeg har opplevd salg av hasj og andre rusmidler som har ført til både at folk har blitt trua med kniv og pistoler på t-banen men aldri dette. Bra reaksjon av flere der, synd det ikke er sånn når ting skjer. Folk er generelt veldig redde for å si ifra hvis det er noe som skjer på banen.

Jeg stillet det samme spørsmålet selv. Og nå i det siste undrer jeg på hvorfor jeg knapt kjenner folk i bygda mi og snakket med dem sammenlignet med slik som det var 5-10 år siden.