Skal lese dette etter en god natt med søvn å et par kopper kaffe, virket interessant. Litt for tungt stoff for meg akkurat nå, tough.

Sorry for at jeg spør, men hva holder du på med TS? Innlegget var sykt omfattende og forvirrende.

Jeg fikk dere i hvert fall til å tenke. Det er jo noe i seg selv -

Det ønsket er etablert. Jeg synes selv at min misjon er ganske enkel å gripe fatt om. Det handler vel mest om hva man vil få ut av å lese om Gud. Er det en håndgripelig sannhet eller er det et knippe med betraktninger av substans? Etter å ha lest en god del om temaet selv, så føler jeg jo at jeg rører innom en del ting som er verdige noen runder i ringen.

Jeg er jo opphavsmannen. Klart jeg forstår deler av den selv :P Neida. Som sagt var det ikke meningen å gjøre det lett å forstå. Selv må jeg lese filosofi mange, mange ganger før jeg har lært noe jeg kan ta med videre. Ego er noe man må kjempe mot på daglig basis, så det er viktig å ikke ta sin egen forståelse for gitt. Rettskriving, terminologi og normer kan fort gi en illusjon av at orden og struktur er overordnet innhold. Men. Det er ikke mitt problem

Dette var da en pyntelig liste.

Kompartamentalisering er det samme som "a need-to-know basis". De fleste organisasjoner i verden har den samme pyramidestrukturen der det bare er øverste trinn som vet organisasjonens egentlige mål. The Manhattan Project ble foretatt under samme premiss. En diger bremsekloss på åpen kilde-teknologi og et fritt akademia.

Jeg tror følelser har funksjoner ja. Å båssette dem blir vanskelig uten å få rammene på plass. Jeg hadde så mye annet å få på plass at jeg lot den være åpen. Det er jo en bok for seg selv det. Det kommer mer. Uansett er det mange ting i teksten som kan gi et bredere inntrykk, men da må man gå gjennom, sette sammen og danne seg et bilde.

Hva jeg forsøker å eksemplifisere er nettopp det jeg skriver mange ganger: At et voldsomt press på trygghetsfølelsen kan utløse et like så stort behov for... Ja, nettopp. Kjærlighet og trygghet.

Hehe. Kan vel ikke snakke om religion uten å ta med et barnerim?

Synes du ikke det var relevant å høre flere sider av saken? Generelt synes jeg det er spennende å høre gale mennesker prate med full overbevisning. Når tankene deres har preget to tusen år med historie, så blir det jo enda mer interessant, hva? Ikke at det er noen uomtvistelig presisjon i det, men å kompartamentalisere så mye tanker og idéer og følelser og frykter... Det er ikke så lett.

Å? Deler ikke visse deler av gudsbegrepet noen nyanser med buddhisme? Det endelig målet er å være hos Gud -> nirvana (fullstendig avsondret fra den materielle verden). Metoden er å etterleve hans ord -> opparbeide seg god karma etter Buddhas anvisninger. Teknikken er bønn -> buddhister mediterer.

I tillegg har Buddhistene både et godt/ondt-paradigme og et overtroisk forhold til kilden lærdommen deres kommer fra. Et religiøst overhode bør velges av folk selv, ikke på grunnlag av hvilket hus en fugl setter seg på. To store filosofiske hindre for å oppnå total opplysning. Er noen likheter her, men selvfølgelig er de ganske annerledes for de som ikke tar det til høyeste nivå. Kristne mystikere har vel en like stor åndelig forståelse som buddhaene.

Svær religion med mange skudd da. Zen-buddhisme er vel religionen jeg respekterer mest etter taoismen. Hvis taoisme kan kalles religion da.

Sier at ett axiom kan gi et liv i undring. Ikke at det automatisk gjør man til en zen-buddhist.

Var det virkelig så langt i fra sannheten at det var verdt en bitende kommentar uten begrunnelse? Ikke etter mitt syn. Poenget var uansett ikke å gi noe mer enn et grovt overblikk. Har du noen røde streker? Kom med de.

Vel. Det er for seint du. Rimelig usmakelig den siste kommentaren din. Men, men. Kan ikke si at du har imponert håret av meg sjøl, så jeg føler meg ikke akkurat så støtt.

Et stort spørsmål i seg selv er jo: Må man ha et mål? Er ikke nuet nok? «Cogito ergo sum»? Det vet kanskje du som er interessert i buddhisme mer om?

Ditto.

Nota, bene - Ateisme følger

Etter to dødsfall i nær familie, så føler jeg meg endelig klar for å skrive mer om guts, eller det begudelige om du foretrekker. Trekker du assosiasjonen i tvil, så kan du jo bare vurdere hva det er som holder religiøse fra aksept av sin verdslige skjebne. Jeg vil prøve å skildre appellen monoteismer har på maktmennesker. Hvorfor ? Ibsen sa det enigmatisk, men godt: «Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.» Det underforståtte poenget er naturligvis at fullkommenhet gjør makt og prakt. Som den skinnende brud tiltrekker det evige vår uforstand til randen av eksistens. Ikke la deg lure; Stirrer du for lenge på solen, blir du blind.

Kampen for det gode begynner med en selv. Noen vil stoppe monologen allerede her og gjengi klisjéen at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Hvor mange voldelige fanatikere har ikke brukt gode intensjoner som skjold mot skyldfølelse? Hvor mange barn har ikke fått flat hånd av en forelder som trodde den utførte ens moralske plikt? Hvor mange altruister har ikke gitt vekk alt sitt overskudd for så, i en eneste omgang, å kreve det hele tilbake? Ikke for å overse problemstillingene fullstendig, men, mellom oss, er de ikke alle enkelt forklart gjennom kortsiktig ignoranse? I hvor mange tilfeller, om noen, er traumer egentlig rettferdiggjorte? Hvor ofte blir de oss angitt av en som faktisk klarer å skjelne framtidens skjær fra tåke? Hm. Jeg vil forsøke å knytte alle trådene sammen straks, men naiviteten min har noen flere spørsmål den vil ha svar på. Er den som dreper for at andre skal leve, alltid, en motbydelig fanatiker? Kan den som deler ut traumer, virkelig, vite at han skåner for større traumer i framtiden? Kan den som opphøyer likhet over rettferdighet være noe annet enn klin, hakke sprø?

For å forstå traumer må man forstå balanse og eufori. Hyperventilering er en måte å oppleve et slags eufori på. Ti-femten dype åndedrag skulle holde. Det du føler er en overdose av oksygen, et livsviktig stoff som overraskende nok også påskynder aldringsprosessen (om man tror på teorien om frie radikaler [Hvis det kan oppløse jern, hva gjør det med oss?]). I ekstasen, og uansett om det er superoksider, seratoniner eller tanniner som driver reaksjonen, så får man en følelse av letthet som ikke blir bedøvd av den høye pulsen, men som heller gjør at adrenalinet får flomme friere og dermed blir porsjonert pent utover, framfor hardt konsolidert i den éne dødsnødvendige handlingen som kroppens primale antivirus tidvis anslår at må være primus operandi, ved f eks bilsnidding, V75 og frieri. Er som om vilje og ve bytter plass. En mer apragmatisk måte å si det på er at kroppens varierende spenninger får seg en omkalfatring. Trailersjåføren som nettopp har kommet hjem fra Milano, vil kjenne nakkeknutenes oppløsning som deilig sildring nedover ryggen.

Det er langt fra tilfeldig at store vendepunkt får det til å boble og bruse. Kan du huske sist du følte deg møkk? Kanskje du masturberte midt på dagen, du snubla i butikken eller hilste på postmannen i badekåpe og falsett? Ble din forstand umiddelbart lesset ned med spørsmål? Er det ikke til din fordel å forsikre om at slike flauser ikke inntreffer? Eller er du en av de som sier «alt med måte» og føler at et åndelig slingringsmonn (god selvfølelse) er viktigere enn sosial ufeilbarlighet (forfengelighet)? Med mindre du gjorde noe som er så stygt eller galt at din frastøtelse ikke finner kjente grenser, så vil du mest sannsynlig feie det av som gårsdagens hveteboller. På den andre siden, var du så overraska at ordene ikke strakk til, ja, da har du kanskje mer i vente enn litt gysing kveldstid.

Påstand: Uten himmel, intet helvete. Kontra; Den berusende frihetsfølelsen som eufori er, inntreffer fordi du har opplevd traumer. Spør neste cøliakiker hvor godt han synes sjokoladekake er. Eller, forresten. Ikke gjør det. La oss gripe det an så her: Hvor ofte har du opplevd at situasjonen går fra katastrofal til spektakulær? Kanskje har du sovna på toget og endt opp langt ute på landet, for så å få treff, midt på natta, hos en kompis som var så grei at han gadd å hente deg? Kanskje kjenner du noen som fikk diagnosen med stor D, men klarte seg helt fint? Eller muligens har du funnet en lommebok stapp full av tusinger etter tre uker med ris, pepper og ketchup. Den flittige arbeider trenger slettes ingen påminnelser om hvor viktig det er med hvile og den trauste kunstmaler vet utvilsomt ett og annet om viktigheten av et minimum med aktivitet. Skulle det være noe annerledes der forskjellene er små? Etter en god bok føler jeg ofte et tomrom, som av nostalgi og savn. En heftig beat kan fort få trampen i gang, jaffal om humøret er på plass. Og selvfølgelig; Et godt fungerende vennskap har begges interesser som utgangspunkt. Utgangspunkt.

Tankeeksperiment: Din datter er blitt kidnappa og fra beistene har du fått krav om et beløp du ikke har nubbesjans til å komme opp med. Etter bevisstheten din har klamret seg til legale forløp lenge nok, sirkles fokuset inn på de mulighetene som framstår realistiske. Den angsten du før måtte ha hatt for kriminalitet; Den bobler opp i ny drakt der du minst ventet det for tre uker siden. Tyveri, svindel, ran. Hva må du gjøre? Det som før villle fylt deg til randen av sammenbrudd blir nå vurdert med den kalde, kyniske drøftingen som en mann uten muligheter føler seg provosert til. Si det ikke er så.

En kontorarbeider beveger seg lite. Hvis hans vanemønster over tjue år holder seg relativt statisk, da vil det utvikles skjevheter i mer enn interesser, begjær og lyster. Psyken, såvel som kjødet, vil bli dreid mot den retning som understøtter livsnødvendige rutiner, med de ventiler og trykkamre som kombinasjonen av dine anlegg, din innstilling til livet og kravene din hverdag fasiliterer. Men. Samtidig som en sunn hjerne sørger for at du er skikket til å utføre arbeidet ditt, vil underbevisstheten sørge for at gamle nervekretser får sin tilmålte oppmerksomhet, for hvis du forandrer livet ditt fra natt til dag, så vil du utsette deg selv for altfor dype utfordringer. The Parlor Mob synger det bra. En tur til vannkjøleren for den kvarttonnede kontorarbeideren med tennisalbue, ølvom og sutrete kjerring, er kanskje en halvtime på stranda for den som tilbringer dagene på byggeplasser i Ulan Bator. En spurt rundt kvartalet fortoner seg like skummelt for den overvektige som hva konfirmasjon gjør for den fjorten år gamle jenta med fjeset fullt av kviser. Noen naturlover bør ikke overskrides.

Sjokkdoktrinen, for å låne et ord fra den amerikanske Friedman-lobbyen, er en amputerende doktrine. "Brute force" heter hacker-angrep der alle mulige nøkkelord prøves i sekvens. Det brukes av de som har god tid eller som allerede har prøvd alle andre muligheter. Metaforen er mer enn overførbar til våre liv - jeg vil gå så langt som å si at den er symptomatisk for mennesket. Se bare hvor gamle vi blir! Teksten i Jokkes «Gutta» sier det utmerket. Tenk tilbake til barndommen. Ble du oversett mye? Var det vanskelig å bli tatt på alvor? Følte du ofte at det bare var du som skjønte vitsene dine? Kanskje det var din egen ærgjerrighet og din egen hunger for livet som førte til frustrasjonen? Faktisk vil jeg påstå at alle som lever liv på kanten av tålegrensen vil utvikle så store begjær at de kan utvikle seg til traumer. Hvor blei det av appetitten? Spør Bilbo. De sterkeste følelsene vi har er så å si alltid i barndommen, med første kyss, første barn og første veteran-cabriolet som mulige unntak. 80:20 - hvem veit?

Selv en pasifistisk akademiker fra beste vestkant er sårbar mot hevntanker. At nosjoner om voldsom oppførsel som legitime handlinger er selv født i voldsomme forhold, skulle egentlig være unødvendig å argumentere for. De som har en dyp forståelse for angst, stress, depresjon og hjernesvinn... De vet at traumatiske opplevelser stikker dypt. De vet at spøkelset til Caesar fortsatt hjemsøker menneskeheten. De vet at det som slynges til himlen må fosse til jorden. Hvis nå alt dette Virkelig var akseptert som selvfølgeligheter, ville ikke da det motsatte standpunktet være vel så uinteressant? Skjedde det staccato, så la meg hjelpe; En fredfull oppførsel fødes av fredfulle tilstander. I det aller minste, en sannisme verdt sin vekt i statistikk. Fødsel er som kjent, rimelig traumatisk for alle involverte. Kjernen her ligger i dynamikken mellom nød og komfort, trengsel og rom eller et minstemonn av livsgrunnlag og overflod av velstand. Likestilling er viktig for flere nordmenn, men forstår de hvorfor de bryr seg? I alle fall er det nødvendig at vi søker kontrastene å kjenne, for vi må vite hvor mye vi tåler for å navigere trygt gjennom livet: Det er ingen nyhet at misunnelse tidvis kommer ned til et nivå, hvor en føler seg tiltrukket av ens barns venners foreldres ektemaker. Fra bunn til topp - de største stjernene i våre sosiale kart er å spore i opplevelser fra forhold som ligner de mellom sønn og mor & datter og far. De preges av tålmodighet, en perseptiv integrasjon av intuisjon og en følelse av ansvar som ligner få andre forhold av aseksuell (eller med litt innsats; Platonisk) karakter. Skyggene disse godslige øyeblikkene kaster er lange og dét er ikke uten grunn. Vi er i stor grad seksuelle vesener og det å fornekte, alternativt skritte hastig forbi, den kraftige driven i våres midtre (pyr-a-mid-e), det er å gjøre koblinger som kan ta tid og krefter å stille i original stand. Hvis man på den andre siden er vel øvd i dette samspillet og vet å nytte overskuddet/tomrommet fra snarveiene til noe konstruktivt, så kan det være nesten like trivelig som å finne ungdomskilden. Det å gi andre en følelse av frihet uten å forminske din egen, det er noe blendende vakkert som dessverre skjer altfor sjeldent. At vi er sterkt disponert for tit-for-tat, altså, når du klapper meg, klapper jeg tilbake, en kvalitet som vi forresten også deler med de store apene, er, rett og slett, en kjensgjerning vi må ha som utgangspunkt for enhver analyse av relasjoner - selv en metafysisk relasjon til en åndelig diktator. For hvis en frelsende Gud var noe mer animert enn det gjengse konsept, så burde gjengjeldelse av dine sentimentale ofre være et krav for at du oppgir din oppmerksomhet. Ikke dermed sagt at man skal unngå å være snill med katter. Nei, nei, nei. Men er det katten du snakker med når verden gjør vondt? Beint sagt; For den som tror, og da mener jeg TROR, på en Gud med full oversikt, så er svik den følelsen man bør sitte igjen med når man ikke får sine bønner besvart.

I sjette siste utgave av Scientific American, så skrives det om forskjellene mellom kjønnene. Hele bladet er faktisk dedikert til dette ene temaet. Ikke overraskende er det motsigelser innbyrdes i bladet, men summen av faktorene som ble viet oppmerksomhet i den mest overbevisende artikkelen sa meg i det minste at disse hadde gjort en del arbeid. Konklusjonen i akkurat denne artikkelen var at kvinner var mer disponerte for angst og at menn var mer disponerte for stress. Den sa også at kvinner var mye flinkere til å takle angst, og omvendt. For den som har jobbet i butikk er kanskje ikke dette nyheter heller, men denne dualismen er så fundamental for tankens krumspring at det må understrekes igjen og igjen. Grovt sett, så er det oftest slik at sårede kvinner vil ha oppmuntring og nedtrykte menn vil ha ro. Noen avgrensning her må være veldig følsom, for disse grensene er på ingen måte risset i stein, for det ér altså slik at vi er begrenset av mer enn biologien. Et interessant tankekors her er jo at det er mulig å pådra seg psykopati og sosiopati, men ikke biopati. Fysisk sykdom heter simpelthen..: Patologi. Hva betyr pati? Vel, det kommer fra path- som betyr lidelse og/eller følelse. Med gresk semantikk kan man altså tolke psykopat som en med følelse for psykologi - kanskje til og med en mestringsfølelse? Døde språk kan være morsomt, for man innser hvor fleksibelt ens eget språk er og det minner om at essensen i språket er mye mer avhengig av lyder enn det er ord. Når hørte du sist at noen sa institusjonalisering?

Good (v)
O.E. god (with a long "o") "virtuous; desirable; valid; considerable," probably originally "having the right or desirable quality," from P.Gmc. *gothaz (cf. O.N. goðr, Du. goed, O.H.G. guot, Ger. gut, Goth. goþs)

good (n.)
O.E. gōd "that which is good, goodness; advantage, benefit; gift; virtue; property;" from good (adj.).

Vi affekteres av de merkeligste ting, men det som er interessant fra et maktpsykologiskt perspektiv, er til hvilken grad vi er i stand til å bli affektert i det hele tatt. For å si det beint igjen - må du slite ræva av deg for å holde hodet over vannet, så har du gjerne ikke det derre overskuddet til de gode stundene. Å, du føler nok din daglige dose med dopamin, men de deilige stoffene har det med å manifestere seg utenfor din kontroll eller i stedet så intenst at du frykter slitasje (og det med rette). Svært kreative folk har en tendens til å variere sin rytme så mye at de oppsparte spenningene gir en herlig berusende, holistisk vibrasjon når de først velger å slippe det løs. Ken Robinson, engelsk lord og pedagog (for en kombo), sa dette: «You don't grow into creativity. You grow out of it.».

Den circadianske rytmen, hormoner, føde, sollys og mosjon er alle viktige komponenter i den porsjonen med eksistens som er deg. Hvor skjerpa du er avhenger ikke bare av hvor mye energi du har til rådighet, men også hvor fort og hvor skjødesløst du våger bruke den. Forestill deg den kraften som ligger i Big bang-simulatoren LHC. Den kraften som behøves her er, mildt sagt, eksepsjonell hvis man skulle sammenlignet med noe i naturen. Nøyaktigheten derimot, den slipper de å tenke så mye på. Fantasien bringer frukter av sorten sofapotet, grinebiter og kosmonaut. Selv maur har bevissthet. Tror jeg. Visste du at det er en av de mest vellykkede artene av noen relevant størrelse (vi kan se den)? Like gamle som dinosaurene, mer mangfoldige enn paradisfugler og mer utbredte enn gresshoppere. Hva kan være hemmeligheten til deres suksess? Høy fødselsrate? Sosiale antenner? Befestning? En artig teori er jo at alle arter blir gitt et visst antall evolusjonspoeng. Det finnes standarder for hvor hastig mutasjoner forekommer og det er jo etterhvert blitt en kjensgjerning at fysikkens lover setter grenser, hovedsakelig i metabolikkens balansering av nervesystem og konstruksjon. En Goliath-bille kan løfte over 800 ganger sin egen vekt. Antagelig har den oppholdt seg i trygge omgivelser over lang tid, for den har ikke lenger lunger. Maurens suksess? Vel, en er jo nødt til å spørre seg om den er komplett.

Jeg forutsetter at assosiasjon og kondisjon er de sterkeste mentale kreftene. Jamfør cocktaileffekten og tindebestigning. Hvis O da virkelig var den mest frekvente vokalen på den tiden, så er det også den av de lydene som du må uttale som er mest innarbeidet. Føy til et eiendomspronomen av tilsvarende høy rang. Når du tenker over at det, generelt, er nødt til å være høy kognitiv aktivitet forbundet med tale, så trenger man bare argumentere for at det ble innført med vold for at sannsynligheten for at konseptet satte effektive stoppere for høyere tankevirksomhet rundt guddom blir høy. Skjønner u? For noen ble det koblet til frykt og for andre til trygghet. Du elsket kristendommen som du elsket din far, ikke sant. På avstand. Uansett ser vi jo klart at både Gud og Odin preger oss den dag i dag, så at det ikke har hatt denne effekten på veldig mange opp i gjennom, blir altfor tynt. Jernsår kalte Ozzy det. (Heh, han sier visst mental, men jeg hører bare metal uansett hvor mye jeg prøver. Bedre metafor synes nå jeg.) Selv om det bare skulle gjelde en minoritet, så vet vi jo at synkretismen i kristendom byr på en idealisme som ligger nært opptil virkeligheten, om enn på den mer psykoaktive siden, og det er jo også fullt av memer og historier som får folk i godt humør. Særlig når vi er små er det morsomt å harselere med og preke det høytidelige.

Mente ikke spesielt ofringen, men heller den posisjonen han hadde i pantheonen. Søsknene hans het Vilje og Ve. Han drepte styggen og skapte verden. For meg gjør det han til en menneskeliggjort kompositt av sola og månen i kristendommen, eller Jesus og Yahwe. Han er mer midtpunkt enn han er Skaper, så om jeg må bestemme meg, velger jeg Jesus, men det skyldes vel bare min avsmak for oligarkier og mitt relativt fjerne minne av hele historien. Det er en annen parallell og det er at han ofret seg for noe som antas av mange filosofer å ikke være særlig viktig, mens det for andre igjen er det absolutt viktigste av alt. Pennen og Sverdet har nemlig en utfordrer nesten ingen historikere vier kognitiv oppmerksomhet - Lutten. Hvis viljen til å skrive en x i censuset var vellig, ja, så var det vel verdt det, men den som tror at alle frimenn fikk lære historie etter at romerne innførte keiserkulten, den har ikke helt forstått hva forskjellen på repulikk og enevelde innebar. I hvert fall, han hang seg på treet, ikke for våre synder, men heller pga. dem - i overført betydning ble han så korrumptert av vanene og æsene … husker faktisk ikke hele den regla der, men det var for å lære seg skrivekunsten at han gjorde det. Poenget er at hvis han ikke var blitt så nedtrykket av å ikke forstå kråketegn, så hadde han vel heller ikke trengt å bryte ned sitt korporative selv ved å faste i ni dager, bare for å samle tankene. Du visste kanskje ikke at det å bevare kongerekkene må ha vært skaldenes oppgave? Det er en litt presumptiv antagelse, men folkemordet mot gaeliske barder og det at så å si alle kongene i heimskringla hadde en skald, sier meg at det må ha vært sånn det var tatt hånd om.

Å snakke seriøst om Gud i Østen blir møtt med latter og arroganse. Her blir det møtt med hånlatter og nid. Hva snakker vi om? Hvis en skulle renskåret konseptet så det kunne konformert med gjengse betraktninger; Hva er konseptet? Det er et paradoks, nemlig fengselsmemet jeg beskrev ovenfor og samtidig "the Kingdom of God in you (yew)", eller Logos, som grekerne kalte det. Et uoversettelig ord, men i essens er det Livets Tre og sevje på én gang. Slaveri er frihet. Frihet er slaveri. Dette er hvorfor absolutter er så forbrytersk farlige. Vi har tó hjernehalvdeler. Ikke én. Ett av de ni rikene som Yggdrasil hadde røtter i var også Hélviti. Hvis du anser treet selv som et rike (kanskje en metafor for ryggraden), så har du de ti sefirotene (sifferrøttene..?) i kabbalisme. Legg til de to hemisfærene så ender du opp med de tolv stjernetegnene og et av de mest sentrale tallene i mystisisme. Hvorfor det skulle være ti er jeg ikke sikker på, men de sier jo "As above, so below". Vil tippe det relaterer til kroppens salter og hormoner og vædsker. Så blir det en naturlig konsekvens at manifestasjonen av de som forfølger disse veiene til dett ekstreme … får seg udødeliggjort på himmelhvelvingen.

Odin synker ned i Underverden og henter frem runene. En av de religiøse teknikkene viktigst hos de norrøne sjamanene var runemagien. Skaldekunst var en annen. I Håvamåls kontekst er det åpenbart at det er snakk om denne mystiske bruken av runer (smør på flesk mystikk=rune). Hold tanken din om "O" til å gjelde tegn, bilder eller fremføring av dikt, så forstår du også det totemistiske og greske masketeateret. Jeg tror det blir for dratt å påstå at Yggdrasil eller Sephiroth "symboliserer" kroppen. Jeg tror ikke de symboliserer noe annet enn seg selv (slik begrepet PC symboliserer PC; meningsløst å snakke om, med andre ord). Men myten om Livets tre er interessant, det er jo snakk om skapelsens veinett.

Edit: Hvis man erkjenner det skiftende forhold sjaman/skald i århundrene før det 2. millenium, er også Heimskringlings skildring av Kong Olav, vår evige konge, sin slakting av völur interessant.

For en ekte sjaman, så er nok trommen det første instrumentet, men det ble vel forventet av vismennene at de kunne lage noen markeringer for å verne mot trolldom. Vi har jo i tillegg til godene, både seidkvinner og skalder også, så hva som var praksis når, blir tentativt med det sparsomme kildematerialet vi har.

Når vi snakker om myteverdenen, så snakker vi også om biologi, sosiologi og psykologi. Kjemper og dverger og alver og Ynglingeætter og sirener og kentaurer og kykloper og Medusa og Ødipus-komplekset. Det skal liksom favne om alt. Hvis man ikke lærte noe om en selv, så var det poengløst og da hadde det ikke overlevd, tenker jeg. Selvfølgelig oppdaget de eldre også at det var noe særegent med adrenalin og testosteron og melatonin og alt dette her. For den som vet hva han ser etter, så blir forskjellene på folk mindre utrolige, for man har sett de samme «symptomene» i andre personer i andre aldre og andre kjønn og andre etnisiteter osv. Dette er vel grunnen til at det i så mange skapelsesberetninger er fortellinger om folk som har reist land og strand rundt og kommet til nye verdener, for impulsen og evnen til å feste suprahøytidelig erfaring til ord må da komme fra en bred base av observasjoner som spente hjernen vid åpen og fylte den med en nostalgi av tanken på at kommende generasjoner skulle være frarøvet muligheten til å oppleve en smak av udødelighet. Og... Hvor religiøs blir man etter å vandret gjennom en epitomisk slagmark i romertida? Hva gjør man for å bli kvitt de bildene? Dessuten, hvis enkelte planter resonnerer med de forskjellige komponentene i kroppen som er følbare for alle, så skulle det la seg gjøre å spise seg til et minstemonn av selvinnsikt, eller balanse da, som over tid er nødt til å lede til mer helhetlig erfaring og dermed til innsikt om alt annet det er verdt å føre over til neste generasjon.

Én grunn for å feste det til ord kan også være for å gi makt til de som eventuelt må manipulere, eller antaes å måtte måtte manipulere. Her er det fullt av feedback-loops som ikke er så greie å skjønne seg på.