Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  13 4878
Anonym bruker
"Nervøs Storskogmus "
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Yo
Har starta hos psykolog for samtaleterapi og fikk spørsmål om jeg ville utredes for personlighetsforstyrrelse. Det var ikke noe som virka nødvendig og han sa at "hvis det kan hjelpe deg å vite og få det bekreftet eller avkreftet". Men jeg veit allerede hvilken PF jeg faller inn under og det er ikke noe som kan behandles. Er det i det hele tatt noe poeng i å ha det på papiret i systemet da? Hva er fordeler og ulemper?
kommer vel helt ann på hva du vil, jeg liker ikke å være sosial, jeg liker ikke bli fortalt hva jeg skal gjøre, liker heller ikke bekymre meg, så for meg var det absolutt en fordel å få en diagnose, det ga meg uføretrygd. Så nå er jeg isolert, gjør som jeg vil, bekymrer meg ikke for penger, men er kronisk blakk.... Verdt det!
Kanskje en fordel med å ha en diagnose på papiret er at arbeidsgiverne din kan ta mer hensyn og legge mer til rette for at du har det bra.
Anonym bruker
"Nervøs Storskogmus "
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Kloakk: Fint å høre fra andre med PF men håper du er ironisk. Å ikke like å jobbe er vel ikke nok for uføretrygd og jeg klarer ikke se for meg at særlig mange vil ha uføretrygd om de kunne velge noe annet (med mindre de tjente jævlig bra på svart jobb ved siden av og utretta noe i livet anyways). Skjønner det hvis det begrenser deg så ille at du ikke hadde noe valg da. Kan jeg spørre hvilken PF det er?

Drugarebadmkay: Ja, det der tenkte jeg ikke på men for min del trenger jeg ingen tilrettelegging, trygd eller noe sånt. Og det vil ikke endre noe eller være mer nyttig for meg å høre psykologen si at jeg får mange poeng på den testen når jeg vet det fra før. Det er mest sosialt og i samspill med andre i perioder og det gir meg mye begrensninger der men så lenge det ikke kan behandles så tenker jeg vel at det ikke vil endre noe å ha det på papiret? Er redd for at det kan brukes mot meg senere eller at jeg ikke blir tatt like seriøst i framtida hos lege, evn rettsvesen osv.
Hvis det hjelper deg å få trygd, ja. hvis ikke, nei.



Jeg vil si at det å få trygd er en større bragd enn å få arbeid, men kun hvis du bruker tiden du er trygded på noe viktig. Arbeid er ikke viktig. En sitter på et kontor og kjeder bokstavelig talt vettet av seg, får en kjedelig kone og heselige barn. Endelig blir en pensjonert, men da fungerer ikke hjernen lengre etter 50 år i slavearbeid, så dør en som en som en uvitende idiot.
Sist endret av Hans Høyhet; 14. juni 2019 kl. 02:23. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Kloakk: Fint å høre fra andre med PF men håper du er ironisk. Å ikke like å jobbe er vel ikke nok for uføretrygd og jeg klarer ikke se for meg at særlig mange vil ha uføretrygd om de kunne velge noe annet (med mindre de tjente jævlig bra på svart jobb ved siden av og utretta noe i livet anyways). Skjønner det hvis det begrenser deg så ille at du ikke hadde noe valg da. Kan jeg spørre hvilken PF det er?
Vis hele sitatet...
Jeg er på ingen måter ironisk, jeg sliter med å omgås andre mennesker, jeg er for sær, jeg gikk fra jobb til jobb, aldri fått sparken eller noe sånn, men sier ting som jeg ser det, på en hyggelig og høflig måte, men det resulterte, i to tilfeller, at sjefen sa at om jeg var villig til å si opp selv skulle jeg få gode referanser og 3 måneder med lønn, svaret mitt var det samme begge gangene, det er en deal om jeg får gå nå i dag.

La meg dele et eksempel, jeg jobbet på elprice i sin tid, en dag hadde vi en representant fra siemens/bosch innom, han fortalte hvilke vaskemaskiner vi burde prøve å få solgt, jeg er sånn at jeg alltid prøvde finne rett maskin til rett person, ser ingen grunn i å selge en 9kg maskin til 14.999,- til en enslig mann i 50 åra som vasker klær 1 gang i uka, han klarer seg lenge med en 6 kg maskin til 2.499,-, uansett så sier denne fyren fra siemens/bosch at for hver maskin til 9.999,- vi solgte skulle vi få en flaske vin, dette en rødvin til 79,-, jeg tenker jo ikke så mye over hva jeg dytter ut av kjeften så jeg sa: "Så hvis vi får solgt en maskin til ti tusen kroner til folk som egentlig ikke trenger den så spanderer dere en flaske vin til søttini spenn? Gavmildt"

Sånn er det ass, det var nok til å vippe hele rommet av pinnen, kan ikke fungere under slike forhold. Jeg takler det rett å slett ikke, hva verre er, jeg kunne se to av selgerne lyste i øya med tanke på en flaske vin, fuck de som skal ha en vaskemaskin til sitt bruk, tøm lommeboka deres å få en sugbar rødvin til 79,-. Får det bare ikke til... Det velter til slutt ut noe av kloakkhullet jeg har plassert midt i ansiktet og skaper "problemer", jeg har aldri følt en frykt for å miste en jobb, så det hjelper jo ikke på å holde tilbake..

Jeg er heller ikke veldig opptatt av penger, jeg trenger akkurat nok til å slippe å tenke på det, noe jeg har. Jeg skrev kronisk blakk fordi de aller fleste ville nok ikke syns det holdt. Jeg har 16 lapper i måneden, og jeg tjener verken svarte penger eller har utretta noe spess i livet. Jeg har kone, kid, bil, hus, lån og musikken min. Jeg har vel heller ikke noe ønske om å utrette noe, jeg er ikke imponert over menneskeheten generelt, uansett hvilken posisjon eller hvor feit lommebok de har ass, og ikke ville det hjulpet selvfølelsen min å ha en betalt jobb heller gjeeeeesp, jeg trives i mitt eget selskap, har ingenting å bevise for noen andre enn meg selv.

Klart du kan, hoveddiagnosen min er Schizoid Personlighetsfortyrrelse, bi-diagniosen min er generalisert angstlidelse med PTSD som bonus
Jeg har ingen erfaring med hva det å få en PF diagnose i legejournalen vil ha av betydning, men jeg har mye erfaring med at diagnoser kan åpne dører til behandling og hjelp.
Ideelt sett hadde det vært slik at de som trengte hjelp fikk det, uavhengig av diagnoser, men dessverre er ikke systemet bygget opp slik.

Med en diagnose, kan du i forhold til hjelpeapparater vise til diagnosen og vil i mye større grad bli tatt på alvor.
NAV, leger, myndigheter m.m forholder seg til diagnoser, bruk det for hva det er verdt.

Selv har jeg en muskel og skjelett-sykdom, og uten en diagnose, ville kampen mot systemet vært enda vanskeligere enn hva den har vært.
Jeg har også mange erfaringer med nær familie og slektninger, og har sett hvilken forskjell det å få på plass en diagnose gjør.
Så selv om det å få en diagnose ikke vil gjøre noen forskjell for deg som person, da du er mye mer enn bare en diagnose, tror jeg like vel at det vil være lurt å få en diagnose på plass, om ikke annet for å gjøre det enklere å få den hjelpen du har krav på.
Sist endret av Veggen; 14. juni 2019 kl. 04:07.
Anonym bruker
"Lettet Klappmyss"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
For akkurat diagnosen PF har jeg sett at PF kan overskygge andre diagnoser i behandling og at andre diagnoser ikke blir behandlet godt nok fordi responsen på behandlingen også må sees på i sammenheng med PF. PF vises ofte utad langt lettere enn si PTSD. Og da er det skammelig at PF diagnosen gjør at enkelte behandlere ikke klarer å forholde seg profesjonelt til pasient som egentlig behandles traumer selv om pasienten viser PF adferd underveis. Håper dette er et enkelt tilfelle og at det ikke er noe som er vanlig i psykiatrihelsetjenesten.
Anonym bruker
"Tom Pigghå"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Går du til psykolog via kommunen?
Hvis ja: hvor lang tid tok det fra første møtet med saksbehandler i kommunen til du fikk møte psykolog?

Spør fordi jeg har blitt innkalt til møte med saksbehandler, men vurderer og enten ta det privat eller via bedriftens helsetjeneste hvis ventetiden er latterlig lang.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
For akkurat diagnosen PF har jeg sett at PF kan overskygge andre diagnoser i behandling og at andre diagnoser ikke blir behandlet godt nok fordi responsen på behandlingen også må sees på i sammenheng med PF. PF vises ofte utad langt lettere enn si PTSD. Og da er det skammelig at PF diagnosen gjør at enkelte behandlere ikke klarer å forholde seg profesjonelt til pasient som egentlig behandles traumer selv om pasienten viser PF adferd underveis. Håper dette er et enkelt tilfelle og at det ikke er noe som er vanlig i psykiatrihelsetjenesten.
Vis hele sitatet...
Om dette mer er regelen og ikke unntaket, er dette både tragisk og ja, også skammelig, og da vil det antagelig være bedre å få på plass andre diagnoser, og ikke la PF diagnosen komme i veien for eventuelle andre diagnoser som vil kunne åpne "de rette dørene".
Jeg har full forståelse for at leger og psykologer/psykiater har nytte av diagnoser, men det blir helt feil å kun se på diagnoser, det er minst like viktig å se personen bak diagnosene å lytte til hvilke plager personen sliter med.

Jeg har dessverre vært borti flere leger som ikke ser pasienten, de ser kun journalen og er elendige på å lytte.
Diagnoser kan og bør brukes som et utgangspunkt og ikke noe annet, hva den enkelte sliter med er individuelt og vil varierer fra person til person, selv om det naturlig nok vil være likhetstrekk for personer med samme diagnose.

Heldigvis finnes det leger/psykologer/psykiatere som er i stand til å skille på diagnoser og diagnoser og person, så dersom man er missfornøyd med den man er i behandling/utredning hos, vil mitt første råd være å bytte til noen andre og da vil man forhåpentligvis oppleve å bli tatt på alvor, om ikke, så bytt igjen. Kjemien mellom den som behandler/hjelper og personen som mottar behandling/hjelp er også veldig viktig, spesielt om det er noen man må åpne seg for og få best mulig hjelp, noe som gjerne er tilfellet om man går til psykolog eller psykiater, men også lege.
Hvis du allerede vet hvilken du faller under vet jeg ikke om det er noen vits. Jeg ble diagnosert med en PF selv, men var ikke klar over det. Det hjalp meg til å legge merke til når PF "satt inn" osv, slik at jeg kunne forandre meg. Min er en hvor symptomene forsvinner med alderen. Om du mener at få satt diagnosen ordentlig ikke hjelper deg eller vil ha noe nytte, så er det kanskje best å droppe det. Som noen sa kan det jo hende at det kan hjelpe deg vedr. arbeidsforhold og tilrettelegging.
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
For å få utredes PF tar det mange uker.... Det er uansett strenge 'krav' og du kan ikke bare diagnostere deg selv. Jeg er akkurat som deg, sier ting som det er, og sliter med angst pga folks reaksjoner til det, og lot meg utrede. Var dog akkurat under grenseland for borderline eller ustabil PF på norsk
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Går du til psykolog via kommunen?
Hvis ja: hvor lang tid tok det fra første møtet med saksbehandler i kommunen til du fikk møte psykolog?

Spør fordi jeg har blitt innkalt til møte med saksbehandler, men vurderer og enten ta det privat eller via bedriftens helsetjeneste hvis ventetiden er latterlig lang.
Vis hele sitatet...
Jeg gikk ikke via kommunen, men via fastlege som henviste til DPS. Fra første møte med fastlege til første møte med psykolog på DPS tok det vel cirka 1mnd. Og etter det tok det cirka 1 år ( 7 psykologtimer) før jeg fikk diagnose. Men det er nok ganske individuelt.

Svarer ikke helt på det du spør etter, men kan vel kanskje sammenlignes?
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Drugarebadmkay: Ja, det der tenkte jeg ikke på men for min del trenger jeg ingen tilrettelegging, trygd eller noe sånt. Og det vil ikke endre noe eller være mer nyttig for meg å høre psykologen si at jeg får mange poeng på den testen når jeg vet det fra før. Det er mest sosialt og i samspill med andre i perioder og det gir meg mye begrensninger der men så lenge det ikke kan behandles så tenker jeg vel at det ikke vil endre noe å ha det på papiret? Er redd for at det kan brukes mot meg senere eller at jeg ikke blir tatt like seriøst i framtida hos lege, evn rettsvesen osv.
Vis hele sitatet...
Skjønner godt tankegangen din, men dette er nå allerede nede på papiret uansett selv om du ikke har tatt den testen eller ei. Dette er jeg helt sikker på, men dette kan du jo fint sjekke ved å spørre etter journalen din. Det med tanke på å bli tatt seriøst i fremtiden kan jo slå begge veier?

Du sier det ikke kan behandles og gir deg mye begrensninger. Hadde det vært omvendt, at du var i behandling for å få bukt med det, kunne jeg fort vært mer enig med deg. Det kommer jo helt an på hvor mye du sliter med det, og som du sier så gir dette deg mye begrensninger, så spørs det hva som menes med dette.

Det du vet er at det ikke kan behandles. Så lenge dette ikke kan behandles er det vel ganske stor fare for at det kan utvikle seg og forverres? Du trenger ikke hjelp (som f.eks tilretteligging/sykemelding/trygd) fra lege, arbeidsgiver, NAV eller andre nå, men det kan fort hende du trenger dette i fremtiden?
Trenger du ikke noen form for hjelp i det hele tatt, hverken nå eller senere, og du er 100% sikker på det så er det jo greit. Men stusser litt hvorfor du går til psykolog overhodet hvis det er slik at du ikke trenger noe hjelp. Jeg bare skriver det jeg tenker her.

En annen ting å tenke på er at dette kan kanskje få store økonomiske konsekvenser for deg senere i livet, hvis det er slik at du blir ufør til syvende å sist pga dette. Du kan f.eks selv ha gjort slik at du mister en godt betalt jobb, begynt i en annen som er mye dårligere betalt, eller jobber nå og da som vikar, deretter ufør. Årsaken til dette er jo det du sliter med, men det hjelper ikke bare å vise til at du har dine begrensninger. En dokumentert PF fra tidligere vil veie mye sterkere her, og dine begrensninger ingenting.

For min egen del så hadde jeg synes det var greit å vite. Tenkte også tidligere at noe sånt kunne bli brukt mot en, men realiteten for meg ble en helt annen. At det finnes andre der ute som har en annen opplevelse av sin situasjon er helt klart, og slik vil det jo alltid være, men her vil jeg mene det er snakk om ett fåtall.
Det også mange anser som kan bli brukt mot en gjør stort sett ikke det. Det handler stort sett om hva som er det beste og mest realistisk, og ikke at ting blir brukt mot en.