Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  12 3503
Ok, beklager hvis dette er postet på feil forum. Håper moderator flytter innlegget hvis det er tilfellet.


Situasjonen er denne: jeg har blitt psykisk dårligere med årene og akkurat nå nærmer jeg meg et krysningspunkt hvor valget står mellom det å fortsette å leve selvdestruktivt og det å avslutte det hele. Jeg foretrekker det sistnevnte men av hensyn til familien holder jeg det gående, og problemet er at ved å fortsette å leve så blir livet bare verre, altså alvorlig rusmisbruk og selvskading. De siste 8 dagene har jeg drukket over en liter sprit hver eneste dag for jeg bruker rus som selv-medisinering (og selvskading) og jeg har gått opp 15 kilo. Det er vel bare et spørsmål om tid før jeg når Nicholas Cage i Leaving Las Vegas nivåer. Når jeg gjør det er det hele over uansett.

Har gått til psykolog i mange mange år (ble misbrukt som barn) men klarer liksom ikke få frem hvor ille det står til. Griner en del i terapi men føler liksom at jeg burde hogge av fingre eller en hånd slik at folk kan forstå. Hvis det er noe jeg har lært av de årene jeg har gått i terapi så er det det at "alvorlig syke" folk er veldig "akutt" altså psykoser, men jeg har bare "psykose lignende" symptomer. Jeg er tydeligvis ikke akutt nok men jeg har levd i en nedover kurve i over 15 år nå og nå orker jeg ikke mer. Jeg fikk tlf nummer til Ambulant akuttteam av psykologen min ca et år tilbake men jeg klarer ikke ringe dit pga paranoia og sosial angst. Føler liksom at jeg bør hogge av meg fingre eller hender for at jeg kan ringe dit.

Leste på Quora at det tar 10-15 minutter å blø ihjel så en plan B er at jeg tar et såkalt "rop om hjelp" hvor jeg først kutter pulsåren og deretter ringer legevakta og forteller om det. Rekker de frem i tide så overleverer jeg men hvis de bruker lengre tid så er heller ikke det så ille. Jeg kommer IKKE til å gjøre det nå bare sånn at ingen får moralsk panikk når de leser dette, så ingen trenger å overbevise meg om at det ikke er en god ide eller lignende.
Jeg bare spør om råd for jeg vet ikke mine arme råd.
Ikke noe gøy å lese sånn.

Jeg tenker at du har et ekstremt destruktivt tankemønster som har blitt verre og verre til at du er på det punktet her. Du må bryte tankemønsteret ditt. Det har du sikkert prøvd x antall ganger før.

Nytt tankemønster krever en radikal endring av deg selv og ditt liv. Jeg tenker enten i form av jobb, hobby, levetilværelse.

Hopp i en ekstrem retning som kan endre din livsstil. Reis til en øy i Thailand og bli der 2 måneder. Eksempel.

Vanskelig å gi råd når man ikke vet helt din livssituasjon. Å skyte deg selv vil jo alltid være en mulighet, men det er jo også det siste du gjør i livet ditt, så jeg tenker at man i det minste skal gi livet verdighet og prøve alt annet før man kommer dit.
Hva med videre henvisninger? Er ikke alltid det å gå i terapi ukentlig er nok. Forsøk å kom deg inn på Modum Bad, de har ekstremt bred kompetanse og mange har god effekt av et slikt opphold.

Å bytte behandler hvis du føler at h^n ikke strekker til, forstår eller tar ting på alvor. DPS kan også være behjelpelige med et opphold som du kan dra nytte av. Sistnevnte kan bli tøft da du ikke lenger kan benytte deg av alkohol til smertelindring og kun får "vanlige" medisiner som ofte trenger en tid før de slår inn.

Jeg kan relatere til mye av det du skriver, skriv gjerne en PM om du vil.

Du kan ihvertfall ikke se på deg selv som svak, så lenge du har holdt ut å kjempet. Creds.

heartslava
Kanskje du bør ta en tur på legevakten og snakke med noen der? Eller siden du har vansker for å dele muntlig kanskje du kunne skrevet ned akkurat hva du føler og hva du sliter med? Slik du har det akkurat nå bør ingen ha det. Kanskje kunne en akutt-innleggelse på PAM vært et sted å starte? Mye av det som følger PTSD er jo ting jeg ser du sliter med. Angst. Mørke tanker. Tankekjør. Og det har så lett for å bli en mørk karusell som drar deg lengre og lengre ned i dritten. Blir du innlagt på PAM vil du god hjelp. De vil vurdere deg, finne mulige medikamenter som kan hjelpe deg over det aller verste og kanskje finner dere i fellesskap en medisin som letter noe på trykket?

Du vil også kun skrives ut til DPS slik at du får ytterligere oppfølging og en gradvis tilbakevenning til hverdagen. Du starter kanskje med helgeperm, også evalueres den. Går det bra blir det kanskje mer perm. Så finner dere sammen et opplegg som kan fungere. Feks at dere får på plass at du får samtaler og hjelp av psykiatrisk sykepleier etter utskrivning. Utifra behovet vil de vurdere hvor mange timer du får per uke eller per måned.

Det er også mulig som nevnt over at du blir søkt til modum bad eller tilsvarende. Er vel også noe som heter friskstiftelsen som også er spesialister i traumer og pstd. De har nok kortere ventetid enn modum bad. Såvidt jeg vet er behandlingsløpet der 12 uker og det er døgnbehandling, altså bor og lever du der. Intensiv terapi både direkte med psykolog, med primærkontakter og i grupper. Har bare hørt skryt om dem.

Det kan også være viktig at de får med seg at du sliter med å forklare og fortelle hvor ille du har det, slik at dette er noe som kommer inn i journalen din, og slik at de kan være ops på dette senere. Det å skrive ned ting kan også være noe som gjør ting lettere. Om noe er for vanskelig å si med ord, så kan du skrive det ned og overlevere arket til behandler.

Det viktigste nå er du får hjelp før dette går for langt og tanker blir handling.

Varme tanker går din vei.
Gå til legevakten med kniv og si at du har tenkt å drepe deg selv inne på legevakten, det er tryggere enn å ta pulsåren og du får garanter oppmerksomhet.

Evt. kan du bare ringe å si du er suicidal her og nå, da burde du få hjelp allerede i dag.
Sist endret av Hans Høyhet; 13. juni 2019 kl. 23:23.
Vil først og fremst si at det er trist å høre hvor mye vondt du har gått gjennom og fortsatt står i.

Jeg skjønner hvor vondt det er å føle at du står der i full brann og at ingen ser deg. Det er dessverre et tydelig høyt press på det psykiatriske så det kan definitivt virke som at med mindre man står i en akutt psykose, mani eller på kanten av en bro så er det lite hjelp å få. Jeg har opplevd lignende selv. Det føles ikke så kjekt å være sterk og slite seg gjennom enda en destruktiv dag når ingen ser hvor vanskelig det er. Selv om det er en klype sannhet i alt dette så er det absolutt hjelp å få uten at det skal ende opp så ille at du prøver å ta ditt eget liv!

Først vil jeg spørre; har du noen rundt deg som kunne vært en støtte for deg til å spørre om hjelp? Skjønner at det er vanskelig å ringe ambulant team eller å spørre om hjelp alene når du er såpass langt nede. Helt forståelig så sterk du har vært så lenge uten å føle at du blir tatt på alvor. Hvis du drar ned til legevakten med en som står deg nær og forteller om mye av det du har skrevet her har jeg ingen tvil om at du vil få hjelp. Noe annet ville jo vært helt uforsvarlig slik som du beskriver det. En venn av meg fortalte hva hun aktet å gjøre og fikk hjelp med en gang så det er ikke noen selvfølgelighet at du må handle så ekstremt for å få slutt på smerten eller bare bli sett.

Håper du tar rådet mitt til etterretning og krysser fingrene for at ting blir lettere for deg etterhvert.
Vond beskrivelse å lese.

Sitat av Schizotyp Vis innlegg
Har gått til psykolog i mange mange år (ble misbrukt som barn) men klarer liksom ikke få frem hvor ille det står til. Griner en del i terapi men føler liksom at jeg burde hogge av fingre eller en hånd slik at folk kan forstå. Hvis det er noe jeg har lært av de årene jeg har gått i terapi så er det det at "alvorlig syke" folk er veldig "akutt" altså psykoser, men jeg har bare "psykose lignende" symptomer. Jeg er tydeligvis ikke akutt nok men jeg har levd i en nedover kurve i over 15 år nå og nå orker jeg ikke mer. Jeg fikk tlf nummer til Ambulant akuttteam av psykologen min ca et år tilbake men jeg klarer ikke ringe dit pga paranoia og sosial angst. Føler liksom at jeg bør hogge av meg fingre eller hender for at jeg kan ringe dit.
Vis hele sitatet...
Jeg forstår veldig godt behovet for en diagnose for bekreftelse, og også ønsket om noe synlig, fysisk og ubestridelig å vise frem. Men du trenger ikke å ha en diagnose eller en sykdom for at problemene dine skal være ekte og alvorlige. Det du har opplevd er åpenbart et alvorlig traume, og du trenger ikke å være psykotisk for å ha det vondt. Alvorlig er heller ikke synonymt med akutt, og ditt tilfelle høres ærlig talt ut som det begynner å bli ganske akutt også.

Hvis psykologen din ikke klarer å gi deg opplevelsen av at h*n forstår deg og tar problemene dine alvorlig, så gjør h*n kanskje ikke en veldig bra jobb. Kanskje du burde bytte terapaut? Modum bad el.l. høres ikke dumt ut, hvis du kan få plass på noe sånt. Og har du noen som kan ringe ambulant akutteam for deg hvis du ikke klarer det selv?
Nykter rusavhengige
PapaMarathon's Avatar
Det jeg har gjort i lignende situasjoner er at jeg nesten krev akutt psykiatrisk. Fått medisener, stresset ned og prøvd å finne roen før Evt annen hjelp.

Håper ikke du tar livet ditt. Det kan man ikke angre på. Velger du å leve kan man altid angre på det seinere.

Ting blir bedre. Ikke mange årene siden jeg prøvde å avslutte livet mitt pga angst, tilbakefall på rus og dårlig smavitigghet og selvforakt pga rusen.

Heldigvis fikk jeg psykose som vr veldig vond og kreve innleggelse og ble frisk.

I dag er angst fri så og si, jobber i butikk (hadde jeg aldri trodd var mulig for meg) og trives med det. Har barn og kone men føler me gikke a4 heldigvis..


Det er håp der ute. Det er også hjelp å få. Fingrene dine vil du savne. De er veldig greie å ha. Tær også. Skriver ikke det humoristisk selvom det kan høre sånn ut.

Viss du vil kan du sende pm om du vil jeg skal be om hjelp for deg, eller noen andre.

Kan også ringe om du har lyst. Kan gå en tur ut å ta en snakk. Er ikke noe ekspert utover erfaring. Har hatt det kjipt og vær rusavhengig og vært suicidal ved en anledning. Den gangen prøvde jeg å gjøre det helt spontant, men mibforlovede klarte å stoppe meg midt i det å fikk revet ut kniven av hånden og armen min.

Angret sånn ette det hadde gått noen uker og hadde faktisk aldri filosofer over selvmord før den episoden. Hadde filofosert over det, bare aldri over at det var jeg som utførte det på meg selv.

Tenkte på familie og hvor trist sjelen min Hadde blitt og alt det fine jeg hadde gått glipp av som begynnte kort tid etter det forsøket.

Tror ingen vil morslisere eller kreve noe av deg her. Det er ditt valg, men det er et valg man kun ta en gang om velger å gjøre det.
. Klarer du å vente f. Eks 1 døgn med å ta avgjørelsen. Om det er like ille i morgen kanskje du kan gi det et døgn til.

Ting blir som regel bedre. Noen ting trenger man hjel til for å takle og det er helt greit

En rusavhengighet er vanskelig å takle aleine det er også psykiske problemer. Jeg har først blitt frisk etter jeg skjønnte og ba om hjelp til begge problemene mine og utrolig nok hjalp det.

Hadde liten tro på behandling selv, men vet at det funker for mange.

Sender deg en tanke klem
Schizotyp's Avatar
Trådstarter
32 3
Jeg vil takke dere alle for gode innspill og tilbud, jeg må lage en plan for å få hjelp de nærmeste dagene. Kanskje jeg bare skal gi fastlegen min en lapp eller noe slikt for psykologen min har ferie akkurat nå. Modum bad høres hyggelig ut.



Sitat av dazezone Vis innlegg

Først vil jeg spørre; har du noen rundt deg som kunne vært en støtte for deg til å spørre om hjelp?
Vis hele sitatet...

Jeg har ingen i livet mitt. Jeg har kun en mor men jeg vil ikke belaste henne.
Nykter rusavhengige
PapaMarathon's Avatar
veldig bra. tøff som deler slikt. tøff å be om hjelp.bare de smarteste som forstår at man ikke klarer alt alene. tror veldig på at vi er flokkdyr. når du får overskudd igjen håper jeg du finner din egen flokk å hente styrke å gi styrke til.du har nok mye å bidra med. inntil da har du oss her mer ell mindre 24/7

skriver igjen i morgen tidlig.
Sitat av Schizotyp Vis innlegg
Jeg har ingen i livet mitt. Jeg har kun en mor men jeg vil ikke belaste henne.
Vis hele sitatet...
Skjønner. Har ingen nær familie igjen utenom min mor heller, så du er ikke alene om det. Selvfølgelig vil du ikke belaste henne.

Da er det ihvertfall viktig å trekke pusten og forklare bedre for psykolog og annet støtteapparat du har at du trenger mer hjelp. De vil jo ditt beste og du fortjener hjelp slik som du har det.
▼ ... over et år senere ... ▼
Da har jeg vært uten psykolog i 10 måneder, jeg var visstnok frisk nok til å stå på egne ben. Det finnes mange med større problemer enn meg så jeg skal ikke klage. Jeg er takknemlig for psykologen jeg hadde, hun viste meg mer empati i timene enn jeg noen gang har opplevd. Hvis du noen gang skulle lese dette så vit at jeg er evig takknemlig for omsorgen du viste meg gjennom øynene dine. Tusen takk.

Livet er en illusjon, det spiller ingen rolle hva man gjør. Hver dag er en kopi av den forrige. Hvis du er ung og sliter....vær så snill oppsøk hjelp, ikke gjør som meg, ikke vent til det er for sent. Det stemmer ikke at det alltids går et tog. Det går flere tog men hvis du mister toget ditt og tar et annet vil du fort oppdage at du ikke passer inn med de andre passasjerene. Du vil for all tid være en outsider som ingen vil savne uansett hvor mye du eller de tror på det. Det er en løgn at ting ordner seg, sannheten er at vi har alle nok med vårt eget og enkeltskjebner forsvinner som sand i vinden. Ingen av oss er så mye som en fotnote i historien.
Mental Helses Hjelpetelefon
Telefon 116 123
Lokal legevakt
tlf. 116 117