Vet ikke helt hvor hensiktsmessig det er å spesifisere deg inn på opiater. Det er selvfølgelig enkelte ting ved opiater som er særegent for opiater, men i all essens så er rusavhengighet mer likt enn det er forskjellig. Uavhengig av type rusmiddel.

Jeg blir fristet til å spørre deg om du har jobbet noe med årsaken (e) til at du ruser deg og begynte å ruse deg i utgangspunktet?
Har du funnet ut av hvilke behov som du har dekket med bruken din?
I min erfaring er det viktig å finne disse årsakene. I tillegg til at det er veldig nyttig å finne mønster i bruken din. For eksempel om du går for rus når stress, frykt eller annet oppstår i deg.
For min egen del kan jeg si at jeg fant ut av disse tingene i behandling og jeg ble fascinert av hvor "simple" årsaker som lå til grunn for at jeg rusa meg. I all essens kan jeg si at en generell utrygghet lå til grunn for det hele. I tillegg til at rusen var min måte å håndtere traumatiske opplevelser (eller, rett og slett ikke håndtere de).
Det var også et intenst arbeid med å koble på følelsesregisteret igjen. Jobben med å differensiere forskjellige følelser fra hverandre både var og er til tider fremdeles utfordrende. Rus har en tendens til å legge lokk på en mengde med følelser. Og det vil være en god innsats som må til for å få tilgang på hele registeret igjen.
Jeg vil tro at ditt møte med opiater på en eller annen måte var sånn at "åh, dette rusmiddelet har en plass som ingenting annet jeg har opplevd før". Det er i de fleste tilfeller sånn ihvertfall, at vi avhengige finner noe i et rusmiddel som vi ikke finner noe annet sted. Den funksjonen som rusmiddelet fyller er det fullt mulig å fylle på andre måter, men det er gjerne sånn at det er kunnskap vi ikke har.
Jeg kjenner ikke din historie annet enn at jeg har sett dine tidligere tråder om dette emnet, men jeg tør å garantere at det vil ligge ting i historien din som vil gi svar på at det finnes mangel på kunnskap. Den manglende kunnskapen er ikke noe jeg mener som at "hei, så dum du er" eller noe sånt. Det er gjerne kunnskap som man får i en sunn familie hvor alle følelser er lov og hvor det er rom for deg til å være deg, akkurat sånn som du er. Og altfor mange har ikke hatt det på en sånn måte.

For min egen del så var jeg en klassisk blandings misbruker. Jeg røyka og pusha hasj fra ganske så tidlig i livet. Også var det kokain, amfetamin, Rohypnol, valium og annet fra tid til annen. Etterhvert ble fra tid til annen oftere og mer fremtredende. Og når jeg omsider fant frem til psylocibin og lsd så fant jeg mine beste venner. Og når det går i mye amfetamin, hyppige møter med benzoer i en salig kombinasjon av hasj, sopp og lsd så er ikke det noen heldig kombinasjon. Det er bare å vente på når psykosen kommer. Og den kom.

Hvis du tenker på de 12årene det har tatt deg å bli griseavhengig, som du sier, så er det ikke så veldig rart at det vil ta tid før ting normaliserer seg igjen? Det tar ikke en dag å bli avhengig, og det tar heller ikke en dag å bli rusfri og lære seg å leve uten rusmidler. Jeg tror det er en fordel å være klar og tydelig på det. Og personlig så fant jeg mye motivasjon i å minne meg selv på akkurat det når det var tunge timer, dager, uker eller måneder. "Dette tar tid. Det gjelder å stå i de vanskelige tidene og prosessene med tålmodighet. Det vil bli bedre, men det tar tid!".
Det kan kanskje høres hardt ut, og det var det på sine måter. Men, jeg er fremdeles rusfri og har vært det i snart 3år. Ettersom jeg har drevet med rusmidler i 25år så har jeg fra starten av sagt til meg selv "ok, så kan det ta 10år å få ting på plass igjen. Og det er greit".
Det er snakk om å skape en rekke nye koblinger i hjernen, og det tar mye tid og mye trening.
For min del var livet av og på preget av tanker om selvmord og at ingenting var noe som helst verdt noen ting i 7-8 måneder kanskje. Og jeg var i døgnbehandling med veldig gode og kompetente ansatte rundt meg. Hadde jeg vært hjemme så vil jeg tro de 7+8 månedene ville vart mye lenger. Men, det er bare i antakelse. Det kan godt være at det ville vært mye hjelp i å ha såkalt poliklinisk oppfølging også, slik som det høres ut som at du har. Dette var ikke aktuelt for min del ettersom jeg hadde behov for å komme meg et sted langt unna alt som var kjent og dedikere tiden til å jobbe med meg selv.

Uansett. Kåtheten du tar opp. Jeg vil opplyse deg om at det kan være en måte å "rømme" på. Forsøk å kjenne etter om det er noe mønster i kåtheten din. For min del har jeg ikke onanert så mye som jeg gjorde i behandling. I de fleste tilfeller så var det en defleksjon/flykt fra følelser som var vanskelige å kjenne på. Og når jeg hadde familieuke i behandling så både onanerte jeg ekstremt mye og var villt sliten og trøtt. Trøtthet og soving kan ofte være en annen måte å deflektere på når det er ting du ikke klarer å forholde deg til.
Det finnes enkelte antidepressiva som dreper kåthet så vidt jeg vet. Men, de samme pillene har som regel også en tendens til å gjøre deg veldig sulten og øke vekten din. Jeg vil heller anbefale deg å stå i det og lete etter mønstre i din flyktadferd heller enn å søke løsninger i et medikament.
Jeg forstår selvfølgelig at det er slitsomt, men det er som sagt en tøff prosess å legge bort rusmidlene. En tøff prosess som det bare er andre som har sluttet med rusmidler som kjenner til. Og derfor kan na og alarm og slike ting være viktige støttespillere. Na/aa vil ikke være noen mulighet før etter seponering hvis du har ønske om å dele og slikt på møtene ettersom det er en arena hvor total avholdenhet er et krav. Men, du kan dra på møter og lytte. I alarm kan det være litt annerledes. A-larm er vel det korrekte navnet, hvis du skulle være nysgjerrig og ønske å sjekke det ut.
Også er det enkelt å slutte å ruse seg, det som er det vanskelige er å ikke begynne igjen. Utifra det du forklarer så har du erfaring på akkurat det. Og jeg vil tro at det vil være nyttig for deg å forberede deg på det.
Og jeg vil absolutt anbefale deg å oppsøke a-larm og/eller na/aa. Der vil du finne folk som har gått den samme veien og som kjenner til utfordringene. Og det er veldig nyttig å ha folk å snakke med og forholde seg til som har erfaringer på området og som kan være dine støttespillere og venner. Folk som er blodig ærlige med deg og som spør deg de vanskelige og kritiske spørsmålene når hodet ditt begynner å kødde med deg. Og hodet ditt vil begynne å kødde med deg.
På slike møter....se etter likheter og ikke fokusere på forskjellene. Det er litt av hele poenget med at jeg adresserte dette med opiater til å begynne med. For, joda det er forskjell på rusmidler, men likhetene er langt mer fremtredende enn forskjellene på oss som finner løsningene i rusmidler.

Stå på og hold deg sterk i deg selv.

Hei
Jeg har selv seponert subutex flere ganger, men har funnet ut at det beste er å begynne på Buvidal injeksjoner. Da går det sakte ut av systemet/kroppen og du blir ikke dårlig i det hele tatt ��

Tusen takk for svar!

Jeg har vært i psykiatrisk behandling og rus-behandling flere ganger tidligere. Jeg har gått mange år i terapi og fått løsna opp i mye. Jeg har brukt det meste av rusmidler, men det er opiater som virkelig er hardt for meg å slutte med.
Opiater får meg til å føle meg «fri», rolig, trygg og «normal». Jeg har egentlig jobba mye med selvbildet og føler meg tusen ganger mer stabil og trygg enn jeg gjorde for noen år siden. Jeg har hatt boen psykiatriske diagnoser, men gjennom mange år i terapi er jeg i dag friskmeldt fra disse diagnosene, men står igjen med «opiatavhengighetssyndrom».

Jeg har vært borti så mange behandlingsmetoder og terapiformer at jeg vet ikke hva mer det er å prøve ut… jeg driver fortsatt med selvutvikling og prøver å være bevisst på mitt eget ego, være bevisst når negative tankerekker kommer osv.

Jeg går på AA-møter jevnlig (jeg bor i en liten bygd, det er ikke NA-møter her). Jeg merker at det har en viss effekt å gå på de møtene.

Kjernen til problemet er komplisert og enkelt på samme tid. Det handler mye om en utrygg oppvekst.

Jeg har fått et mye bedre liv etter mye forskjellig terapi, men likevel så føler jeg at jeg står litt fast i denne opiat-avhengigheten. Jeg burde egentlig ha grunnlag for å vite og finne ut av hva jeg kan ta tak i ved meg selv for å komme ut av dette.

Kanskje det handler om inngrodde vaner som jeg må løsrive meg fra på andre måter enn jeg har prøvd til nå (ganske opplagt egentlig..) det er ikke det at jeg tar opiater fordi at jeg har det så jævlig, det er nok heller det at det er en «enkel» «løsning» når jeg kjeder meg eller vil føle meg litt bedre.

Etter alle disse årene med innleggelser og terapi så har jeg ikke helt troa på at jeg vil komme så mye lenger med enda mer terapi eller innleggelser. Ikke ment på noe arrogant måte, jeg har fortsatt mye å lære og jeg er jo absolutt ikke på noe ideelt sted i livet. Kanskje det handler litt om motivasjon også etter mye prøving og feiling.

Jeg skal absolutt prøve å holde meg rusfri etter denne nedtrappingen. Men all erfaring tilsier at jeg ikke klarer det, så der føler jeg meg ganske usikker. Jeg mangler liksom den indre kraften som sier «nå SKAL jeg faen meg klare det! Fuck opiater! Livet vil bli mye bedre uten!»

Nå vet jeg nesten ikke hva jeg spør om eller hva jeg svarer på, jeg sliter litt med å finne orda…

Jeg skjønner at det ikke finnes noen oppskrift på å få til dette. Men om noen likevel skulle ha flere råd så er jeg veldig takknemlig for det

Tar for et rett så utfyllende svar!
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det som skiller veldig er at jeg ikke har din erfaring på behandling av rus og psykiatri. Jeg har min forsiktige erfaring med noen få timer hos dps mtp min adhd og medisinering av den. Også har jeg min erfaring fra rusbehandlingen jeg var på.
Jeg har uansett stor forståelse for at det er vanskelig å finne både håp og motivasjon når du har forsøkt så mye forskjellig. Samtidig som jeg ønsker å minne deg på at det tydeligvis har fungert på sine måter ettersom at du sier at du har fått et såpass fravær av symptomtrykk at du ikke har enkelte diagnoser lengre. Vil i så måte anta at du har hatt en eller flere av de såkalte spekter-diagnosene. Og det er godt jobba, for det kommer på ingen måte gratis å jobbe seg ut av diagnoser!

Det du nevner om at opiater gjør at du føler deg fri, normal osv er eksakt det jeg forsøkte å gå inn på. Opiater fyller tydeligvis en funksjon hos deg som du frem til nå ikke har funnet noe annet sted.
Problemet er bare at opiater ikke er en bærekraftig løsning på lang sikt. Det er mer slik det ble sagt i behandlingen jeg var i.....en kortsiktig løsning på en langsiktig utfordring.

Det du sier om at du ikke finner den indre "fuckit! NÅ skal jeg faen meg klare det og vise hele jævla verden at dette får jeg til". Personlig kan jeg ikke si at jeg noen gang har hatt en slik indre motor som har drevet meg fremover. Tror jeg mer har hatt en stemme i meg som har fortalt meg at "du fortjener å få lov til å være deg selv på den måten du har behov for å være. Og den muligheten ble aldri gitt til deg og det utgangspunktet gjorde at du fant veldig uheldige "løsninger". Nå har du muligheten og sjansen til å få ut hele deg selv og ditt potensiale".
Kjempebra at du har jobbet mye med selvbildet og har kommet deg langt i utviklingen der. Jeg aner ikke hva type terapi og behandling du har forsøkt og jeg har ingen lyst til å forsøke å få deg til å utlevere deg selv på en slik måte. Men, du må gjerne skrive en pm hvis du ønsker å utveksle erfaringer. Jeg har forsøkt primært en type terapi og har vært noen runder hos psykolog opp igjennom årene. Psykolog har vært helt kurant på sin måte det, men det er terapiformen som har utgjort den absolutte forskjellen for min del. Den har rett og slett vært avgjørende. Og jeg har fremdeles terapi annenhver uke med en dyktig terapeut som jeg setter enormt stor pris på.

Også er det bra at du er på aa møter jevnlig. Det er litt kjipt at du bor på et lite sted hvor det er det eneste møtet som finnes. Jeg har vært på en god del aa møter og en god del na møter. Møtene er like, men samtidig veldig forskjellige. Og det finnes møter hvor jeg føler meg hjemme og det finnes møter hvor jeg ikke føler meg hjemme i det hele tatt. Det gjelder å finne de møtene som er riktige for deg, men det er tydeligvis ikke en mulighet du har tilgjengelig. I en sånn situasjon så gjelder det å fortsette å dra med jevne mellomrom og gjøre det meste og beste ut av det. Også vil det kanskje være en fin ting å bli med på noen konvent og annet hvor grupper fra andre områder treffes.


Jeg har stor forståelse for at det er "lett å tenke" at det vil gå skeis med rusfriheten ettersom de erfaringene du har på området har endt opp med at du har begynt igjen.
Det er rett og slett et fravær av mestringsfølelse på området og det forstår jeg godt at er skremmende og skaper skepsis. Allikevel så kan det være fordelaktig at du har slike erfaringer. Hvis du finner måter å bruke kunnskapen fra de erfaringene på nye måter, så vil de kunne tjene deg godt. Men, det kan selvsagt være utfordrende som bare det.

Også kan det godt være at du har en lang rekke kunnskap som gjør at du skulle, kunne og/eller burde kunne plukke fra hverandre ting og finne svarene. Men, det har ikke skjedd og det høres ikke ut som noe snilt mot deg selv å tenke at du skulle, burde og kunne funnet ut av det. Kanskje det er noen små detaljer som du har oversett eller ikke blitt opplyst om som mangler? The Devil is in the details osv er ikke noe å kimse av.
Også er det helt sikkert at du er i noen mønstre som trolig opererer helt ubevisst. Mønstre er ganske så seige å få fatt på og få et tydelig bilde på. Og selv når man kjenner sine mønstre så kan de helt umerkbart begynne å operere igjen. Det har skjedd meg mange ganger og det er en av årsakene til at jeg har time med min terapeut annenhver uke. Hun stiller meg spørsmål om forskjellige ting og lurer på om jeg kan være i et eller flere mønstre. Og i mange tilfeller så har jeg vært det. Slikt kan oppstå når jeg for eksempel havner i en situasjon hvor jeg føler meg utrygg. Og jeg har behov for å være utenfor den type situasjon over flere uker før jeg får oversikt over hva som egentlig skjer med meg i slike situasjoner. Enn så lenge så har jeg vært i en bosituasjon som har gjort akkurat det litt utfordrende, men jeg bruker den erfaringen så godt jeg kan frem til jeg får flytta på meg. Og det skjer heldigvis om ikke så veldig lenge.

Takk for nok et utfyllende og godt svar!
Jeg sender deg en PM :-)

Om andre har noe å tilføye, vil dele erfaringer og råd så gjerne kom med det :-)