Deltagere: Stian, Robin og meg.



Prolog


Hadde tatt syre en gang før denne gangen, endte med en så heftig badtrip at vi stoppet på peaket med litt antipsykotika vi hadde fått tak i tilfelle noe sånt skulle skje. Jeg tok bare en pille, så turen roet seg ned uten å slutte. Turen ned var så behagelig at jeg var klar på at jeg skulle prøve dette igjen, om enn med bedre set og setting og mindre dose.
Klok av skade hadde jeg introdusert Stian for stoffet i betydelig mer kontrollerte omgivelser, og sørget for å gi ham en ganske god innføring i hva han kunne vente seg. Hans første tur var på en halv lapp, og var en utelukkende positiv introduksjon til Lucys mystiske verden. Han òg var klar på at dette var et sted han kunne tenke seg å besøke flere ganger, så noen måneder senere, da Tarkovskis Solaris ble satt opp på kino i byen vår var det øyeblikkelig åpenbart for meg hva som måtte skje.
Robin ble med helt spontant. Vi stoppet innom han på veg til kinoen, hadde med en ekstra lapp hvis vi ville fylle på litt, og da han spurte hvorfor han ikke var invitert hadde vi egentlig ikke noe bra svar, så da bare hev han innpå han og. Det var hans første møte med Lucy.



Planen

For de som ikke er kjent med Tarkovski så lyder det kanskje litt underlig å skulle ta syre for å se en film. En tripp kan være så utrolig mye, at det kan virke litt bortkastet å bruke flere timer av den til å gjøre noe som i du kan få mye ut av når du er edru. Jeg vet ikke, har aldri møtt noen som er kjent med både Tarkovski og syre, men for meg var det på det tidspunktet en åpenbar kombinasjon. Og da jeg sank ned i kinostolen den gangen for noen år siden, og så kyrilliske bokstaver introdusere filmen på lerretet mens jeg selv sakte, men sikkert, koplet meg på den ekte virkeligheten var jeg ikke i tvil om at vi hadde valgt rett film for dette kraftige stoffet.


Reisen

En av de interessante tingene med å se film på syre er at følelsen av at det du ser «bare er på film» lett kan løses litt opp. Mange ganger i løpet av filmen var det forbi min fatteevne at det ikke var nettopp meg det handlet om, at det jeg så skjedde på ekte, og at skuespillerne snakket til meg. For eksempel et lite stykke inn i filmen, når hovedpersonen skytes ut i verdensrommet og spør over radioen når reisen begynner og får vite at han allerede er underveis ( Kan ses i første delen av traileren) Nettopp da dette skjedde foran øynene mine var det som om den vage rusen som hadde fulgt med det vuggende sjøgresset i åpningscenen gikk over i høygir og jeg måtte holde meg fast i stolen og kikke bort på Robin og Stian, som for å forsikre meg om at vi ikke egentlig var på veg ut i verdensrommet.

Omtrent hele filmen opplevde jeg på denne måten: kontinuerlig skiftning mellom å leve meg så totalt inn i filmen at all tanke om at det kun var fiksjon ble fremmed, og virkeligheten var det som skjedde på lerretet, og å se til siden og igjen huske på at jeg faktisk bare var på kino.

Et annet aspekt ved å se film mens hodet koker at det jeg i mangel på et bedre ord vil kalle tolkningsevne skrus opp til hundre. Når man er godt rusa på psykedelika skal man være forsiktig med å tro at alt man kan tenke seg fram til er verd å huske på. Hvis jeg ikke er helt komfortabel med situasjonen, eller for eksempel møter noen som ikke er interessert i droger imens jeg er ute og spaserer med hode fult av LSD-25 så kan jeg i et lite øyeblikk tro at hele verden har vendt seg mot meg, og at han bare gikk forbi nettopp der for å lure meg sånn at jeg skulle være der og da ble det helt riktig for det var sånn de hadde planlagt det osv. osv. helt til jeg greier å minne meg selv på at det faktisk ikke er sånn, antar at dette er nokså normalt på syre. Flere ganger synes jeg vennene mine knitret noe så inni helvete med diverse sjokoladepapir at jeg var sikker på at vi allerede var sirklet inn.

Jeg tror det er litt av den samme mekanismen, altså denne viljen til å forklare alt mulig rart på mest mulig innviklet måte, som gjorde at jeg var mer mottakelig for å føle med karakterene, leve meg inn i filmen, og la meg påvirke av virkemidlene regissøren benyttet.
Jeg husker spesielt en scene hvor det sakte kommer fram at en karakter har begått selvmord. Alle de små hintene som bygde opp til dette vekket slik en voldsom gru og sorg i meg, at det var nesten så jeg ikke klarte å holde det inn det jeg satt i salen der jeg satt, omgitt av edru streitinger som aldri ville ane at rett foran dem var det en publikummer med hodet så løst skrudd på at en likeså greit kunne tenke seg at det ikke var der i det hele tatt.
Når kameraet ble rettet mot et maleri var det ikke lenger kjedelig slik som ved første syning av filmen, men utrolig innholdsrikt. Og når planeten som har gitt navn til filmen koker og syder kunne jeg kjenne på kroppen at planeten ville si meg at noe var galt.


Jeg hadde heldigvis sett filmen før, og var en anelse forberedt på de underlige vendingene som etter hvert oppstår. Uten at jeg husker hvorfor gruet jeg meg fryktelig til en scene midt i filmen hvor flere av hovedpersonene blir vektløse (https://www.youtube.com/watch?v=bdpIUbx-6NE) , som om synet av fire svevende russere ville drive meg til vanvidd på et øyeblikk og alt ville bli avslørt og hele kinosalen ville lynsje oss fordi vi var skitne nækiser som kom på filmer for fine folk med sans for øs-europeisk kulturliv, utelukkende for å ruse oss og rave rundt som gale hunder. Jeg var sikker på at vi kom til å bli drept.
Men da de endelig begynte å sveve rundt så fant jeg det bare veldig behagelig.

Til slutt var filmen endelig over. Det hadde vært en prøvelse uten like. Jeg hadde ikke våget å forlate setet mitt, da det var en reel fare for å ikke finne veien tilbake, og det var som en gave fra oven da vi endelig kunne gå samlet til pissoarene.
På veien ut var det noe blått lys fra et skilt i nærheten, og en liten stund våget jeg ikke å nærme meg utgangen fordi jeg var sikker på at det var politiet som sto der og ventet på oss med blålys og håndjern, klare til å sperre oss inne for livet uten lov og dom.
Resten av turen var mindre dramatisk. Vi tasset rundt og pratet og lo, nøt små illusjoner og enkelte hallusinasjoner. Ting føltes viktig, og hadde mange gode samtaler med både Stian og Robin om det vi nettopp hadde opplevd. På veg gjennom sentrum så vi mange fulle folk på diverse barer, det var som å gjennom et enormt sirkus hvor djevelen selv var direktør.

Epilog

I ettertid har jeg prøvd å gjøre meg opp en mening om dette med å ta LSD og gå på kino.
Det var definitivt en interessant opplevelse, men jeg synes ikke fordelene veide opp for ulempene. Hovedsakelig var det skrekken for å bli tatt på fersk gjerning. At noen skulle miste grepet helt og skrike om et eller annet. Ikke bare ville det blitt en helvetes kjip trip, men vi ville også ødelagt hele filmen for resten som var der. Jeg vet fortsatt ikke om vi gjorde noe ut av oss på noe vis. Men konklusjonen er at kinoer er utelukket fremover, i hvert fall for høyere doser.
Mer generelt er jeg egentlig positivt til å se film på syre igjen. Det må definitivt være en film som er håndplukket for anledningen, gjerne full av symboler og lange tagninger, for eksempel STALKER. Jeg synes definitivt det var en fordel å ha sett filmen før, men både Stian og Robin hadde en fantastisk opplevelse selv om de ikke hadde sett den, så det er vel egentlig bare to forskjellige tilnærminger til hele opplegget.

Til slutt må det nevnes at det definitivt var dumdristig å introdusere Robin for stoffet i en så krevende setting. Anbefales på ingen måte å møte Lucy for første gang på en kino.


Hva tenker dere? Noen med noen liknende erfaringer?
Første rapport så kom gjerne med litt ris og ros.

Kult å lese, kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Hva syntes vennene dine om trippen?

Tror de hadde mer eller mindre samme erfaring som meg. Krevende men givende.

Jeg har bare tatt syre lsd to ganger, men begge var ekstreme og unike på hver sin måte. Men jeg forstår ikke at det kan være mulig å gå på kino, mens man er påvei opp på 150uq? Jeg er jo nybegynner, men lys og lyd ble på et punkt så ekstremt forsterket og forvrengt, at jeg måtte legge meg ned å lukke øynene, skru av musikken eller endre sted hvor jeg befant meg. ser for meg at en kino hvor lyd og lys er enda mer forsterket og hvor man ikke kan gå noen sted, må være aaaalt for sykt.

Ja det var ganske tungt. Jeg husker ikke helt hvor mye vi tok, men tror det lå omkring 125-15μg. Uansett er ikke dosen alene nok til å plassere rusopplevelsen. Det er banalt å nevne set og setting, men det er tydelige i sammenhenger som dette hvor mye det har å si. Skal ikke utelukke at dosen var lavere en vi fikk oppgitt, men jeg tror også det å være fast bestemt på at dette bare må du holde ut hadde en del å si.
Må nevnes at planen var å ta det i så god tid før filmen at vi var på veg ned når visningen begynte, men sånn ble det jo ikke.