Pass på å ikke bite på agnet, det kan være fort gjort

Hva med deg selv? Har du noen gang syntes synd på dine egne vegne?

Klarer du å bestemme empati og sympati? Er du i kontroll av disse egenskapene eller er det heller de som er i kontroll av deg til slutt?[/quote]

Nei, men jeg kan være dem bevisst

når en lærer og leser om temaer som psykiatri, psykologi eller medisin så vil alle ha litt av alt, altså at alle vil kjenne igjen trekk eller symptomer der man tenker: men dette gjelder jo meg.

Jeg kom med et dårlig eksempel i min OP, men det er det jeg kan tillate å dele da andre tilfeller kanskje har en mer alvorlig grad enn bare tanker, og ingen handling. Men det er ikke så viktig. Jeg ønsket først og fremst å høre om noen av dere har opplevelsen av å kunne slå av sympati på kommando, eller at den av seg selv forsvinner helt relativt ofte.

Det er også viktig å ha rett for seg forskjellen på empati og sympati. Jeg er svært empatisk, men har angivelig ikke/svært lav sympati med mennesker eller dyr. Jeg har to registrerte personlighetsforstyrrelser, som jeg er skarpt uenig i da jeg helst ikke vil bli forbundet med noen av dem. Det er nye atypisk med min tankegang og måten jeg handler på, men sett fra utsiden så er jeg veldig normal. Sånn er det hvertfall i starten av et hvert sosialt forhold, men med tiden så kan noe av dette gli litt mellom fingrene og komme til syne av hensynsløshet.

Poenget er, at jeg tydeligvis ikke kan kontrollere dette, og det skjer på automatikk. Det kan også være en slags splittelse i personlighet da jeg så mange ganger har hørt fra venner, familie, kjærester eller medstudenter at det til tider virker som jeg er to helt forskjellige personer

Jo, riktig. Jeg utdanner meg som det. Jeg ser ikke dette handlingsmønsteret som unikt og mange vil kjenne seg igjen. Det er synd jeg ikke kan komme med mer direkte eksempler. Det lener ned til graden eller hvor alvorlig, dominerende dette trekk av personlighet integreres i livet og sosiale situasjoner. Jeg skjønner at folk vil se det som rart da jeg i det ene sekund gir ros, gaver eller hyggelige komplimenter for så å snu, spytte dem i ansiktet å fortelle hvor verdiløse, tafatte og svake de er, og det at de tar opp plassen til mer viktige/verdifulle mennesker på denne jord. Det at de er en byrde for meg, og alle andre rundt. De er rett og slett en veldig givende, viktig og snille personer frem til jeg tenker de burde dra til hytten, lade hagla og heller legge seg i graven fremfor sengen for å frigjøre mer plass

Og det er denne dualiteten ved deg selv du sliter med å forstå kanskje? Det er de eksplisitte handlingene, enten de er "gode" eller "vonde" som man kan eller må forsøke å moderere på et vis. Idioter og de som er generelt plagsomme i ens egen oppfattning har sjelden verken behov for å høre det eller nytte av å få det kastet seg i mot. Jeg kan erkjenne at det kan gjøre godt i øyeblikket å lange ut, men det er man selv ikke tjent ved i det lange løp. Det er ikke i mitt enestående ansvar å fikse verden og folk generelt. Tror heller ikke ett menneske på denne jord opptar plassen til en annen person, det bør være plass til alle selv om de ikke "fortjener" det fra ens eget synspunkt. Til og med seg selv, som andre! Brikkene faller på brettet, og vi kan dytte de i en retning men vi verken trenger eller må spille deres egne trekk. Alle er feilbarlige, og jeg bør verken være dommer eller bøddel i all den tid jeg er like feilbarlige som alle andre.

Det høres ut som en misunnelse. Som en smertefull følelse av å ønske å ha noe som andre besitter, enten det er materialistisk, fysiologisk eller psykologisk. Da menes misunnelse konkretisert til forskjell fra sjaluhet hvor en frykter å miste noe man allerede har. Jeg har forståelse for følelsen du beskriver. Nå skal jeg ikke sammenligne i form av verken grad eller gyldighet for misunnelsen, men for å konkretisere det litt; jeg har aldri kunne gått ut på byen sammen med masse folk og på en typisk uteplass og følt meg bekvem med situasjonen hvor det pumpes ut mengder av lyd mens folk roper og later som de har en konverasjon med hverandre og begge parter ser for meg ut til å late som de forstår hverandre i dette mylderet av sanseinntrykk. Det ser ut til at dette likevel ikke affekterer de, og de bryr seg ikke om innholdet. Det er for meg uforståelig hvordan dette henger i sammen, og jeg misunner de deres egenskaper i å kunne utføre denne tribale dansen. Skal jeg være komfortabel må jeg være på en veldig mye mer stille og brun pub hvor man klarer å forstå hverandre. Jeg må kunne lese folk. Aller helst skulle de jo alle vært slik som meg så hadde jeg sluppet denne følelsen. Det viser likevel slik at den disco-arenaen jeg beskriver rett og slett ikke passer meg, der kan jeg ikke blomstre, men jeg kan trives i et helt annet miljø; i en rolig brun pub. Der er det større sannsynlighet for å møte noen som deler meg og mitt. Skal jeg utfolde meg i det jeg har beskrevet så er det tydeligvis en ting som jeg personlig må jobbe med, og det helst uten collatteral damage. Når jeg misliker de andre på grunn av deres egenskaper, så er det rett og slett en distraksjon; den jeg egentlig misliker er jo meg selv fordi jeg ikke har de egenskapene. Det sagt har jeg egenskaper de ikke kan forstå, hvorvidt de er klar over dette eller om de misunner meg i samme grad jeg gjør de vites ikke, men jeg har etterhvert blitt noe komfortabel med å kjenne meg selv og mine egne begrensninger. Det er mest det som er nøkkelen (for meg), å bli komfortabel med både begrensningene og kreftene mine. En stor del av forskjellen er hvorvidt man er klar over disse (har folk tanker eller er de NPCer?), i det hele tatt evner å oppfatte de, og akseptere de. Man må ikke hate andre fordi man selv kommer til kort.

Jeg var plukket ut opp mot forsknings team opp mot ADHD og OCD, på 90-tallet, der folk en ble samlet på hotell. Var pga min far var leder i en sånn forening, og ble litt utnyttet sånn.

Det med energi har ikke noe med ADHD spekteret å gjøre, men hvis du regulerer følelser med å snakke med deg selv så vil en likne en figur
som var der ene og alene pga han drev å snakket med seg selv - måtte gå på piller pga dette.

Så lenge du ikke har defekt emosjonell regulerings evne, at du ikke er avhengig av å regulere emosjoner med å si ting impulsivt (kommer med påstander) eller snakke med seg selv, så ville jeg ikke beskymret meg.

Jeg har diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse.


Men jeg meg selv, lever så si innen normale normer. Mine nærmeste føler jeg empati/sympati rundt, jeg har lært meg selv dette, før valgte jeg å ikke føle dette. Men grunnet anger, ødelagte forhold, har jeg bestemt meg for å være hyggelig og rettferdig mot alle rundt.


Samt jeg jobber hardt med å bli rusfri, og har forlatt det kriminelle miljø.



Men når det kommer til sympati og empati rundt ting jeg ikke styrer, føler jeg ingenting, og dette er vel en bra ting? Hvorfor skal jeg føle empati ovenfor noen jeg ikke kjenner og bryr meg om? Det gir ikke mening.



Følelser som sorg, har jeg aldri følt, og dette skremmer meg litt.



Jeg er en veldig snill person, spør hvem som helst som kjenner meg godt, dem kaller meg omsorgsfull og omtenksom, hyggelig, stille.

Kan du påpeke eller gå mer i dybden av hvilke autistiske trekk jeg måtte ha, hva får deg til å si eller tro det? Det ville vært interessant å få høre/vite for min del.
Du har hevdet at du jobber innenfor psykiatrien. Hvilken utdannelse har du, og nøyaktig hva er det du jobber med, eller som?

kan du fortelle litt rundt hvordan du fikk denne diagnosen da den ikke er registrert eller inkludert i ICD?

Her misforstår du, og dette burde du visst. Dramatiserende er en av tre kategoriserende grupper vi deler de forskjellige PF inn i, det betyr ikke det samme som du tolker som dramatisk.