Så jeg droppa ut av vgs i 2020. Siden har det bare gått nedover. Jeg drikker 3-4 ganger i uken, tar kokain ukentlig, bruker benzodiasepiner til å døyve nedturer og fyllesyke. Jeg har slitt helt siden barneskolen på skolen men det har aldri egentlig blitt oppdaget av voksne rundt meg. Moren min har aldri vært i livet mitt og min far er alkoholist. Alt ser så mørkt ut, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg hater meg selv, både personligheten min, det at jeg ikke greier å ta tak i en dritt og gjøre noe med livet mitt og jeg hater meg selv fysisk også. Jeg er redd for å snakke med legen min om rusbruket mitt av åpenbare grunner. Jeg bor sammen med min far og vi har et rart forhold. Vi snakker ikke om noe særlig om hvordan vi har det og det har vi aldri gjort. Jeg bare vet da faen hva jeg skal gjøre. Hva risikerer jeg med å snakke med fagfolk om rusbruket mitt og de andre problemene mine? Jeg er 21 år om det har noe å si.

Dette virker å være starten på prosessen mot et bedre liv.

Jeg ville absolutt søkt hjelp. Vær så ærlig som du kan - men forsiktig med å snakke om rusbruk i starten. Det er ikke alle behandlere som kan «se» deg, så vær bevisst.

Jeg mener rusbruken ikke er hovedproblemet, det er traumene bak. Du selvmedisinerer deg for en grunn. Det er ikke noe galt i å ønske å føle på andre følelser enn elendighet i perioder. Vær tålmodig og snill mot deg selv.

For min del hjalp det å få en utredning og medisiner. Fikk stabilisert hodet, økt kunnskap om meg selv og tatt meg sammen på visse områder. Du får det til.

Fastlegen er et godt sted å starte. Vær åpen og direkte på at du trenger hjelp. Husk at du gjør dette fordi du fortjener å ha det bra, og fordi det alltid finnes håp.

Jeg er 22 og i litt samme situasjon som deg, jeg har leger og fagfolk som vet om mitt alkohol/kokain forbruk om det hjelper vet jeg ikke. jeg er en bender drikker, jeg drikker gjerne i 2-3 uker før jeg går tom for penger eller lignende også har jeg 1 måned av også på igjen. jeg pleide å få sobril av fastlegen når jeg trengte å avruse meg, men pyskologen min sa ifra at jeg missbrukte det og da fikk jeg ikke det lenger. I periodene jeg har gjort det bra uten alkohol har jeg prøvd å trene, game egt whatever annet enn drikking. Jeg heller går ikke på skole og synes også selv livet er helt håpelig. du kan sende meg en dm hvis du vil ettersom vi begge er i halvveis lik situasjon jeg også er en stor drikker, som bruker cola med gutta.

Et problem snakket om - er et problem halvert, hørte jeg noen si en gang. Hva har du å tape? Av mine erfaringer synes man de fleste profesjonelle er ubrukelige fram til man treffer noen hvor kjemien stemmer.

Ta gode valg framover, selv om det kan virke som det mest tungvindte. Du klarer å komme deg ut av mønsteret, jeg har trua. Lykke til ��

Hei,
Som Lanziluna høres det ut som du er i starten av en god prossess!

Jeg har selv tatt ett oppgjør med meg selv og fortalte alt til fastlegen når jeg oppsøkte hjelp.

For min del var jeg langt nede etter samlivsbrudd og hadde startet å ruse meg igjen etter nesten 6års opphold.
Hadde ett ganske omfattende rusbruk i min ungdom.
Ønsket ikke dette for meg selv og ba om hjelp før det skulle ble verre.

Det jeg gjorde var å skrive ett brev på forhånd som jeg ga ved møtet.
Da hadde jeg god tid på å formulere meg slik at det skulle være enklere for han å forstå alvoret.
En slags tilståelse med ett ønske om hjelp.

I brevet sto det hvordan jeg hadde det og hva jeg ønsket for meg selv.
At jeg var redd for konsekvenser for å være ærlig.
Fortalte om tidligere hendelser og hva mine mål var.
Skrev også mitt rusbruk, og ba om å få starte på urinprøver.

I mitt tilfelle gjorde jeg ett strategisk valg om å slutte med rus før time hos fastlegen.
Kunne da vise til negative lab-urinprøver fra første møte.
Dette for meg selv men også i ett håp om at det ikke skulle bli konsekvenser for førerkort, jobb og barn.



Det endte med at jeg ble tatt veldig seriøst.
Han gjorde, og gjør fortsatt det meste for at jeg skal ha det bra.

Vi har utviklet ett slik tillitsforhold at jeg i ettertid har kunnet fortelle om sprekker uten at det har fått konsekvenser.
Da målet er å bli bra igjen.


Ble sendt til DPS og utredet med for ADHD.


Anbefaler deg nesten om å be om å få ett par år med Peth-tester og Lab urin tester slik at du er nødt å holde deg i skinnet.
Ett annet forslag er å ta en alvors prat med faren din og også fortelle alt også til han. (Eller skrive brev)
Hvem vet kanskje kan dere prøve å gjøre dette sammen og bygge opp ett nytt forhold mellom dere?

Lykke til!
Dette klarer du