Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  21 5193
Flink jente
Ingulf's Avatar
God kveld

Beklager for usammenhengende og rotete innlegg.

Når jeg skriver dette innlegget jeg har kjørt meg selv i grøfta, nok en gang, og jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg skal gjøre lengre.

Jeg begynnte å ruse meg for ca 6 år siden, da var jeg 16 og jeg begynnte å røyke litt fjodde med min eldre bror. Dette eskalerte igrunn bare mer og mer fram til at det eneste jeg gjorde ila en dag var å spille PlayStation og røyke bøtte.

Da jeg var 18 spiste jeg for første gang rivotril. Dog det endte med innbrudd og prøvetid har jeg aldri følt meg bedre. For første gang følte jeg meg istand til å snakke med andre. Så lenge jeg kan huske har jeg slitt med en stor indre uro og jeg var veldig sjenert eller redd for å snakke med folk jeg ikke kjente. Bortsett fra ett opphold i døgnbehandling, ett fengselsopphold og ellers små pauser, sluttet jeg aldri å spise benzo, mamma og storebroren min flyttet mye i oppveksten min. Min bror ble mobbet og mamma ble syk, og dette slet veldig på meg. I frykt for å bli en ekstra belasting valgte jeg å ikke foretelle noen hvordan jeg hadde det. De har mer enn nok som det er tenkte jeg.

Da jeg var 19 hadde jeg prøvd speed men synes ikke det var det helt store. Det siste året har jeg brukt på å isolere meg og gjøre meg avhengig av min daværende samboer. Tiden etter dette er noe uklar, de neste 3 årene drev jeg rundt å fokuserte kun på å ruse meg. Når jeg begynnte med amfetamin raste det nedover. Fra første skuddet hadde det kloa i meg. Nå er jeg 22 år og de 2,5 siste årene har jeg mer eller mindre daglig injisert amfetamin, og nå orker jeg ikke mer. Jeg har alltid vert ekstrem i mine brukervaner.Hver gang jeg prøver å gå av speeden, drar det meg rett inn igjen, for uten den vet jeg ikke hva jeg er. Jeg vet igrunn ikke hva jeg er uansett, men nykter føles det så uutholdelig, og gang på gang ender jeg opp med å grave megselv ned og isolere meg. Jeg hadde angst før jeg begynnte å ruse meg, men jeg kunne aldri forestilt meg at det kunne bli så gale.

For 2 år siden døde min storebror av overdose, og det er noe jeg virkelig sliter med. Vi var bestevenner og han har alltid vert der for meg og det har alltid vert oss to mot verden. Etter dette ble jeg bare hensynsløs ovenfor meg selv. Jeg brydde meg ikke om hva jeg skjøt, hvem jeg satt på med, om jeg sov eller spiste, eller noe annet. Det tok ikke lang tid før jeg hadde funnet heroinen, og ila under seks mnd skulle jeg ha tatt fler overdoser enn jeg kan telle, og det er bare flaks at jeg lever idag, til tross for at jeg ofte skulle ønske jeg ikke gjorde det.

Fra okt til Jan i år måtte jeg sone en kort fengselsstraff. Dette tvang meg til å sveise meg og jeg fikk plass på en avdeling der jeg virkelig fikk ha fokus på å bli frisk og fungere i samfunnet. Jeg har ingen skole eller jobberfaring å vise til, så det å begynne på skolen var min billett ut av helvete jeg fant megselv boende i. Når jeg ble løslatt gikk det ikke lang tid før jeg var tilbake på speeden og benzoen, og etter at nav plasserte meg på ett hospits lengtet jeg tilbake til heroinen. Det er en glipp som virkelig nesten tok livet av meg. Det satt en støkk i meg og jeg bestemte meg for å iallfall holde meg unna det.

Jeg er utrolig sliten, og det er ingenting jeg vil mer enn å få amfetaminen og hele ideen med at jeg ikke fungerer uten amf, på avstand, men hodet mitt er innstilt på at det ikke går, og for meg så virker det høyst usannsynlig at jeg skal klare å bli rusfri. Jeg forstår at jeg har gjort alt jeg kan for å numme vonde følelser og angst, men hva gjør jeg når den store snøballen med vonde tanker, er blitt så stor at jeg blir satt helt ut av spill så snart jeg prøver å vere nyktern? Og angsten er for stor til å be om hjelp eller si det som det er? Jeg har psykolog ++ oppfølging, men det føles som om de ikke skjønner alvoret i min situsjon, (ikke at jeg har sagt så alt for mye, men de er generelt oppdatert i min sak.) Jeg føler meg så alene, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ha livet mitt tilbake, men den veien ser så veldig usikker ut.. Står for øyeblikket i venteliste på 8 ukers behandlingsopphold for utredning. Amfetaminen har tatt fra meg alt, og jeg klarer allikevel ikke å legge det fra meg. Jeg vet ikke lengre hva jeg liker, hvem jeg er osv.. og når jeg er nyktern klarer jeg kun kjenne på en enorm uro, tomhet, redsel, angst, ubehag, sorg, nedstemthet, tiltaksløshet, negative tanker og rastløshet, frustrasjon og sinne. Jeg klarer ikke å kjenne på følelsen av at dette er noe jeg kommer til å greie. Når jeg er nyktern blir jeg helt lammet av angsten min, og hele livet mitt er kontrollert av frykt. Langvarig amfetaminbruk har gjort meg skvetten, paranoid og oppmerksom, og jeg klarer ikke la vêr og konstant se rundt meg når jeg er ute i offentligheten.

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette, men det var godt og få letta litt på trykket. Håper det er noen av dere freaks som kan komme med erfaringer, råd eller bare moralsk støtte, takk for at du leste
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Rusen har tydeligvis vært en stor greie, lenge for deg?

Du kan ikke bare slutte uten å fylle det hullet som blir igjen.

Du må ha en plan som går lengre enn bare det "å slutte".

Trenger ikke være all verden, men du må finne noe som gir deg verdi og glede. For mange er det fks trening.

Bare mine 5 cents
Sist endret av Carmex; 30. mai 2019 kl. 20:57.
Hei Ingulf. Jeg synes innlegget ditt var godt skrevet jeg. Synes ikke det var særlig usammenhengende eller rotete. Tøft av deg å skrive det og be om hjelp. Dessverre har jeg ingen direkte erfaring som kan hjelpe deg, men ønsker deg supermasse Lykke til og håper at det ordner seg for deg.
Anonym bruker
"Tilfreds Drage"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Mye av det du skriver høres jo ut som abstinenser, og går jo over
Anonym bruker
"Trygg Abbor"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Uff.
Ok, så du har ruset deg lenge og vendt deg til en hverdag med rus og følelsene rundt det. Slutter du så sitter du igjen med et hull, et savn, du lengter etter følelsen og du føler at du ikke fungerer i hverdagen som alle andre klarer.

Jeg er langt unna det å være i samme båt som deg, men jeg kan bare snakke ut ifra det jeg opplever.
Jeg driver å slutter med snus. Jeg begynte i en slder av 25 fordi jeg tenkte det ville hjelpe med selvtillit, stress, angst osv. Og det er nettopp det dette gjorde for meg. Men jeg ble utrolig avhengig! Nå har jeg vært snusfri i 52 dager, og det er et sykt stort savn å ikke ruse seg. Jeg har mange situasjoner hvor jeg helst skulle hatt i meg nikotin for å takle hverdagen bedre. Og jeg tok meg selv i å begynne å drikke sprit istedenfor, bare for å ruse meg. Så jeg måtte ta meg selv i nakken der og stoppe å drikke.

Men suget etter nikotin og den rusen og velværen det ga meg tenker jeg på mange ganger igjennom dagen.

Det som hjelper meg, det er å ha noe å gjøre som holdet meg opptatt og jeg liker. Og det er 1 eller 2 ting, spille gitar, (holde meg kreativ) og være med venner som ikke driver med rus og ha det gøy sammen. Alt annet fungerer ikke for meg, gaming, jobb, ute å arbeide, være med familie, alt det forbinder jeg med snus.

Noe annet enn det kan jeg ikke si noe om.
Men det jeg føler er at uten snus, så trenger jeg å fylle det hullet med et eller annet, og hvis jeg ikke gjør det så har jeg det ikke noe kult.

Jeg tror det faktisk kan ta lang tid å bli psykisk klar for et liv uten rus. Mange mange månedet.
Du behøver ikke å tenke så mye på hvem du er, hva du er redd for eller at du har angst. Så lenge du klarer å la være å ruse deg så vil det mindsettet du har i dag være et annet om ett års tid. Jeg har kasta bort mye tid på rus jeg også og det er timer, dager, måneder og år jeg aldri får igjen. Men det får vi ikke gjort noe med, alle valg vi tar fører oss på nye veier og du har tydelig hatt en vanskelig barndom og du har utagert i voksen alder. Du er fortsatt ung og har hele livet foran deg. Alle går på trynet. Det er vanlig. Du trenger ikke vite hva du vil ha av jobb eller utdanning men den tanken kan være en start. Hvis du ikke vil noe av det er det også helt greit. Ta ting i ditt tempo. Tror at du hadde hatt godt av å kanskje komme deg bort fra Norge og tatt en lengre periode i et varmt land i Europa og jobbet med kundeservice på norsk for eksempel. Det var leit å høre at broren din døde så alt for tidlig. Rip
Sainte-Terrer
jajasamannen's Avatar
Hei Ingulf!

Det høres ut som om du har vært gjennom en lang og tung reise. Jeg blir lei meg når jeg leser innlegget ditt, men også håpefull, da jeg synes du formulerer deg godt om den situasjonen du befinner deg i.

Du skriver at psykolog/behandler ikke fatter alvoret, men at du heller ikke har delt «alt» med denne/disse:

Jeg har psykolog ++ oppfølging, men det føles som om de ikke skjønner alvoret i min situasjon, (ikke at jeg har sagt så alt for mye, men de er generelt oppdatert i min sak.)
Vis hele sitatet...
Det er lett for meg å si – men jeg synes du skal vurdere å fortelle psykologen, evt. fastlegen, eller lignende, det du nettopp har fortalt her. Blir det for vanskelig kunne du jo ha vist disse en kopi av innlegget ditt? Jeg følte i alle fall alvoret i din situasjon når jeg leste innlegget ditt.

Noen fasit er ikke så lett å gi, verken når det kommer til det å fortelle hjelpetjenestene om hvor alvorlig problemene er, eller når det kommer til hvordan du skal gå frem for å komme videre selv. Noen finner løsninger i gruppefellesskap som Anonyme Narkomane, eller lignende, mens andre finner støtte i religion, religiøse tekster, filosofi, etc. For andre kan en jobb være avgjørende, kanskje nye venner, gode rutiner, trening, og så videre. Plutselige endringer i livssituasjon (de som er til det positive) hjelper også mange ut av leie situasjoner.

Når det kommer til å finne ut av hvem du er, hva du liker, og alt det der, så tror jeg du finner det ut etter hvert som du tar stegene i riktig retning. Slike ting har en tendens til å vise seg litt etter litt – når det er sagt, så er det jo ikke så lett å vite slikt for noen av oss. Vi må kanskje bare prøve oss frem!

Jeg tror du bare må begynne et sted, og fremfor alt, ignorere tanken på at det «er for vanskelig» eller at det «ikke lar seg gjøre». Om ikke «ett stort skritt» ut av situasjonen er det som funker, så skal du ikke undervurdere at «museskritt mot det bedre» er bedre enn ingenting.

Med utgangspunkt i innlegget ditt ville jeg i hvert fall ikke ha ventet med å begynne til du hører noe fra behandlingsopplegget, men heller begynt med en gang med de små skrittene du kan ta. Noe er definitivt bedre enn ingenting.

Igjen, uten dypere innsikt i din situasjon, så ville jeg vurdert å rett og slett vise innlegget ditt her til din psykolog/behandler, samt gjøre det du kan (uten å skade deg selv) for å understreke alvoret i din situasjon.

Jeg ønsker deg masse lykke til!

Dette får du til!
Anonym bruker
"Kjent Grevling"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg skal ikke si jeg forstår meg på å være såpass avhengig av rus, men jeg forstår meg på mange av følelsene du sitter med. Du har gått gjennom mye vondt. Det er tydelig at oppveksten din fortsatt preger deg. Dette er normalt mtp. det du har gått gjennom. Det virker som om du har veldig vanskelig for å være sårbar og konfrontere de vonde følelsene og har brukt rusen som flukt. Fordi det har funket.
Nå har du kommet til et veiskille i livet ditt hvor de negative konsekvensene av rus gjør seg mer og mer tydelig. Det er ikke lenger like lett å flykte og rusen er blitt mer en vane.

Det er nok viktig å tenke på hva du fyller dagene med utenom rus. Hvem bruker du tiden din med? Har du noen hobbyer eller interesser som kan gjøre rusen mindre fristende? Slik kan det bli lettere over tid å kutte ned og forhåpentligvis få en rusfri hverdag etterhvert. Det kommer nok til å ta tid, men små trinn kan bli store fremskritt etterhvert. Jeg håper du klarer å holde deg unna heroin for det virker som det definitivt var kun destruktivt.

Når det gjelder behandling hjelper det ikke så mye hva de vet om din situasjon om dere ikke dykker mer ned i hva som fremkaller disse følelsene du ender opp med. Enn hvor vondt det gjør er det viktig å snakke om ting og få et annet perspektiv. Det er sant som nevnt over at en del av de vonde følelsene kan synke etterhvert som du kommer deg ut av rusen og finner annen mening i livet. Angst er likevel noe som må konfronteres og sjeldent går over av seg selv. Det høres ikke helt ut som du klarer å komme deg ut av dette uten hjelp og det er ingen skam i det! CBT/DBT-terapi kunne kanskje vært noe for deg (dette bidrar til å få bedre metoder å takle negative følelser på enn destruktiv atferd), men vet ikke hvordan det fungerer å få dette til gjennom det offentlige. Jeg oppfordrer deg ihvertfall til å åpne mer opp og prøve å stå i det vonde så godt du klarer gjennom den hjelpen du får tilbudt av ansatte i det offentlige. Du trenger ikke å haste, men å konfrontere situasjonen må man for å endre ting etterhvert. Følelser kan være fryktelig vonde, men det hjelper å ikke stå i det alene.

Du er ung og har mye tid på å få et bedre liv! Du er verdt mye mer enn det livet har slengt etter deg og de måtene du har forsøkt å takle det så godt du kan. Ønsker deg lykke til.
Vil bare si at du skriver svært godt og gir en veldig forståelig beskrivelse av den situasjonen du står i nå, alt hva du har vært gjennom og hvordan du ønsker å endre fremtiden. Har ingen smarte råd eller tips. Et sterkt innlegg du skrev og jeg ønsker deg lykke til fremover og krysser fingra for at du finner din vei.

Kanskje kunne du forsøkt å vise det innlegget til lege eller psykolog?
Flink jente
Ingulf's Avatar
Trådstarter
Sitat av Carmex Vis innlegg
Rusen har tydeligvis vært en stor greie, lenge for deg?
Vis hele sitatet...
Jepp.
Anonym bruker
"Svak Ørret"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg var på kjøret i en del år for veldig mange år siden, har vært rusfri i 13 år. Jeg har selv tidligere jobbet som behandler ved en rusinstitusjon. Det finnes mange som har vært der du er nå som klarer å komme seg utav det. Selv om alt føles håpløst ut, så er det håp, det er mulig å komme seg utav det å få det bra med seg selv som rusfri. Men det krever tid, tålmodighet og å lære å håndtere følelser og tanker på en ny måte ( uten å ty til rusmidler) Og det krever også å få seg et nytt nettverk og miljø. Altså er det ikke bare en liten endring som må til.
Jeg synes du skriver , og det er mye å kjenne seg igjen i. Det er tydelig at du har mye grums og tap som bør bearbeides terapeutisk. Samtidig viser du en veldig god selvinnsikt, noe som er alfa omega i prossesen mot å bli rusfri.

Jeg ser du skriver du skal på et utredningsopphold i 8 uker. Jeg ville annbefale deg og søke deg inn i langtidsbehandling. Prøv 12 trinns behandling eller Tyrili, begge de behandlingene går i dybden å lærer deg gode verktøy til å håndtere livet på en ny måte. Jeg har liten tro på kortidsopphold innen offentlige institusjoner, det er ofte mye oppbevaring og lite terapi, og 8 uker er ingenting.

Ønsker deg masse lykke til!!
Flink jente
Ingulf's Avatar
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg ser du skriver du skal på et utredningsopphold i 8 uker. Jeg ville annbefale deg og søke deg inn i langtidsbehandling. Prøv 12 trinns behandling eller Tyrili, begge de behandlingene går i dybden å lærer deg gode verktøy til å håndtere livet på en ny måte.
Vis hele sitatet...
Takk for det selvinnsikten har jeg, takket vere 6 mnd på en 12-trinns klinikk, en del år tilbake. (Skal ærlig innrømme at etter de hadde skrevet meg ut to ganger så mistet jeg motivasjonen litt. Er dog 3 år siden). De 8 ukene er bare for å få utredning ift psykisk helse, jeg vil se hvordan det går uten langtidsbehandling i første omgang, har med meg alle verktøyene og kunnskapene jeg skaffet meg i 12. Trinn

Tusen takk for svar alle sammen. Det varmet ett ungt hjerte, setter stor pris på at dere tok dere tid til å lese og svare
Bra skrevet. Det høres ut som meg selv hvis man bare bytter ut Amfetaminen med Heroin. Tror vi omtrent i gynger i samme båt au' gitt!

Spiser du fortsatt Benzo? Eller har du abstinenser av det i skrivende stund?
Anonym bruker
"Svak Ørret"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Ingulf Vis innlegg
Takk for det selvinnsikten har jeg, takket vere 6 mnd på en 12-trinns klinikk, en del år tilbake. (Skal ærlig innrømme at etter de hadde skrevet meg ut to ganger så mistet jeg motivasjonen litt. Er dog 3 år siden). De 8 ukene er bare for å få utredning ift psykisk helse, jeg vil se hvordan det går uten langtidsbehandling i første omgang, har med meg alle verktøyene og kunnskapene jeg skaffet meg i 12. Trinn

Tusen takk for svar alle sammen. Det varmet ett ungt hjerte, setter stor pris på at dere tok dere tid til å lese og svare
Vis hele sitatet...
Så kanskje du skulle benytte deg av de verktøyene du fikk Kom deg på NA møter og jobb med programmet så kanskje du kommer deg på beina igjen. Ikke alle som finner seg til rette der, så ser den, men er verdt et forsøk.

Men som sagt, masse lykke til uansett hva du velger å gjøre
Flink jente
Ingulf's Avatar
Trådstarter
Sitat av Sluzzz Vis innlegg
Spiser du fortsatt Benzo? Eller har du abstinenser av det i skrivende stund?
Vis hele sitatet...
Jeg har ikke spist benzo på en uke nå, men det er heller på grunn av at ordningen er bortreist.
Hei du! Jeg synes du skriver veldig godt!

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har selv vært i behandling i snart 8 mnd. Dette er min tredje behandling hvor jeg holdt ut i to måneder de to første gangene. Jeg vet nå fortsatt ikke om jeg er sterk nok. Eller jeg er ikke det. For jeg tenker stadig vekk på hvordan jeg kan få tatt meg en sprekk uoppdaget. Det er tungt å sitte hjemme alene på perm. Jeg må sysselsette meg omtrent hele tiden for hvis jeg bare sitter i ro og ser TV så tar tanker og følelser overhånd. Jeg har vært så lenge i behandling og enda tenker jeg som jeg gjør.

Det tror jeg ikke har med at jeg ikke har nådd bunnen hardt nok. For det har jeg og det tror jeg du har også. Men det er det å finne noe godt nok som fyller det rusen gav. For meg var det som å komme hjem. Som å finne min plass. Da jeg begynte å ruse meg. Endelig var det ikke bare smerte og jeg befant meg med andre som visste hvor vondt livet kunne være. Jeg slapp alt ansvar som jeg hadde bært på i så mange år og ja. Det tomrommet jeg hadde gått med hele livet forsvant. Jeg tror ikke det er slik at jeg ikke har nådd bunnen hardt nok for at jeg enda ikke klarer å gi slipp på rusen. Jeg tror det er det at jeg har ikke noe godt å fylle tomrommet med. Jeg sliter såpass mye i livet mitt med flere psykiske lidelser og traumer at rusen er alt jeg vet som gir meg en pause fra det. Inntil jeg har funnet en bedre hverdag og har blitt glad i meg selv og har det bra med meg selv så kommer rusen til å være en løsning for meg.

Er det slik det kjennes for deg eller? Jeg vet ikke hva jeg kan si for å hjelpe deg egentlig. Men du er i hvert fall ikke alene.
Flink jente
Ingulf's Avatar
Trådstarter
Sitat av UpsAndDowns90 Vis innlegg
Er det slik det kjennes for deg eller? Jeg vet ikke hva jeg kan si for å hjelpe deg egentlig. Men du er i hvert fall ikke alene.
Vis hele sitatet...
Ja, Det hæres ganske likt ut som min situasjon
Sitat av Ingulf Vis innlegg
Ja, Det hæres ganske likt ut som min situasjon
Vis hele sitatet...
Okei. Ja, nei...Det er ikke så enkelt dette her. Det skal være sikkert.
Flink jente
Ingulf's Avatar
Trådstarter
Sitat av UpsAndDowns90 Vis innlegg
Okei. Ja, nei...Det er ikke så enkelt dette her. Det skal være sikkert.
Vis hele sitatet...
Nei det føles jo ut som det er umulig
Anonym bruker
"Lilla Åmand"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Bruk broren din sin skjebne som en inspirasjon til å slutte. Tenk hvordan det er for foreldrene deres å miste to barn til djevelens hule hånd. Skal love deg broren din sitter å roper til deg på andre sida og ber deg våkne opp og slutte. Du er mere verdt! Høres kanskje cheasy ut men jeg vil anbefale å starte å gå i en kristen menighet eller bibelgruppe. Ikke for å bli blodkristen og juhu, men for å ha sunn innflytelse og et sunt miljø rundt deg. For du er nødt til å ditche alle du kjenner som ruser seg eller minner deg om rus. I en menighet er alle velkommen og ingen rare, du trenger ikke fortelle de negative sidene av deg og blir ikke dømt, men vil oppleve støtte av å bare være der,det er lett å føle tilhørighet i gruppen, noe som gjerne kan ta lengre tid og styres av testo og stolthet i for eksempel en hobbysport. Bor du i storby er tilbud som Aktiv på dagtid og fontenehuset også alternativ for å få ny krets men der er gjerne andre rusmisbrukere også som lett kan sette kjepper i hjula for din egen framgang.

Rusen bruker man jo som en flukt, man må fylle det tomrommet med noe annet. Enten det er gud, selvkjærlighet, livsgnist eller aksept. Aksept er en av de viktigste tingene å lære seg, for å ikke bebreide seg eller ha så mye selvhat. Akseptere at nå er broren din borte, akseptere at ting ikke har vært lett, akseptere at livet ditt har vært møkk men også akseptere og anerkjenne at selv om du ikke kan gjøre noe med fortiden kan du gjøre masse for fremtiden. Tenk hvor fin leilighet du kunne hatt istedet for hospits om du ikke brukte alle penga på rus. Og tenk hvor deilig framgang det i seg selv hadde gitt, og hvor mye inspirasjon og giv til å ha det godt det kan gi. Etterhvert som du blir rusfri begynn å jobb som frivillig et sted, du kan sjekke frivillig.no og finne et sted som skal være målet ditt og hver gang du får lyst til å skyte eller ta noe så minn deg på at da havner du lenger vekk fra målet ditt. Lenger vekk fra livsgnist, lenger vekk fra inspirasjon, lenger vekk fra framgang og utvikling, lenger vekk fra familien din, lenger vekk fra helsa, lenger vekk fra å ha en kjæreste, eller barn osv. Vi er her her og nå, og du vet at du egentlig ikke vil kaste bort livet på denne måten. Jeg heier på deg og vet du vil klare det om du ikke gir opp!
Sitat av Ingulf Vis innlegg
Nei det føles jo ut som det er umulig
Vis hele sitatet...
Ja, det gjør det. Jeg har vært 8 mnd i behandling. 5 mnd. Rusfri. Det eneste jeg tenker på omtrent er når jeg har ferie fra behandlingen om en måned for å ta meg en til to kvelder på rad hvor jeg skal ta speed, så dolcontin og avslutte med weed. Altså. Det er jo helt dust. Burde jeg ikke ha kommet lenger etter så lang tid? Vil det noen gang slutte? Kanskje hvis jeg finner et godt liv, men jeg vet ikke hvordan. I dag har jeg sett på TV, løpt en tur og satt meg inn i dette med bitcoins, dark web og kryptering av meldinger. Skjønner ikke godt nok enda, men det er altså noe jeg gjør for å slippe å ta kontakt med miljøet når jeg skal ha litt. Jeg får en litt vond smak av det. På den ene siden er jeg bestemt på å ruse meg et par ganger i året. På den andre siden er jeg redd det er veien ut på kjøret igjen. Likevel klarer jeg ikke å stå i mot. For hverdagen er meningsløs og det bruser i kroppen bare av å tenke på en god smell speed og molly.

Skal, skal ikke...Jeg ønsker ikke gå i rusbehandling flere ganger i alle fall. Det er jo en bra ting at jeg har mine tvil om planene mine. Kanskje klarer jeg å tenke meg selv til fornuft.
Sitat av UpsAndDowns90 Vis innlegg
Burde jeg ikke ha kommet lenger etter så lang tid? Vil det noen gang slutte? Kanskje hvis jeg finner et godt liv, men jeg vet ikke hvordan.
Vis hele sitatet...
Jeg tror mange sliter med det samme som deg, at man kommer over de fysiske abstinensene, men at det er vanskelig å bytte miljø, som igjen vil gjøre det vanskelig å komme seg bort fra rusmidlene. Jeg tror det vil bli lettere å gjøre dette om du fyller dette tomrommet med noe som også gir deg fysiske kick. Jeg kjenner mange som har byttet ut rusmidler med ekstremsport - noe som neppe er tilfeldig. Fysisk aktivitet, ekstremsport eller ei, har uendelig med positive virkninger for både psykisk og fysisk helse, og utløser etterlengtede endorfiner og dopamin. Klatring trenger ikke å være så dyrt, ihvertfall ikke buldring, for det trenger du ingen kurs. Om du har mulighet til å starte med surfing eller klatring, er dette også noe man blir svært hekta på, uavhengig av nivå, og som er utrolig givende. Det koster litt dog, men om du kjenner noen med brett, kan de kanskje hjelpe deg i gang.
For å sette igang med et eller annet fysisk kan jeg rent konkret foreslå "Yoga with Adriene" på Youtube, helårsbading (prøv det! Som å bli født på nytt), intervall, styrke.

Prøv å fyll tomrommet med fysiske kick også, er poenget mitt. Det kan også være inngangsport inn til et annet miljø. Man trenger ikke være redd for å være nybegynner heller, i dag har jeg inntrykk av at folk er svært åpne for å ta imot nybegynnere i alle sporter, og at det finnes mange kurs og klubber på hobbynivå. Lykke til! Husk at man ofte trenger avstand og perspektiv for å innse hva man holder på med og hvor man vil, og at det ofte hjelper å fysisk flytte fokus for å oppnå dette.