Jeg ble sittende å se en dokumentar som jeg fant på: http://freak.no/forum/showthread.php?t=202068
I skrivende stund har jeg bare sett 30 minutt av den. Men måten denne mannen fremstiller enkelheeten og renheten i naturen, fikk meg på tankene beskrevet under.
Til dere som ikke ønsker å se den, kan jeg trekke ut poenget til han som har lagd dokumentaren. Han mener da at naturen er en evig symbiose som kan tenke selv nærmest (mye av idèene hans bygger på Terrence Mckenna). Og at menneskene ikke lever så i ett med naturen som vi burde.
Er vi mennesker så distansierte fra naturen som mange vil ha det til?
I skogen lever "alt" i symbiose med hverandre. Eller gjør det egentlig det?
Redwood trærne har blitt så store som de har blitt, fordi andre planter i den skogen har måtte vike, både når det gjelder plass og tilgang til næring.
Hvis man ser bilder fra regnskogen vil det alltid stå store kraftige trær blandt alle småplantene. Det virker som det ikke finnes noe mellomting. Enten er man et kraftig tre, eller så er man en liten busk som vil fore treet med din næring etter ditt dødsfall. På mange måter kan dette settes i direkte sammeligning med det moderne samfunn.
Alt dagens samfunn dreier seg om, er at de små hjelper de store med å bli større.
Av og til er vi så heldige at det skapes nytt landskap som planter kan spre seg til. Der vil det ofte være en samling av litt større planter til en av dem tar over og vil igjen stjele næring og plass fra de andre. Dette vil jeg sammenligne med gründere som finner "åpne marker" ofte samtidig med andre mennesker, og skaper et behov. I begynnelsen vil alle være likeverdt, helt til den ene finner en måte å forbedre sitt produkt og får høyere inntekt (næringsgrunnlag).
Og hvis man fjerner dette store treet vil det bare vokse opp et nytt på samme plassen. Sirkelen er evig.
Som vanlig er tankene mine litt rotete. Men jeg håper noen av dere forstår hva jeg vil fram til, og klarer å skape en saklig diskusjon rundt dette
I skrivende stund har jeg bare sett 30 minutt av den. Men måten denne mannen fremstiller enkelheeten og renheten i naturen, fikk meg på tankene beskrevet under.
Til dere som ikke ønsker å se den, kan jeg trekke ut poenget til han som har lagd dokumentaren. Han mener da at naturen er en evig symbiose som kan tenke selv nærmest (mye av idèene hans bygger på Terrence Mckenna). Og at menneskene ikke lever så i ett med naturen som vi burde.
Er vi mennesker så distansierte fra naturen som mange vil ha det til?
I skogen lever "alt" i symbiose med hverandre. Eller gjør det egentlig det?
Redwood trærne har blitt så store som de har blitt, fordi andre planter i den skogen har måtte vike, både når det gjelder plass og tilgang til næring.
Hvis man ser bilder fra regnskogen vil det alltid stå store kraftige trær blandt alle småplantene. Det virker som det ikke finnes noe mellomting. Enten er man et kraftig tre, eller så er man en liten busk som vil fore treet med din næring etter ditt dødsfall. På mange måter kan dette settes i direkte sammeligning med det moderne samfunn.
Alt dagens samfunn dreier seg om, er at de små hjelper de store med å bli større.
Av og til er vi så heldige at det skapes nytt landskap som planter kan spre seg til. Der vil det ofte være en samling av litt større planter til en av dem tar over og vil igjen stjele næring og plass fra de andre. Dette vil jeg sammenligne med gründere som finner "åpne marker" ofte samtidig med andre mennesker, og skaper et behov. I begynnelsen vil alle være likeverdt, helt til den ene finner en måte å forbedre sitt produkt og får høyere inntekt (næringsgrunnlag).
Og hvis man fjerner dette store treet vil det bare vokse opp et nytt på samme plassen. Sirkelen er evig.
Som vanlig er tankene mine litt rotete. Men jeg håper noen av dere forstår hva jeg vil fram til, og klarer å skape en saklig diskusjon rundt dette