Hei dere. Jeg har lenge tenkt på dette temaet, men aldri tenkt såpass langt at jeg har skrevet på noe forum eller fortalt om det til noen.
Kjæresten min er rusavhengig og jeg er sexavhengig. Det kan nesten sammenliknes med når en sosiopat og en narsissist finner sammen. Destruktivt som faen. Og ingen som vinner på det.
Vi elsker hverandre. Men vi begge har gjort så mye fælt mot hverandre, at folk rundt bare måper og tenker at her ender det med den ene kverker den andre.
Vi er begge vokst opp i rus, vold og misbruk. Jeg debuterte tidlig med sex, og typen min begynte å ruse seg i en alder av 12.
På hver vår kronglete vei møtte vi hverandre. Han 24 og jeg 25. Nå er vi 27 og 28. Han har vært dårlig på å ta tak i rusproblemer, og jeg har sluntret unna psykiatrien. Jeg har dog rust meg litt i ny og ned, og han har, når han var singel, vært ganske utforskende med sex.
Han har alvorlige rusproblemer, vi snakker nåla og heroin. Jeg har sporet helt av på sex, og er utro kontinuerlig. Ingen innrømmer noen ting, før vi blir tatt med buksa nede (bokstavelig talt for meg). Alle løgnene gjør det verre.
Han ruser seg for å justere følelser, og jeg knuller for å føle noe i det hele tatt da jeg sliter med depresjon. Hver gang han er på stuketur, så er jeg utro.
Vi har begge skjønt hva han er avhengig av, duh, men det jeg er avhengig av har vi nylig begynt å drodle litt på. Vi begynte å sammenligne triggere, følelser og skam rundt avhengighetene våre.
Vi begge utagerer når vi ikke klarer å justere følelser. Han sier at hvis han har lagt rusen på hylla, men havner inne på en kåk hvor han blir tilbudt en smell, så klarer han ikke å si nei. Han vet at det han skal til å gjøre forblir mellom han og kompisen, og at det er dumt. Han bæder på det helt til skuddet blir satt. Da føler han på velvære, lykke, ja, alt er deilig. Følelser tenker han ikke på. Når han lander igjen, så kommer skammen. Frykt for å bli busta, veksler mellom å være ærlig eller skjule. Han velger å skjule, hver gang.
Han kommer hjem, og later som ingenting. Et døgn tidligere har det ligget en annen mann i sengen vår og pult dama hans. Jeg sier heller ingenting. Skammen er der, hos begge. Frykten for å bli busta blir en belastning. Kommer det litt frem i dagens lys, så lyver vi til vi blir grønne.
Når han stikker avsted, så føler jeg meg så forlatt. Det er en følelse jeg aldri har klart å håndtere. Så jeg ringer. En bekjent, en venn, en kamerat av kjæresten. Hvem som helst.
På veien mot selve sexen går jeg gjennom akkurat den samme runden som han går, når han setter seg selv i en trigger-situasjon. Jeg ville jo bare ha litt selskap, helt seriøst, men det blir alltid noe mer. Naiv. Igjen og igjen. Han oppsøker en gammel venn fordi han også bare ville være sosial.
Jeg blir såret og knust hver gang han faller tilbake på nåla. Han blir såret og knust når jeg er utro. Det går i sirkler. Jeg knuller fordi han forlater meg og prioriterer rus, han forlater og prioriterer rus fordi jeg er utro.
Vi er begge inni helvete avhengige. Når vi roer oss har vi forståelse begge to for at handlingene våre ødelegger like mye for han som det gjør for meg.
Når det stormer på, så ender det alltid opp med at den ene er verre enn den andre. Jeg får mest pes. Jeg ville heller at han skulle vært utro mot meg enn å forlate meg og være borte uten en lyd på flere døgn/gjerne uker. Visa verca.
Vi elsker hverandre, men vi gjør så utrolig mye stygt mot hverandre. Mange vil nok tenke at jeg er den mest forkastelige i dette forholdet. Utroskap er så sensitivt. Jeg driter i mennene jeg har sex med. De kaster jeg bort så fort jeg har fått det jeg trengte, altså kun sex. Ingen kos, ingen kyssing, ingen overnatting, ingen intime stillinger, følelsesløst og mekanisk.
Men.. Vi begge tøyer grenser. Han blir lengre og lengre borte, ruser seg mer og mer, utsetter seg selv for fare, ja, risiko-avhengig. Jeg blir mer og mer uforsiktig. Har sex når jeg vet at han nærmer seg hjemme, har sex med en god barndomsvenn, har sex med en som er kjent for å behandle damer dårlig. Hva blir det neste?
Vi trenger begge åpenbart hjelp. På en annen måte har vi begynt å forsone oss med at vi er griseavhengige på hver vår måte. Vi gjør det for å justere, vi vurderer, bæder, men gir etter, etterfulgt av skam, anger og frykt for å bli busta.
Vi gjør det vi gjør, altså utsetter oss selv for triggere for å straffe den andre. Jeg mistenker han for å ruse seg når jeg ikke er med han, og han mistenker meg for å være utro når han ikke er sammen med meg. Det vil si, at vi ikke har tillit til hverandre for fem flate øre, men kun når det kommer til disse tingene. Vi kjører full åpenhet rundt alt annet. Vi er hverandres klippe (jævlig ustødig klippe), og vi har sex, utrolig nok. Han kan tilogmed ha sex etter en heftig krangler etter at noen av oss har blitt busta. Vi ordner opp med sex og intimitet. Man skulle tro at han ble kvalm av meg, og ville spydd meg i trynet, men etter slike hendelser, har vi den deiligste sexen. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan. Hadde han vært utro på toppen av rus, hadde jeg aldri klart det, det samme sier han om meg, at hvis jeg ruste meg på slikt vis og samtidig var utro, hadde det toppet seg.
Det er akkurat som om vi har blitt avhengig av den følelsesmessige karusellen. Jeg skriver for å sortere litt. Kanskje kan noen kjenne seg igjen. Kanskje noen har noen innspill.
Hilsen cheater and the monkeyman
Kjæresten min er rusavhengig og jeg er sexavhengig. Det kan nesten sammenliknes med når en sosiopat og en narsissist finner sammen. Destruktivt som faen. Og ingen som vinner på det.
Vi elsker hverandre. Men vi begge har gjort så mye fælt mot hverandre, at folk rundt bare måper og tenker at her ender det med den ene kverker den andre.
Vi er begge vokst opp i rus, vold og misbruk. Jeg debuterte tidlig med sex, og typen min begynte å ruse seg i en alder av 12.
På hver vår kronglete vei møtte vi hverandre. Han 24 og jeg 25. Nå er vi 27 og 28. Han har vært dårlig på å ta tak i rusproblemer, og jeg har sluntret unna psykiatrien. Jeg har dog rust meg litt i ny og ned, og han har, når han var singel, vært ganske utforskende med sex.
Han har alvorlige rusproblemer, vi snakker nåla og heroin. Jeg har sporet helt av på sex, og er utro kontinuerlig. Ingen innrømmer noen ting, før vi blir tatt med buksa nede (bokstavelig talt for meg). Alle løgnene gjør det verre.
Han ruser seg for å justere følelser, og jeg knuller for å føle noe i det hele tatt da jeg sliter med depresjon. Hver gang han er på stuketur, så er jeg utro.
Vi har begge skjønt hva han er avhengig av, duh, men det jeg er avhengig av har vi nylig begynt å drodle litt på. Vi begynte å sammenligne triggere, følelser og skam rundt avhengighetene våre.
Vi begge utagerer når vi ikke klarer å justere følelser. Han sier at hvis han har lagt rusen på hylla, men havner inne på en kåk hvor han blir tilbudt en smell, så klarer han ikke å si nei. Han vet at det han skal til å gjøre forblir mellom han og kompisen, og at det er dumt. Han bæder på det helt til skuddet blir satt. Da føler han på velvære, lykke, ja, alt er deilig. Følelser tenker han ikke på. Når han lander igjen, så kommer skammen. Frykt for å bli busta, veksler mellom å være ærlig eller skjule. Han velger å skjule, hver gang.
Han kommer hjem, og later som ingenting. Et døgn tidligere har det ligget en annen mann i sengen vår og pult dama hans. Jeg sier heller ingenting. Skammen er der, hos begge. Frykten for å bli busta blir en belastning. Kommer det litt frem i dagens lys, så lyver vi til vi blir grønne.
Når han stikker avsted, så føler jeg meg så forlatt. Det er en følelse jeg aldri har klart å håndtere. Så jeg ringer. En bekjent, en venn, en kamerat av kjæresten. Hvem som helst.
På veien mot selve sexen går jeg gjennom akkurat den samme runden som han går, når han setter seg selv i en trigger-situasjon. Jeg ville jo bare ha litt selskap, helt seriøst, men det blir alltid noe mer. Naiv. Igjen og igjen. Han oppsøker en gammel venn fordi han også bare ville være sosial.
Jeg blir såret og knust hver gang han faller tilbake på nåla. Han blir såret og knust når jeg er utro. Det går i sirkler. Jeg knuller fordi han forlater meg og prioriterer rus, han forlater og prioriterer rus fordi jeg er utro.
Vi er begge inni helvete avhengige. Når vi roer oss har vi forståelse begge to for at handlingene våre ødelegger like mye for han som det gjør for meg.
Når det stormer på, så ender det alltid opp med at den ene er verre enn den andre. Jeg får mest pes. Jeg ville heller at han skulle vært utro mot meg enn å forlate meg og være borte uten en lyd på flere døgn/gjerne uker. Visa verca.
Vi elsker hverandre, men vi gjør så utrolig mye stygt mot hverandre. Mange vil nok tenke at jeg er den mest forkastelige i dette forholdet. Utroskap er så sensitivt. Jeg driter i mennene jeg har sex med. De kaster jeg bort så fort jeg har fått det jeg trengte, altså kun sex. Ingen kos, ingen kyssing, ingen overnatting, ingen intime stillinger, følelsesløst og mekanisk.
Men.. Vi begge tøyer grenser. Han blir lengre og lengre borte, ruser seg mer og mer, utsetter seg selv for fare, ja, risiko-avhengig. Jeg blir mer og mer uforsiktig. Har sex når jeg vet at han nærmer seg hjemme, har sex med en god barndomsvenn, har sex med en som er kjent for å behandle damer dårlig. Hva blir det neste?
Vi trenger begge åpenbart hjelp. På en annen måte har vi begynt å forsone oss med at vi er griseavhengige på hver vår måte. Vi gjør det for å justere, vi vurderer, bæder, men gir etter, etterfulgt av skam, anger og frykt for å bli busta.
Vi gjør det vi gjør, altså utsetter oss selv for triggere for å straffe den andre. Jeg mistenker han for å ruse seg når jeg ikke er med han, og han mistenker meg for å være utro når han ikke er sammen med meg. Det vil si, at vi ikke har tillit til hverandre for fem flate øre, men kun når det kommer til disse tingene. Vi kjører full åpenhet rundt alt annet. Vi er hverandres klippe (jævlig ustødig klippe), og vi har sex, utrolig nok. Han kan tilogmed ha sex etter en heftig krangler etter at noen av oss har blitt busta. Vi ordner opp med sex og intimitet. Man skulle tro at han ble kvalm av meg, og ville spydd meg i trynet, men etter slike hendelser, har vi den deiligste sexen. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan. Hadde han vært utro på toppen av rus, hadde jeg aldri klart det, det samme sier han om meg, at hvis jeg ruste meg på slikt vis og samtidig var utro, hadde det toppet seg.
Det er akkurat som om vi har blitt avhengig av den følelsesmessige karusellen. Jeg skriver for å sortere litt. Kanskje kan noen kjenne seg igjen. Kanskje noen har noen innspill.
Hilsen cheater and the monkeyman