Det var en oppi her et sted som sa at "alt kan brytes", eller noe liknende. Nei, det kan det ikke.
One-time-pads er et eksempel på en egentlig veldig enkel krypteringsmetode, som er 100% umulig å bryte, uten å ha nøkkelen, så lenge korrekt prosedyre for krypteringen blir fulgt.
Nå skriver jeg f.ex.
[COLOR="Red"]Røde bær[/COLOR]
Hva betyr dette? Er det noen som kan avsløre det? Selv med verdens største supercomputer? Nei, det går ikke. Kanskje det at jeg nevner fargen rød kan bety at en gruppe skal slå til mot mål nr 1 istedet for nr 2, 3, 4 eller 5, og det at jeg bruker ordet "bær" kan gi en dato, ut fra flere forskjellige forhåndsvalgte. Men, for å vite at det er nr 1 istedet for 2, 3, 4 eller 5, og hvilken dato, eller at det i det hele tatt er snakk om et mål og en dato, og ikke bare at jeg ber slashdot om å kjøpe en bestemt cd, så må man faktisk vite det.
Denne typen koder er upraktiske i bruk, siden alt må være avtalt på forhånd, nøklene er ekstremt omfangsrike,
de må virkelig være tilfeldige, og nøklene/krypteringen kan (som navnet antyder) kun brukes
en gang. Skal du kryptere en melding på 100 tegn, så må nøkkelen som brukes også være på 100 tegn, altså vil f.ex. en fil på 4,7gb kreve en nøkkel på 4,7gb.
Til gjengjeld er de 100% ubrytelige når de blir brutt korrekt. Bruker man derimot samme sekvensen til å kryptere to meldinger, så er det plutselig MULIG å knekke den (eller ihvertfall deler av den), og det blir enklere jo flere ganger man bruker samme sekvens til å kryptere forskjellige meldinger.
Det at nøkkelen til slike koder virkelig må være tilfeldig gjør det også vanskelig, siden det aller meste rundt oss har mønstre som KAN være mulig å kjenne igjen. KGB brukte visstnok en svær parabolantenne på taket av Tsentral, som rett og slett tok opp kosmisk bakgrunnsstråling, koblet til en gammel telex, som dermed skrev ut en kontinuerlig liste med babbel. Om dette var 100% random vet jeg ikke, men det var ihvertfall tilfeldig nok til at det funka.
Bruken var relativt enkel, men klønete:
Hver side denne telexen skrev ut, ble laget i to identiske eksemplarer, med sidetall. F.ex. 100 slike ark ble så lagt i en perm, og de tilsvarende 100 i en annen perm. Den ene permen ble oppbevart i KGBs kommunikasjonssentral i Moskva, merket med nr, og den tilsvarende permen ble sendt med kurer til en ambassade. I en bok hadde man så oversikt over hvilke permer som hørte til hvilken ambassade, og når man skulle skrive en melding, så begynte man rett og slett med nøkkelen fra der forrige melding sluttet. Når man begynte å gå tom for nøkkelmateriale, så ble nytt tilsendt med kurer.
Åja - denne metoden vil selvsagt også si at selv om "fienden" skulle klare å skaffe en kopi av en av disse permene med nøkkelmateriale, så er det bare det som blir kryptert med akkurat denne permen, som vil være mulig å bryte, man vil ikke plutselig ha en nøkkel man kan bruke til å knekke alle andre meldinger der samme metode blir brukt.