Har vært alvorlig deprimert i flere år, føler i liten grad at det er noe poeng i noe lenger. Har prøvd samtaleterapi jevnlig, men har liten til ingen virkning. Skjønner at depresjon i kombinasjon med rus kanskje ikke er det lureste, men har nå kommet til et punkt hvor jeg ser enda mindre lyspunkt uten, altså om jeg skulle kuttet også det ut (bruker ikke rusmidler hver dag)

depresjonen har vært årelang og er ikke rusutløst. Har noen erfaring med å komme seg ut av depresjon uten å kutte ut alt av rusmidler?

Blir det ikke teit å ta alle under en kam? Jeg har vært deprimert uten å brukt noen form for rus før jeg ble det og ble kvitt den uten noe.

Lol, ikke snakk for alle bare fordi det ikke funket for deg. Psykedelika er et viktig verktøy mot depresjon viss det blir brukt riktig. Ta åsså informer deg selv om emnet før du velger å være bedrevitende
Fleinsopp dro meg vekk fra en jævla mørk og suicidal del av livet mitt og er den dag i dag vært rusfri i 4år, og jeg er nok ikke den eneste som har god erfaring med psykedelika. Det kurerer på ingen måte depresjon men det lar deg se ting fra en annen vinkel å er deg selv som må ta i bruk det man har lært

Nå er du litt vel påståelig her. Jeg har slitt med depressive episoder hele livet og det hadde ingenting med rus å gjøre. Heroin i senere tid hjalp meg så jeg ikke tok livet av meg, selv om jeg umulig kan vite hva som hadde skjedd hvis jg ikke brukte det.

Jeg ble ikke «kurert» men det finnes utallige eksempler på folk som hadde vært døde hvis ikke for lindringen de fikk av rus. Det er kraftige saker og depresjon kan være lammende. Effekten av å slippe det noen timer kan være avgjørende.

Det betyr selvsagt ikke at jeg anbefaler å ruse seg når man er deprimert.

Det er dyrt, men man kan få ketaminbehandling på Emma Sofieklinikken. Foreløpig er det bare ett ofentlig sykehus som også driver med det, og lange ventelister. Har hørt eksempler på personer som tenker på å ta livet sitt flere ganger om dagen, som har blitt helt fine i opptil en måned halvannen etter behandling med ketamin.
En som prøvde det sa det var instant k-hole. Legen sa vi bruker slike doser, for det er det som fungerer.

Mvh

Du burde prøve SSRI eller SNRI. Kan være svært effektivt. Ofte er det bare medisiner som hjelper mot depresjon.

Jeg er blitt mye friskere, og anser ikke meg selv som deprimert lenger. Hender jeg har en dårlig dag, men da er det bare én dårlig dag og ikke hver dag som før

Har jevnt brukt rus i mange former siden jeg var barn, så å kutte det ut var uaktuelt, men å kutte ned hjalp litt. Men når jeg fikk på plass nesten hele pyramiden til Mazlow skjedde det ting:

I mitt tilfelle begynte det virkelig å skje ting når jeg fikk søvn, hvile, mat, og fritidsaktiviteter i boks.
Søvn sliter jeg med til jeg dør, men kan leve nesten normalt de ukene jeg sover mer enn 4t per natt.
Har ikke sultfølelse fordi jeg ikke fikk mat til gjevne tidspunkt når jeg var barn, så når jeg fikk en god rutine på det så løser det seg.
Er i helspenn til alle tider det er ukjente mennesker til stede, så da drar jeg heller ut når folk er på jobb og prøver å unngå butikken akkurat i rushen.
Skaffet meg en givende hobby, og den la fyllet i kaka jeg kaller livet, jeg har noe å se fram til daglig.

Er du fortsatt tidlig i 20 åra, så roer hormoner seg ned etterhvert, noe som også har hjulpet veldig. Hadde et skyhøyt nivå på testo under tenåra og ut i tjueåra. Var ikke rart jeg var mye sinna og aggressiv før, får å si det sånn.

Og lær dere kunsten som kalles å gi faen. Ting er som de er, man kan endre på det senere. Konsentrer dere om deg og de rundt deg, stapp fingra i øra og rop "LA LA LA LA" for absolutt alt annet.

For å være litt positiv da.

Depresjon er hodet ditt som sier ifra at nå har du ignorert shit for lenge.

Se på deg selv litt i tredje person. Vær litt detektiv i eget liv. Jeg antar at du sikkert har en liten peilepinne på når og hvorfor ting begynte å gå litt skeis. Plukk opp alle hendelser som har skjedd i livet ditt.

Aksepter at det er ting som har skjedd imot deg som ikke er din skyld. Og tilgi deg selv for det du har utsatt andre for.

Det er mye skyldfølelse, skamfølelse og sinne som gjør at vi til slutt rømmer inn i rus.

En skikkelig smart person sa en gang at "Du er ikke voksen før du klarer å tilgi dine egne foreldre".

Den kan tolkes litt alle veier. Men samtidig så sier det at vi må faktisk tilgi de som har gjort oss vondt. Ikke for dem sin del, men for at vi skal klare å gå videre. Aksepter at mennesker gjør feil. Også de som egentlig ikke skal gjøre det. Men holder vi ting imot andre så vil de ha makt over oss.

Et litt fint bilde fra Sondre: (sinnsyn, pod)

Noen ringer på døra di, du åpner og der ligger det et nyfødt barn.
Da har du to valg , skritte over og dra på jobb.
Eller ta ansvar for en situasjon du har blitt kastet inn i. Her og nå ble du pappa. Det er ikke din feil at du ble det, men sånn er det nå.

Men går du over barnet, drar på jobb, og barnet dør ila dagen så er ansvaret ditt.

Baseline:

Vi kan ikke noe for alt som har skjedd oss. Men vi kan noe for det hvis vi ikke tar ansvar for det.

Og tilgi deg selv for ting du har gjort. Stå for hvem og hva du er.

Du har valget akkurat nå, jeg har trua !!

Du bare lurer deg selv. Eller dvs rusen lurer hjernen din.
Problemet med rus og depresjon er at jo mer/oftere du ruser deg jo mindre produserer hjernen lykkehormoner av seg selv. Derfor vil du føle deg mer deprimert og føle at rusen er en slags medisin fordi rusen gir deg en boost av dopamin og gode følelser der og da. Men etter og mellom hver gang føler du deg mer nedstemt enn i utgangspunktet om du ikke hadde rusa deg.
Så eneste løsning er å slutte å ruse deg ellers sitter du fastgrodd år etter år i en meningsløs tilværelse.
Det føles nedtur ut å slutte med rus og miste den dopaminboosten man er vant til og tenker at er medisin og noe som hjelper en, men etter noen måneder så blir hjernen mer normal og du begynner å kjenne deg mer levende og rundt et år så er det stor sjanse for at du er helt ute av depresjonen.

Key question- hvilket rusmiddel bruker du? Hvor mye? Hvor ofte?

Skjønner hvor du kommer fra. Når man går så lenge deprimert så vil man bare føle noe godt og rømme litt bort fra dritten på innsiden.

Jeg var deprimert gjennom mange år som følge av vanskelig livssituasjon.

Som andre over her har påpekt kommer man langt med den behovspyramiden.

For min del fikk jeg en god virkning av fleinsopp. Jeg kjente på følelsen av at jeg hadde en plass her og hørte til det hele. Klarte å se meg selv fra ett annet perspektiv som jeg sleit med å se ellers.


Dette hjalp meg til å få det bedre med meg selv.

Fleinsopp er ingen quickfix men det kan hjelpe å åpne deg opp for perspektiv/tanker du ellers ikke var åpen for/tenkte på.

Håper du finner noe som fungerer for deg lykke til

Lykke til TS. Håper du finner en løsning. Jeg har gitt opp. Orker ikke

Hvorfor så skråsikker på at depresjonen hans er utløst av rus? Røyker selv hasj hver dag, og jeg har slitt psykisk i årevis i forkant av at jeg prøvde rusmidler for første gang.

Tja, for noen så vil det å være en stoisk jævel være det beste alternativet. “It is what it is”, som kidsa sier.

Det er ikke alle som vil få noe ut av behandling, for noen kan de behandlingsformene som er vanlig her i Norge være direkte negativt. Verdt å tenke over!

Kanskje upopulær mening men jeg synes at det er når man gir opp (skikkelig gir opp) at ting begynner å se lysere ut. Da orker jeg ikke ruse meg for det gir meg ingenting og tilslutt har jeg null forventinger og alt det gode blir bare en bonus. Så lenge man klarer å bli deprimert er det fortsatt håp tenker jeg men når man ikke blir deprimert lengre er iallfall for meg at det første begynner å bli bedre (paradoksalt nok)

Sa nada om rus. Bare å høre «det blir lysere» og alt det der gjør vondt værre. Fint for de som kommer seg opp, det er ikke for alle

Det var ikke et direkte svar til deg, men siden du nevnte det å gi opp delte jeg bare min erfaring i tilfelle noen kunne kjenne seg igjen. Det er ikke det at det blir bedre på den måten at at er bare bra men man vet iallfall at det ikke blir værre noe som har vært en trøst for meg.
Nevnte rus siden det er litt av greia i tråden her. Er man skikkelig deprimert og har gitt opp f. eks, gidder man da egentlig å ruse seg? Er jeg helt på bånn så klarer jeg ikke føle meg bedre med rus heller. Men om jeg bare er ganske deprimert kan jeg føle meg bedre. Men når jeg ga opp skikkelig hjalp det ikke men samtidig ble jeg heller ikke redd for noe lengre, angst og angst for å død slutta og eksistere siden ingenting ga mening og jeg var klar får å død. Ikke det at jeg vil død men det har heller ikke noe å si. Etter å ha gått sånn lenge går det an å utnytte det at man gir faen og ikke er redd for noe til å gjøre noe helt nytt. Hva er det verste som kan skje når man har gitt opp livet fra før?

Oi, forventet ikke så mange svar. Skal få svart på det som går igjen blant svarene her.

Er kvinne, tidlig tyveårene, så ingen «han» selv om jeg skjønner dere trodde det. Haha.

Føler meg rimelig sikker på at depresjonen ikke er rusutløst all den tid jeg har vært deprimert i mange år, og først begynte med rus (type ikke alkohol) for et drøyt halvår siden.

Går for det meste i ganske mye brus, men også Emma fra tid til annen. Har ellers ting på «stell», men per nå har jeg gitt opp litt. Hjelper ikke stort at de i min innerste sirkel som vet om nevnte rus, blir bekymra for bruk når det er det eneste som gjør at jeg holder ut.

Vond tråd å lese. å være deprimert er å vil forbli noe piss. ble enda mer deppa når jeg våkna hvor jeg var sikker på at jeg ikke skulle det. det er bittert

Nei det er faktisk ikke bare tull, jeg har, på papiret, generalisert angstlidelse og ptsd, og for meg har det å presse grenser med psykadelia virkelig hjulpet.

I min erfaring handler det om hvor man er og hvor prekert en forandring er nødvendig.

Spørmålet mitt til ts blir, hvorfor er du deprimert?

Er det noen som vet hvor kan jeg få kjøpe tramadol ? Jeg er blitt avhenging av det i 3 år, og legen min bare bestemte å slutte å gi meg resept

Man må bruke rus, medikamenter og terapi til å få orden på det som gjør en deprimert, hvis ikke står man i fare for å bli enda mer redusert, med et etablert bruk, like mye eller mer depresjon, og en mulig toleranse på det som kunne hjulpet brukt riktig.

Tja, jeg drakk mye når jeg var det. Så ble jeg vel egt bare likegyldig.