Hei freaks.
Jeg har storkost meg hjemme under karantene, har jobbet med musikk og lest mye sci-fi. Jeg håper alle er friske å har det godt mtp de siste hendelsene.
Det har vært noe i tankene mine, noe som jeg har ønsket å snakke med andre om for å høre deres perspektiv på det. Det begynte da jeg fremdeles var i Peru. En sammenkledning av hendelser og følelser presset meg til å reise hjem bare noen uker før virusutbruddet, har jeg ikke reist hjem så har det blitt en ganske stygg økonomisk situasjon.
Jeg var ikke helt klar over hva jeg følte da, men nylig begynte det å bli rikelig merkbart.
Selv om jeg abstraherer meg fra alle nylige hendelser med virus, BLM-bevegelser og semi-resesjon, føler jeg at energien i verden endrer seg drastisk. Jeg antar at jeg følte dette skiftet i Peru, men med tiden har evnen til å legge merke til det blitt økt. Jeg tror ikke at alt som skjer i verden akkurat nå er grunnen til dette energiske skiftet, men snarere et produkt av det.
Terence har snakket om hvordan Universet er en nyskapende produksjonsmotor som har ett mål å skape høyere og høyere nivåer av kompleksitet som vil fortsette å bygge nye lag til ting blir så bisarre og rare at vi ikke har noe annet valg enn å snakke om det på en seriøs måte.
Da han snakket om Timewave Zero, sa han at menneskeheten allerede er i skyggen av eschaton. Jeg følte det ikke da jeg leste om det, men i 2019 følte jeg at vi gikk inn i skyggen, inn i en transcendental tid.
Hvis jeg ignorerer alt som foregår og fullstendig renser mine meninger og følelser om dette, føler jeg tydelig noe rart og annerledes angående energien på planeten. Det er en merkelig følelse av press og nærhet som kommer fra alt rundt oss. Det startet med brannene i Australia og Amazonas fra i fjor, viruset, å det fullstendige kaoset som hersker i USA og andre land akkurat nå. Jeg føler at vi er på en kollisjonskurs med noe stort i fremtiden.
Som noen med et verdensbilde sterkt formet av nihilisme og stoisme kan jeg ikke si at jeg bryr meg om noe av det som foregår akkurat nå. Øynene mine er vendt mot fjern fremtid, og all min oppmerksomhet er fokusert på det som kommer på et universelt skala. Jeg begynner å føle at Terence hadde helt rett da han sa følgende:
Sitat:
"The mushroom said to me once, it said, ‘This is what it’s like when a species prepares to depart for the stars. This is not unusual.’ The earth quakes, the oceans boil, the planet came into existence for this. All life for over a billion years has been pointed toward taking this step, leaving the oceans for the land was dress rehearsal for what will now be done. It’s chilling because it’s so huge. You don’t even know. It’s just enormous. Yet, apparently, when you look back through the history of the universe, this is how it precedes. Incredibly gradually over staggering scales of time but then every once in a while you come around the corner and there it is – a continent sinks, an asteroid impacts, a star explodes, two intelligent species meet somewhere out in the cosmos. These things set ripples going for eons."
Føler dere en dragningen mot noe ubeskrivelig stort og sammensatt i fremtiden? Hva gjør du med det? Når forventer du at vi endelig skal nå den eksistenstilstanden der alt er
uforståelig komplisert og sammenkoblet til det punktet hvor det er helt umulig å skille virkelighet fra fantasi?
Jeg må innrømme at hvis "verdens ende" er en ting som vil skje i fremtiden, gleder jeg meg grundig. Døden bekymrer meg like lite som det å miste kjære og venner fordi det er en prosess som er uunngåelig. Jeg vil bare være vitne til noe stort, til noe som fullstendig adskiller menneskers forståelse og kognitive mønstre. Noe som vil få deg til å si "WOW" i dine siste øyeblikk på dette eksistensplanet..
Jeg har storkost meg hjemme under karantene, har jobbet med musikk og lest mye sci-fi. Jeg håper alle er friske å har det godt mtp de siste hendelsene.
Det har vært noe i tankene mine, noe som jeg har ønsket å snakke med andre om for å høre deres perspektiv på det. Det begynte da jeg fremdeles var i Peru. En sammenkledning av hendelser og følelser presset meg til å reise hjem bare noen uker før virusutbruddet, har jeg ikke reist hjem så har det blitt en ganske stygg økonomisk situasjon.
Jeg var ikke helt klar over hva jeg følte da, men nylig begynte det å bli rikelig merkbart.
Selv om jeg abstraherer meg fra alle nylige hendelser med virus, BLM-bevegelser og semi-resesjon, føler jeg at energien i verden endrer seg drastisk. Jeg antar at jeg følte dette skiftet i Peru, men med tiden har evnen til å legge merke til det blitt økt. Jeg tror ikke at alt som skjer i verden akkurat nå er grunnen til dette energiske skiftet, men snarere et produkt av det.
Terence har snakket om hvordan Universet er en nyskapende produksjonsmotor som har ett mål å skape høyere og høyere nivåer av kompleksitet som vil fortsette å bygge nye lag til ting blir så bisarre og rare at vi ikke har noe annet valg enn å snakke om det på en seriøs måte.
Da han snakket om Timewave Zero, sa han at menneskeheten allerede er i skyggen av eschaton. Jeg følte det ikke da jeg leste om det, men i 2019 følte jeg at vi gikk inn i skyggen, inn i en transcendental tid.
Hvis jeg ignorerer alt som foregår og fullstendig renser mine meninger og følelser om dette, føler jeg tydelig noe rart og annerledes angående energien på planeten. Det er en merkelig følelse av press og nærhet som kommer fra alt rundt oss. Det startet med brannene i Australia og Amazonas fra i fjor, viruset, å det fullstendige kaoset som hersker i USA og andre land akkurat nå. Jeg føler at vi er på en kollisjonskurs med noe stort i fremtiden.
Som noen med et verdensbilde sterkt formet av nihilisme og stoisme kan jeg ikke si at jeg bryr meg om noe av det som foregår akkurat nå. Øynene mine er vendt mot fjern fremtid, og all min oppmerksomhet er fokusert på det som kommer på et universelt skala. Jeg begynner å føle at Terence hadde helt rett da han sa følgende:
Sitat:
"The mushroom said to me once, it said, ‘This is what it’s like when a species prepares to depart for the stars. This is not unusual.’ The earth quakes, the oceans boil, the planet came into existence for this. All life for over a billion years has been pointed toward taking this step, leaving the oceans for the land was dress rehearsal for what will now be done. It’s chilling because it’s so huge. You don’t even know. It’s just enormous. Yet, apparently, when you look back through the history of the universe, this is how it precedes. Incredibly gradually over staggering scales of time but then every once in a while you come around the corner and there it is – a continent sinks, an asteroid impacts, a star explodes, two intelligent species meet somewhere out in the cosmos. These things set ripples going for eons."
Føler dere en dragningen mot noe ubeskrivelig stort og sammensatt i fremtiden? Hva gjør du med det? Når forventer du at vi endelig skal nå den eksistenstilstanden der alt er
uforståelig komplisert og sammenkoblet til det punktet hvor det er helt umulig å skille virkelighet fra fantasi?
Jeg må innrømme at hvis "verdens ende" er en ting som vil skje i fremtiden, gleder jeg meg grundig. Døden bekymrer meg like lite som det å miste kjære og venner fordi det er en prosess som er uunngåelig. Jeg vil bare være vitne til noe stort, til noe som fullstendig adskiller menneskers forståelse og kognitive mønstre. Noe som vil få deg til å si "WOW" i dine siste øyeblikk på dette eksistensplanet..
